Bokelskere.no

Jeg liker å veklse litt på, klarer aldri å forholde meg til bare en bok:)

Bra du fikk sansen for Du forsvinner, og håper du får til noen ord om boka (ingen stress, altså) for å vite hva du mener om den:) Jeg likte den mye bedre enn forventet.

Denne helga leser jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Tipper jeg blir ferdig med den i morgen. Ved siden av leser jeg: Fossefall(55) Hånd i hånd av Jorunn Johansen (som er den siste boka i fossefallserien). Og jeg leser litt av og på i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman.. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle bøkene i helga, men liker å ha "mye" å lese i.

Her er det fremdeles forbudt med VM i og med at jeg er allergisk mot sport. Sådan er det godt å bo alene og får bestemme selv over fjernkontrollen;)

Ps: Hvordan likte du Du forsvinner av Jungersen? Regner med du er ferdig med den nå.

God helg.

Dette er ei dramatisk ungdomsbok der alt som kan gå galt går galt. Boka byrjar med at Louise og Liam blir funne i sjøen lenka saman. Deretter får me to parallelle historier. Louise fortel om korleis ho møtte Liam, om familien hans, om den store forelskinga, og om dei litt suspekte vennane Liam får etter kvart. Samstundes følgjer Louise etter foreldra som prøver å få kvardagen til å gå rundt etter at ho er død. Ho har nok ikkje hatt eit veldig nært forhold til foreldra sine som ungdom. Men det er akkurat som ho får eit meir nyansert bilete av dei etter kvart som ho ser korleis dei taklar sorga.

Som lesar har ein lyst til å hoppa inn i forteljinga og rista i Louise og Liam og fortelja dei at dei ikkje kan leva slik! Snakk med foreldra dykkar! Men historia er truverdig. Det er mange tilfeldigheiter som fører Louise saman med Liam, og det er tilfeldigheiter som fører Liam ut i problem, og problema veks så fort at dei blir vanskelege å handtera. Det er lett å sjå føre seg kor blenda av kjærleiken Louise er. Ho er ung og trur ikkje ho treng å reflektera over korleis ting utviklar seg, eller kva slags liv ho eigentleg ynskjer seg. Sånn kan det ende.. Grøss!
Anbefales!

Eventyrleg og annleis kjærleikshistorie. Eg likte best historien om Tin Win sin oppvekst, og det fine møtet med Mi Mi. Dagleglivet i Burma, overtru, klosterlivet, om å vera blind og om å ha usedvanleg god høyrsle! Det var fascinerande lesing. Rammehistoria om Julia som reiste til Burma fordi faren forsvann er ikkje like engasjerande. Difor blir det terningkast fire.

Dette er ei ungdomsbok skriven i brevform. Charlie skriv til ein ukjend mottakar og fortel om kvardagen sin. Han har litt vanskar med å finna seg til rette på High School, men etter kvart blir han med i ein vennegjeng med litt eldre elevar. Me blir godt kjent med søskena Sam og Patrick. Charlie blir forelska i Sam, men ho har kjærast. Patrick er homofil, og han har eit hemmeleg forhold til ein som ikkje er open om sin legning.

Charlie er veldig skuleflink, men i periodar har han det vanskeleg psykisk.

Det er umogleg å ikkje bli glad i Charlie. Han har ein sjarmerande måte å skriva brev på, med humor og varme. Alle personane er fargerike og interessante, og alle delane av historia er spanande. Denne boka kan eg anbefala på det varmaste til både unge og vaksne!

(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).

Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...

Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.

Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...

Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.

The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.

Den siste boka jeg kjøpte var en jeg bestilte på bokklubben.no som jeg venter å få i posten når som helst. Boka var: The Gift of Fear av Gavin De Becker. Det er en bok basert på instinkt. Der sanne historier fortelles om mennesker som har unngått å havne i farlige situasjoner kun fordi de hørte på insinktet sitt. Jeg er ikke spesielt interesert i instinkt generelt, men elsker å lese ekle/forferdelige historier fra virkeligheten. Så tror det blir spennende lesestoff.

Kjenner til den problemstillingen, men har blitt litt flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker som jeg ikke har lest som har stått ulest lenge i hyllene. Prøver å veksle litt:)

Fin bok, men dessverre skuffet den meg litt:/

Lettlest feel good

Nei, dette er ikke en faktabok om hunder ...

Men ren fiksjon om en liten guttekvalp som går seg vill i skogen ved et uhell. Vi følger hans reise gjennom utfordrende dager i ukjent terreng og i tøffe værforandringer. Vil han finne veien hjem igjen eller kommer han til å forville seg i naturen for bestandig?

