Bokelskere.no

Hva ville du ha gjort hvis du var en av karakterene i boka?

To jenter blir "overlatt" til seg selv og bærer på en mørk hemmelighet. Bare naboen deres, Lennie oppdager at noe er galt. Han vet at de har foreldre som egentlig ikke er "skikket" til å være foreldre, men i det siste har han ikke en gang sett snurten av dem, bare jentene. Har foreldrene bare stukket av og latt jentene bli igjen alene, som egentlig er altfor unge til å ta vare på seg selv? Selv om han ikke har hatt mye å gjøre med nabojentene fra før, føler han at det er hans ansvar å se hva som foregår i nabohuset og ta vare på jentene mens foreldrene deres er sporløst forsvunnet. Og hva betyr de engstelige blikkene jentene hele tiden veksler med hverandre? Er det noe de ikke forteller ham og har han rett i å få vite noe om det?

Jeg vet ikke hva det er med meg og spesielle bøker. Ofte dras jeg mot dem, men det har jeg ingenting i mot. Jeg liker å lese spesielle bøker, gjerne bøker som skiller seg ut og som byr på en mørk historie. Lisa O'Donnell har skapt en bok med disse ingrediensene. Boka er temmelig spesiell på mange måter og den skiller seg ut fra en del bøker jeg har lest tidligere. Jeg er vant til å lese mørke bøker og denne boka har ikke klart å sjokkere meg, men jeg liker boka likevel. Den bærer med seg litt svart humor, mørke tanker og handlinger, og karakterene som er involvert i det hele er noe for seg selv. Syns også det er interessant at perspektivene veksles hele tiden mellom søstrene Marnie og Nelly og med naboen Lennie. Det gjør historien ekstra interessant og det gjør til at man automatisk tenker hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Hva ville man ha gjort hvis man var en av søstrene eller naboen?

Språket er temmelig røft og sprekt. Sarte sjeler vil nok ikke like denne boka, men jeg er vant til å lese slike bøker så det gjorde meg ingenting. Men de som er litt vare og sarte vil nok ikke lese denne boka mens man spiser. Konseptet er som sagt tøft og røft. Jeg likte karakterene som virket troverdige og levende med sine sterke og svake sider, og hele tiden skjedde det noe. Historien hadde et godt driv, og jeg brukte ikke mange dagene på å lese boka. Selv om slutten var litt forutsigbar og kanskje småskuffende for min del syntes jeg det likevel at boka var vel verdt å lese. Den er mørk og forfriskende.

Bienes død er en noe annerledes og spennende psykologisk thriller/mysterie. Det skjer noe hele tiden, sidene vender fort, nesten av seg selv og det er en bok som man ikke glemmer med det første. Tankevekkende og interessant lesestoff for oss som har sansen for det mørke.

PS: På baksiden staves naboen Lenny, men det står Lennie inne i boka, bare for å være oppmerksom på det.

Kjenner du dine kjære så godt som du tror?

Vi ser dem hver dag og tror vi kjenner dem inn og ut; familiemedlemmene våre og tror vi har vært med på alle deres oppturer og nedturer, men har vi egentlig det? Har vi opplevd alle positive og negative tingene sammen, eller har en av våre kjære en mørk og dyster hemmelighet? Noe de vil holde for seg selv til enhver pris?

Cecilia finner et brev mens hun leter etter noe annet på loftet. Brevet er skrevet av hennes mann og det står utenpå brevet at når hun leser det betyr det at han er død. Nysgjerrigheten hennes stiger, men skal hun lese det eller skal hun late som om hun ikke har sett det? Mannen hennes er tross alt fremdeles i live. Hva er det mannen hennes har formidlet i et brev og som hun attpåtil ikke får lese før han dør? Hva er det han holder hemmelig? Cecilia er den perfekte kvinne som gjør alt for familien sin, gjør det bra i arbeidslivet og hun er en type kvinne som har svar på alt. Så hva er det mannen hennes ikke sier? Brevet involverer ikke bare henne, men også to andre kvinner, som hun møter i det dagligdagse livet. Skal hun bare la være å åpne brevet, eller kommer hun til å la nysgjerrigheten ta overhånd?

