Bokelskere.no

Takk:) Godt vi er enige for ser det er så mange som har gitt den så høye terningkast. God bok for all del, men nådde ikke helt opp:)

Blir man noen gang klok på seg selv, enten man er singel eller er i et forhold?

Kjæresteparet Sara og Eli bor i huset til Elis onkel. Onkelen hennes døde for ikke lenge siden og de har kjørt hele veien fra Oslo til Finnmark. Eli tar også over onkelens jobb (som fisker) mens de bor der og Sara blir for det meste gående "hjemme" helt alene. Stedet de bor på er en øde plass og det er ofte mørkt. Det hjelper ikke Sara stort som ofte har slitt med depresjoner. Hun bruker tiden på å stelle i huset, og ta bilder. Hun er opptatt av å dokumentere ting.

Sara og Eli er ganske like, men samtidig ikke. Sara er den sårbare og avhengig av andre. Familien hennes aksepterer ikke at hun er lesbisk og hun har også hatt en vanskelig oppvekst. Eli har også hatt en vanskelig oppvekst, men hun er tøffere og mer robust. Hun tåler en støyt. Mens de bor i huset til Elis onkel, merker de forandringer seg imellom, spesielt Sara. Hun føler en slags avsky for Eli selv om hun også savner henne dagen lang, men samtidig er hun usikker på om kjærligheten mellom dem er sterk nok. Dette oppholdet forandrer dem for mye eller gjør det det?

Boka er en tynn, liten "flis" på bare 183 sider, men på den korte tiden får vi et godt innblikk i hva slags karakterer Sara og Eli er. Hva som bor i dem og at de sliter med sine indre demoner på hver deres måte. Og hvordan de elsker hverandre og på en måte hater hverandre på samme tid, men samtidig savnet jeg noe mer. Det skjedde ikke noe særlig mye i boka. Noen spennende episoder var det, men i en bok på så få sider forventer man at disse spenningskurvene skal komme litt oftere, men det gjorde det ikke. Det ble for mye beskrivelser og lite handling, og jeg savnet også stemning. Jeg oppdaget at jeg kjedet meg ofte når jeg leste i boka og brukte litt tid på den selv om det var en tynn bok. Den bare fenget meg ikke noe særlig, ikke nok til å lese den ferdig på kort tid. Og jeg syntes også at både Sara og Eli var litt masete og sytete. Litt irriterende begge to så jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om dem.

Det blir aldri lyst her er en krypende roman om mørke tanker, mistillit, kjærlighet og ukjent terreng. Boka hadde et godt utgangspunkt og er godt skrevet, men handlingen gikk altfor tregt for min del. Jeg kunne ha sagt så mye mer om boka, men siden romanen er kort, blir dermed også anmeldelsen kort, for som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe.

Da har jeg kanskje noe å glede meg til:)

Sånn har det alltid vært hos meg også. Jeg grøsser innvendig når jeg hører ordet kvinne. Jeg kan ikke noe for det. At jeg ikke liker feminister har med å gjøre med de feministene som har en trang til å preike om alt mulig og samtidig tror at de er noe. Det er feminister jeg ikke liker og som jeg kaller for feministmas. Er ikke for å fornærme noen eller noe, men man kan ikke like alt.

Rebecca er min førstegangslesing, men har hørt så mye om boka og filmen i så mange år at følte det var på tide å lese boka og eventuelt se filmen senere (den riktige rekkefølgen) og Kristina Ohlsson har jeg ikke lest noe av før, men alltid spennende å lese bøker av forfattere man ikke har lest noe av fra før, utfordre seg selv litt. Kjedelig å lese bare det man er vant til.

Vandrehistorier er som regel spennende, men dessverre ikke denne samlingen ...

Vandrehistorier er noe jeg har vært fascinert over i flere år, spesielt de grøssende vandrehistoriene. Vandrehistorier er kort fortalt en historie som blir fortalt muntlig og som skal visstnok være sann. Fortelleren påstår som oftest i begynnelsen at dette skjedde med en venn av en venn for å gjøre historien mer "troverdig". Jo mer gyseligere vandrehistorien er, jo større inntrykk gir den. Og det er om å gjøre vandrehistorien så interessant som mulig slik at det blir en "snakkis" av det.

