Skuffer aldri. Kjempe bra, spennende og rå bok. Anbefales til alle som liker spennende romaner fra 20 og oppover. Selv om vi blir presentert for mennesker som er på feil side av loven får man sympati med dem og kan i noen tilfeller kjenne seg igjen. Viktig tema som blir tatt opp. Gleder meg til å fortsette på serien.
Dette er nr. 2.

Det er lett å holde fast ved de gode minnene når livet blir utfordrende ...

De fleste av oss har vel en eller annen fjern slektning man ikke har kontakt med av ulike årsaker. Det kan være på grunn av at de er langt vekk, eller man ikke ble godt kjent med dem under oppveksten. Årsakene kan være mange.

Sånn er det for Iris og Ruby. Iris er Rubys bestemor. Som regel bruker bestemødre og deres barnebarn å være nære, men ikke for disse to. Avstanden gjør det vanskelig og moren til Ruby har ikke et spesielt godt forhold til sin mor, så derfor har ikke Iris vært involvert i deres liv særlig mye.

Egenrådig og modig jente
Ruby bor i England og Iris bor i Egypt, men hindrer ikke Ruby fra å rømme hjemmefra og reise hele veien til Egypt på egenhånd, helt uplanlagt. Iris vet ikke en gang at hun kommer. Det hele var på impuls fra Rubys side. Hun vil bare komme seg vekk , rømme av mange grunner og tilfluktstedet ender opp hos henne ukjente bestemor som er stuet vekk i Kairo. Iris begynner å bli skrantete og har oppholdt seg i sitt hus i mange år, og har derfor ikke merket særlig til forandringer i sin egen by. Hun lever heller i fortiden.

Vi blir tatt med tilbake til andre verdenskrig da Iris var ung og lykkelig. Hun hadde en elsker som hun også ble forlovet med. Det er en periode i livet hennes hun gjerne vil sitte alene og mimres om i sine eldre dager. Livet hennes forandres da barnebarnet Ruby dukker uventet opp. Hun vil gjerne hjelpe Iris med å huske siden minnene til Iris begynner å bli skjøre, men kommer Iris til å la henne bli? Hun som er vant til å være alene med sine trofaste tjenere i sitt herskapshus?

Ikke noe unikt med denne kjærlighetshistorien
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg en gang i blant. Noen ganger kommer jeg over noen gode og andre som ikke etterlater noen spor etter seg på noen måte. Denne er jeg redd ikke etterlot seg spor på noen måte. Den hadde en god begnnnelse og jeg likte denne rebelske og egenrådige Ruby veldig godt, men syntes at Iris minner fra fortiden ble for tungtrødd og kjærlighetshistorien var lite inspirerende å lese om. Jeg likte best å lese om nåtiden, båndet mellom Ruby og Iris. Om de i det hele tatt kommer til å skape et bånd eller ikke. Jeg ville heller lese om det enn all denne vandringen frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Jeg liker bøker som fletter sammen fortid og nåtid, men denne varianten fenget meg ikke. Er heller ikke spesielt begeistret over kjærlighetshistorier. Denne kjærlighetshistorien fra Iris fortid ble også for standard for min del. Skjønner jo at hun likte den tiden bedre enn hennes nåværende livssituasjon, men den delen av boka var hverken spennende eller inspirerende å lese om. Jeg ville heller lese enda mer om forholdet til Iris og Ruby, og om hvorfor forholdet mellom Iris og hennes egen datter, Lesley, er så anstrengt. Lese mer om den delen, for den interesserte meg mest. Dessuten ble det så opphaket og stakkato mellom fortid og nåtid. Det var ingen flyt i overgangene. Det ble til et lite irritasjonsmoment.

