Bokelskere.no

"Streik!" dekker absolutt noe av den perioden, i tillegg har den en litteraturliste som kanskje kan hjelpe deg videre. Utover det er Martin Tranmæl en spennende person fra den perioden som kanskje også kan ha relevant litteratur med seg.

Kan sinne og de negative konskvensene av den arves videre i slekta over mange generasjoner, spør Alex Schulman med denne selvbiografiske og biografiske romanen som omfatter hans egen studie av sitt egen sinne etter å ha sett sine egne barns frykt av han og hendelser som knyttet til sine besteforeldre i 1932 og 1988.

Kan en trekantdrama mellom Sven Stolpe, Karin Stolpe og Olof Lagercrantz være forklaring på både hans egen sinne, og morens sinne og svik mot han (fra den tidligere romanen "Glem meg")? Eller er det hendelser lengre enn det som kan forklare sinnet som påvirker slekts dynamikken så veldig lenge.

Dette er utgangspunkt for denne romanen, som føles litt som en krim da Schulman må grav i fortiden for å finne svarene han trenger for bryte opp dette sinnet som har forbannet hans slekt i over 80 år. Romanen er veldig lettlest når man kommer inn i den. Jeg brukte to dager på å lese denne boken på 238 sider!

Filmen anbefales også på den sterkeste! Og en fin supplement til romanen enter før eller etter at du har lest den. Jeg så filmen før boka!

Spennende! Jeg er klar for slike lesetips.

Arne, jordfar, drammenser og Brann-supporter, går lei av å måtte imøtekomme alle sosiale spilleregler. Spesielt i arbeidet sitt møter han motstand med sin løssluppne humor.

Det tegnes et bilde av en maktkamp mellom de sosiale normene med jordfar Arne som på sin side ønsker frihet til å slenge med leppa under fødselene, og den nye avdelingslederen som helst ønsker et mer kunde / leverandør-forhold ved sin tjenestestasjon.

Diskurskrigen brer om seg og snart er barna blandet inn, konseptet går viralt og jordfar Arne må snart tåle å stå i sentrum av en gryende bevegelse av diskurs-radikale.

Det er ikke helt lett å plassere denne på skrøne-satire-humor-spekteret. Som hovedregel vil skrøner ofte kjennetegnes av høy grad av kvalitet, og så vil en se denne kvaliteten forvitre jo nærmere humor en plasserer historia.

Samtidig i sin gjentagende fullemann-filosofi rettes kritikk mot gjenkjennbare og kritiserbare sosiale normer som legger grunnlaget for at en hvertfall kan satirisk promotere denne som en anti-selvhjelpsbok.

Om ikke det gav mening så er hvertfall konseptet så tydelig at det vil være å spytte jordfar Arne i ansiktet om en vurderer denne historia opp mot en poengskala.

Når det er sagt triller jeg terningkast fire, som vil være helt i tråd med de sosiale normene jeg omgir meg.

I følge Goodreads var dette fjorårets nest beste bok i fantasy-sjangeren og som vanlig starter historien med et møte med et foreldreløst barn.

Historien utspiller seg tidlig i den industrielle revolusjon hvor dampmaskiner sliter med å få fotfeste, ettersom det allerede eksisterer teknologi som forbedrer og effektiviserer de ulike prosessene i leverandørkjeder.

Jasså, så det handler om LEAN eller no? Nøyaktig det jeg ønsker å lese om, spesielt på fritiden, tenker du sikkert nå. Men jeg må skuffe deg, for denne teknologien som kom i forkant av damp, var hverken LEAN, SAP eller CRM, men SPELLS.

Gjennom et innfløkt system av sølvbarrer med innskripsjoner holder etymologer(?) og oversettere verden i et jerngrep. For disse magiske sølvbarrene drives av den friksjon som skapes når betydningen av to ord på ulikt språk ... ehm ... kolliderer ... eller går i en slags etymologisk fisjon ...