Jeg kjøpte denne boka på mammutsalg for flere år siden, men uansett hvor mange år som går er det bøker man skaffer seg som man aldri glemmer. Den henger over deg som en sky som forteller deg at den må leses. Og på et eller annet tidspunkt føles det rett å lese den og den boka. Flere som har det sånn? At av og til glemmer man aldri en bok man har skaffet seg, venter på rett anledning og på et eller annet tidspunkt så må man bare lese den. Flere som har det sånn eller er det bare jeg som er helt fjern? Antagelig det sistnevnte ...

Uansett, det er ikke ofte jeg leser dyreromaner selv om jeg er en ordentlig dyrevenn, så tenkte det var på tide å lese Hunden. Og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg har alltid vært en dyrevenn og har alltid likt dyr bedre enn mennesker. Syns det er alltid verre at det skjer noe med dyr på film og i bøker enn når det skjer noe med mennesker, og det virker som om dyr liker meg bedre enn mennesker generelt. Det er bare noe jeg har lagt merke til. Jeg går bedre overens med dyr og dyr er ekte.

Svenske Kerstin Ekman beskriver godt fra et hundeperspektiv. Hvordan hunden oppfatter naturen, hvordan den føler usikkerhet, rådvillhet, redsel, kulde og sult. Man føler det hunden går gjennom, og man vil bare hunden vel fordi det er ikke vanskelig å synes synd på den. Vi blir også med på dens møte med andre dyr i skogen og farer. Ekman skriver så troverdig og beskriver naturen så godt at det er nesten som å gå ved siden av hunden.

Hunden er en fin og vemodig dyreroman om hundens mot og innsikt. Har aldri før lest en dyreroman fra et dyreperspektiv og det var interessant. Selv om boka består av troverdighet, følelser og spenning, savnet jeg likevel noe mer. Jeg savnet noe mer under huden. Noe som sitter i en lenge etterpå. Lenge siden jeg har lest en bok som hjemsøker lenge etterpå, men for all del en fin og vemodig bok dette på mange måter som er verd å få med seg.

Takk for forståelsen:) Setter pris på det.

Er ikke så flink i sjakk selv og har ikke spilt det på flere år, ikke siden ungdomstiden, men kjenner til grunnreglene/hva brikkene har lov til å gjøre, så da krever jeg ikke å vite mer:) Syns det er interessant å følge med og er alltid fascinert over konsentrasjonen til sjakkspillerne. Så har ikke så mye greie på sjakk selv annet enn at jeg vet reglene på brikkene, men som sagt så er det interessant å følge med på det og det er heller ingen masete sport. Synd det ikke er sjakkturneringer på tv på lenge nå. Men det kommer vel på tv-skjermen en dag igjen får vi håpe:)

Ikke all humor treffer ...

Disiplin, alle har vi vel et forhold til disiplin. Noe vi kunne ha vært bedre på. Det jeg ikke har disiplin i er at jeg er veldig flink til å utsette ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig og når jeg først gjør det så utsetter jeg det til siste liten. Sånn var jeg ekstrem til da jeg var elev og student. Ventet til å studere til prøver til kvelden før prøven/eksamenen skulle tas og det samme gjaldt det når jeg skulle skrive oppgaver som skulle leveres inn. Da satt jeg oppe hele natta og skrev før dagen det skulle leveres inn. Så sånn sett savner jeg ikke å være hverken elev og heller ikke å være student. Nå bare utsetter jeg generelle ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig. Men jeg antar at alle har noe vi gjerne skulle ha forandret på. Få en sterkere viljestyrke på et eller annet område ...

Men hvordan få bedre selvdisiplin/selvkontroll? Det tar boka seg for med stor sarkasme, og sarkasme er en form for humor som jeg liker. Desto mørkere sarkasmen er, desto bedre og denne selvhjelpsboka er full av sarkasme, som også er meningen, men likevel syntes jeg ikke boka var morsom ... på noen som helst måte. Mange beskriver denne boka som hylende morsom, men jeg trakk ikke på smilebåndet engang mens jeg leste. Syns egentlig både innholdet og humoren var slitsom lesing. Jeg tror kanskje ikke jeg liker humorbøker generelt.

