These literary dilettantes know books about as well as an airline passenger knows the landscape he overflies; they talk about novels in highlights as if they're reading a fashion magazine.
In the early pages of his gorgeous novel "Sepharad", Antonio Munoz Molina writes: "Only those of us who have left know what the city used to be like and are aware of how much it has changed; it's the people who stayed who can't remember, who seeing it day after day have been losing that memory, allowing it to be distorted, although they think they're the ones who remained faithful, and that we, in a sense, are deserters."
Certainly a beautiful sentence, and a lovely sentiment, but I respectfully yet strenuously disagree. There may be much I can't remember, and my memory may have become distorted along the way, but Beirut and how she was, how she has changed through the years - her, I never forgot, and I have never left her.
Noen situasjoner blir best forstått av bokelskere.
Jeg gjør et unntak i fra "artikler med litterært innhold", og legger ved en link som viser hverdagen til tre modige jenter i Kabul.
En interessant artikkel om litteratur som våpen - under den kalde krigen.
Samfundets Grundvold er Hjemmene; men Hjemmets Grundmur er Moderen. Forsømmer Mødrene sine Pligter, maa Hjemmene gaa tilgrunde.
Kvinnene skal bruka sine evner og kraft, sin fornuft og si kjensle på den plassen dei er sette og kjempa for familiesamfunnet sin orden.
My mother was nothing if not economical; when a visitor came, she had a card pinned to his or her table-napkin, with the name on it, so that if the visitor came again, it could be used without distaste.
En bare må ha dings til hjemmet - uansett om man leser/bruker papirbøker eller lesebrett.
.........."one day I found him and he is sleeping on the Terrace of Night."
He employed the beautiful Chinese simile for death.
Jeg kikket litt i boken etter å ha lest ditt innlegg i Haugtussa-tråden. :)
"Garborg-feminismen" kan jeg lite om, men jeg husker at min mor fortalte at kvinner nok kunne ha arbeid og høy utdannelse, men så snart de fikk barn var det skikk og bruk at de skulle "ofre" seg for familien, uten at de samtidig skulle miste sin egen identitet. Hårde bud. Og dette var vel noe av kjernen i det som ble predikert til de unge jentene (deriblant min mor) som samlet seg og lyttet til Hulda Garborg.
Jeg har nevnt denne episoden tidligere, men den er så søt og troskyldig at jeg nevner den igjen.
Da Jens Bjørneboe's bok Uten en tråd ble utgitt for første gang i Norge (før den ble inndratt og forbudt) - gikk en gymnasiast inn på bokhandelen på Bryne og spurte etter boken.
"Nei, den har vi nok ikke", svarte bokhandleren, "men vi har Moro med garn".
Jeg husker da jeg var ganske ung, neppe voksen. "Mannen", "mysteriet" beskjeftiget alltid min fantasi; men ved siden av drømte jeg om et livsverk. Jeg var grepet av tidens tanker, efter hvert som de nådde meg, og ofte trodde jeg å ha funnet mitt livskall. Mellom kunstnerdrømmene kom andre. Snart var jeg besatt av politisk iver, agiterte som en riksdagskandidat før valgene, drømte om å bli en ny Jeanne d'Arc. Snart var det religionen, snart avholdssaken, snart sykepleien. Så ble jeg Stuart Mill-gal. Kvinnens frigjørelse var det høye mål jeg skulle vie mitt livsarbeide. Og jeg leste mange bøker, klippet mitt hår kort og kjøpte ridepisk.
Du har vekket nysgjerrigheten min - denne linken må jeg ta en titt på.
FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE
FLERGRÆDERI OG EN PØL AF PIS
VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM
FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD
DEN DER LYD NÅR SLAGENE RAMMER
Liker du å lese om dagliglivets konservatisme og dens konsekvenser i et borgerlig miljø i en amerikansk forstad på 1930-40 tallet - uten forfatterens alt for tydelige pekefinger på absurditeter (sett med ettertidens øyne) - kan dette være bøker for deg.:)
Jeg har kun en eller to bøker av Gallant i biblioteket mitt, men til gjengjeld er den ene en murstein på nærmere 900 sider med tittelen The Selected Stories of Mavis Gallant. Gallant har selv valgt ut novellene til denne samlingen - og i "preface" er "Gallant-sitatet" skrevet ned. Jeg tok Gallant og den eldre bokglade herren (som jeg fikk boken av i Montreal og som forsikret meg om at boken var som en god portvin som skulle nytes i små porsjoner over tid) på ordet - og samlingen ble lest i løpet av en femårsperiode.
I år er det 13 år siden boken ble ferdiglest - kanskje nærmer tiden seg for relesing - med mitt Gallant-tempo på Gallant-noveller skulle boken være relest i 2019.
Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Read one. Shut the book. Read something else. Stories can wait.
- ifølge Mavis Gallant.
Jeg vet ikke om hennes historier nødvendigvis oppleves som bedre når leseren tar lange pauser, men for meg har en novelle om dagen eller (om gangen) fungert i over femti år, uansett hvem forfatteren er.
Let me begin my story like all true myths with the statement that I never knew my parents.
Next, permit me to describe myself. My features, unless I feel animated, express indolence and sloth. My mouth with its moist sensual lips usually hangs open because I have touble breathing through my nose. My small brown eyes gaze inward. As you can guess, I spend my days alone - to say nothing of the nights. Do you know who I am?
Points for a Compass Rose by Evan Connell