Okey det er kanskje ikke viktig. Det som er viktig er at denne etymologiske drivkraften blir et viktig redskap i den britiske kolonialismen. Og når grasrota blant Oxford-studentene forstår at de leverer et avgjørende bidrag til disse overgrepene, manes det til revolusjon.

Det er mye som fungerer bra i denne boka. En må kanskje bidra med litt godvilje for å svelge unna dette med sølvbarrene, men ideen om de utenlandske studentene som blir klar over sin egen rolle som representanter for en koloniherre, undergrunnsaktivisme og en passende eskalering til avslutning er god. Så får en kanskje godta at historien løper "litt" løpsk til tider.

Jeg triller: terningkast fire - Zhí shǎizi sì

Absolutt!

• Per Tangvald "På liv og død". Ingen roman, men selvbiografi. Veldig innholdsrik!
• Alex Capus, "Et spørsmål om tid"
• Hele serien om Hornblower av C. S. Forester. Den er litt mer tilgjengelig enn Patric O. Brian, som jo òg er et relevant tips.
• Franzobel, "Medusas Flåte"
• Jens Bjørneboe, "Haiene"
• Ragnar Kvam, "De fire store", En slags dokumentar/biograf om Amundsen, Nansen, Shacleton og Scott og deres ulike ledelsesstiler.
• Alfred Lansing, "Endurance". Den smått utrolige fortellingen om Shacletons ekspedisjon til sydpolen.
• Horgar Fartein, "Paradisets Elendige"

Etter et par bøker som av ulike årsaker var noe krevende å lese jaktet jeg på noe i andre enden av skalaen. Nå har jeg jo kuttet ut Lee Child, men jeg er åpen for at kiosk-literatur kan ha sin funksjon, derav idé om å debutere med kioske-konge nr en, Clive Cussler.

Vi følger ekteparet Fargo som i en noe uspesifisert rolle som akademikere er på uspesifisert skattejakt på kysten av Madagaskar. Her snubler de over en gammel skipsklokke og helvete er løs.

Av noe uklare årsaker viste det seg at helvete var løst allerede før ekteparet Fargo fant denne klokken, for i presidentpalasset i Mexico sitter en nasjonalist som av uspesifiserte årsaker har flagget dette ekteparet som et uavklart problem.

Etterhvert begynner ting å bli diffust, uavklart og uspesifisert, hvertfall kastes ekteparet ut i et ganske actionfylt eventyr som sikkert skal minne om en slags Lara Croft/Indiana Jones/Robert Langdon-potpurri.

Det som skulle bli en lettfattelig og skjødesløs leseopplevelse viste seg å bli relativt krevende for det er veldig lite som henger sammen eller gir mening i denne historien. Cussler virker å ha benyttet hver eneste mulighet til å ta en snarvei og alt slurvet fører til at det meste er veldig lite er troverdig eller interessant.

Hvertfall antar jeg at det er slurv fra en forfatter som har solgt over 100 millioner bøker, og ikke at han bare er fullstendig udugelig, og at det er historier fra en fullstendig udugelig forfatter de som kjøper litteratur i fra en kiosk vil ha.

Jeg tenkte å gi denne terningkast én, men grunnet slurv fra min side får den terningkast to.

Jeg har et ambivalent forhold til Jacobsens bøker, hvor de tre første bøkene om Ingrid fra Barrøy peker seg ut i særskilt positiv retning, og hvor Seierherrene, om det i det hele tatt er lov å si høyt, er bortimot uleselig.

Jacobsen våger denne gang å bevege seg bort fra sin favoritt-oppskrift, en guttegjeng fra Oslo på femti- og sekstitallet, til denne gang å fortelle om en guttegjeng fra Oslo, på førtitallet. Disse småkriminelle gutta tusker og lusker fortrinnsvis i for å hjelpe familiene sine gjennom krigsårene.

Så viser det seg at det å tuske og luske i krigsårene ikke kan foregå helt isolert fra omverdenen. Uten at en nødvendigvis kan snakke om konsekvenser, skjer krigen med dem óg.

