Bokelskere.no

– Hvorfor angrep de? – Å, bror, spør du om hvorfor i dette landet, må du dra forfedrene dine opp av graven for å få et svar. Hva vet vi?

Hvis det erkjærligheten som påføres oss sår, hvordan skal vi da helbredes?

Cheries ansikt var uttrykksløst, bortsett fra en sitring ved munnviken nå og da, som betydde hva? Hun kikket på neglene sine og bestemte seg for å bruke tennene sine til litt manikyre.

Han satte tomflasken fra seg på bordet og kom med en serie høylytte rap, som en rasende sjøløve som kaller på sin make.

Slipset hang skjevt og håret strittet til alle kanter, som en hveteåker som trengte tresking.

• jeg har gikt i skulderen og i kneet. Skulderen er brukket to ganger. Legene rørte den ikke, tok bare røntgen. Jeg har hatt minst to operasjoner for stær, men jeg har aldri hatt et hull i tennene. Se selv. Hun åpnet munnen. Riktig nok, ingen plomber, ikke så rart kanskje, når du ikke har en tann i munnen.

Nylonteppet var i to grønnyanser og så langflosset at det kunne trengt en omgang med gressklipperen.

Det siste jeg så av henne var kittelen som svulmet i vinden. Hun lignet en varmluftsballong sekundet før oppstigning.

Det er ingen andre i familien min som liker å løpe - ikke som jeg vet om - men bestemor likte å gå. Hun sa at da hun var ung og var forbannet på en venn, så pleide hun å skrive vennens navn med kritt på skosålen og gå til navnet var borte. Hun sa at innen krittet var slitt vekk, så hadde raseriet gitt seg også.

Hun var ei av disse unge, hippe jentene som var på vei til å pushe tretti, og som du kjente igjen fra utallige skjønnhetsblogger. En slik kvinne som nipper til glass med kalorifattig latte på Aker Brygge- som forveksler magasinet Tara med nyheter, og som tror at et japansk skrifttegn på ryggen er et uttrykk for opprør.

Vi har liksom ein fugl i oss alle saman når vi kjenner etter. Eg kjenner korleis din fugl og min fugl lettar og sviv ikring her no, og set seg ned her og der, og likar seg.

[Tarjei Vesaas]

I vest vandrer havet
sørover mot seg selv,
slik vi vandrer mot oss selv
for hvert år vi går fra oss selv.

[Kolbein Falkeid]

Medan vi läser böckerna
läser böckerna oss.
Kan böckerna läsa människor?
Det kan de förstås!
Hur skulle de annars veta
allting om oss?

[Lennart Hellsing]

"Det finnes jo så mange barn i verden som har det vondt, og i virkeligheten kan jeg ikke hjelpe så mange, men det gir meg en viss tilfredsstillelse det der å få ta vare på dem om nettene i det minste, selv om det bare er i fantasien," sa hun [Astrid Lindgren] en sen kveld til vennen og biografen Margareta Strömstedt.