Spennende å lese om båndet mellom Ruby og Iris, og spesielt å vite mer om den rebelske Ruby. Hun er både morsom og kvikk, men bortsett fra det var denne romanen bare nok en typisk roman der fortid møter nåtid, fortapt kjærlighet og redselen for å glemme minnene. En grei bok med bra utgangspunkt, men historien blir for tynn og gjentagende for en bok på over fem hundre sider. Jeg liker og foretrekker tykke bøker, men dette ble for spakt. Iris og Ruby ville ha passet bedre som en novelle i Hjemmet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange har nok følt seg urettferdig behandlet en eller annen gang i livet og hatt kompliserte vennskap. Polly er en av dem ...

Ikke som andre hekser
Polly er en jente som har mange problemer å slite med. Hun gjør det dårlig på skolen, spesielt når det gjelder eliksirer, noe hun ikke behersker noe særlig. Hun har heller ikke noen venner på skolen fordi hun er for merklig, noe søsteren hennes skjemmes for. Hun er heller ikke god til å lese. Men heldigvis har hun Buster, hennes monstervenn. Problemet er at de må leke i skjul for hekser og monstre skal helst ikke være venner, men Polly har kjent ham hele livet, og hun vil ikke gi slipp på ham. Det samme føler han for henne. Men en opplevelse gjør til at vennskapet deres blir satt på prøve, og Pollys plutselige evner gir henne masse oppmerksomhet på skolen. Men vil hun gjøre det rette, eller vil hun helst være populær nå når hun endelig er det?

Sally Rippin er australsk barnebokforfatter og hun har også illustrert bildene i boka selv. Dette er også første bok i en serie. Er usikker på hvor mange bøker det er og eventuelt blir i serien, men fikk merkelig nok lyst til å lese andre bok i serien, siden jeg likte den første boka godt, selv om jeg ikke er i den rette målgruppen. Men det minner meg på barnebøkene jeg selv leste da jeg var barn før jeg fort gikk over til noe mørkere. Jeg begynte å lese horror og bøker for voksne i litt vel ung alder, men de fenget meg mer enn vanlige barnebøker gjorde.

Vanskelig å gjøre de rette valgene når man er ung
Dette er en god og sjarmerende bok på mange måter. Polly og Buster handler om å gå egne veier, ta vare på ekte vennskap, hvor vondt mobbing gjør og prøve å stå opp og beskytte noen i vanskelige tider. Prøve å gjøre det rette, selv om det er vanskelig når man er så ung som Polly. Man blir nesten litt misunnelig på Polly som har en venn som Buster, som alltid gir varme klemmer og som alltid er der. Han er både morsom og varm, slett ingen monster.

Det er mye man kunne ha sagt om denne boka, men les den. Det er da den er best. Sjarmerende, morsom og herlig fantasybok for barn, også for voksne. En femmer for illustrasjonene og en femmer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en bok jeg har sett ofte til i det siste, spesielt på Goodreads. Trodde ikke jeg ville lese den siden "alle" andre leste den, men tiden gikk og nysgjerrigheten la seg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å skaffe den, og dermed var det gjort.

Traumatisk oppvekst
The Good Daughter er en gjennomført og nesten en helstøpt thriller om søstrene Charlie og Sam, og deres høyst spesielle far, Rusty. Som ungjenter opplevde de noe traumatisk som ingen burde oppleve. De mistet moren sin på en brutal måte og alt på grunn av jobben til faren deres som har en kontroversiell jobb. Han er en kontroversiell forsvarsadvokat som gjør ham lite populær i småbyen. Han mener alle fortjener en sjanse til. På grunn av ham dukker det opp to fyrer hjemme hos ham en dag han selv ikke er hjemme, og jentene blir vitne til morens brutale død. Til tross for sjokket må de hjelpe hverandre og prøve å redde sine egne liv.