Roy har funnet noe bra her, men som Dag Solstad sa eller refererte til en gang. En god idé blir sjelden en god bok. Så er spørsmålet om det er denne idé-loven som slår inn eller om det er Roy selv som roter det til.

Jeg slår et slag for sistnevnte. Kanskje Roy var for opptatt med å krangle med den norske forfatterforeningen til å komponere denne historien sammen på en skikkelig måte. For her ser alt ut til å ligge tilrette for suksess, men likevell blir det rot og surr.

Det blir som når restaurantene her på Os skal lage Carbonara, det blir spagetti med eggerøre. Synd det Roy, men kanskje noen kan lage en god tv-serie av dette?

Tredje og en gang ment som siste del av Morgenstjerne-serien. Vi følger tilsynelatende tilfeldige folk på vei inn eller ut av mer eller mindre urovekkende hendelser. Noen av disse har dukket opp før i de forrige bindene, men det er neimen ikke alltid lett å få øye på bindingene mellom historier og personer.

Uavhengig om en husker de fra før eller ikke så steker de nå sine fiskekaker, kutter sin salat og henter seg to glass med gin og tonic mens de tenker på noe relatert til livet og / eller døden. Typisk Knausgård. Det er jo for disse hverdagsøyeblikkene vi leser han.

En svensk anmelder mener at de som fullfører romanserien fortjener en medalje, men ikke for litterær smak. Hva slags smak han da tenker på utdyper han ikke, det er antageligvis opp til oss selv å velge. Uansett skal det vist komme to bøker til, noe som smaksmessig er komplekst og pares best med veldig gammel øl.

Innimellom prøver Karl Ove seg videre på krim-sjangeren, noe han så vidt var innom i første bind og byttet ut med ett essay om sopp i andre bind. Det fungerer egentlig veldig bra selv om en sitter med en følelse av at han skriver det på kødd, og hvertfall ikke med mål om å fullføre det.

Så har ikke jeg mer respekt for krim-sjangeren enn at jeg ønsker slik harselering velkommen, og med en utgivelse omtrent fritt for esseys må jeg nesten få si at dette er noe av det beste Karl Ove har skrevet på mange år.

For bind tre av fem(?), i et verk tilsynelatende helt uten retning, med gjentagende detaljerte beskrivelser av tilberedning av mat og midlertidig fri for essays triller jeg tre av fire skalperte sortmetall-hoder.

Vi er tilbake i fantasysjangeren og det første vi møter er, ja du gjetter rett, et foreldreløst barn. Eller nå gjøgler jeg, han er ikke foredreløs, de vil bare ikke vite av han. Så da ligger han der da, i stallen, i varmen fra stallmesterens kjøtere.

Det skal vise seg at gutten, som ikke en gang er kjenket et navn, må ligge lavt av gode grunner, for han er en bastard, men ikke hvem som helst sin bastard, han er selveste tronarvingens bastard.

Til tross for å trille dårlige stats ved start finner gutten ut at han har feat Improved Animal Companion og o` boy det mislikes særdeles dårlig av stallmesteren som frykter gutten skal vokse opp til å bli varulv eller noe. Det virker helt grunnløst for en slik bok er det tilsynelatende ikke.

Samtidig, det ér jo fantasy dette, alt kan jo hende. Og det som faktisk hender er at etter en noe søvnig start på det som selvsagt er første av tre bøker, (ja, det ér jo fantasy dette), er at nasjonen plutselig trues av noen rimelig lumske sjørøvere og at gutten mot alle odds får seg en lærlingplass.

Denne boka er kanskje preget av at jeg før denne leste en skikkelig dårlig bok. Det bidrar kanskje til at denne fremstår som skikkelig god. Det er antageligvis i god anti-woke ånd å gi en mannlig forfatter æren for at en kvinnelig forfatter gir ut en god bok.

Jeg skal se om jeg etterhvert kommer til å sette meg mer inn i hva som gjør anti-woke så trendy. Nå er jeg ikke helt i humør enda for bokbål og å teipe munn og nese før leggetid, selv om jeg antageligvis er i rett alder for det.

