Bokelskere.no

Er veldig enig med deg. Den var altfor oppskrytt på mange måter og den var ikke så original i det hele tatt.

Er det bra å rippe opp i fortiden eller er det best å la det være?

College professor Jake Fisher møtte sin livs kjærlihghet, Natalie, da han selv var student. Han møtte henne i Vermont og han kom aldri over henne. I voksen alder blir han invitert i bryllupet hennes og med et knust hjerte ser han henne bli gift med en annen mann. Etter bryllupet får han muntlig beskjed av henne om at han aldri får ta kontakt med henne på noen som helst måte uten å forklare hvorfor. Motvillig går han med på det til sin store fortvilelse. Han elsker Natalie fortsatt, men det er ikke noe han kan gjøre med det. Årene går, og nøyaktig seks år senere etter at han så sin elskede gifte seg med en annen, får han vite gjennom pc'n at Todd, som hans elskede Natalie giftet seg med, er død. Er det rett av ham å kontakte sin ekskjæreste for å kondolere eller er det best å holde seg unna? Han bestemmer seg for å dra til Vermont hvor de forelsket seg og prøve å finne henne, men under jakten på henne skjer det rare ting. Nåtidens bilde av ekskjæresten avdøde ektemann, virker noe annerledes på bildet enn den mannen hun giftet seg med for seks år siden. Er det samme mann eller er det noe som skurrer? Og hvorfor virker det som om ingen vil hjelpe eller la ham finne sin ekskjæreste igjen? Hva er det egentlig som foregår? Desto mer farer han havner i, jo mer innstilt er han på å finne sin Natalie om han så må bøte med sitt eget liv. Dette er starten på en hektisk og gåtefull historie ...

Dette er en thriller hvor mye på en gang skjer og det har jeg sansen for. Her er det lite av dødpunkter og hovedpersonen Jake Fisher, roter seg opp i det ene problemet etter det andre og man lurer på om han vil klare seg helskinnet gjennom denne situasjoen han har invitert seg selv inn i. Og det er umulig å la være å fundere på hva man selv ville ha gjort. Får man noen gang så sterke følelser for noen at man ikke klarer å glemme den personen og risikere livet på å finne ut hva som har skjedd eller muligens skrape i hemmeligheter når det gjelder den personen som skal være ens livs kjærlighet? Eller er det bare i bøker slike ting skjer? Og Harlan Coben er kjent for å spille på karakterenes følelser og hvor langt de er villige til å gå for å beskytte eller finne noen som betyr noe for dem. I Cobens bøker er det også mye fart, sidene vender nesten hele tiden av seg selv og man blir bare nysgjerrig på om man har rett eller ikke hvordan det hele vil ende. Forfatteren kan det med å få med seg leseren fra start til slutt uten å miste interessen for handlingen selv om noe kan bli forutsigbart, men det er tilgivelig.

Stephen King er min store forfatterhelt, men Harlan Coben er også en av mine favoritter. Han skriver med stor innlevelse, det er driv i handlingen, karakterene hans er høyst levende og man må bare vite hva som skjer videre. Men Coben skriver ved hjelp av en formel han har funnet og når man har lest en del bøker av ham tidligere, så vet man på en måte hva man får og det gjør det lett å se hvordan det blir. Jeg likte konseptet, karakterene, men det ble for lett å gjette seg frem til hva som kom mot slutten. Jeg er fornøyd når jeg får rett, selvfølgelig, men jeg savnet den store og gigantiske avslutningen. Avslutningen ble for forutsigbart. Jeg savnet å bli overrasket. Få den store twisten på hele greia, men det ble det ikke noe av, ikke for min del og da blir man litt småskuffet selv om mye annet i boka er så bra. Det er vanskelig å bli fornøyd med slutten, men det har hendt før og jeg venter hele tiden på å bli overrasket, men det er ikke bestandig det skjer, dessverre, og det skjedde ikke denne gangen heller. Men selv om jeg ikke fikk den gigantiske avslutningen så angret jeg ikke for å ha lest boka for boka ga mye spenning underveis selv om jeg visste hvordan det hele ville ende. Leseopplevelsen opplevdes langt i fra bortkastet. Boka hadde mange spenningskurver, og det var vanskelig å legge den fra seg, men likevel savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Det var det eneste som ødela litt. Men man kan ikke alltid få det man vil ha ...

