Bokelskere.no

Interesssant, ja. I kap. 2 fekk eg assosiasjonar til ei novelle av Anatole France om Pontius Pilatus; ho står i Frankrike forteller, og leverer sterkare og litterært langt meir vellykka skyts mot religionen enn Stalins ateistforkjemparar. Men det blir interessant å repetere korleis desse to historiene i romanen utviklar seg.

Interessant spørsmål, men den fyrste reaksjonen min er at dette er å trekke namnebruken litt i lengste laget. Du har på den andre sida rett ibat russisk historie har ein del eksempel på denne typen namn, mest som pseudonym (Lenin, Gorkij, Stalin), og ikkje alle betyr noko (Lenin trur eg ikkje betyr noko, men Stalin har jo med stål å gjere og Gorkij er den bitre). Eg har ikkje romanen i original, så eg får ikkje sett kva ord forfattaren har brukt, men omsettaren har heilt sikkert sitt på det tørre). Vi får sjå kva som utviklar seg.

Sjå her

Artig å lese boka (i Bokklubbens "Århundrets bibliotek") att; det er ein del år sidan sist, og i mellomtida har eg sett filmatiseringa i fjernsynet. Her er det i kap.1 satire over forfattarforeininga og sensuren, og ikkje minst over den antireligiøse politikken til Stalin, som ikkje vil gå over i historia som den luraste forma for ideologisk kamp. Og vi møter alt her katta, i folketrua tradisjonelt - og uforståeleg nok - oppfatta som djevelens dyr. Dette skal bli spennande!

Eg er einig med deg - og kom på noko i kap. XXXII: Nå er jo «a man of property» eit svært vanleg uttrykk på engelsk som ikkje er skapt av George Eliot, men måten Eliot broker det på i Middlemarch, kan gi assosiasjonar til Soames i John Galswortys The Forsyte Saga, som nettopp ser seg sjølv som «a man of property». «Even the invisible powers, he [i.e. Solomon] thought, were likely to be soothed by a bland parenthesis here and there – coming from a man of property, who migt have been as impious as others.» skriv Eliot (s. 307 i utgåva mi).

Takk. Ja, dette med begin og commence må vi nok seie at omsettaren hadde klart fint!

Det kunne ha vore interessant å få vite kva dette er sett om med i den norske utgåva. Uttrykket står i kap. XXXII, på s. 312 i utgåva mi.

I London Particular, nyheitsbrev frå The Dickens Fellowship, les eg dette:

Dickens The Comforter – Gillian Reynolds, radio critic for the Daily Telegraph, recently praised a programme in the “The Book That Changed Me” series, which featured former Labour Home Secretary, Alan Johnson, talking about David Copperfield. Johnson lived with his mother and elder sister in a Paddington slum, his father having run off years earlier. When he was 13 his mother died suddenly in hospital. He’d been sent to stay with the Coxes, family friends. The day his mother died, Mr Cox unlocked the book cabinet and allowed him to choose a book. He chose DC and the novel became his constant companion for a year. Tears fell for nurse Peggotty, he said, that didn’t for his mother. When re-housed with his sister in a council flat in Battersea, far from home, DC saw him through.

Skulle eg ha sett opp epokane, ville eg ha tenkt som Strindin. Om eit verk etter 1990 har motiv frå samtida eller ikkje, synest eg ikkje speler noka rolle, sidan alle forfattarar likevel skriv om samtida si (jf. Georg Johannesens utsagn om at Kristin Lavransdatter handlar om problem med "pikeoppdragelsen" i Homannsbyen i 1880-åra). men nå har kjell k sett opp grenser, og da lèt vi dei vere som dei er.

Eg reagerte med éin gong på at Mesteren og Margarita kom som framlegg til litteratur frå tida etter 1945, men eg har ikkje fått skrive om det får nå. Eg ser at andre heldigvis har gripe fatt i dette - forholda i Sovjetunionen var i trettiåra slik at Bulgakov ikkje fekk gitt ut romanen. uansett om kjell k seier at det er vanleg å sjå på utgivingsåret, er det nok vel så vanleg å rekne *Mesteren og margarita" som mellomkrigslitteratur, Viktigare enn når ei bok er skriven og når ho er gitt ut, er det vel om ho er interessant å lese og diskutere!

Utan at eg vil bruke tid på formelle sider ved lesesirkelen: Det er da gitt ut så mange gode skodespel, diktsamlingar, novellesamlingar og sakprosatekster at vi sjølvsagt må lese andre bøker enn romanar!

Meiningane er delte om denne boka, og eg har òg kjent meg litt splitta. Fleire har nemnt Laxness, men eg ser at det ligg eit par generasjonar mellom dei to. Det har vore godt å nyte språket - nå snakkar eg reint generelt - i romanen, dei lange, dvelande setningane, skildringane som flyt lik havet. Setningane er som bølgjer, duvande, som "Nirvanas bulder".

Hamsun? Duun? Jo, så klart tematikken er litt som i Menneske og maktene - takk for det, Lillevi (og eg ville aldri bytte ut menneska på Øyvære med desse fiskarane her). Men det er, naturleg nok, noko nyare ved Jón Kalman (kall han nå ikkje Stefánsson,da; islendingane heiter det dei heiter - fornamnet (jf. telefonkatalogen der oppe, den tida vi hadde slikt)! (Kalman er eg forresten usikker på) - som Dag Solstad når han ikkje sett punktum, så godt å få ferdast gjennom side etter side med lange tankar ogv skildringar, nesten utan avsnitt, avbrotne av fyndige sanningsord ("Først er det liv, så død: / Her er liv, om liv, fra liv, til død.").

Uheldige språklege uttrykk er det få av her, synest eg. Minner Jón meg litt om Gaute Heivoll? Det er dette ved store delar av vår tids litteratur: Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om. Innimellom meldte slike tankar seg da eg las Himmelrike og helvete. Men så er det vel berre ei oppfatning som kjem og går. Og da er vi tilbake hos Duun, om det å vere menneske, om å leve og døy når berre grunnfjellet er att. Det er dét boka handlar om

Fint at Himmelrike og helvete kom på lista!