Noen ganger må man møte fortiden igjen uansett hvor mye man ønsker å unnvike den ...

Har lest så mange bøker i det siste nå at jeg ser nesten bøker og bokstaver overalt. Selv om jeg godt kunne tenke meg en lesepause av og til, så klarer jeg ikke å la være. Jeg klarer ikke en dag uten å lese noe. Vet ikke hva annet jeg skal fylle tiden med. Og lesing er vel ikke det dummeste man gjør for å få tiden til å gå? Djevelens fotspor av Amanda Stevens er den siste leste boka i rekka.

Hovedpersonen Sarah kjemper mot hemmeligheter fra fortiden. Hun vokste opp i et hjem hvor hun stort sett følte seg som en fremmed. Hun ble ikke sett av faren i motsetning til søsteren. De var som natt og dag og ble behandlet av foreldrene, spesielt av faren, på ulikt vis. Familien blir aldri den samme den dagen søsteren til Sarah blir funnet drept. Mystiske spor blir funnet ved søsterens lik. Mystiske klovspor. Disse sporene tilhører en lokal lengende som har eksistert i mange år, lenge før Sarah og søsteren hennes eksisterte. Disse sporene har eksistert siden 1922 og dukker opp igjen i nåtiden. Tilhører disse sporene til et overnaturlig vesen eller av en seriemorder? Fortid møter nåtid når et enda en i familien til Sarah blir drept. Hun må prøve å finne ut av saken før hun selv blir stemplet som en syndebukk av politiet ...

Da jeg først så boktraileren for noen år siden, fikk jeg fryktelig lyst til å lese Djevelens fotspor og kom tilfeldigvis over den i en matbutikk tidligere i år. Endelig hadde jeg sjansen til å lese den og plottet virket herlig dystert. Min kategori og dermed var forventningene skyhøye da jeg begynte å lese, og jeg vet at skyhøye forventninger er aldri bra å ha på forhånd. Det kan som kjent gi falske forhåpninger og det gjorde det i dette tilfellet. Dessverre!

Jeg ville så gjerne like den og bli dratt inn i handlingen. Må innrømme at enkelte partier og kapitler var spennende, men det ble aldri intenst eller overraskende på noen som helst måte. Har lest mange lignende bøker før så den skiller seg ikke ut, i hvert fall ikke innenfor sjangeren; psykologisk thriller. Det spennende med psykologiske thrillere er at det er mye som skjer, masse eksperimenter, personlighetsforstyrrelser, og "alt kan skje". Men dette er en av disse bøkene der det kan bli litt for mye av det gode at det vipper over til det latterlige. Selv om jeg liker å utfordre fantasien når jeg leser hvor alt kan sje, syns til og med jeg at slutten ble litt "far out". Det ble litt vel mye av alt til slutt at det blir nesten som en slags svart komedie enn noe grøssende. Rett og slett banalt. Jeg liker svart komedie, men ikke blandet inn i psykologisk thriller. Jeg liker disse sjangrene hver for seg ...

Overskriften på denne anmeldelsen er ikke ment for å fornærme noen ved å kalle enkelte bøker for kioskthriller/bøker. Jeg leser mange typiske kioskbøker jeg og ser ikke noe galt i det, men det jeg legger ved det uttrykket er at man vet hva man får, selv om jeg hadde håpet på at denne boka ville gi det lille ekstra. Skille seg litt ut med noe nytt. Men likevel samtidig være innenfor komfortzonen hvis man vil ha "avslappende" lesestoff. Ta en pause fra store og tunge bøker hvis man trenger avstand fra det. Det er det jeg mener med kiosklitteratur og mener ikke noe negativt med det. Ville bare gjøre dere obs på det ...

Selv om Djevelens fotspor av Amanda Stevens ikke var like spennende som boktraileren antydet, så var det likevel grei underholdning. Greit å lese hvis man vil ha noe lett og avslappende. Men noen minnerik leseopplevelse ble det dessverre ikke. Likte Dukkemakeren av samme forfatter hakket bedre.

Ja, indre uro er ikke kjekt, men overlever nok dette også. Går nok over med tiden.

Er du villig til å lage et opprør for noe du tror på?

Tidligere i år, nærmere bestemt i april leste jeg den første boka i Matched - trilogien, og leste oppfølgeren i mai. Tok noen måneder før jeg fikk lese den tredje for det tok litt tid før jeg fikk den sendt av forlaget og andre bøker måtte prioriteres på forhånd. Likevel føltes ikke handlingen glemt og jeg hadde hele konseptet friskt i minne. Det skal uansett mye til for at jeg glemmer en bok, selv om den er bra eller dårlig.

I den tredje og siste boka følger vi samme spor som de forrige bøkene. Samfunnet som styrer alt og alle. De bestemmer når innbyggerne skal bli født, når de dør, hva de skal bli når de blir stor, hvor de skal jobbe og de bestemmer til og med hvem innbyggerne skal dele livet sitt med. Her er det snakk om rammer om trygghet og forutsigbarhet. Men Cassia velger å gjøre opprør selv om Samfunnet har valgt ut hvem som skal bli hennes livspartner, vet hun at hun må gjøre det eneste riktige og det er å kjempe for kjærligheten. For hun har nemlig følelser for en annen, men har hun mot nok til å gjøre noe med det?