Hvor var jeg. Jo! I den ganske tallrike sjangeren "Foreldreløs fantasytrilogi" leverer Robin Hobb knallsterk i første bok, jeg triller 15 på en helt nykjøpt D20.

Det som er litt uggent med å lese fantasy, er ikke nødvendigvis introduksjonen av magi. Det kan være like uvirkelig at Jack Reacher vinner hver eneste slosskamp eller at en kan tenke seg gjennom en hel doktoravhandling om sopp samtidig som en med den største presisjon lager middag.

Det som er uggent er selvsagt at disse forfatterene ikke klarer å begrense seg. Én bok, er garantert tre, og uten tvil gir de ikke slipp før de har laget et univers som krever en egen hyllerekke i bokhylla. Robin Hobb er ikke noe unntak.

Dette er da bok nr to i en trilogi og selvsagt helt ubrukelig å lese for seg selv. Hundevennen Fitz, vår hovedkarakter, ser kongeriket angrepet både utenfra og innenfra.

Sjørøvere truer kysten, de kidnapper store folkemengder og krever betaling for å ikke slippe de fri. Alternativet viser seg raskt å være verre. Samtidig er ikke alle i tronrekkefølgen fornøyd med sin plassering og denne knivingen åpner for en rekke forviklingar.

Det er da sistnevnte som også krever sin plass i hva som kanskje kan forstås mer som en fantasyversjon av West Wing enn "Foreldreløs går på magisk leiemorderskole".

Hun er jo flink hun Hobb, selv om denne sure prinsen er noe ensporet gjør hun akkurat nok med karakterene sine for å unngå følelsen av å lese noe av Ken Follett. Så får en se da i neste og avsluttende bok, om denne boken var verdt det.

For å oppsummere; Fitz den foreldreløse viste seg å være tronarvingens bastard. Når tronarvingen abdiserer bryter det ut en ganske så ufin maktkamp mellom den redelige og rettmessige prins Verity, og prins Regal. Sistnevnte selvsagt en kødd av første klasse.

Ganske ugrei tid for maktkamp da kysten trues av røvere hvis fremste virksomhet ikke er å tilrane seg ressurser, men å kapre landsbyboere for videre å gjennomføre en slags motsatt coaching hvor sluttresultatet er riktig nok menneskelig, men uten medmenneskelige egenskaper. Her hadde det kanskje passet med en kommentar om hvordan dette ikke skiller seg så fra vanlig coaching, men det er det ikke plass til.

Uansett, Fitz er velsignet med "the skill", en egenskap forbeholdt de av kongelig blod, en slags multifunksjons tankeoverføring. Fitz er også forbannet med "the witt", som er noe det samme, men mot dyr. Sistnevnte også høyt upopulært og nærmest garantist for å bli brent på stake.

Det er altså ikke noe problem å se at her blir det forviklingar på øverste nivå, og det eskalerer gjennom de nær 1800 sidene til et crescendo enhver fantasy-forfatter burde vert fornøyd med.

Hobb tar seg god tid, og god plass, til å la både historie og karakterer få utvikle seg i et naturlig tempo, uten at det føles tregt. Samtidig er det en investering hvor en må godta at det ikke dukker opp en drage i ny og ne.

Jeg hugger ut fem av sju steindrager for Hobb sin "farseer trilogi".

Egentlig har jeg lovet meg selv å aldri lese Ken Follett igjen, for selv om han de siste ti-årene har plassert seg i den lettlikte sjangeren historisk-roman, er det knapt noen forfatter som kan ødelegge slike episke historier med så endimensjonale karakterer.

Så kom jeg over at relativt anerkjente Cathrine Krøger synes dette var en skikkelig god bok, noe som overrasket meg, for selv om en anmelder bøker i Akersgata og sikkert også må lese krim, må det finnes en minstestandard. Uansett, siden sosialdemokratiet fremdeles lar meg vente i kø på ønsket biblioteksbok lar jeg Follett få en aller siste sjanse.