Forfatter av denne samlingen med vandrehistorier er Jan Harold Brunvand. Han er født i Michigan, USA, og foreldrene hans er begge fra Norge. Brunvand er tidligere professor. Han underviste engelsk litteratur ved University of Utah og han er en kjent folklorist. Hele livet har han samlet på vandrehistorier fra folk han har møtt og av lesere som sender ham vandrehistorier de har hørt.

I denne boka har Brunvand samlet vandrehistorier fra forskjellige kategorier og noen av disse kategoriene er: forhastede konklusjoner, klassiske hundefortellinger, fortellinger fra trafikken, pinlige flauser, tilfeldige ulykker, syk humor, kriminelle historier og mange andre kategorier. Grunnen til at jeg ville ha denne boka var at jeg trodde og håpet at denne ville bestå av noen real, gyselige vandrehistorier (som er nesten på samme måte som korte, skumle historier), men de var det dessverre veldig lite av. Så boka ble dessverre ikke som forventet, for de fleste kategoriene i denne vandrehistoriesamlingen interesserte meg ikke noe særlig og under nesten hver vandrehistorie sto det noen avsnitt om faktakilder. Hvor vandrehistorien stammer fra, når de historiene først ble kjent osv ... Syns boka ble for faktabasert istedet for underholdende, og det var ikke så mange vandrehistorier av det grøssende og mørke slaget som jeg hadde håpet på. For å få det må jeg finne meg en annen utgave med vandrehistorier. Vandrehistorier er jo noe jeg har interessert meg for lenge, men håper å finne en god samling en dag med nesten bare skumle og gyselige varienter i. Hvis noen kan tipse meg en bok med gode og grøssende vandrehistorier, setter jeg pris på det. I denne boka ble det altfor mye variasjon og alt var bare ganske rotete oppsatt. Det hjalp heller ikke med illustrasjoner her og der. Det vekket ikke interessen min.

Det var heller ikke meningen å bruke fire måneder på å lese denne boka, men siden boka var skuffende, leste jeg i den av og på ved siden av andre bøker. Boka ble bare ikke som forventet og fortellermåten var mer oppramsende enn fortellende, og det skapte ingen spenning eller stemning for min del.

Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends ble ikke den boka jeg hadde forventet meg. Jeg hadde håpet på en samling av grøssende vandrehistorier, men istedet fikk jeg en samling av vandrehistorier fra forskjellige kategorier og det var ikke alle kategoriene som fenget like mye. Noen gode vandrehistorier var det, både kjente og ukjente, men dessverre var dette en bok som stort sett kjedet meg. Håper at den neste boka med vandrehistorier jeg kommer til å skaffe meg, blir mer underholdende enn denne.

Mine favorittvandrehistorier fra denne boka er: The baby-sitter and the man upstairs, The killer in the backseat, The choking doberman, The licked hand og The runaway patient. (Alle meget kjente og typiske vandrehistorier).

En bok som er vanskelig å sette ord på ...

Margaret Skjelbred er et kjent forfatternavn, men jeg har aldri lest noe av henne før. Hun har både skrevet romaner og lyrikk. Hvorfor jeg ikke har lest noe av henne før, vet ikke jeg, men man kan ikke få med seg alt.

Lyrikk/sonetter har aldri vært min sterke side. Da vi hadde om det da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grøsset jeg alltid innvendig. Det var på en måte ikke min type lesestoff for å si det sånn, men jeg er heller ikke den som ikke prøver. Denne vesle boka Det lir mot kveld; Kristinas reise består av to sonettkranser. Sonettkrans består av femten sonetter. Den femtende sonetten (også kalt mestersonetten), består av førstelinjene fra de andre fjorten sonettene. Vet ikke om jeg forklarer dette på en forståelig måte for det er litt komplisert ...

Uansett, jeg har funnet ut at jeg som leser liker å lese veldig mye variert og leser det meste selv om jeg har mine favorittsjangre, men noen lyrikkmenneske kommer jeg nok aldri til å bli. Det er en fin sjanger for all del, men som jeg sier; jeg leser heller "hele" bøker eller noveller istedet. Ingen tvil om at denne samling av sonetter var både stemningsfull, lettlest og eventyrlig, men boka gir meg ingen videre lyst til å undersøke/analysere sonetter og lyrikk på et dypere nivå. Det har jeg ingen interesse eller lyst til.