Jeg skjønner hvorfor mange har latt seg begeistre over denne boka og fullstendig forelske seg i historien. Jeg skjønner hvorfor, og jeg prøvde å være en av dem, men dessverre klarte jeg ikke. Det er et godt konsept. En god historie, jeg må innrømme det, men for meg ble dette litt for damete. Jeg vet at dette er en bok som er på grensa til å være chic lit (en sjanger jeg er allergisk mot), men den er også blandet med psykologisk thriller. Jeg liker konseptet, og moralen i historien, men jeg bare hater språket. Det er altfor mye snakk om sex, frustrasjon og språket er bare for damete etter min smak. Jeg sier ikke at boka er overfylt med sex, men likevel blir det på en måte "for mye" av det likevel. Desperate kvinner på flukt fra "virkeligheten" om du skjønner hva jeg mener. Selv om karakterene virker troverdige og levende virket de som en blanding av "Frustrerte fruer" og de håpløse foreldrene til flaue tenåringer det ofte var om i bøkene i en bokklubb som het "TL-Klubben" som jeg var med i da jeg var fjortis. Litt flaut og litt spennende. Disse karakterene ble litt for frustrerte for meg selv om jeg skjønner situasjonene de er oppe i, men karakterene ble litt for slitsomme for meg i lengden. Det er ikke karakterer jeg ville ha blitt kjent med i virkeligheten. Folk som er opptatte av å få viljen sin. Altfor mye drama og spekulasjoner. Nei takk! Ville i hvert fall ikke ha hatt en av disse kvinnene som min nabo, og det verste er at det godt kan være en av dine og mine naboer i virkeligheten. Man vet jo aldri. Vi alle har vel en hemmelighet eller to? Noen skjeletter i skapet. Ingen er perfekte selv om mange på død og liv gjemmer seg bak en fasade.

Ektemannens hemmelighet er en bok som har tatt verden med storm, men dessverre ble jeg ikke like oppslukt og begeistret som "alle" andre. Jeg tenker kanskje at boka ville ha blitt mye bedre hvis den ble skrevet av en mann? Ikke det at jeg syns mannlige forfattere er så mye bedre, men da hadde jeg kanskje sluppet dette damete språket som jeg irriterte meg grønn over. Boka ville da kanskje ha blitt røffere og mer mystisk? Men hva vet vel jeg? Det var bare en tanke som slo meg. En god bok, for all del, men dessverre ble jeg ingen fan.

Ikke alt er som man tror ...

Forfatteren David Neff har fullstendig lukket seg inne fra omverdenen og bor i et luksuriøst hjem sammen med sønnen, Tanner. David har lidd av alvorlig depresjon de siste fire årene etter at hans kone tok selvmord. Sjefen i forlaget David skriver for dukker opp med en ny sak David kan skrive om. Davids forrige bok omhandlet en krimsak fra virkeligheten og ligger fremdeles på bestselgerlistene. Forleggeren hans vil hjelpe David ut av depresjonen og skrive en ny bok om en annen sak. En lokal sak de kaller: Mannen fra Primrose Lane. En enstøing som alltid gikk med ullvanter uansett vær og som ble funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Hvem gjorde det og hvorfor? Og er David klar for å skrive en ny bok med tanke på at han går på medisiner og samtidig må oppdra sønnen alene?

Jeg har lest mange krimbøker oppgjennom årene og i det siste har jeg lest mange middelmådige. Jeg har lenge blitt mer kravstor. Men sånn er det vel når man leser mye og jeg forventet vel ikke noe særlig spesielt av denne boka heller, så jeg hadde ingen forhåpninger på forhånd. Hadde ikke en gang hørt om boka, men for en gang skyld leste jeg en krimbok som ikke var standard krim og som det var litt fart i. Det tok ikke mange dagene før den var ferdiglest.

Det jeg likte best var at dette var en krimbok der det dukker opp elementer som man ikke forventer. Det er ikke noe nytt at hovedpersonen skriver om en sak fra "virkeligheten" altså bokas virkelighet, men historien har litt elementer som man ikke trodde ville skje i begynnelsen. Av og til satt jeg der som et eneste stort spørsmålstegn og tenkte; Hva faen var det nettopp som skjedde? Og jeg måtte bla noen sider tilbake for å sjekke om jeg hadde oppfattet det som skjedde riktig. Og jeg liker det når noe sånt skjer. Noe uventet og helt ut av det blå, for å bruke det uttrykket. At man blir på en måte litt satt ut og selv om det virker litt banalt det som skjer og litt hinsides, så aksepterer man det likevel. Det er en sjelden opplevelse som jeg liker at det skjer i bøker. Rare elementer som overrasker litt og som er utenfor A4 - formatet og litt på grenseland om hva som er virkelig og ikke. Og jeg vil ikke nevne disse elementene nærmere for ikke å avsløre for mye.