Den innleder med et pek og en påstand om første verdenskrig. Ingen ønsket krig og alle gjorde det neste ansvarlige valget, likevell havnet de i datidens største krig. Hva om noe slikt hender igjen? Spennende idé Follett!

Her er altså en spionroman plassert et sted frem i tid som gjennom parallelle handlinger på bakkenivå og i regjeringskontorer fører leseren gjennom ulike beredskapsnivå.

Førsteinntrykket er at Robin Hobb er en mye bedre forfatter enn Ken Follett, for hvor Follett kan plassere en karakter i en handling, er han helt uten evne til å beskrive hvordan karakteren opplever en situasjon, slik Hobb da tydeligvis er mesterlig god til.

Det neste en legger merke til er at alle Folletts plattheter til tross, ikke klarer å spolere selve handlingen i boka. Den er rett og slett helt mesterlig satt sammen, en slags nyere I am Pilgrim, bare bedre.

Jeg må rett og slett trekke tilbake tidligere påstander om at Ken Follett egentlig bare skriver mykporno for menn, og trille hele 5 av 6 atombomber for hans siste epos.

Det står fremtidsroman på baksida, men selv klarer jeg ikke slå fra meg om Uthaug har skrevet en fremtidsdystopi, eller -utopi. Det kommer kanskje an på hvilket kjønn en identifiserer seg med?

Uansett ser vi noen hundre år frem i tid, og menn, eller hannene, de få som er igjen, er under forvaring i avlssentre, strengt kontrollert så de ikke skal kunne utgjøre noen fare og ellers kun tjene de behov resten av befolkningen måtte ønske utløp for.

Det å skrape testosteronet bort fra samfunnets overflate har vist seg å være et godt valg, for flere sykdommer har forsvunnet med det, kriminalitet ikke-eksisterende og levealderen har skutt i været. Statsstyrt folkemord, voldtekt og slaveri viser seg rett og slett som en ubestridt suksess!

Uthaug forteller fire kvinners historier som på ulikt sett tukler seg sammen og skaper grådig med forviklingar. Det er ganske omfangsrikt på et relativt moderat antall sider, og det er liten tvil om at dersom historia var skrevet av noen annen, i verste fall en mann, ville vi i det minste sett på tre bind i fantasy-sjangeren.

Nå er forventningene skyhøye for hver gang Uthaug slipper noe nytt, for hun mestrer å skape slike horrible problemstillinger, og så håndtere de uten at det blir bestialsk, slik blant annet krimsjangeren ødelegges helt av.

Apropos bestialsk, Jan Roar Leikvoll beviste over et ti-år, det også oversetter Ingvild Holvik viser med Uthaugs bøker, at det beste verktøyet for å gjøre det ekstreme til noe musikalsk, er nynorsk.

Fem av seks døde kobraer for Uthaugs 11 %.

Syvende og så langt siste utgitte bok om Shardlake. Du vet han advokaten fra midten av 1500-tallet som spesialiserer seg på eiendom og vergemål, men likevell ender opp med å etterforske mord.

Denne gang skal Shardlake overvære en rettsak for sin oppdragsgiver, den obsternasige tenårings-prinsessen Elizabeth. Uheldigvis plumper han rett uti en revolusjon der peddlers and yeomans tar med seg høygaflene ut i gata for å gi gentlemens en omgang tjære og fjær.

Max uflaks for Shardlake som blir fanget og tvunget til å være de revolusjonære juridiske alibi når de improteater sine egne rettsaker over fangede gårdeiere. Men kan det være at hans lojalitet er skiftende?

Utvilsomt den mest omfattende av C. J Sansom sine bøker, óg med det mest omfattende etterordet, tykk som en gjennomsnitlig debutroman, hvor han som vanlig gjennomgår de faktiske hendelser, sånn omtrentlig hvertfall.

Oppsummert er Shardlake-serien over gjennomsnittlig godt håndtverk, men om jeg skulle gi han et lite tips til senere; når persongalleriet er så omfattende, må ikke alle hete nesten det samme. Regner med Disney ordner opp i det når tv-serien slippes senere i år.