Det er ingen tvil om at Margaret Skjelbred skriver godt og kan det å leke med ord. Hun må ha brukt mye tid på å finne de rette ordene for å finne den rette rytmen. Før begge sonettkransene skriver hun en historie om bakgrunnen til hver av sonettkransene for at vi skal få et større innblikk i det. Personlig liker jeg den første sonettkransen best. Den beskriver litt om årstidene og tiden på døgnet. Stemningen rundt oss sånn generelt. Den andre sonettkransen er om Prinsesse Kristina. Historien hennes brydde jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Den var ikke like interessant for min del.

Det lir mot kveld; Kristinas reise er en kort bok som består bare av 55 sider, derfor blir dette også en meget kort anmeldelse fra min side. Anmeldelsen er også kort siden boka bare består av sonetter, og sonetter/lyrikk er ikke det jeg leser mest av og er egentlig en vanskelig sjanger å skrive om generelt. Det er en sjanger som er vanskelig å sette ord på. Så beklager at dette er kort skrevet, men det er vel best sånn. En sjarmerende liten bok dette, men siden dette ikke er helt min sjanger, blir boka dessverre fort glemt.

Jeg har ikke lest Rebecca før, men har hatt lyst til det i mange år, og følte av en eller annen merkelig grunn at nå var det på tide å gjøre noe med det. Leser altfor lite klassikere og grøss, psykologiske thrillere er mine sjangre. Håper du liker boka like godt som første gang du leste den:)

Åttende mars har ikke jeg heller aldri brydd meg om. Foretrekker å bli kalt jente fremfor kvinne og feminister kommer jeg aldri til å like, så håper jeg ikke fornærmer noen, haha. Men syns alt det feministsnakket bare er masete. Så det er en dag jeg bare ignorerer, som mange andre dager:)

I dag skal jeg begynne på en ny stuelektyre som er: Sju dager i september av Jørgen Gunnerud og nattlektyren er Rebecca av Daphne Du Maurier. Har alltid hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg selvfølgelig lese boka først og nå er det lenge siden jeg har lest en grøsser, psykologsk thriller (mine favorittsjangre) og følte det var på tide. Ved siden av leser jeg fremdeles i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Det går fortsatt litt trått med den, men det får bare ta den tiden det tar for jeg avbryter ikke bøker.

Hvis jeg blir ferdig med en av bøkene skal jeg begynne på Glassbarna av Kristina Ohlsson.

Som før er VM forbudt i dette området. Er jo totalt allergisk mot sport (bortsett fra sjakk). Kommer til å ha tv'n på i bakgrunnen som alltid, det er bare synd det er stort sett repriser på nesten alt når det er helg. Men heldigvis har jeg lesestoff og jeg får finne på andre ting når kjedsomheten blir for stor selv om jeg ikke har mange hobbyer.

God helg.

Bra at du fikk en annen opplevelse enn det jeg fikk. Jeg likte hverken fortellermåten eller historien så denne boka ga meg "ingenting". Var bare lettet over å bli ferdig med den:)

Skjønner hva du mener:) Vet ikke om jeg skal skaffe boka eller ikke, men foreløpig frister det ikke. Kanskje en senere anledning, men akkurat nå er det andre bøker som frister mer. Takk for din mening av boka:)

Har lest om flere bloggere som har falt pladask for den.
Selv har jeg ikke lest den eller om jeg vil det. Når du sier den er forutsigbar er det ikke spesielt fristende:) Liker ikke forutsigbare bøker, men dem er det dessverre mange av.

Har litt lyst til å lese denne, men er alltid usikker på bøker som er "overhyped" for har stort sett vært veldig uenig med andre lesere om "overhyped" bøker.

Jeg liker å veklse litt på, klarer aldri å forholde meg til bare en bok:)

Bra du fikk sansen for Du forsvinner, og håper du får til noen ord om boka (ingen stress, altså) for å vite hva du mener om den:) Jeg likte den mye bedre enn forventet.

Denne helga leser jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Tipper jeg blir ferdig med den i morgen. Ved siden av leser jeg: Fossefall(55) Hånd i hånd av Jorunn Johansen (som er den siste boka i fossefallserien). Og jeg leser litt av og på i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman.. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle bøkene i helga, men liker å ha "mye" å lese i.