Forfatter James Renner har omtrent samme liv som hovedpersonen David Neff i boka, for forfatteren har også skrevet bøker om krimsaker fra virkeligheten så det er vel ikke noe rart at boka Mannen fra Primrose Lane virker troverdig og virkelig.

Mannen fra Primrose Lane er en bok som må leses med et åpent sinn og du må bare godta det som skjer. Boka har mye fart og inneholder elementer som er litt nyskapende. En herlig frisk bris i krimsjangeren!

Man får jo bare klamre seg fast til de man har og håper at situasjonen blir bedre etter hvert selv om ting ser umåtelig mørkt ut nå.

Tusen takk, Mariann. Ja, å være sykemeldt og samtidig arbeidsledig er ingen heldig situasjon. Har vært sånn i flere måneder og er umåtelig lei av å være i denne bobla. Det er vanskelig å holde ut i en slik situasjon:( Setter virkelig pris på omtaken din også:)

Ja, ikke sant? Jeg ligger over der en gang i uka selv om jeg er altfor gammel til det, men de syns synd på meg som er hjemme og sykemeldt for tiden og vet hvor tungt jeg tar det. Og jeg får aldri dra hjemmefra uten å ha med mat derfra når jeg skal hjem til meg selv igjen. Sånn er det vel med foreldre, men de er jo kjekke å ha uansett hvor gammel man er:)

Var hjemme hos foreldrene mine i to dager (som bor i samme kommune som meg), og da var det sommer, men da jeg kom hjem til meg selv i dag ble det høst. Høst uten regn. Men jeg har ikke noe i mot det. Jeg kommer aldri til å bli sommermenneske. Og høst er jo den fineste årstiden, syns jeg, da:)

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Mannen fra Primrose Lane av James Renner. I dag skal jeg begynne på Bienes død av Lisa O'Donnell. I natt blir jeg vel ferdig med Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty, siden jeg ikke har mange sider igjen. Og kanskje jeg blir ferdig med Mapuche av Caryl Férey i helga. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

God helg til deg også:)

Tordenvær og regn er bare herlig. Det er i hvert fall høst. Så slikt vær er jeg veldig fan av.

Og takk for det. Det var som du sier både deilig og vemodig å bli ferdig med Min kamp serien. Har jo lest den en stund nå og så tok det slutt. Så var veldig vemodig da siste side var ferdiglest.

Har ikke lest boka til Marilyn Manson ennå, men jeg har den i hylla. Vurderer å lese den en gang i nærmeste fremtid, for har vært fan av ham i mange år. Og som du er jeg veldig fascinert av ham. Han er en sjokkrokker som elsker å skape debatt, og det som har imponert meg med den karen er at han gjør som han vil og så er han meget veltalende og klok. Det er lett å feildømme ham. Men mye av det han sier har han rett i og han er ikke helt bortreist i tekstene sine heller. Så boka har jeg veldig lyst til å lese, så håper jeg får gjort det i juni.

Det var sommer i begynnelsen av uka, men nå har det endelig blitt høst igjen, litt surt og regn, passer meg bedre:) Kommer aldri til å bli noen sommermenneske. Det går bare ikke.

Denne uken skal jeg lese Mannen fra Primerose Lane av James Renner, Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty & Mapuche av Caryl Férey, så her er det mest krim og psykologiske thrillere.

La du forresten merke til at en bok manglet? Nettopp! Forrige uke (søndag) ble jeg ferdig med Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og det var vemodig. Trist at bokserien tok slutt, men alt tar jo slutt en gang. Den mursteinen, siste boka på 1120 sider tok meg fire måneder å lese, men store bøker får bare ta den tiden den tar og jeg ble ferdig med bokserien til slutt og den bokserien kommer til å bli et savn.

Ellers er jeg hjemme og surmuler mens jeg leser. Har vært sykemeldt siden august og har mistet humøret fullstendig. Bortsett fra bøker så er tilværelsen noe dritt. Aldri før har jeg hørt så mye på Dimmu Borgir og Marilyn Manson (mine favoritter).

Alt er et eneste stor jaja ... Men jeg får bare holde ut som vanlig og fordype meg i bøker og filmer, men det blir jo litt kjedelig i lengden det også, selv om jeg leser hver dag. Jeg får bare holde ut.