Seks år er en bok med vanvittig mye fart, består av levende karakterer og som vanlig oser Coben av sarkasme, noe jeg liker. Dette er langt i fra en tørr thriller, men heller en underholdende og vemodig thriller som manglet det lille ekstra. Selv om den ikke nådde helt opp til forventningene var den vel verdt å lese.

Fint, liker gamlemetoden best:) Takk for omtale og hjelp:)

Tar den nettsiden faktura eller må man betale med kort? Foretrekker nettsider hvor man kan bestille faktura. Jeg er litt gammeldags sådan hehe:) Men vil jo lese boka:)

Meget bra omtale, Vibeke og tusen takk for at du tok deg tid til å skrive den for min skyld:) Det setter jeg pris på. Og nå håper jeg at jeg kan bestille boka på en eller annen norsk nettside. Vil jo gjerne lese den på engelsk, men vil helst ikke bestille bøker fra utlandske nettsider. Så håper det er mulighet for meg å få tak i den. Michael Jackson var en av mine store barndomshelter, så denne boka tror jeg er interessant.

Tusen takk igjen for at du tok deg tid å skrive om boka og beklager for min noe sene respons. Er ikke på bokelskere.no hver dag, men skal prøve å stikke innom oftere. Takk for fin og spennende omtale:)

Kan ting fra fortiden hjemsøke oss for alltid?

Grace er 14 år og gammel nok til å jobbe. Som sin mors tidligere karriere får hun jobbe som hushjelp på Riverton for en beryktet, rik, og anerkjent familie. Den familien er litt spesiell, består av forskjellige personligheter og de har sine egne hemmeligheter. Grace får et spesielt bånd til en av dem, Hannah, og de blir fortrolige. De blir gode venner til tross for at de er svært forskjellige. Grace jobber for henne og Hannahs familie, har mange oppgaver å fullføre, men de få gangene hun har fritid, benytter hun fritiden på å lese. Hannah er drømmende og lengter etter å oppleve verden. I voksnere alder blir Hannah og hennes søster Emmeline forelsket i samme mann og under et finere selskap arrangert av søstrenes familie blir Grace vitne til noe grusomt. Og bare hun vet sannheten rundt tragedien. Kommer hun til å fortelle det til noen andre eller vil hun holde det for seg selv for resten av familien?

En filmprodusent i den moderne tid oppsøker Grace når hun er gammel og filmprodusenten vil gjerne lage en film om tiden da Grace var hushjelp for denne anerkjente familien, og fått nyss om at noe forferdelig hendte under den prestisjetunge festen for nesten et helt liv siden. Kommer de til å få frem sannheten i filmen eller blir det en alternativ løsning?

Denne boka er en historisk roman blandet med krim. En epoke som strekker seg fra 1. verdenskrig og helt inn til 1920 - årene, og videre mot slutten av 90 - tallet. Boka setter fokus på hvordan karakterene preges under krigen på hver deres måte og forskjellen på de rike og fattige. De rike som krangler om å ha det største etternavnet, holde de beste sofestikerte festene og vinne kampen om å være legendarisk på en måte. Men i alle familier også i de beste, er det skyggesider og hemmeligheter oppstår, og de gjør hva som helst for at ingen skal få vite om deres svakheter og mangler. For ingen vil vel fremstå som mislykket? Så her er det snakk om drama, sjalusi og intriger på høyt plan.

Forfatteren fletter fortid med "nåtid" (som er på slutten av 90 - tallet i boka), fra den tiden da Grace var hushjelp, og som nå er gammel og avhengig av andre for å klare seg. Hun er for gammel til å ta vare på seg selv. Og gjennom en filmprodusenten blir hennes karriere som hushjelp filmatisert. Hele tiden veksler handlingen fra fortid til nåtid, men på en oversiktelig måte. Jeg liker bøker som veksler fortid med nåtid med historiske elementer i seg, og jeg hadde høye forventninger til denne boka. De fleste har rost den opp i skyene og den er godt likt. Men som kjent fører høye forventninger som regel til skuffelser. Jeg sier ikke jeg ble skikkelig skuffa, men jeg hadde bare forventet meg noe mer. Aner bare ikke hva det var for å være nøyaktig. Jeg likte de fleste karakterene i boka og selve atmosfæren, men syns det ble fortalt/skrevet på en litt for monoton måte med tanke på at dette er en historisk roman som beveger seg inn i krimsjangeren. Det tar for lang tid før det skjer noe. Det blir for mange detaljer og beskrivelser som forfatteren henger seg opp i til neste hendelse skjer. Det setter tålmodighetstesten litt på prøve siden dette var en murstein på litt over fem hundre sider, og da forventer man seg litt mer spenning på forhånd.