Agnes Ravatn skriver godt, det er ikke det og noen av poengene hennes er gode, men jeg er vel ikke like desperat til å sjekke nettet og sånt som henne og mange andre. Hun skrev denne boka fordi hun var avhengig av å sjekke facebook, nettaviser, e -poster og leke med mobilen. Hun ville gjøre et prosjekt av dette ved å skrive en bok for å se om hun merket noe forskjell på om hun klarte å begrense disse behovene. Men selv har jeg ikke dette problemet. Jeg har prøvd å leve i flere dager uten å sjekke facebook osv uten å savne det og den verste oppfinnelsen av alt er mobilen. Jeg hater virkelig mobiler (det er bare en irriterende sak) og bruker den kun når jeg må. Så jeg kjente meg ikke igjen i problemene hennes og da ble vel boka enda mindre interessant å lese av den grunn. Og jeg er vel ikke fan av selvhjelpsbøker generelt. Har lest noen på grunn av temaer jeg er interessert i, men har ingen overbevisning på at selvhjelpsbøker virker. Leser bare noen av og til på grunn av forskjellig tematikk og av interesse, ikke på grunn av "forandring". Men prøver egentlig å holde meg unna selvhjelpsbøker generelt. Foretrekker å lese noe annet i stedet. Jeg ville bare se om denne humoristiske boka var noe for meg eller ikke som gjør narr av denne sjangeren, så jeg tror hverken humorbøker eller selvhjelpsbøker er noe for meg, haha. Som tidligere nevnt; Ravatn skriver godt, og hun har noen gode poeng her og der, men jeg ble bare ikke fascinert eller underholdt. Det var et stort savn. Jeg ble dessverre ingen tilhenger av boka som mange andre.

Operasjon sjølvdisiplin er en humoristisk bok om hvordan man kan bli en bedre utgave av seg selv, hvor Ravatn beskriver sine egne eksperimenter og noen amerikanske eksperimenter som eksempler. På slutten har hun med 30 tips til å få bedre selvkontroll innenfor forskjellige områder. Boka var ment for å underholde, men dessverre kjedet den meg.

Takk, har vært litt fraværende i det siste pga dårlig energi osv, men skal prøve å få til å være med når jeg kan:) Være mer delaktig:)

Har selv vært stor fan av Marilyn Manson i flere år. Syns han og bandet er fascinerende. Kommer nok til å bli ferdig med boka i helga og få til en anmeldelse av den forhåpentligvis i neste uke:)

Boka Du forsvinner er meget interessant for man vet ikke helt hvem av dem som egentlig "forsvinner". Du kommer til å skjønne hva jeg mener når du leser boka:)

Og jeg leser masse og gjør andre ting enn å se sport. Den eneste "sporten" jeg ser er sjakk, men det er det ikke noe av for tiden. Annen type sport blir for masete og lite interessant:)

Her blir VM avlyst fordi jeg er allergisk mot sport. Da leser jeg heller og gjør hva som helst annet enn å se VM. Sport er bare mas og kjedelig:)

I helga leser jeg Hunden av Kerstin Ekman. Blir kanskje ferdig med den i kveld fordi jeg har ikke mange sidene igjen og jeg leser også i The long hard road out of hell av Marilyn Manson.

Ved siden av leser jeg Good omens av Terry Prachett & Neil Gaiman og Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Er spent på hvordan du vil like Du forsvinner. Den leste jeg i fjor og ble en av mine få fjorårets favoritter. God lesing:) Og god helg:)

Dette blir ein samla omtale for alle tre bøkene Torka aldrig tårar utan handskar. Eg høyrde dei som svensk lydbok, lese inn av forfattaren sjølv. Det var ei heilt fantastisk oppleving!

I sentrum av historia er kjærleikshistoria om Rasmus og Benjamin. Me får heile deira oppvekst og forholdet til familie og vennar. Rasmus har hatt få venner på den litle staden han kjem frå, og bryter opp så snart han kan for å reisa til Stockholm. Men tør han fortelja foreldra at han er homofil? Og korleis tek dei det? Og korleis går det når Benjamin finn ut at han er homofil? Han som er Jehovas vitne!

Boka hopper mykje i tid, men det er lett å henga med. Etter kvart blir me kjende med fleire fargerike karakterar, og me får historier frå deira liv og oppvekst og. Her får me eit innblikk i mange ulike synspunkt rundt homofili på 80-talet i Stockholm. Ei tid då dei homofile byrja å stå fram og kjempe for rettigheter, samstundes som sjukdommen aids spreidde frykt i samfunnet.

Lettlest og underhaldande chick-lit! Agnes er servitør i Stockholm. Historia byrjar når ho både mistar jobb og kjærast same dag. Dette er ei skikkeleg working girl så ho setter i gang med jobbsøking. Brått får ho moglegheita til å vera med å starta ein restaurant. Det er eit tidkrevjande og risikabelt prosjekt, men ho hoppar i det. Me blir kjent med familien til Agnes som bur på ein småstad utfor Stockholm. Der blir det omveltingar når fabrikken blir lagt ned. Me blir og kjent med bestevenninna som jobbar fester og drikk litt i overkant. Det blir litt forviklingar med eks kjærasten, og så får me møta ein mystisk nabo og ein restaurantskribent.

