—¿Y hasta cuándo cree usted que podemos seguir en este ir y venir del carajo? —le preguntó.
Florentino Ariza tenía la respuesta preparada desde hacía cincuenta y tres años, siete meses y once días con sus noches.
—Toda la vida —dijo.
[...] que es la vida, más que la muerte, la que no tiene límites.
Her skal ikkje liggja att stein på stein
[Mark 13,2]
Du skal elska nesten din som deg sjølv.
[Mark 12,31]
De er på ville vegar!
[Mark 12,24]
[...] el amor era el amor en cualquier tiempo y en cualquier parte, pero tanto más denso cuanto más cerca de la muerte.
Gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til!
[Mark 12,17]
Florentino Ariza había previsto que esa noche ocurrirían las cosas así, y se retiró.
Ya en la puerta del camarote trató de despedirse con un beso, pero ella le puso la mejilla
izquierda. Él insistió, ya con la respiración entrecortada, y ella le ofreció la otra mejilla
con una coquetería que él no le había conocido de colegiala. Entonces insistió por
segunda vez, y ella lo recibió en los labios, lo recibió con un temblor profundo que trató
de sofocar con una risa olvidada desde su noche de bodas.
-¡Dios mío -dijo-, qué loca soy en los buques!
V.10.V Ved Iljusjas seng
Folka våre er på og snakkar om holdningar til sjukebesøk hos Iljusja. Unge Kolja ter seg uklanderleg og gleder Iljusja med kunstane til Peresvån og kanonar og forteljingar om ei gås. Grunnlegginga av Troja blir diskutert, og Kolja og Aljosja er ueinige om verdien av å studere klassiske språk. Også i Sigrid Undsets Jenny blir plassen til dei klassiske språka trekt fram, og der har talerøret til forfattaren same syn som Aljosja. Og så kjem dokteren.
Fermina Daza dejó de fumar por no soltar la mano que él mantenía en la suya.
Estaba perdida en la ansiedad de entender. No podía concebir un marido mejor que el
que había sido suyo, y sin embargo encontraba más tropiezos que complacencias en la
evocación de su vida, demasiadas incomprensiones recíprocas, pleitos inútiles, rencores
mal resueltos. Suspiró de pronto: "Es increíble cómo se puede ser tan feliz durante
tantos años, en medio de tantas peloteras, de tantas vainas, carajo, sin saber en realidad
si eso es amor o no". Cuando terminó de desahogarse, alguien había apagado la luna. El
buque avanzaba con sus pasos contados, poniendo un pie antes de poner el otro: un
inmenso animal en acecho. Fermina Daza había regresado de la ansiedad.
-Vete ahora -dijo.
Florentino Ariza le apretó la mano, se inclinó hacia ella, y trató de besarla en la
mejilla. Pero ella lo esquivó con su voz ronca y suave.
-Ya no -le dijo-: huelo a vieja.
IV.10.IV Zjutsjka
Kolja, som er oppteken av «ideene og det virkelige liv», vil bli kjend med Aljosja, som nå framtrer langt meir verdsleg enn før. Kolja fortel om mobbinga av Iljusja, men er det sant, alt han seier? Tittelen på kapitlet er namnet på ei bikkje som ar vorte borte og som Iljusja lengtar etter. Vi får vite mykje om Kolja, men det er vanskeleg å seie kor relevant alt er. Eg har kjensla av å lese ei likning, men eg veit ikkje heilt korleis eg skal tolke innslaget med Peresån (bikkja til Kolja) og historia om den bortkomne bikkja Zjutsjka - ja, den bibelske allusjonen var tilsikta.
IV.10.III Skolegutten
Og nå er Kolja kvitt barnevaktoppdraget. Han snakkar med ein annan gut, Smurov, som i eit tidlagere kapittel kasta snø på Iljusja, som nå er sjuk. Her er ingenting tilfeldig. Og vi får forklaringa på den litt lange innleiinga: Kolja og Smurov begynner å snakke om Iljusja, som dei har forsona seg med, og Aleksej Karamasov og rettssaka. Kolja besøker Iljusja «av egen fri vilje»; det er eit poeng her. Så begynner ei samanlikning mellom menneske og bikkjer, og Kolja seier at han er sosialist. Han snakkar med ein frosen bonde og talar han etter munnen for ikkje å skuffe han. Også ei torgkone snakkar han med - og ertar på seg ein handelsmann før han snakkar med ein klok bonde («Jeg innrømmer gjerne at vanlige mennesker også kan være kloke.»). Så ber Kolja Smurnov om å hente Aleksej. Da er vi klare for eit nytt møte med ein Karamasov-bror.
