Hvis du er klok, er du mer sammensatt; følelser og menneskekunnskap er en del av det å være klok.
Egentlig bryr jeg meg slett ikke så mye om hva folk tror og prater om. Men jeg har likevel respekt for folksnakket. Slarv fra onde tunger har knekt mange opp igjennom årene, både her og i andre bygder.
Moderne kvinner setter ikke bånd på mannen sin, men lar han få ha sitt eget liv, slik som hun forventer å få ha sitt.
[...] å bo i en storby hadde både fordeler og ulemper, mente hun.
Men jeg vet såpass at man må forsette å leve sitt eget liv, selv om man er kjæreste med noen. Og en kjæreste, eller partner, kan ikke oppfylle alle behov eller ønsker hos en selv. Du må jo forsette å være selvstendig og ha egne interesser.
Før trodde jeg man bare trengte å elske hverandre, så hadde man det bra, at kjærligheten overvant alt. Nå tenker jeg at det bare er en del av det hele.
Jeg nærmer meg vannet, og det er som om sjøbrisen blåser gjennom meg, rensker ut alt grumset, og det begynner å leve der inne, som spirende havblomster. Skuldrene senker seg, hjertet finner sin naturlig rytme, pusten er fri. Jeg kan stå i det uendelige og se på bølgene som ruller inn over sanden.
Nå er tiden inne for å legge alt det vonde bak meg. Livet starter nå. Oppveksten min skal ikke lenger forfølge meg. Jeg vil ikke lenger være jenta som ble mishandlet. Hun som ble utsatt for overgrep. Jeg er ferdig med offerrollen.
Jeg forsto at jeg hadde vokst opp i et totalt grenseløst hjem. Det føltes uvirkelig og absurd. Fordi grensene mine ble så brutalt visket ut da jeg var barn, har det senere i livet vært praktisk talt umulig for meg å vite hvor grensene skal gå.
Alle ville vite mest mulig om saken. Men en ting er sikkert; uansett hvor mye informasjon pressen eller befolkningen har fått med seg, vil det for alltid bare være de impliserte i saken som virkelig kan forstå hva som foregikk - hva saken dreier seg om. Det som har kommet ut, er bare en brøkdel av et handlingsmønster som har eksistert så langt tilbake i tid som jeg vet om.
Det er klart at det er mye grunnleggende jeg aldri har lært som barn. Naturlige grenser - hvor går de hen?
Hele denne tiden var det eneste jeg ønsket meg i livet, trygghet og noen som var glad i meg. En familie. Det hadde jeg ikke. Alle de grenser og sperrer som ligger i menneskets natur fra fødselen av, var borte. De var tråkket over av voksne omsorgspersoner som jeg hadde stolt på.
Å skjære i min egen kropp var den eneste måten jeg kunne greie å få ut de vonde følelsene jeg bar på. Følelsen av å bli avvist av min egen familie, min egen mamma. En ubeskrivelig sterk følelse av makteløshet, fortvilelse, hat,, sinne og jeg vet ikke hva. Jeg hadde et enormt trykk inni meg som måtte ut på eller annen måte. Fordi familien min ga faen i meg, ga jeg også faen. Ingen brydde seg om meg, jeg var verdiløs. Jeg hatet meg selv, kroppen min, alt ved meg selv.
For mamma var jeg en tikkende bombe. Hun risikerte at bomben ville gå av før eller siden. At noen vil tro på meg og finne ut hva som faktisk hadde foregått. Mamma ønsket selvfølgelig ikke at dette skulle skje, og sørget derfor at jeg ikke hadde troverdighet .
Hun skriver jo ganske mange krim-bøker så man kan vel ikke vente at alle er like bra. Hentet denne i lyd på biblioteket i går jeg, har lastet den inn, men vet ikke om den blir lyttet med det første...har vel et par andre av henne som jeg heller ikke har lyttet..Varsleren var den siste jeg leste av henne. Ganske bra den - men temmelig "ekkel" egentlig.
Barnevernet er et foreldrevern. De sviktet! Nektet å forstå at noe var galt!
Hvorfor Mamma?
Hvorfor dropper du deg?
Hvorfor slo du meg nesten i hjel?
Hvorfor hjalp du meg ikke når jeg ble voldtatt?
Hvorfor hjalp du meg ikke når Arild banket meg?
Hvorfor tvang du meg til å løpe naken ned på gata?
Hadde Barnevernet grepet inn og stoppet mamma og Arild den gangen, så hadde ikke mamma kunnet reist til Alvdal og forsette. Det hadde ikke blitt en Alvdal - sak og Mariel og Toby kunne vært spart.
Mamma fortalte også at hun var overbevist om at jeg hadde aspergs syndrom ( meget høyt fungerende autist). Alle veier første tilbake til mamma hver gang. Ingen tvilte på henne. Jeg var sjanseløs hele veien. Et barn! Et barn som som bare ønsket kjærlighet og aksept fra mine nærmeste, min familie. I stedet endte jeg opp med en ødelagt barndom, jeg var understimulert og utsatt for grov omsorgssvikt.
Jeg ser jo nå at gjennom barneårene mine har det etter hvert vært opplest og vedtatt at jeg løy, stjal og laget dramatiske episoder nesten daglig. Hvis noen tok kontakt med mamma, hadde hun svar som de slo seg til ro med. Det var noe galt med meg. Jeg var syk i hodet. Et problembarn. Dette sa mamma til alle offentlige instanser som var inne i bildet. Det går igjen i alle saksdokumentene, og dem ble det mange av opp gjennom årene.