Bokelskere.no

Ved det som hittil er gjort, synes vi ikke befridd for kongedømmet, men bare for kongen. For selvom kongen er blitt drept, godtar vi alleslags kongelige befalinger. Men ikke bare det; vi godkjenner også som uttenkt av ham slikt som han ikke ville sette i verk dersom han levde. Og ikke ser jeg noen ende på dete: tavler slås opp, skattefritagelser innrømmes, store pengesummer deles ut, landsforviste får komme tilbake, forfalskede senatsbeslutninger arkiveres. Det ser ut som vi bare er blitt kvitt vårt hat mot dette skjendige mennesket og vår smerte over vår trelldom under ham, mens staten fremdeles befinner seg i den forvirring som han har styrtet den i.

Ved det som hittil er gjort, synes vi ikke befridd for kongedømmet, men bare for kongen. For selvom kongen er blitt drept, godtar vi alleslags kongelige befalinger. Men ikke bare det; vi godkjenner også som uttenkt av ham slikt som han ikke ville sette i verk dersom han levde. Og ikke ser jeg noen ende på dete: tavler slås opp, skattefritagelser innrømmes, store pengesummer deles ut, landsforviste får komme tilbake, forfalskede senatsbeslutninger arkiveres. Det ser ut som vi bare er blitt kvitt vårt hat mot dette skjendige mennesket og vår smerte over vår trelldom under ham, mens staten fremdeles befinner seg i den forvirring som han har styrtet den i.

"W" var kunstnerisk anlagt, hun likte å ha det mørkt, hun elsket

at jeg kom inn og slukket lyset for henne om kvelden, denne ettermiddagen

går jeg inn og forteller henne at det er kveldsmat, men hun har

ikke tid, hun er opptatt med å vimse og pusle rundt, ordne og rydde, sette ting

på plass, og det er nå hun plutselig ser opp og sier "Å, jeg skal dø, jeg skal dø!"

og det er ingen angst i stemmen, bare en spent forventning som jeg registrerer

uten å la meg forstyrre; jeg fortsetter å fortelle henne hva som skal skje, at

kveldsmaten står klar, de andre har kommet, og senere er det bingo, men hun

bare fortsetter med å pusle og drive på, nesten overivrig nå, begynner hun å kle

av seg buksene, blusen og strømpebuksa, hun bretter hvert plagg sammen

og legger dem omhyggelig på stolen ved vinduet. Så legger hun seg i bare

undertøyet oppå senga, legger armene i kors over brystet og ser opp i taket,

blikket er fast og uredd, hun virker forberedt, og langsomt sløres blikket, jeg

setter meg på sengekanten, tar hånden hennes, som blri slappere og slappere,

stryker henne over pannen mens jeg sier navnet hennes, så rolig jeg kan og

slik sovner hun inn, hele prosessen over på fire-fem minutter, hun bare la

kroppen pent fra seg på senga og dro.

Noen må begynne. Noen må begynne å gå dit slutten

og begynnelsen løsner fra fortellinga som en ham.

Noen må sette seg ned, gnisse gråten løs fra kroppen.

Noen må begynne å sitte som overvintra knelere,

uferdig mellom alle skamler. Ferdiggrått, uten krav

må noen reise seg og gå så noe kan bli værende.

Som spor over ingen snø må noen begynne