Selv om jeg ikke falt pladask for boka som mange andre lesere, så var det jo mye ved boka jeg likte. Jeg likte den atmosfæren den ga, og mange av karakterene var spennende å lese om, spesielt Grace og Hannah, de var mystiske begge to på hver deres måte, og få et inntrykk på hvordan ting var og hvordan menneskene levde for lenge siden. Men likevel savnet jeg mer spenning og driv i handlingen. Det ble for mange dødpunkter for et slikt konsept. Konseptet var lovende, men ikke fullt så godt gjennomført.

Tilbake til Riverton var en interessant lesing med noen høydepunkt, men ikkehar lest ferdig boka. Jeg savnet et sterkere helhetsinntrykk og mer intensitet. Det var ingen bok som satte sine spor. Det var et savn. Kjekk bok å lese, men fort glemt. Jeg likte boka En svunnen tid av samme forfatter mye bedre.

Ja, lange dager, uker og måneder er kjipt og en real tålmodighetstest. Har vært sykmeldt i over ett år nå og samtidig er jeg arbeidsledig så dagene blir fort lange og traurige. Tiden går alt annet enn fort. Så vi får bare begrave oss i bøker:)

Jeg vet hva du mener, det er oppbrukt, men likevel klarte jeg ikke å la være å like Lars Winkler. Jeg har egentlig ingen sympati for disse politikarene som strever med alt mulig i krimlitteraturen, men jeg likte ham i forhold til Harry Hole osv. Han og andre lignende politifolk i bøker brydde jeg meg ikke en døyt om:)

Ja, snegletiden er hard og brutal. Tror ikke viserne på klokkene her virker i det hele tatt:) Og det hjelper ikke å oppleve den samme dagen om og om igjen. Nesten ingen vits i å stå opp, haha.

Har et sånt lesesystem jeg også, en bok som jeg leser på dagtid og en bok om natten. Greit å veksle litt og slippe å drasse på den samme boka "overalt". Syns det er greit å veksle mellom to bøker. Leser fortere også, da. Aner ikke hvorfor.

Skulle ønske tiden gikk like fort hos meg som hos dere. Her går dagene like trått som det har gjort det siste året. Og det ser også ut som om sommeren har kommet tilbake. Lei av sommersesong og venter utålmodig på høsten. Det var en fin høstuke helt til helga kom. Da måtte også sommeren komme hmpf

I natt ble jeg ferdig med Tilbake til Riverton av Kate Morton. Tidligere denne uka begynte jeg med Beautiful Creatures av Kami Garcia & Margareth Stohl som jeg skal lese videre i, og i natt til i morgen skal jeg begynne på Seks år av Harlan Coben. Har alltid en stuelektyre og nattlektyre - bok å forholde meg til så her blir det både litt urban fantasy og thriller.

God helg til deg også:)

Meget enig. En god krimbok som sitter lenge i etter den er ferdiglest.

Livet skal ikke være lett ...

Lars Winkler er i en vanskelig livssituasjon. Ting kan i hvert fall ikke bli verre. Kona har gått i fra ham, og ikke over til hvem som helst. Hun har innledet et forhold til hans beste venn og sjef. Lars er heller ikke den mest populære blant kollegaene av en eller annen grunn. Samtidig er det hans tur å ha tenåringsdatteren, Maria. Men det har blitt en avstand mellom dem, og han er urolig på om han klarer å opprette et normalt far og datter forhold før det er for sent. Og ikke nok med det: København befinner seg i en voldtektsbølge. Lik dukker opp i en morbid tilstand. De blir funnet uten øyne. Hvem er det som står bak disse grufulle mordene og blir drapene utført av samme person eller er det flere som står bak? Politietterforskeren Lars Winkler får mer enn nok å gjøre ...