God helg!:)

Hva kan være så spennende med et brev og en nøkkel?

En god venn og kollega av Bjørn Beltø ligger for døden, og hun klarer så vidt å be ham om en siste tjeneste. Tjenesten er kanskje ikke så stor, men det ligger mye i det. Han får et brev og en nøkkel. Bjørn Beltø blir kastet inn i fortiden til hans gode venn og kollega som nå kan dø når som helst. Han blir kastet inn i fortiden så langt tilbake til 1978. Han finner ut at kollegaen som ligger for døden var med på arkeologisk utgraving i Kapernaum og sjefen for den arkeologiske gruppen var en legendarisk arkeolog fra Israel. Han og den arkeologiske gruppen hans har funnet noe stort, og det er bare han som har gått inn i selve funnet og sett severdighetene, ikke lenge etter blir han sporløst forsvunnet og aldri sett igjen. Hva har han og gruppen hans funnet? Hva hadde Victoria med det å gjøre? Hvorfor nevner Victoria først dette i et brev når hun ligger for døden? Og hva skal Bjørn Beltø med denne nøkkelen? Mange spørsmål, men ingen svar. Men Beltø skjønner at Victoria gir ham nettopp denne tilliten og oppgaven, for hun vet at han kommer til å gjøre det riktige og hun har tro på at han vil finne ut mer av dette enn det hun selv har gjort.

Jeg har lest en del bøker av Tom Egeland før så han er ingen ukjent forfatter for meg, men det er min første bok med Bjørn Beltø i hovedrollen. Bjørn Beltø er ingen krimetterforsker. Han jobber ved universitet som arkeolog, og han har lett for å skille seg ut. Han er albino og har blitt mobbet under oppveksten. Han har lett for å se ned på seg selv, men han er modig når det trengs og det er ingen som stopper ham når han har bestemt seg for noe. Han har også voldsomt mye selvironi og sarkasme, noe jeg har sansen for.

Dette oppdraget setter ham virkelig på prøve. Dette brevet og nøkkelen som han får fra sin kjære venn som ligger for døden, fører til mange reiser utenlands, møter med mange nye mennesker, stiller mange spørsmål, og utfordrer seg selv med det ene og det andre. Det er ikke bare mysteriet om forsvinningen til den israelske arkeologen som forsvant for mange år siden som er den store gåten, men mange andre mysterier dukker opp underveis og det oppstår mange teologiske spørsmål. Teologiske spørsmål som kan sette Bibelen og folks tro på spill. Hvorfor forsvant denne arkeologen rett etter det mystiske funnet? Ble han kidnappet og torturert til døde av en terroristgruppe eller ble funnet han gjorde for mye å bære og han måtte forsvinne for sin egen sikkerhet? Beltø møter mange teorier, og mange hinsidige spørsmål oppstår fra ham og andre, men hva var det som egentlig hendte?

Jeg liker såkalte konspirasjonsbøker med store spørsmål. Jeg fins ikke religiøs og har ingen tro selv, men likevel er det spennende med slike bøker en gang i blandt. Filosofere litt om alt og ingenting selv om man nødvendigvis ikke får svar. Og en slik bok var nettopp sånn. Mange spørsmål og undring, selv om teologi ikke er mitt tema.

Den 13 disippel inneholder mye filosofi, kombinasjon av teologi og arkeologi, og boka har mange spennende punkter og innholdsrike karakterer, men likevel syns jeg enkelte partier ble litt for forutsigbart. Jeg satt og ventet på det store sjokket, og overraskelsen, men fikk ikke den bakoversveisen jeg hadde ventet på. Jeg sier ikke at boka var kjedelig, tvert i mot. Selv om den ikke ga meg bakoversveis, var dette en underholdende bok på en god måte og jeg fikk lyst til å lese tidligere bøker med Bjørn Beltø i hovedrollen. Han var en spennende og morsom kar å lese om med sansen for eventyr.

Nettopp, det er ikke til å unngå:) Så det blir korpsmusikk enten jeg liker det eller ikke. Liker ikke bunaden fordi den er ubehagelig og føles ut som en tvangstrøye så er glad jeg slipper den i år også. Er heller ikke i feststemning:)

Skjønner hva du mener. Har sett The Talk jeg også og er glad jeg leste boka hennes før programmet hennes og de kvinnfolka ble til, men originalspråket fungerer nok best i biografier generelt. Har ikke lest så mange biografier, men har følelsen av at den blir mer naturlig og rett fra personen med originalspråket.