Nesten tretti år senere er Charlie og Sam voksne kvinner. Charlie bor i samme småby, Pikeville, hvor hun er oppvokst, mens Sam bor i New York og har lovt seg selv å aldri dra tilbake. Charlie jobber i farens firma og er i en vanskelig periode. Hun og ektemannen Ben er for tiden separert, og hun håper hele tiden de vil finne tilbake til hverandre. Da hun drar til en skole for å ha en diskusjon med noen, en lærer hun kjenner, havner hun midt i en skolemassakre hvor en ung student tar livet av to personer. Denne hendelsen tvinger både Charlie, Sam og Rusty tilbake i fortiden, enten de vil det eller ikke ... Vil livene deres noen gang bli normale igjen?

Endelig et persongalleri man bryr seg om
I fjor leste jeg en annen bok av Karin Slaughter, Pretty Girls og likte vel den et hakk bedre enn The Good Daughter, men for all del, dette er en av de bedre thrillerne jeg har lest på en god stund, for i det siste har jeg lest mange dårlige. Derfor er jeg glad jeg ga denne en sjanse til slutt. Jeg likte de fleste karaktererne veldig godt, spesielt Rusty. Han er noe for seg selv på mange måter. Morsom også. Jeg likte også hans særegne elsker gjennom mange år, Lenore, som er nesten like spesiell som Rusty selv.

Det eneste jeg ikke fikk helt sansen for angående denne boka var dramaet mellom Charlie og hennes ektemann Ben, som til stadighet vandrer frem og tilbake gjennom hele boka. I lengden blir det bare masete og barnslig. Man får nesten lyst til å riste dem og få dem til å bestemme seg, for man blir lei av at de oppfører seg som noen håpløse tenåringer.

Bortsett fra det er dette en bok med høy tempo. Selv om slutten ble som forventet og ingen høydare sånn sett, er dette likevel en god og veldig stødig thriller. Det gjorde heller ikke noe at boka var på over fem hundre sider, for denne thrilleren har et svært godt driv og byr på svært mange interessante karakterer som man ønsker å bli kjent med. De er spennende å lese om. The Good Daughter er vel verdt å få med seg. Svært underholdende og mørk thriller for den som liker det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjedelig og ´´tynn´´ handling.

Helt OK, ikke en jeg kommer til å anbefale videre. Forfatteren har det i seg, det å forbløffe og alt som han kommer på å skrive/skildre. Det krever mye fantasi det som er i bøkene hans og det er kult å lese. Likevel var denne boka langtrukken og mye "vas" som lett kunne bli kuttet ut. Og slutten var ikke så utrolig fantastisk dramatisk som det blir lagt opp til.

Kan man noe for at man er hemmelig forelsket i bestevennen sin?

Mennesker er komplekse
Forelskelse kan være så mangt. Noen blir aldri forelsket, og noen blir det før de aner ordet av det. For noen varer forelseklsen livet ut, andre ganger er det kortvarig. Andre er hemmelig og ulykkelig forelsket. Det er Sasha. Hun er hemmelig forelsket i Xavier, og hun vil så gjerne la ham få vite det. Samtidig er hun redd for å ødelegge vennskapet og at ting skal bli rart. Derfor utsetter hun det fordi hun er redd for å miste Xavier. Dessuten har han nettopp gått gjennom en tung kjærlighetssorg, og han begynner sakte, men sikkert å bli seg selv igjen etter å ha vært på rommet sitt den siste tiden. Noe som har bekymret foreldrene hans. Men Sashas følelser for Xavier er veldig sterke. Kommer hun til å ha guts til å fortelle ham hva hun egentlig føler? Føler han det samme, eller kommer de bare til å være venner? Samtidig dukker hans glame flamme, Ivy, opp ut av det blå, og det setter ting på prøve. Det bidrar til at Sasha setter opp en falsk Instagramkonto for å følge med på hva den gamle flammen hans gjør, og legger en plan for å lure henne, også for å passe på Xavier. Men går hun for langt bare på grunn av en forelskelse? Hun vil bare beskytte Xavier, og få ham til å tro henne om at siden Ivy har vært utro før, fremdeles ikke er til å stole på ...