Å lese om politietterforskere som skal løse en morbid sak, som sliter privat og på jobb er vel ikke noe nytt. Men for første gang leser jeg om en politietterforsker som tar amfetamin (!) av og til. Som regel tyr de til alkohol, men denne mannen nøyer seg med litt narkotika nå og da. Kan ikke huske på å ha lest det tidligere i noen krimbok, så det var nytt, men også litt interessant. Litt forfriskende i grunn. Saken han skal løse er grotesk. En voldtektsmann er der ute et sted og forskjellige lik dukker opp som mangler øyne. Han og kollegaene står fullstendig fast. Konseptet var litt vel forutsigbart for min del. En morbid og mørk sak for politiet. Politikollegaer krangler litt med hverandre, og på privaten går heller ikke ting strålende. Men selv om konseptet var forutsigbart for min del og at mye av dette høres ut som en typisk krimbok, så var det litt forfriskende og drivende med konseptet og skrivemåten likevel. Grunnen er at persongalleriet inneholder mange interessante og spennende karakterer. Deres relasjon til hverandre var nesten mer spennende enn selve saken de skulle løse, og jeg ville lese videre for å se om jeg fikk rett eller ikke (jeg liker å ha rett). Så sånn sett er jeg fornøyd.

Konseptet består av mange nivåer. En parallel historie fra fortiden møter nåtiden. Fortiden går helt tilbake til 2. verdenskrig og hva har saken med nåtiden med det å gjøre? Hovedpersonen (Lars Winkler) sliter som nevnt både på jobben, med kollegaene og han sliter også på privaten. Han er overlatt til seg selv etter at kona hans gikk fra ham. Så det var mange interessante elementer som gjorde at man ville lese hele tiden. Lars Winkler virket som en grei fyr selv om han har bagateller med kollegaene, men sett fra utsiden som leser virket han som en real og interessant fyr å lese om, også hvordan han og datteren Maria var i forhold til hverandre. Om de kom til å ha et normalt far og datter forhold eller om det alltid kom til å være en for stor avstand dem imellom?

Selve krimsaken var ikke spesielt nyskapende. Den er morbid og fengslende, men det var dessverre lett for meg å finne ut hvem som sto bak, men det gjorde meg ikke noe. Syntes likevel det var spennende å lese om politiarbeidet og deres kamp mot klokken. Hvordan de samarbeidet og om de ville klare å samarbeide i det hele tatt. Slike ting. Så det gjorde ikke noe at saken var litt forutisgbart for forfatteren Jakob Melander skriver meget drivende og karakterene hans er meget levende. Det var nesten som å være i samme rom som dem. Det var det som gjorde denne krimboka så spennende - ikke selve krimsaken. Og som regel bruker krimbøker å drøye midt i boka før det tar seg opp igjen, men det gjorde ikke denne. Denne krimboka hadde et jevnt tempo som jeg hadde sansen for.

Øyesten er en solid og gjennomført krimbok. Selv om konseptet ikke var spesielt nyskapende eller hadde en overraskende slutt, hadde boka et godt tempo og spennende persongalleri. Jeg vil gjerne lese mer av Jakob Melander og hans historie om Lars Winkler. Dette virker som en lovende start på Lars Winkler - trilogien og jeg vil gjerne lese de to andre bøkene i rekken.

Leste den tidligere i år. Det var en meget bra krimbok og en bok som sitter i en lenge etterpå.

Drikker sjeldent vann, men det hender seg med noen limeskiver i. Da går det an:)

Så er spent på dine skriblerier om Michael Jackson boka. Du trenger ikke å skrive langt. Bare korte greie tanker angående boka er mer enn nok for meg:)

Han var jo genial. Han gjorde musikkvideoene til noe originalt (som korte spilelfilmer som du sier) og han hadde noe mange andre artister ikke har, nemlig særpreg. Misunner deg for at du var på Valle Hovin konserten hans selv om du ikke husker mye av det, men du var i alle fall der i det minste:)

Syns vann er litt kjedelig og smaker ingenting, så foretrekker varme drikker:) Og godt at sommeren stort sett er over for det ble for vamt og jeg vet ikke hvorfor, men kommer vel aldri til å bli noen sommermenneske.

