Bokelskere.no

På min 7-årsdag proklamerte jeg at jeg skulle bli dikter, forfatter, lyriker og poet, noe som førte til at jeg sporenstreks ble dumpet av min like unge kjæreste. Det er ikke sikkert at det var forfattere han ikke likte, for samtidig gjorde jeg det klart at han måtte ta seg av hus og eventuelle barn og alle dyra vi selvsagt skulle ha… I løpet av barneskolen skrev jeg et skuespill som faktisk ble framført (takk til min snille norsklærer) og ei bok om narkopenger på avveien.

I tiåra som har gått fra barneskolen til i dag, har jeg i perioder skrevet en del. Har hatt mange prosjekter underveis, men de har runnet ut i sanden på grunn av, blant annet, redselen for ikke å være flink nok. Ikke bare skal selve historien være god, i tillegg må alt fra språklige bilder til rettskriving sitte. I det siste har jeg så smått begynt å sysle med egne tekster igjen, takket være en bokelsker her inne som har inspirert meg. Vet ikke om det kommer til å bli noe av det, men det er godt å igjen kose seg med å skrive selv. Vel, kanskje ikke ”kose seg” er det rette uttrykket, det dreier seg vel heller om å rive seg i håret, akke og ve seg, slette passasjer i affekt og være svært kritisk til seg selv og egne evner. .. Men moro er det, likevel.

Det er tross alt ikke rart Hamlet langer ut mot kvinner, med en mor som gifter seg med hans onkel bare en måned etter at faren er død... Nei, her er det passende med et tilgivende sinnelag ;)

He he; hadde dette utsagnet kommet fra noen annen enn min kjære William, hadde jeg nok fyrt meg skikkelig opp ;)Men, jeg er villig til å tilgi mesteren det meste!

Jeg er veldig enig med deg i din vurdering av komediene - Much ado.. er absolutt favoritten! Tenkte under lesingen at jeg gjerne ville sett The Merry Wives.. på scenen, stykket må jo være den ultimate farse.

He he; jeg så også for meg Heide-Steen som Falstaff ;)

Har så vidt startet med Hamlet og koser meg selvsagt stort ;) Tror det blir lettere å komme gjennom dette mesterverket enn de to foregående skuespillene...

Nei, nei ;) Jeg gir stort sett alltid stjerne til de som svarer meg, men det er ikke alltid jeg har tid til å svare med en gang! Og: jeg oppfattet egentlig kommentaren din som ganske humoristisk ment;)

Nei, jeg mener ikke at du uttrykker deg uklart. Jeg kommenterte kun at vi to har ganske forskjellig tilnærming når det gjelder diskusjon/argumentasjon. Som du sier: du skriver ut fra en subjektiv oppfatning og er ganske filosoferende av deg, mens jeg har en (kjedeligere og) mer objektiv måte å uttrykke meg på. Mente slett ikke å fornærme, jeg synes i grunnen det er kjempebra at vi er så forskjellige, tross at kom det en diskusjon ut av det ;)

John Falstaff, en av Shakespeares mest benyttede og ikke minst fornøyelige karakterer, befinner seg I Windsor. Her finner han det for godt å skrive kjærlighetsbrev til de godt gifte Mistress Page og Mistress Ford. Han er slett ikke forelsket i noen av dem, han er kun ute etter pengene han kan få ut av et forhold til en eller begge. Falstaff tar en Jon Arne Riise og sender likelydende brev til kvinnene. Siden de er venninner, tar det ikke lang tid før de oppdager hva som har skjedd. De legger så en plan for å ydmyke vår helt.

Mistress Fords ektemann er svært sjalu og han mistenker kona for å være utro. Han kler seg derfor ut og presenterer seg for Falstaff som Brook. ”Brook” tilbyr Falstaff penger for å få Mistress Ford (hans kone!) til å bli interessert i Brook. Flastaff forteller så om planene om et møte med Mistress Ford og lover å hjelpe Brook. Ford/Brook blir vill av sjalusi og bestemmer seg for å ta kona og Falstaff ”på fersken”. Godt hjulpet av Mistress Page greier Mistress Ford å smugle Falstaff ut av huset i en kleskurv. Hun sørger imidlertid for at tjenerne som bærer kurven, slenger Falstaff i Themsen. En liten svømmetur er ikke nok som hevn, og hun og venninnen planlegger et nytt møte med Falstaff.