IV.10.II Unger
Vi følgjer Kolja Krasotkin vidare. I same huset som han, mora og tenestejenta Agafja bur ei dokterfrue med to ungar, Nasjta og Kostja, og ei tenestejente, Katerina, som er gravid. Kolja leikar med ungane; ein kanon gjer det største inntrykket. Agafja skal passe på dokterungane mens Kolja er borte ein tur. Og dett var dett?
IV.10.I Kolja Krasotkin
Vi er over i fjerde og siste delen. Tiande boka, som er den fyrste boka i denne delen, heiter «Guttene». Og det fyrste kapitlet er «Kolja Krasotkin».
Forteljaren held altså ikkje direkte fram med kva som skjedde etter at Mitja hadde vorte ført bort, men skildrar bakgrunnen til Kolja Krasotkin. Fyrst og fremst får vi vite at han var sjølvoppteken – og glad i å lese. Nyttig er det nok for lesaren å få opplyst at ein slektning av guten arbeidde ved den jernbanestasjonen som Ivan seinare skulle reise til Moskva frå (heldigvis skriv Kjetsaa «jernbanestasjon», og ikkje «togstasjon»). Læraren Dardanelov var forelska i mora til Kolja, Anna Fjodorova.
Forteljaren seier til slutt i kapitlet at Kolja er identisk med den guten «som var blitt stukket i siden med en pennekniv av Iljusja, sønnen til stabskaptein Snergirjov, den gang guttene ertet ham og kalte faren hans for en børste». Dette er lenge sidan – og viser kor bevisst romanen er komponert.
―Que se vayan a la mierda ―dijo―. Si alguna ventaja tenemos las viudas, es que ya no nos queda nadie que nos mande.
Men mange som er dei første, skal bli dei siste, og dei siste skal bli dei første.
[Mark 10,31]
Det er lettare for ein kamel å gå gjennom eit nålauge enn for ein rik å koma inn i Guds rike.
[Mark 10,25]
Gå bort og sel alt du eig, og gjev det til dei fattige; då skal du få ein skatt i himmelen.
[Mark 10,21]
III.9.IX Mitja blir ført bort
Eit stutt kapittel, men det viser kva forteljaren har lagt opp til. Vi er nå tilbake ved det kjernen i forteljinga: menneskets forhold til Gud, til verda, til medmenneska og seg sjølv. For nå seier Mitja: «Jeg tar lidelsen ved anklagen og den offentlige skjensel på meg, – jeg vil lide og lutres gjennom lidelsen!» Vi kjenner att tankane frå tidlegare. Vi har møtt tre brør med ulik innstilling til livet og religionen. Nå har Mitja vorte eksaminert som følgje av at gamle Karamasov har vorte drepen, og dei andre to står att. Så fint sett i sene!
Og Kalganov – ja, vi har møtt han før – tenkjer, etter at Mitja har vorte førd bort: «Hva skal man tro om menneskene etter dette? Det er jo meningsløst, helt meningsløst!»
III.9.VIII Vitneutsagnene. Bånet
Vi kjem nå til vitneavhøyra, som for det meste handlar om pengeforbruket til Mitja: hadde han brukt alle dei tre tusen rublane på den fyrste ranglinga, eller hadde han fordelt utgiftene? Trifon Borisytsj meiner bestemt ja. Ja, hadde han kanskje seks tusen i alt? Eller, som gamle Maksimov seier, tjue tusen? Grusjenka held på at det gjekk med tre tusen fyrste kvelden.
Så har Mitja ein draum, om eit barn, «Bånet», der spørsmålet er «Hvorfor er folk fattige?». Det må vel da vere ein samanheng mellom dette spørsmålet og pengeforbruket til Mitja?
I alle fall vaknar Mitja og skriv raskt under på forklaringa.