Du trenger ikke å skrive noe langt, men bare noen få tanker om boka hvis du orker? Det hadde vært fint:) Jeg var stor fan av M.J. og veldig fascinert av ham, spesielt musikkvideoene hans. De skilte seg såpass ut fra andre musikkvideoer generelt, syntes jeg:)

Sitter nå og drikker blåbærte. Det blir kaffe senere i kveld. Drikker varme drikker så og si hele dagen uansett årstid. I hele uka har det vært perfekt høstvær: masse regn, og litt rufsete vær. Sånn jeg liker det. I dag er det dessverre sol og oppholds, så håper det ikke varer altfor lenge. Vil ikke ha mer sommer ...

Har slitt med dårlig leselyst de siste to ukene. Det går litt trått. Har sittet for det meste og bare glodd på bøkene i stedet for å lese i dem. Det er ikke noe galt med bøkene/innholdet, men leselysten er bare ikke der, men har tvunget meg selv til å lese litt igjen. Har ikke mange andre hobbyer og blir lett apatisk, så da får jeg bare lese litt uansett og håpe på at leselysten kommer tilbake etter hvert.

Tidligere denne uka leste jeg: The graveyard book av Neil Gaiman. En sjarmerende bok jeg gjerne vil anbefale.

Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Øyesten av Jakob Melander og Tilbake til Rivrton av Kate Morton. Så her er det krimhelg med andre ord:)

Spent på å høre hva du mener om Michael Jackson Conspiracy når du er ferdig med den:) Den virker interessant og Michael Jackson var en av mine barndomshelter,

God helg!

Mener ikke at konseptet eller selve saken var troverdig, men fortellermåten/skrivestilen, det er det jeg mener med troverdig, ikke selve saken.

Noen bøker kan man lese om igjen.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen. Det har nesten ikke skjedd siden jeg var lita (da leste jeg Heksene av Roald Dahl om og om igjen, nesten besatt. Jeg var fascinert)! Men i senere tid så er det bare en bok jeg leser om igjen og det en gang i året, boka er; De dødes tjern av André Bjerke. Den boka leser jeg hver eneste påske. Bortsett fra det leser jeg ikke bøker om igjen. Men grunnen til at jeg gjorde det nettopp nå var at jeg i 2010 leste boka The graveyard book (Kirkegårdsboken ,bokanmeldelse) på norsk. Ville egentlig ha den på engelsk, men bokhandelen jeg var innom hadde bare den norske utgaven, og jeg var så ivrig på å lese den så jeg kjøpte den norske utgaven istedet. Og jeg falt pladask for historien og tanken på å lese den på engelsk forsvant aldri. Men som vanlig er jeg en mester til å utsette ting og det tok meg en del år senere før det ble noe av. Tidligere i år bestemte jeg og Birthe oss for å utforske mer av Neil Gaimans forfatterskap sammen, og vi samleste boka The ocean at the end of the lane. Jeg ble ikke helt begeistret for den, egentlig, og foreslo etterpå å lese The graveyard book siden hun ikke hadde lest den ennå og det ga meg en ypperlig mulighet til å lese den på nytt igjen på engelsk - og jeg angrer ikke!

The graveyard book handler om en liten guttunge som rømmer fra huset sitt da familien hans blir drept av en mann ved navn Jack. Gutten er sikker på at han er nestemann på dødslista og at Jack er ute etter ham av en eller annen grunn og han flykter. Ved en tilfeldighet havner guttungen ved byens kirkegård. Der blir han oppdratt av spøkelsene som bor der; de beskytter ham til enhver pris og prøver å lære ham til å forstå at verden utenfor kirkegårdporten er farlig. De kaller guttungen Nobody Owens og de prøver så godt de kan å holde ham på kirkegården og gi ham den beste oppdragelsen, men kan de beskytte ham fra alle farer, og vil denne drapsmannen Jack noensinne finne ham igjen? Samtidig må Nobody passe seg for ondskapsfulle vesener også på kirkegården for ikke alle der er like gode selv om de fleste der vil hans beste og gjør alt for at han skal overleve.

