Fin oppsummering! Eg har lese stykket før og har drive mykje med bysantinsk historie, men eg er likevel glad for ateg no har kommentarbinda i Henrik Ibsens skrifter. No er skodespelet meir om Ibsens enn om Julians samtid, men eg liker godt å ha kommentarane for handa, ikkje minstfor å halde rollefigurane frå einannan.
Trilogi.
Igjen kom det over henne, det underlige feberlignende innsyn - elven tyktes vise henne et billede av hennes eget liv, slik hun rastløs hadde ilet gjennem den timelige tids villmark, reist sig i oprørt brus ved hver sten hun skulde over - svakt og brutt og blekt bare nådde det evige lys å speile sig i hennes liv. - Men det demret dunkelt for moren, at angsten og sorgen og kjærligheten - hver gang syndens frukt var modnet til sorg, da var det at hennes jordbundne og selvrådige sjel nådde å fange en atterglans av det himmelske lys -.
Hill og sæl, Maria, full av nåde. Signet er du blandt kvinnene og signet ditt livs frukt Jesus, som svedet blod for vår skyld -.
THEODOROS: Å utfordre Sokrates i diskusjon er som å utfordre kavaleriet i åpent landskap!
'Mor och far, jag är stor, jag är människa igen!' ropade han.
Det går bra!
Men när pojken betraktade det fria, oändliga havet och den röda aftonsolen, som lyste med så milt sken, att han vågade se in i den, kände han frid och trygghet intränga i själen. 'Inte lönt att vara bedrövad, Nils Holgersson', sade solen. 'Världen är härlig att leva i båda för små och för stora. Det är också en god sak att vara fri och sorglös och ha hela rymden öppen framför sig.'
Og i dag var det eit radioprogram om Selma Lagerlöf og Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige. Så godt å høyre stemmene frå Laurdagsbarnetimen igjen! Kanskje blir det Mårbacka-tur til sommaren ...
Trilogien.
Ja. sikkert. Han er ikkje den fyrste som gjer slik. Falske venner heiter dette.
Hun stod og så efter [Gaute] til han blev borte under brekken. Så vakker som han så ut på den store, blå hesten.
Det blev så rart for henne - alt utenom sig sanset hun så urimelig skarpt, den solmettede luft, furuskogens hete duft, gnidderet av småtiting i grest. Samstundes så hun inn i sig selv, i billeder, slik som en under sterk feber kan tro og se lignelser ini sig selv - inni henne var et tomt hus, aldeles lydløst, dunkelt og en lukt av øde. Synet skiftet - en fjærestrand, som sjøen har trukket sig langt unda, lyse, slitte sten, hauger av mørk, livløs tang, allslags rekster -.
Så skjøv hun posen bedre tilrette, tok om staven og gav sig på gang nedover mot dalen. - Var hun ikke laget til å komme hit mere, så var det Guds vilje, nytteløst å være redd. Men det var vel snarest det at hun blev gammel. -. Hun tegnet sig med korset og gikk sterkere på - lengtet likevel efter å nå ned i lien, hvor veien lå gårdimellem.
Bare på et eneste kort stykke kunde en fra allmannveien se husene på Haugen øverst i fjellbåndet. Hennes hjerte tok til å hamre ved tanken.
Nei. At finsk er eit meir syntetisk språk enn norsk, har ingenting å seie for rikdommen i dei to språka.
Nei, ikkje alle er einige om at engelsk er rikare enn norsk.
Interessant eksempel frå Hamsun! Etymologisk har ikkje det norske fjell og det engelske field (jf. norsk felt) samanheng med kvarandre. Engelsk har ingen ord for "fjell" som kan forvekslast med field.
[Pave] Alexander 6. var aktiv til det siste på alle plan. Også på det horisontale.
SOKRATES: 'Men ondskap kan ikke utryddes, Theodoros, for det må alltid finnes noe som er motsatt det gode, og den kan heller ikke holde til blant gudene, men ferdes nødvendigvis omkring i de dødeliges naturlige trakter. Derfor bør man bestrebe seg på å unnslippe herfra og dit så fort man kan. Man slipper unna ved å bli så lik en gud som mulig, og å bli lik en gud er å bli rettferdig og from med klokskap.'
Kvar seier dei det, då, og kva byggjer dei på?
Miskunn og nestekjærleik - nærmare bestemt med den miskunnsame samaritanen som utgangspunkt - var tema for Humanistisk seminar hausten 2009. I denne vesle boka er innlegga samla saman med ein del andre tekster. Innfallsvinkla er ulike, men har likevel mykje felles: Sjølv om vi her kan lese korleis katolikkar, gresk-ortodokse, lutheranarar og andre oppfattar Jesu likning om samaritanen som ikkje gjekk forbi eit anna menneske i naud der nede i vegkanten, samlar dei seg om holdninga til individet, til "den andre", for å nytte eit uttrykk hos Levinas, som jo står sentralt i vår tids filosofidebatt. I liten grad lyfter dei perspektivet opp på samfunnsplanet. Eg ser likevel inga motsetning mellom å handle som samaritanen (bidragsytarane - takk for at svenske og danske tekster får stå i original! - har høgst ulike tolkingar av likninga) på individplanet og arbeide for politiske løysingar på lidingar som skriv seg frå sosioøkonomiske forhold. Eg liker denne boka, tvers igjennom seriøs som ho er, også så mangearta i tilnærminga.
Ei av desse vanlege bøkene med kortfatta - men ofte, i denne samanhengen, nok - informasjon om ein by og med mange og vakre biolete. Og som vanleg: Ingen bilete med regn. Her kan vi lese om og sjå bilete av gammalt (bymuren, Santa María del Mar) og nytt (OL-stadion, fjernsynstårnet) og ikkje minst alt som i Barcelona er signert Gaudí. Ikkje min favoritt, Gaudí, så derfor er inntrykket mitt av byen litt prega av dette. Elles: bomane på Les Rambles, Mirò på Les Rambles, El Palau Nacional, alle plassane - jo, då, Barcelona er verd ei reise, og boka får minnet om byen til å bli ein syntese av verkande føter etter traskinga, bildurane i øyra, den nydelege katalanske maten og altså desse stadene som er fotograferte som dei reinaste idyllar, alle saman.