Hei.

Blir ikke 17 mai på meg heller. Er ikke i humør, og vil bare være hjemme, dessuten får jeg med meg toget uansett som går rett utenfor leiligheten. Er bare ikke i glade/sosiale hjørne, så gjemmer meg i mitt eget krypinn:) Får lese litt istedet.

I denne helga leser jeg: Den 13 disippel av Tom Egeland, Min kamp 6 av Knausgård (har under hundre sider igjen så i denne helga blir jeg ferdig med den), og jeg skal fortsette i Mapuche i Caryl Férey som er litt tung.

Så satser på lesing istedet for feiring, liker heller ikke å gå i bunad så godt å slippe det også. Rene tvangstrøya.

Jeg leste Ekstremt av Sharon Osbourne for en del år siden, ingen fan av henne jeg heller men syns hun var litt interessant og ikke noen a4 menneske.

Ha en fin helg/feiring du også:)

Boka handler om en 16 år gammel jente (jeg tror vi aldri får vite navnet hennes, hun omtales som jeg og kan ikke huske at noen roper eller nevne navnet hennes noen gang). Familien hennes er i oppløsning etter at moren hennes tok selvmord. At moren hennes har tatt livet av seg gir ingen meningen, og valget hennes er vanskelig å akspetere. Den 16 år gamle jenta sitter igjen med faren og en lillesøster. Faren ligger stort sett hele tiden på sofaen med alle gardinene trukket for. Lillesøsteren har flyttet ut. Hun har flyttet til en tante som bor i nabohuset. Den 16 år gamle jenta bor alene med en hjelpesløs far mens hun selv prøver å gå på skolen hver dag og prøver å leve et "normalt" liv. Hun går også til en psykolog som hun syns er en dust.

Savnet etter moren er bittert og sårt, hun drømmer om å komme seg vekk, reise, ta med faren på sydentur, men faren vil ingenting lenger, bare ligge på sofaen og sove. Samtidig er jenta avstandsforelsket i en gutt på skolen. Livet er jaggu ikke enkelt. Vil hun noen gang akseptere morens bortgang? Vil faren hennes bli den samme igjen og vil resten av familien noen gang bli samlet? Hun er lei av elendigheten, prøver å late som om alt er bra, men det er ikke lett. Hva skal hun gjøre?

Dette er en tynn bok på bare 96 sider, men innholdet er svært tungt. Jenta og familiemedlemmenes måte å takle et selvmord på, takles på forskjellige måter og og gir oss et troverdig inntrykk av det. Selv om boka er tynn, blir vi godt kjent med hovedpersonen og hvordan de andre i familien hennes er og hvor dyster situasjonen hennes er. Og skrivemåten er original. Hovedpersonen forteller alt fra hennes ståsted, hun veklser med personene hun snakker med, hvordan situasjonene er og hvordan hun forteller/tenker/fører enveis samtale med sin døde mor.

Dette blir en kort og effektiv anmeldelse fordi jeg er redd for å avsløre for mye siden boka ikke er så tykk. Men vil bare si at Bare en time til tar opp et tema det nesten ikke snakkes/skrives om, hvordan en familie takler det, og vil man klare å reise seg opp igjen etter et slikt tap? Bare en time til er en godvond leseopplevelse som er både realistisk, alvorlig, tankevekkende og full av svart humor. Den har svart humor som letter litt på den dystre stemningen. Les den og den passer fint for både ungdom og voksne.

Alle har jo skjeletter i skapet, eller?

Jodie Garrow har alt; et flott hjem, kjent og respektabel ektemann, to barn, og elsker å holde fasaden på den måten. Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er nå. Selv kom hun fra vanskelig kår, og hadde en tøff oppvekst. Likevel har hun kommet godt ut av det med god utdannelse, og alt annet. Men da datteren hennes Hannah, blir utsatt for en ulykke blir tilværelsen for Jodie snudd opp ned. Noen på sykehuset gjør en oppdagelse, og kjenner igjen Jodie. Sykepleieren som kjenner igjen Jodie etter så mange år, begynner å snakke om en tid i livet som Jodie slett ikke vil snakke om. Jodie var nemlig selv en pasient på samme sykehus da hun var tenåring, gravid og ville gi bort barnet for hun følte hun ikke var i stand til å ta vare på det. Hva vil hennes nåværende datter og resten av familien hennes reagere når de får vite at Jodie har en datter fra før. Er hun fremdeles i live, og vil Jodies liv noen gang bli som før?