Syns boka var hakket bedre på engelsk og sånn er det som regel. Bøker er som regel best på originalspråket, i hvert fall når det gjelder enkelte forfattere. Forfattere jeg egentlig foretrekker å lese på engelsk er Stephen King, Dean Koontz, Neil Gaiman og Harlan Coben. Fordi de har en særegen fortellermåte som på en måte forsvinner i oversettelsen. Aner ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men sånn er det bare og det er litt synd. Selv om jeg likte den norske utgaven av The graveyard book meget godt, syns jeg at den på engelsk ga meg noe mer på en måte som er vanskelig å forklare.

Selv om jeg hadde lest boka før så drepte det ikke spenningen. Jeg glemmer aldri handlingen i en bok, og det gjorde ingenting at jeg visste hvordan boka utartet seg. Det var bare et gledelig gjensyn med alle karakterene og den herlige kirkegården. Historien har noe magisk ved seg som er vanskelig å forklare og man drømmer nesten selv om å vokse opp på en kirkegård: Oppleve det selv. Hadde vært utrolig spesielt og spennende, tror jeg. En rar tanke. Kirkegårder er jo mystiske steder og småfascinerende.

Jeg har ikke tenkt å sammenligne den engelske med den norske utgaven noe særlig ... Syns ikke det er spesielt nødvendig, egentlig. Eneste jeg vil si er at språket i den engelske utgaven er hakket bedre; strammere og har mer atmosfære, og jeg liker illustrasjonene i den engelske utgaven bedre enn den norske. Illustrasjonene i den engelske utgaven virker mer levende og dystrere, mens i den norske utgaven virker illustrasjonene litt simplere og noe tegneseriaktig? Pussig nok liker jeg bokomslaget på den norske utgaven bedre enn illustrasjonene inni den, og på den engelske boka liker jeg bokomslaget mindre, men illustrasjonene inni mye bedre. Komplisert, ikke sant?

Syns tegningene i den engelske versjonen har mer volum enn i den norske. I den engelske utgaven er det Dave McKean som har laget, og i den norske utgaven er det Chris Reddell som står bak illustrasjonene. Så jeg er nok mer fan av Dave McKeans tegnestrøk.

The graveyard book er en bok man kan godt lese om igjen uten å miste magien i historien. Man blir glad i karakterene og man kan kanskje få et annet syn på kirkegårder generelt? Spennende og vemodig lesing!

PS: Visste du at boka er inspirert av Jungelboken skrevet av Rudyard Kipling og at Neil Gaiman så sin sønn (da på to år) sykle på kirkegården?

Hvem syns vel ikke at demoner er et interessant fenomen?

Jeg har noen sære interesser. Jeg er interessert i det mørke og det dystre. Liker alt som har med det overnaturlige å gjøre. Og grøss er noe jeg alltid har elsket på film og i bokformat. Det er fenomener som skiller seg ut og som liker å skremme. Jeg blir sjeldent skremt av filmer jeg ser og bøker jeg leser. Jeg blir heller fascinert og vil vite mer om diverse fenomener. Og noe jeg har vært interessert i lenge er demoner. Syns det er et interessant konsept. Det er noe som heter indre demoner (det har jeg en hel skokk av, jeg består ikke av noe annet, haha!) og det er demoner som hjemsøker hus/mennesker som bor i det. (Ikke hjemme hos meg, heldigvis, jeg har mer enn nok med mine indre demoner å hanskes med, haha!).

I boka Demoner: besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen skriver Asbjørn Dyrendal (som er 1. amanuensis i religionvitenskap ved NTNU), om hvordan demoner er i forhold til det virkelige liv (han beskriver blant annet om en eksorsisme som skal ha skjedd i år 2000 i Vatikanet). Han tar også for seg hvordan demoner blir beskrevet i sammenheng med religion, i forhold til film og tv-serier og han tar for seg hvordan forskjellige demoner blir betraktet generelt oppgjennom årene.

Å lese denne boka var ikke bortkastet, men den ga meg heller ikke noe spesielt. Ikke mye mer enn det jeg visste fra før angående dette temaet, så boka var ikke særlig nyskapende. Og den var heller ikke så mørk som jeg hadde håpet på. Hadde håpet på at det ville inneholde noe mer nytt og kanskje noe mer fra virkeligheten. Noe mer sjokkerende enn sammenligning av skapningene med film/tv-serier for eksempel. Det blir litt vel tørt. Hadde håpet på noen sanne historier i tillegg, men det var det bare dessverre fåtall av, så det ble ikke helt den boka jeg hadde ventet meg. Noe spennende var den og ikke den kjedeligste folkloreboka jeg har lest, men jeg hadde vel ventet meg noe mer, men vet ikke helt hva.