Har ikke hørt om Lynn Weingarten tidligere og har ikke lest så mange ungdomsbøker i det siste, så tenkte det var på tide å holde seg oppdatert på ungdomsfronten også. Personlig foretrekker jeg å lese bøker for voksne, men leser også bøker som er beregnet for ungdom og barn for å holde meg oppdatert på hva de leser. Sånn er det vel å være en nysgjerrig leser.

Ingen mysterie
Denne boka regnes for å være psykologisk thriller og mysterie, men synes ikke det hører hjemme i noen av sjangerene. For meg virket det mer som en roman, spesielt siden det føles ut som man får alt får inn med teskje. Mysteriet uteblir. Til tross for at Bad Girls with Perfect Faces ble både tørt og kjedelig, totalt mysteriløs for min del, skal boka ha ros for gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med dem, både deres gode sider, og deres særegenheter. Blir aldri helt klok på denne Xavier som virker å være en fyr som ikke har helt egne meninger, som ikke klarer å bestemme seg for noe, og foretrekker å følge strømmen. Fikk mer sansen for hans venninne Sasha som ikke bryr seg så mye om hva andre mener, og er ikke redd for å møte opp på begivenheter hvor hun ikke kjenner andre. Hun er seg selv og avslappet i enhver situasjon. Den mest irriterende å lese om var Xaviers gamle flamme, Ivy. En ødelagt person som virker å være populær blant mange forskjellige mennesketyper, og som tror hun kan få det hun vil ha. Utrolig irriterende, og føler ikke man kommer inn under huden på henne, heller. Hun forblir irriterende og uinteressant.

Hadde også sansen for vesklingen mellom perspektiver. Noen hater det, men jeg liker det. Jeg liker både når det gjelder en bestemt hovedperson, og også at perspektivene veksles på. Personlig foretrekker jeg at perspektiv forandrer seg fra person fra person, at det ikke bare er en forteller, for det gjør det hele hakket mer troverdig. Synes ikke det er forvirrende i det hele tatt. I spesielt ikke i denne boka da perspektivene blir delt opp ved navn av personene gjennom kapitler.

Dette ble ikke helt det store mysteriet, og kanskje også for lettvint for den rette målgruppa. Alt blir for overtydelig. Selv om Bad Girls with Perfect Faces ikke ble noen stor leseopplevelse og for forutsigbart, har jeg likevel lyst til å lese en annen bok av forfatetteren. En bok som heter Suicide Notes from Beautiful Girls. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg å gi forfattere flere sjanser.

Fra min blogg: I Bokhylla

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte".

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Concourt-prisen.

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne.

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå.

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne.

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Takk. =) Godt det er flere som husker den perioden og som har fått med seg serien. Husker også jeg så hver episode av Grøsserne. Det hadde sin sjarm det også, selv om jeg foretrakk bøkene. Prøver å lese litt av R.L. Stine nå også når det er bøker jeg blir fristet til å lese. Selv må jeg nok med hånden på hjertet innrømme at jeg liker Grøsserne bedre enn Harry Potter. Ble aldri noen Harry Potter fan og føles ut som jeg er den eneste i verden som ikke er Potter fan. =) Har ikke noe i mot bøkene (har ikke lest alle), men ble bare ikke like heftig og begeistret som mange andre. Så holder meg til R.L. Stine fanbasen fremfor J.K. Rowling. Etter R.L. Stine ble Stephen King min forfatterhelt. Men har bare gode minner fra R.L. Stine bøkene og synes det er sjarmerende å fremdeles lese noen bøker av ham. Både han og Stephen King har sin egen måte å skrive på, som jeg liker.

Skal selvfølgelig sjekke bloggen din for liker å bli kjent med andre blogger, men er ikke så flink til å utforske andre blogger selv, så takk for link, og god helg. =)