Før dette møtet finner sted, oppsøker Ford/Brook igjen Falstaff og får høre om et nytt planlagt møte med fruen. Falstaff forteller også hvordan han greide å rømme sist gang. Ford er fast bestemt på at det denne gangen skal lykkes ham å avsløre konas utroskap. Mistress Page avslører imidlertid på nytt at venninnes ektemann er på vei. Falstaff kles ut som en gammel tante av Mistress Ford, ei tante ektemannen ikke kan fordra. ”Den gamle tanten” blir mer eller mindre jaget ut av huset av Ford selv. Den eneste som ser ut til å merke at noe ikke stemmer, er waliseren Sir Hugh Evans:

By the yea and no, I think the 'oman is a witch
indeed: I like not when a 'oman has a great peard;
I spy a great peard under his muffler.

Samtidig som alt dette foregår er det, som alltid i Shakespeares univers, flere forviklinger å forholde seg til. Mistress Pages datter, Anne, er svært ettertraktet. I begynnelsen av stykket blir en duell mellom Sir Hugh Evans og franskmannen Doctor Caius nesten gjennomført. Annes far mener hun bør gifte seg med Slender, moren foretrekker Caius, mens Anne selv har følelser for Fenton. Den godeste Mistress Quickly løper med bud mellom alle disse personene, og mellom Falstaff og damene, og tjener gode penger på dette. Hun lover troskap i øst og i vest og koser seg skikkelig!

Etter Falstaffs andre besøk, bestemmer Mistress Ford og Mistress Page seg for å fortelle ektemennene sannheten. Sammen legger de en plan for å ydmyke den troløse Falstaff. Planen inneholder et møte i skogen, gamle myter og overnaturlige vesener. Disse vesenene skal spilles av medsammensvorne, blant annet Pistol, Mistress Quickly og Anne. Samtidlig som planen for å sette Falstaff på plass legges, er både Mistress Page og ektemannen godt i gang med planer om hvordan de skal greie å gifte bort datteren til sin kandidat. Disse planene slår imidlertid feil, da Fenton, med hjelp av Mistress Quickly selvsagt, har lagt sine egne planer.

Enden på stykket viser ar Falstaff blir ydmyket i skogen, siden han tror det er virkelige alver han møter på. Fenton og Anne kommer for å fortelle om giftemålet, og Anns foreldre har ikke noe annet valg enn å akseptere det. Som seg hør og bør blir det fest, og selv Falstaff får være med på moroa. Siste ord får Ford, som ikke kan la være å dra en spøk på Falstaffs bekostning:

Let it be so. Sir John,
To Master Brook you yet shall hold your word
For he tonight shall lie with Mistress Ford.

Som en kuriositet vil jeg gjerne nevne av Christopher Marlowes skuespill Doctor Faustus blir nevnt i stykket. Artig for en som for tiden leser Goethes Faust. Dette sier Bandolph i det Host har blitt lurt av tyske svindlere:

Run away with the cozeners; for so soon as I came
beyond Eton, they threw me off from behind one of
them, in a slough of mire; and set spurs and away,
like three German devils, three Doctor Faustuses.

He he, nei, jeg tenkte ikke på helvete som noe abstrakt, akkurat. Siktet heller til andre ting du har skrevet før ;) Vi har rett og slett, etter min mening, svært forskjellige måter å argumentere på. I mine øyne er du både mye mer filosofisk og ja, abstrakt, i din argumentering enn hva jeg er.

Ja, jeg var absolutt entusiastisk og begeistret; jeg elsker å velte meg i det negative, melankolske og la meg synke ned i galskapen ei slik bok etter mitt syn representerer. Kanskje jeg heller burde benyttet meg av ord som ”forferdet”, ”kvalm” og ”angstfull”? Kanskje disse ordene hadde vært mer beskrivende for min sinnstilstand under lesingen?

Jeg skjønner hjelpeløsheten du føler; tror vi står såpass langt fra hverandre når det gjelder denne boka at vi snakker forbi hverandre ;) Uansett: nok et fint sitat og interessante betraktninger fra din side!

Tror kanskje jeg ikke tenker like mye i abstrakter som det du gjør, men jeg skal likevel prøve å komme med et slags svar (flott sitat, forresten). Grunnen til at jeg på mange måter liker Kvalmen, er at jeg finner enkelte gjenkjennbare elementer i den. Roquentin kjenner en slags kvalme ved selve tilværelsens meningsløshet, han føler seg rett og slett fremmedgjort. Dette er nok en følelse mange, meg inkludert, kan kjenne seg igjen i (vel, vi opplever trolig ikke denne fremmedgjøringen i like ekstrem grad som hovedpersonen her gjør... ).