Dette blir en kort anmeldelse siden dette er en oppslagsverkbok/faktabok så det er egentlig ikke så mye å anmelde. I hvert fall ikke sammenhengende. Derfor blir dette en kort anmeldelse i stedet. Og denne boka tilhører Humanist Forlags tematikk bokserie om forskjellige overnaturlige fenomener. Fra før av har jeg bare lest Hekser: Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen. Bokserien av forskjellige forfattere skriver om kjente og overnaturlige skapninger/fenomener, og jeg ikke ser bort i fra at jeg kommer til å lese resten av serien også. Noen må jo ha sære interesser også. Det har i hvert fall jeg.

Demoner ga meg ikke den mørke og dystre innholdet som jeg hadde håpet på. Ikke noe var særlig rystende eller nyskapende. Det blir litt vel tørt i lengden og som sagt, så savnet jeg mer noe fra det virkelige liv. Og litt mer om bakgrunnen angående demoner. Velskrevet og stødig oppslagsverk om et spennende tema, men savnet det lille ekstra, hva det enn måtte være ...

Er alle gamle hus hjemsøkt eller er det bare et gammelt rykte?

Tretten år gamle Runar har en vågal mor. Hun har nettopp vunnet i Lotto, kjøpt et sommerhus uten å se på det i virkeligheten, bare sett det på nettet og hun røyker pipe. Ingen vanlig mor med andre ord. Så hun tar med seg mannen og de tre barna sine til det nye sommerhuset som virker temmelig gammeldags. Ingen andre er begeistret over dette kjøpet, men skjønner at ingen kan motsi henne. Runars mor er en meget bestemt dame som vet hva hun vil.

Runar møter en jente som har snoket rundt sommerhuset hans lenge også før han og resten av familien flyttet inn fordi huset er ganske beryktet i området. Det skal ha foregått forferdelige ting der, og det skjer også underlige og skremmende ting mens Runar og de andre bor der. Han og den nye venninnen begynner å lese i bøker om overnaturlige saker og bestemmer seg for å ta saken i egne hender, men er det for farlig? Og hva er den mørke greia som kommer ut av sluket? Og hva er alle de rare tingene de finner i huset?

Sluket er bok fem i bokserien Grusom, men du trenger ikke å lese disse bøkene i kronologisk rekkefølge. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere og det er andre hovedpersoner og hendelser i hver bok. Så det er ingen fortsettelse følger bøker, bare så det er sagt, så du kan enkelt lese disse bøkene i den rekkefølgen du selv ønsker.

Jeg har lest en bok av Jan Tore Noreng og det var i tidligere i år med boka Skyggefødt som også er en grøsserbok. Noreng skriver godt, også i boka Sluket. Karakterene hans er levende, situasjonene er fargerike på en sær måte, og det kommer mange kjappe replikker. Sarkasme liker vi, i hvert fall jeg. Selv om Sluket er en litt typisk grøsserbok der et gammelt hus er hjemsøkt var det likevel småspennende å lese. Syns i grunnen karakterene var mer spennende å lese om enn selve historien for karakterene virket litt originale, og det liker jeg. Karakterer i bøker har lett for å bli til pappfigurer, men det var ikke disse. De var litt underholdende på hver sin måte. Det jeg vil trekke neangående boka er at selve historien, om hjemsøkingen ikke var særlig original. Har lest og hørt mange lignende historier før og boka kunne gjerne ha vært en tur innom språkvasken for det dukket opp noen unødvendige skrivefeil her og der som kunne ha vært unngått. Ja, jeg vet, jeg legger merke til den minste ting og henger meg opp i det. Tilgi meg, jeg kan ikke noe for det for jeg har alltid vært sånn ...

Sluket er en lettlest og smågøyal grøsserbok som passer godt til denne høstmåneden nå som det blir tidlig mørkt om kveldene. Selve historien var ikke særlig original eller fengslende, men det var karakterene. De var noe for seg selv og skulle ønske jeg kunne bli bedre kjent med dem. Enkel og grei bok for ungdom som vil prøve seg på grøssersjangeren.