Psykologiske thrillere (og mørk litteratur) er vel det jeg leser mest av. Wendy James er et kjent forfatternavn for min del, men har aldri lest noe av henne før. Og psykologiske thrillere blir jeg aldri lei av. Begynte å lese boka uten noen særlig høye forventninger. Den hadde en lovende start, men så ble det litt monotont. Følte at ting gikk bare en vei og enkelte episoder passet ikke inn i fortellingen, som føltes litt malplasserte. Følte også at personene befant seg utenfor saken i stedet for inn i selve saken. Ting gikk rundt istedet for inn i saken som gjaldt. Det ble ikke intenst nok. Savnet også mer personutvikling i hele persongalleriet, egentlig. Enten hadde de bare en følelse eller gikk over til en annen følelse og disse følelsene varte litt vel lenge. Savnet mer variasjon i følelsesregisteret. De ble litt for pappfiguraktig. Må innrømme at Jodie var litt interessant å lese om, men det "damete" språket som Wendy James brukte plaget meg en god del. Dette er psykologisk thriller, men språkmessig sett virket dette nesten som en chick - lit bok. Det blir for damete alt med seg, og det er jeg ingen fan av. Språket og beskrivningene blir litt for feminint. Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette på en forståelig måte, men språket, og beskrivelsene blir litt for overfladiske alt med seg. Det er det som er greia, og det har jeg ikke helt sansen for. Savnet litt røffere skrivemåte. Alt i alt blir både språket og handlingen litt for monotont og langdrygt.

Begynnelsen var både lovende og intenst. Jeg hadde håpet at det tempoet ville holde ut gjennom hele boka, men dessverre skjedde det motsatte. Det var lite utvikling gjennom både handling, karakterutvikling og skrivemåten ble en smule tam. Mye ble gjentagende, både av følelser og handling. Det føltes ut som om historien på en måte stoppet opp og forfatteren selv også var litt usikker på hvilken retning handlingen ville ta. Savnet en tekst som var mer strammet opp og en dose mer itensitet.

Et feilgrep hadde et godt utgangspunkt, og det er spennende å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jodies situasjon. Handlingen hadde også noen småspennende episoder, men alt i alt var dette en langsom psykologisk thriller og språket var litt vel feminint. Handlingen er realistisk nok til at det kunne ha hendt i virkeligheten og skapt store overskrifter for den det gjaldt, men stort mer enn det er ikke Et feilgrep så mye å snakke/skrive om. Det er dessverre en bok som går fort i glemmeboken. Savner psykologiske thrillere som virkelig overrasker og hjemsøker meg lenge etterpå. Et feilgrep var dessverre ikke en sånn bok.

PS: Sløvt av forlaget å skrive bakpå boka at hovedpersonen heter Judy (det navnet blir gjentatt mange ganger på baksideteksten), men i boka heter hun egentlig Jodie ... Et feilgrep det der gitt ...

Boka skuffet meg også. Jeg har ikke noe i mot at bøker inneholder mye av det overnaturlige og er litt grøsseraktig. Jeg syns boka generelt var litt tam og treg. Sikkert jeg som har lest for mange lignende bøker at det er ikke mye som overrasker meg lenger:) Jeg savnet den intense uhyggen.

Tidligere i denne uka ble jeg ferdig med Skyggefødt av Jan Tore Noreng.

Og i helga skal jeg fortsette i Et feilgrep av Wendy James som jeg er godt i gang med, fortsette i Mapuche av Caryl Férey og jeg har en følelse av at jeg blir ferdig med Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård i løpet av helga. Jeg har nå lest over 900 sider, så det nærmer seg slutten. Har lest i den siden slutten av januar. Den er ikke kjedelig og treig, men pocketboka er ganske massiv og tung å holde i, rene brytekampen. Blir jo sliten i armene:) Men tror nok jeg blir ferdig med den i helga, så det blir vemodig for meg når jeg har lest ferdig alle Min kamp bøkene ...

Og hvis det blir tid til overs (har jo all verdens tid for tiden), skal jeg begynne på Barne en time til av Sanne Mathiassen.

Så, går ikke tom for lesestoff denne helgen heller:)

God helg til deg også:)

Er det mer mellom himmel og jord?