Terningkast på bruk av semikolon?

Opplevelsen av Follett sin implosjon som forfatter har over de siste ti-år nærmet seg kritisk nivå. Helt til han i fjor kom med boka Never, som til tross for typiske Follett-esque elendige karakterbeskrivelse klarte å skru sammen et ganske bra handlingsforløp.

Men hva med denne Kingsbrigde-sagaen da? Nå med sin femte del, skal den fortsette den fryktelige trenden fra forrige bok i serien, eller tar han med seg de gode tonene fra Never?

Ingen av delene skal det vise seg. Historien starter på slutten av 1700-tallet og de formuende frykter både Napoleon men også de fryktelige trendene fra Frankrike hvor de kongelige står i fare og snakk om likhet truer den gode stemning ved kaminen.

Vi følger arbeiderne i tekstilindustrien som ikke bare må leve med despotiske eiere av produksjonsmidler, men også trues av å bli arbeidsledig av ny teknologi. Det er altså arbeiderkamp i Follett sin siste bok. Hvordan går det da?

Det ville jo vært teit å fortelle, men det jeg kan si er at Follett strekker handlingen over tre tiår, og mister mye av den nerven han viste i forrige bok, samtidig demper det også den frustrasjonen over de enkle karakterene han bygger, når de rett og slett ikke rekker å være bare ond eller bare god, for Follett må skynde seg videre i historien.

Men for å si noe pent om Follett, så har han betydelig bedre retningssans enn Viktor Hugo, for hvor sistnevnte fullstendig gikk seg bort i sin beretning av Waterloo, mens Follett i det minste kan gjengi deler av slaget uten at en blir helt svimmel.

Det er egentlig en ambisiøs ide, men dårlig gjennomført av Follett. Det er neimen ikke lett å se hvordan dette skal gå neste gang. Jeg triller fire av ti arbeidsledige småbarn ut av boligen sin for denne boken.

Er det arv eller miljø som gjør at fantasy-forfattere ikke klarer å skrive en enkeltstående historie, men helst publisere i minimum 14 bind over en kvart million sider. Selv i dette tilfellet, påståelig frittstående men likevel del av en serie som rommer 6 bøker. Så langt.

Så lurer jeg på om det er arv eller miljø som gjør at jeg alltid leser Abercrombie etter en bok av Ken Follett. En rekkefølge Abercrombie kommer bedre ut av enn Ken Follett. Harald Eia kan sikkert utrede via mini link.

Men seriøst, det er noe useriøst over Fantasy-sjangeren, likevell lager Abercrombie et persongalleri mer fargerikt enn en finner i noe amnet sted i kioskhyllen. I tillegg er karakterene utviklende, sjelden bare gode, sjelden bare onde.

Uansett, Monza Murcatto, herfører og kul søster, kommer dårlig ut av en medarbeidersamtale. Særs dårlig. Så dårlig at hun sverger hevn på hele ledergruppen, koste hva det koste vil, samler hun seg en gjeng utstøtte, den ene merkligere enn den andre.

Så blir det et helvetes bråk av dette da selvsagt, og glimt av komikk, i hva som kanskje er den boka jeg har lest som er nærmest sjangeren action-komedie.

Det er jo morsom lesning dette da. Kan jo ikke nekte for det. Jeg triller 6 og 1 for denne helt frittstående delen av en serie på mellom seks og åtte bøker.

Fjerde del av Knausgårds Morgenstjerne-serie, ikke at det er noe i dette bindet som binder det sammen med de forrige tre bøkene, bortsett fra at den følger opp med å være tidvis guffen.

Vi møter da Kristian, en ikke veldig hyggelig kar, først hjemme på perm fra kunststudiene i London. Juleferie med foreldre og søsken er jo ikke alt for enkelt å håndtere, men han bygger ikke noen stor portefølje av voksenpoeng gjennom julen han Kristian.

Siden dette er en bok av Knausgård er Kristian snart tilbake i London hvor hovedpersonen kan få få lese kunstbøker, århundrergammel lyrikk og ikke minst reflektere over dette med liv og død da.