Her er det massevis av handling, så det blir aldri keisamt. Det er kvardagsleg og truverdig. Det er ei ung arbeidande kvinne sitt hektiske kvardagsliv. Jobb, kollegaer, kjærast, familie.
Eg liker at boka unngår situasjonskomikk a la Bridget Jones. Det er varme lune skildringar. Å lesa denne boka var som å sjå ein film. Det er kanskje ikkje stor litteratur, men av og til treng ein ei lettlest feel good chick-lit-bok. Anbefalas :-)

Kva skjer når den vestkantjenta Amalie må flytta til østkanten fordi faren går konkurs? Kva skal ho sei til alle venninnene på danseskulen? Denne «tragedien» er litt vanskeleg å forstå for meg, men kanskje kan det virka truverdig på den eigentlege målgruppa til boka. Ein må berre gå med på premissene om at konkursen og flyttinga er ei katastrofe som må skjulast for alt i verda.

Det eg likte best med boka var dansinga. Musikken og rørslene blei liksom malt fram for mitt indre medan eg las. Det høyres kanskje rart ut å lesa om dansing i staden for å sjå på dansing, men det fungerer veldig godt! Det er lett å leva seg inn i det lidenskaplege forholdet ho har til dans. Møtet med Mikael og hip-hop-dans er og godt skildra. Boka var lettlest, og forfattaren har klart å få med mange konfliktar og mykje handling på dei 232 sidene. Vennskap, kjærleik, forhold til foreldre, pengar, shopping, dans. Det er litt som å sjå ein film :-) Midt i blinken for jenter på ungdomskulen.

Leste den i fjor og den var meget bra. Likte Jakthundene hakket bedre, men Hulemannen var ikke langt unna. God kvalitet:)

Det er jo noe som heter kosekrim, så hvorfor ikke kosefantasy, også?

Det er sommerferie og 16 år gamle Minja husker ikke noe fra de siste ukene. Hun befinner seg alene i leiligheten i en blokk på Stovner med stygge blåmerker. Noe har hendt, men hun husker ikke hva. Og hennes bestekamerat gjennom hele livet er forsvunnet. Det er opp til henne å finne ut hva som har hendt med henne selv og finne bestekompisen, forhåpentligvis i live. Men hvor skal hun begynne? Et tilfeldig hint forteller henne at hun må spore opp hennes ukjente bestemor som bor bare noen timer unna Oslo, og det er rene bondestedet. Helt annerledes enn Oslo, og Minja er usikker på hvordan hun vil bli tatt i mot av bestemoren. Hun har dratt dit uten å fortelle det til moren hennes som også er bortreist. Hvordan kan dette bondestedet bidra med å finne bestekompisen Josef, og hvorfor er innbyggerne så mystiske og hemmelighetsfulle? Og hvorfor snakker de så mye om gamle sagn?

Fantasybøker har kommet for å bli, virker det som, spesielt for ungdom. Ungdommer er og blir umettelige når det gjelder fantasy. Jeg liker den sjangeren jeg også, men kanskje ikke like mye som mange andre. Det går an en gang i blant og jeg liker å lese litt variert. Greit å holde seg litt oppdatert på hva andre leser, også. Er jo en nysgjerrig leser.

Boka bygger på varmt vennskap mellom Minja og Josef, og hva de er villige til å gjøre for hverandre ettter å ha kjent hverandre et helt liv. Og vi får også reptetert god, norsk gammeldags folketro. Gamle sagn og myter som folk ikke tror på nå til dags. Det er spennende og jeg syns alltid at folketro, myter og sagn er interessant. Og det norske skog er en perfekt arena for nettopp det! Vi møter også mange rare og overtroiske karakterer i boka, som påstår at det er mer mellom himmel og jord, men vil vår Minja tro på det? Eller blir det for mye for henne? Å snakke om overtroiske ting er ikke akkurat hverdagskost...

Selv om fantasydelen ikke er spesielt originalt, som ikke stikker seg ut, likte jeg humoren i boka. Minja er svært så sarkastisk (sarkasme er vel den eneste humoren generelt jeg liker) og hun er kjapp i replikkene. Hun er heller ikke redd for å bli avvist når noe går henne i mot. Dette er en bok om stor pågangsmot og viljestyrke om å finne sin venn og løse andre gåter.

Som sagt, Kaoshjerte er ingen original fantasybok, men heller en koselig fantasybok om vennskap, mysterier, folketro og det om å ta vare på det man har. Sette pris på det. Selv savnet jeg enda mer spenning og det var lite intensitet. Ville ha noe mørkere. Fin og koselig bok med spesielle karakterer, men det ble ingen minnverdig lesing.