Her er det fremdeles forbudt med VM i og med at jeg er allergisk mot sport. Sådan er det godt å bo alene og får bestemme selv over fjernkontrollen;)

Ps: Hvordan likte du Du forsvinner av Jungersen? Regner med du er ferdig med den nå.

God helg.

(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).

Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...

Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.

Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...

Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.

The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.

Den siste boka jeg kjøpte var en jeg bestilte på bokklubben.no som jeg venter å få i posten når som helst. Boka var: The Gift of Fear av Gavin De Becker. Det er en bok basert på instinkt. Der sanne historier fortelles om mennesker som har unngått å havne i farlige situasjoner kun fordi de hørte på insinktet sitt. Jeg er ikke spesielt interesert i instinkt generelt, men elsker å lese ekle/forferdelige historier fra virkeligheten. Så tror det blir spennende lesestoff.

Kjenner til den problemstillingen, men har blitt litt flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker som jeg ikke har lest som har stått ulest lenge i hyllene. Prøver å veksle litt:)

Fin bok, men dessverre skuffet den meg litt:/

Nei, dette er ikke en faktabok om hunder ...

Men ren fiksjon om en liten guttekvalp som går seg vill i skogen ved et uhell. Vi følger hans reise gjennom utfordrende dager i ukjent terreng og i tøffe værforandringer. Vil han finne veien hjem igjen eller kommer han til å forville seg i naturen for bestandig?

Jeg kjøpte denne boka på mammutsalg for flere år siden, men uansett hvor mange år som går er det bøker man skaffer seg som man aldri glemmer. Den henger over deg som en sky som forteller deg at den må leses. Og på et eller annet tidspunkt føles det rett å lese den og den boka. Flere som har det sånn? At av og til glemmer man aldri en bok man har skaffet seg, venter på rett anledning og på et eller annet tidspunkt så må man bare lese den. Flere som har det sånn eller er det bare jeg som er helt fjern? Antagelig det sistnevnte ...

Uansett, det er ikke ofte jeg leser dyreromaner selv om jeg er en ordentlig dyrevenn, så tenkte det var på tide å lese Hunden. Og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg har alltid vært en dyrevenn og har alltid likt dyr bedre enn mennesker. Syns det er alltid verre at det skjer noe med dyr på film og i bøker enn når det skjer noe med mennesker, og det virker som om dyr liker meg bedre enn mennesker generelt. Det er bare noe jeg har lagt merke til. Jeg går bedre overens med dyr og dyr er ekte.

Svenske Kerstin Ekman beskriver godt fra et hundeperspektiv. Hvordan hunden oppfatter naturen, hvordan den føler usikkerhet, rådvillhet, redsel, kulde og sult. Man føler det hunden går gjennom, og man vil bare hunden vel fordi det er ikke vanskelig å synes synd på den. Vi blir også med på dens møte med andre dyr i skogen og farer. Ekman skriver så troverdig og beskriver naturen så godt at det er nesten som å gå ved siden av hunden.

Hunden er en fin og vemodig dyreroman om hundens mot og innsikt. Har aldri før lest en dyreroman fra et dyreperspektiv og det var interessant. Selv om boka består av troverdighet, følelser og spenning, savnet jeg likevel noe mer. Jeg savnet noe mer under huden. Noe som sitter i en lenge etterpå. Lenge siden jeg har lest en bok som hjemsøker lenge etterpå, men for all del en fin og vemodig bok dette på mange måter som er verd å få med seg.

Takk for forståelsen:) Setter pris på det.

Er ikke så flink i sjakk selv og har ikke spilt det på flere år, ikke siden ungdomstiden, men kjenner til grunnreglene/hva brikkene har lov til å gjøre, så da krever jeg ikke å vite mer:) Syns det er interessant å følge med og er alltid fascinert over konsentrasjonen til sjakkspillerne. Så har ikke så mye greie på sjakk selv annet enn at jeg vet reglene på brikkene, men som sagt så er det interessant å følge med på det og det er heller ingen masete sport. Synd det ikke er sjakkturneringer på tv på lenge nå. Men det kommer vel på tv-skjermen en dag igjen får vi håpe:)