Fire ungdommer rømmer fra Vassmo Gård ved å stjele en bil. Vassmo Gård er et sted for "vanskeligstilte" ungdommer. Disse fire ungdommene er mektig lei av autoriteter, terapi, og alt som har med Vassmo Gård å gjøre. De vil rømme fra alt og alle, gjerne forsvinne fra jordens overflate og bestemme over seg selv. Gjøre det de selv vil istedet for å høre på hva som er "best" for dem. De kjører av gårde uten noen plan eller strategi. Alt de vet er at de vil langt vekk fra den plassen som mulig. Kjøre til et sted hvor ingen kan finne dem. Ved en tilfeldighet havner de ironisk nok på en annen gård. I motsetning til den gården og Vassmo Gård er at gården de har rømt til ligger veldig øde og gjemt, det er gammelt (de må leve uten strøm), og der får de akkurat den friheten de trenger. Ingen masing, ingen regler. Hva er vel bedre enn det?

Denne vennegjengen som er på rømmen består av tre gutter og ei jente. Kalle er overmannen; han med muskler, "kult" språk og som mange frykter. Pia er den fineste jenta fra Vassmo Gård og har på en måte et forhold til Kalle. Andreas er Kalles "venn" som aldri tør å motsi ham og prøver å være like "kul" som ham. Og Jon er musikeren og drømmeren. Og hemmelig forelsket i Pia. Vennegjengen består mildt sagt av veldig forskjellige personligheter.

Hvor lenge kommer de til å oppholde seg på den forlatte gården uten å bli funnet? Holder de ut med hverandre? Og hva er alle disse hullene i bakken, og hvorfor står denne gården forlatt? Hva har skjedd med folkene som har bodd der tidligere? De fire vennene får uventet, hektisk, mystiske opplevelser og utfordringer i vente ...

Må innrømme at Jan Tore Noreng var en ukjent forfatter for meg, men å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere, er jo alltid spennende. Og grøss/mørk litteratur er i alle fall min gate, samme om målgruppen er for ungdom eller voksne. (Ja takk, begge deler). Med lovende, grøssende bokomslag og lovende konsept, måtte jo dette være bra! Men siden jeg er en erfaren leser, spesielt i den sjangeren, så har jeg jo selvfølgelig blitt mer kresen med årene, enten jeg vil det eller ikke. Det jeg mener er at som leser, spesielt i den sjangeren, krever jeg jo noe nytt. Noe nyskapende. På et vis var konseptet det, men på et annet vis så var det ikke det. Det er ikke ofte at jeg leser grøsserbøker om den type folketro som denne forfatteren bruker, bortsett fra i boka Stallo av Stefan Spjut som jeg leste tidligere i år. Så siden dette ikke var så originalt som jeg ønsket det skulle være, koste jeg meg med boka både med de overnaturlige elementene som dukket opp underveis og personbeskrivelsene. Det var lett å se disse ungdommene foran seg, og det var nesten som å være der på gården sammen med dem, på godt og vondt. Personene var troverdige og det er en gjeng som man lett kjenner seg igjen i fra ungdomstiden der en var sjefen/overmann og vi andre prøvde å finne vår plass i gjengen.

Og selv om de overnaturlige elementene ikke var så originale var som jeg hadde håpet, var dette likevel spennende lesing, selv om jeg egentlig er for "gammel" til å lese denne boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker (også bøker for voksne), men grunnen til at jeg også liker å lese ungdomsbøker er at jeg liker å holde meg oppdatert på hva ungdommer liker å lese nå for tiden. Jeg er en nysgjerrig leser. Og selv om denne boka ikke skremte meg på noe vis eller gjorde meg mørkredd (er dessverre hverken mørkredd eller husredd. Jeg må være kurert:), så tipper jeg at ungdommer som vil prøve å lese noe fra denne sjangeren, vil få mange gufne opplevelser både mens de leser denne boka og muligens etterpå. For min del ble dette som en mørk komedie, men det hadde vært artig å se denne på film!

Godvond leseopplevelse ....

Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?

Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.

Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....

Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.

Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.

Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.

Jeg utrykte meg kanskje litt klumsete. Det jeg mente var at forsvinningshistorien egentlig ikke hadde trengt å være der, den virket litt påklistret og fikk historien til å synes unaturlig. Ellers er jeg helt enig med deg.

Herlig. Den skulle jeg gjerne ha hatt hjemme hos meg. Jeg er horrorfreak:)