Før i Knausgård sine bøker, når han satte i gang helt plutselig med sine esseys om livet og døden, kunne en bare hoppe noen hundre sider frem og fortsette historien som før. Nå har desverre han lukket døren for dette Knausgård-hacket, og en må faktisk lese hele boka.

Uansett, det er lenge fullt og helt Knausgårdsk Knausgård-bok dette, med den tidvis dunkle stemningen fra Morgenstjerne-serien. Helt til de siste femti sidene. Da dukker plutselig opp det aller mørkeste Knausgård har skrevet, noe overraskende egentlig.

Det overraskende er ikke nødvendigvis at historien avsluttes så voldsomt, men veldig utypisk Knausgård å være så konkret. Det er som om han vil prøve noe nytt, for han å være hvertfall, og selv om det ikke var noe kjekt å lese de siste sidene av boka i det hele tatt, må en bare applaudere det.

I jakt på betydelig lettere lesestoff enn relativisering av Holocaust i The Kindly Ones, hoppet jeg over på Starship Troopers, med håp om at den i det minste var skrevet før filmen.

Og det var den. Betydelig tidligere. Det må egentlig sies at bok og film ligner riktig så lite på hverandre, for der filmen har et litt sånn skøyeraktig disney-filter på seg er historien i boka mer edruelig, om det kan sies om en nok i sci-fi kategorien, hvor menneskeheten slåss mot edderkopper smarte nok til å gjennomføre intergalaktiske romreiser.

At boka er fra 1959 merker en lite til, kanskje med unntak at på ett område, for hovedpersonen ser tilbake på sine forelesninger i statsvitenskap og det tegnes et anti-kommunistisk men óg totalitært verdisyn. Men selvsagt, lett å være kritisk til det, når en ikke har møtt på romreisende edderkopper.

Ved siden grove uttrekk av selve handlingsforløpet, er beskrivelsen av den totalitære verdensorden noe av det som har overlevd når bok skulle bli film, selv om det ble valgt disneyfilter.

Selv om kanskje litt fór mye av handlingen i boka foregår på skolebenken er det solid opplegg det her, og en må kanskje påstå at det er en av de mer solide bok/film-komboene vi har her. Og med den påstanden setter jeg over til kommentarfeltet:

Murderbot er en drapsrobot, men lite interessert i jobben sin. Helst vil han bare slappe av og se på såpeserien Sanctuary Moon. Spesielt menneskelige relasjoner stresser han voldsomt og det må være lov å si at han er en kløne på det området, det selv om han har en rikholdig database med mer eller mindre passende kommentarer han kan spille av.

Kanskje for å kunne gi seg selv mer tid til å se på dag-tv har han hacket sin kommando-enhet, den som gjør at han nå ikke lenger kan styres av sine eiere. Eller som hans eiere forstår det som, en murderbot på rømmen. Det er ganske upopulært.

Murderbot må derfor ta vekter-oppdrag utenfor de store konsernenes kontroll. Skulle jo tro at det skulle være rolig og fredelig der, med god tid til å spille av noen sesonger med såpetv på jobb. Desverre blir det ikke slik. Tvert i mot, det blir snart ganske komplisert.

I stil minner dette om Andy Weir sine the Martian og Project Hail Mary, det er jo alvorlige situasjoner Murderbot roter seg opp i, men aldri så alvorlig at en ikke kan se på sin egen uheldige situasjon med et satirisk blikk.

Men til forskjell fra Andy Weir sine gode bøker fremstår det som at denne serien egentlig var tenkt som en tv-serie, og vi leser på et forkastet manus. Det går litt for fort, og virker som at en bok i serien kan klokke inn på 44 minutter på skjerm.

Oppsummert gir det ganske god valuta for den korte tiden det tar å lese gjennom dette, men det er et uforløst potensiale om Martha Wells hadde investert litt mer tid i hver bok.

Jeg tipper Murderbot lander på 73 % råtne tomater når den dukker opp på Apple Tv+.