Da tok jeg denne med på slutten av min oppsummering over noe av det jeg har lest av Jon Fosses verker. Mye trist, men høyst interessant.

Da har jeg prøvd å lage en liten "oppsummering" på noe av det jeg har lest av Jon Fosse..interessant lesing..men det er unektelig litt trist med all den eksistensielle angsten og de mørke sidene hos menneskene - men det er jo slik Fosse vil fremstå med tekstene sine da....i følge han selv. (Se sitat i slutten av posten)

Jeg har lest alle bøkene fra Adler-Olsen, og synes de har vært helt supre! Eneste unntak var bok nr 2, Fasandreperne, som var veldig dårlig oversatt. Tittelen i seg selv sier alt, det heter ikke "dreperne" på norsk!

Kvinnen i buret var spennende og med godt driv, det samme med Flaskepost fra P og Journal 64. Mye spenning også i Fasandreperne, men dårlig oversettelse ødelag mye for meg. Jeg hang meg opp i de små irriterende tingene...

Det er virkelig artig å bli kjent med Carl og avdeling Q.

Repeterte akkurat "Eg er vinden" nå - følte jeg fikk en ny forståelse for det. Det vanskelige livet, og døden her også - mye mørkere enn i Morgon og kveld - men kanskje lærdommen er "aksept av sin morbiditet"....

Kan man beskytte sin egen familie mot det overnaturlige?

Tidligere i denne uka avsluttet jeg What the night knows av Dean Koontz som jeg hadde gledet meg lenge til å lese, men av en eller annen grunn har den stått lenge ulest i hylla mi. Grunnen er vel at når jeg har så høye forventninger til en bok, så nøler jeg med å kaste meg over den og lar den vente en stund, av og til noen år, før jeg våger å lese den. Rart det der. Det må være en forbannelse, men bedre sent enn aldri ...

What the night knows handler om fortid som møter nåtid. Boka handler om en psykotisk morder ved navn Alton Turner Blackwood som returnerer etter å ha vært død i 20 år for å terrorisere etterforskeren John Calvino. Det var Calvino selv som skjøt og drepte Blackwood da han var fjorten år. Med tanke på sin dystre fortid,og merkelige ting som skjer, er han redd for hans egen familie som han er nødt til å beskytte for enhver pris. Han har en stygg følelse for at Blackwood er tilbake fra den andre siden.

Dean Koontz har i mange, mange år skrevet en drøss med "suspense thrillere", og nå beveger han seg litt i "horrorsjangeren" til min stor glede, siden det er min favorittsjanger. Jeg vet innmari godt at denne mannen kan å skrive (ikke bedre enn Stephen King, selvølgelig), og mange av bøkene hans har imponert meg. Men det gjorde dessverre ikke denne. Koontz er i fare med å gjenta seg selv siden han har funnet seg en oppskrift som han følger til punkt og prikke i de siste utgivelsene hans. Vi vet omtrent hva vi får på forhånd og denne utgaven er intet unntak, dessverre. Jeg liker plottet selv om det ligner mye av det jeg har lest av andre forfattere. Jeg hadde forventet meg noe som var mer fresht enn dette. Jeg liker at historien er fortalt av forskjellige personer og vinklinger, men det er bare så synd at jeg fikk ikke noe "connection" med noen av karakterene, og noen av disse karakterer var mindre troverdige enn andre. Blant annet barna i boka som oppførte seg litt vel voksne enn den tilsvarende alderen deres.

Jeg følte heller ikke den snikende atmosfæren som jeg underveis savnet så sårt. Jeg følte ingen skrekkblandet fryd eller frykt i det hele tatt. (Det skal jo godt gjøres av en bok). Men jeg følte på en måte at jeg ikke var helt inn i "storyen". At man på en måte glemmer at man leser, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg savnet å oppleve historien istedet for å lese om den. Jeg ble ikke helt dratt inn i boka. Noe som var en skuffende opplevelse for min del.

Vet ikke hva det er med Koontz for tiden, men jeg håper han finner sin beste side og tryller frem sine gamle, gode triks. Han skrev så mye bedre før og håper han snart finner den gnisten igjen. What the night knows er definitivt ikke en av hans beste. Beklager, men les den dere som vil.

Den var ikke dårlig, men jeg ble ikke "bergtatt" av den for å si det slik - ellers er jo forfatteren interessant nok.

Jeg nøyer meg med å legge igjen en link til min omtale av boka på bloggen min, fordi jeg har med noen bilder i omtalen min.

Uff nei. Et godt plot som blir fullstendig ødelagt av at forfatteren undervurderer leseren. Språket er barnslig og alt overforklares. Hovedpersonen skal være en smart, ung mann, men har usedvanlig tungt for det. Jeg mener, når du finner to triangelsmykker og i ett sett hører om en sekskantet stjerne, så tar det da ikke 200 sider å skjønne at det er den du får ved å sette sammen trianglene?? Og det er bare ett eksempel. Ikke synes jeg det fungerer med hovedpersonens faktabokser i teksten, heller. De skal liksom være til en skoleoppgave han må skrive for å få være med moren til Italia, men siden han reiser hjem igjen nesten med det samme, er det kanskje litt spesielt at han fortsetter med oppgaven? Jaja. Veldig glad i Egelands bøker for voksne i denne genren, men dette ble bare dumt. Dessverre.

Noe langtekkelig, men slett ikke dum som lydbok. Liker at den fokuserer på hvor vanskelig det er å komme tilbake i samfunnet igjen etter at det hele liksom skal være over. Også har den jo en god twist mot slutten...

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ...

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere.

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei.

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer.

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot."

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbi nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

(Jeg har fått mitt eksemplar av boka fra forlaget.)