Gjennom det meste av boka var jeg en entusiastisk og begeistret leser. Grunnen til at jeg ikke likte slutten, kan være noe så banalt som at jeg rett og slett synes den er for oppløftende. Her har Roquentin kjørt seg helt ned på grunn av sin tvil om verdens eksistens, men så finner han likevel håp mot slutten…

Så kan man altså rettferdiggjøre sin eksistens? Litt? Jeg føler meg meget skremt. Jeg har ikke stort håp. Men jeg er som et forfrossent menneske som kommer fra sneen inn i et varmt rom.

Fra å være veldig negativt innstilt, bestemmer han seg nå for å skrive:

Det ville naturligvis først være kjedelig og trettende arbeid, det ville ikke hindre meg i å eksistere og føle at jeg eksisterer.

Og videre:

Og jeg skulle makte – i fortid, bare i fortid – å akseptere meg selv.

Jeg liker melankolske og gjerne depressive bøker. Er ingen sucker for a happy ending, så jeg ble ganske overrasket da det ikke gikk ille for hovedpersonen til slutt… Tror ikke jeg greier å forklare meg bedre på det nuværende tidspunkt ;)

Jeg skjønner hva du mener når du sier at en bok kan forandre livet til et menneske, eller hjelpe det til å finne sitt egentlige ”jeg”. Mitt poeng er kun at det sjeldent er sånn at noen tar en ideologisk helomvending etter å ha lest ei bok. Tror heller et litterært verk kan forsterke tanker eller meninger et menneske allerede har – bevisst eller ubevisst.

He he, Kvalmen er selvsagt allerede lest! Selv om jeg likte den godt, ble jeg litt skuffet over slutten, som jeg følte hadde noe uforløst over seg (tror vi begge har skrevet noe om det tidligere?). Kanskje jeg misoppfattet Sartres budskap? Kjærlighetsromaner er sjeldent noe for meg, men jeg er likevel ingen antikrist ;)

Tror absolutt det har blitt sånn at jeg oppsøker bøker jeg tror vil appellere til meg og likeledes skyr bøker jeg tror vil skuffe eller irritere. Kanskje jeg leter etter en slags ekte følelse- ett eller annet som gir meg noe, utfordrer meg – en følelse jeg ønsker å gjenskape? Hmmm.. Det er veldig vanskelig å analysere seg selv ;)

Interessant! Du har absolutt et poeng. Hadde det ikke vært for at jeg har både familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter å vie meg til innimellom all lesingen, tror jeg den kunne blitt altoppslukende. Altså: altoppslukende på negativt vis.

Jeg preges definitivt av det jeg leser og for det meste foretrekker jeg melankolske verker... Så var det dette med høna og egget da: leser jeg bøker av dette slaget fordi de appellerer til meg som person, eller leser jeg disse verkene fordi lesing av andre, kanskje tilsvarende, bøker har påvirket meg? Sannelig om jeg vet… Det eneste jeg er sikker på, er at det av og til er sundt å heve blikket opp fra boka og ta en titt på den virkelige verden.

Tror neppe det er skadelig for unge å lese om anarki og misantropi, spørsmålet er heller om de greier å forstå og ta inn over seg det de leser. Jeg er lærer på en ungdomsskole. I min tiendeklasse er det bare et fåtall elever som virkelig LESER – dvs: bare noen få leser mer enn de virkelig er nødt til. Elevene velger selvsagt selv stort sett hva de skal lese (med unntak av enkelte pensumrelaterte verker), og valgene faller for det meste på fantasy/krim/kjærlighetsbøker. Jeg mener at ungdommer slett ikke skal presses til å lese litteratur de ikke er klare for eller er i stand til å forstå. Hva er vitsen med å pløye gjennom et storverk og komme ut på den andre siden like lite klok?

Jeg kan ikke få meg til å se på litteratur som ”farlig”. Tror neppe ei bok virkelig kan forandre livet til noen og i hvert fall ikke på negativt vis. I så fall må det være slik at en lar sine egne livserfaringer farge bokas budskap. Altså at boka oppfattes som en bekreftelse på egne vrangforestillinger eller kanskje politiske meninger. Does this make sense?

Det er en stund siden jeg leste denne romanen, men jeg forsøker meg likevel på et svar. Boka handler i stor grad om det å føle seg fremmed i verden og det å stå på terskelen inn til voksenlivet. Når Unn og Siss møtes, setter det mange følelser i sving. Enkelte hevder at det dreier seg om en forelskelse og at det er dette som får Unn til å gå inn i fossen. Uansett tror jeg at emosjonene spiller en viktig rolle. Enten dreier det seg om en forelskelse og det virrvarr av følelser den kan medføre, eller dreier det seg om et vennskap som blir så nært så raskt, at det kjennes uforklarlig for Unn. Hun greier ikke å ta følelsene inn over seg og det er dette som får henne til å unngå Siss og gå til fossen.