Har ikke tenkt å skrive noen lang anmeldelse av Opprøret med tanke på at det er siste bok i en trilogi. Jeg skriver aldri lange anmeldelser når det gjelder oppfølgere generelt for å ikke røpe for mye. Vil heller ikke starte en diskusjon hvor alle som har lest trilogien også kan være med og snakke om de små detaljene for denne trilogien engasjerer meg ikke nok til det.

Den første boka, Cassias valg var ikke så verst. Den hadde et lovende konsept, og hadde mange nye, friske elementer med som fenget litt, så det var en helt grei start, men så begynte trilogien å dale med neste bok i serien, Flukten. Den føltes temmelig ensporet og litt platt. Litt fengslende i noen partier, men ellers satt jeg stadig og ventet på at noe skulle skje. Noe spennende. Den tredje og siste boka, Opprøret er den feteste boka av dem alle på over 500 sider. Som jeg har nevnt tidligere så skremmer ikke tykke bøker meg. Jeg er vant til å lese tykke bøker så det gjør ikke noe for min del, men 500 sider der det nesten ikke skjer noe og det er stort sett gjentagelser og forutsigbarhet. Da blir det litt traurig. Så det føltes mer ut som høflighetslesing når det gjaldt siste boka bare for å få fullført trilogien. Jeg følte meg ikke særlig engasjert. Følte det mer som pliktlesing. Syns det meste av konseptet hadde bra utgangspunkt, men det var noe med skrivemåten og utførelsen å gjøre som ikke falt helt i smak for meg. Tror ikke det har noe med oversettingen å gjøre, men følte bare selve skrivingen eller kanskje ikke skrivingen heller, men måten konseptet ble gjennomført på, ble litt platt og langtekkelig. Mye om og men om noe "lite".

Alt i alt var Opprøret grei underholdning, og ikke mer enn det. Savnet overraskelser, høyere spenningskurver og jeg følte meg dessverre ikke særlig knyttet til noen av karakterene. Boka ble dermed dessverre altfor forutsigbar og langtekkelig for min del. Jeg er glad for at jeg har lest trilogien likevel, men jeg har lest bedre ungdomsserier fra samme sjanger før og Opprøret ble dessverre ingen verdig avslutning for denne trilogien.

Ja, boka utkom på Aschehoug forlag tidligere i år, og dermed er den tilgjengelig for alle!

Hvis jeg skulle velge en forfatter som ruver over alle andre, så må det bli Stefan Zweig. Og hvis jeg må velge en bok som den ypperste favorittbok, så må det bli "Verden av i går!"

Rotete, lite troverdig og usammenhengene. Men svært sjarmerende og god på egyptisk mytologi. Ikke den beste Drum-boka, altså, men Drum er jo Drum...

Selve team-coaching-bibelen!

"To all those engaged in leading and coaching the teams who face the great challenges of our time."

Innenfor det relativt nye feltet teamcoaching er dette den boka - den helt sentrale - den man MÅ lese for å forstå hva som skiller teamcoaching fra individuell ledercoaching (executive coaching). Boka inneholder totalt tretten kapitler fordelt på fire deler:

• del en presenterer hva høyt presterende team (high-performing teams)
  er og hvilke utfordringer disse kan møte
• del to presenterer hva teamcoaching er
• del tre presenterer ulike former for team
• og del fire oppsummerer en del generelle temaer som hvordan man finner, velger og arbeider med en god teamcoach, hvordan man utvikler
  seg som teamcoach, om supervising team coaching og ulike metoder og
  teknikker for team coaching.

Teamcoaching er altså en relativt ny disiplin innenfor coaching. Dette preger både litteraturen som finnes og den gjengse oppfatning av hva dette er. Det er nemlig lite konsensus på området. Peter Hawkins forsøker i sin bok "Leadership Team Coaching" å sammenfatte en hel del praktisk visdom rundt dette temaet, og han presenterer dessuten en del enkle, men robuste modeller som gjør en i stand til å stille to kritiske spørsmål:
- Hva bør en effektiv teamcoach gjøre?
- Hvordan formidler man hva som er de rette behovene for akkurat dette teamet?

I boka får man også et verdifullt perspektiv på dette med supervision (en form for tilsyn, slik at også coachen kan få verdifull tilbakemelding og utvikle seg selv).

Kort oppsummert kan man si at boka har som formål å hjelpe teamet med å oppdage sin identitet

• hjelpe teamet med å klargjøre hva det ønsker å oppnå og hvorfor
• hjelpe teamet til å forstå sine kritiske prosesser - og derigjennom hjelpe teamet til å oppdage mer funksjonelle prosesser slik at den
  kollektive prestasjonen opprettholdes
• hjelpe teamet til å få tilgang på sin undertrykte kreativitet (access its suppressed creativity)
• hjelpe teamet til å utvikle kollektiv styrke/fleksibilitet (resilience)
• hjelpe teamet til å overvåke sin egen progresjon

"The thinking in this book builds crucially on the work pioneered and written with my coleagues at Bath Consultancy Group (www.bathconsultancygroup.com) over the last 25 years" sier forfatteren selv i forordet til boka, som han har valgt å gi overskriften "erkjennelser" (acknowledgements).

Jeg har skrevet mer om innholdet på bloggen min.

Når skal man bruke de ulike verktøyene og metodene?

"We started this chapter with the quote: "If the only tool you have is a hammer, you tend to treat everything as if it is a nail." This can lead to some very bent bolts and screws and damage or wounded pride!" (side 203)

Likevel: husk at i teamcoaching må verktøy ikke bare brukes med forsiktighet, men også fange behovene for akkurat dette spesielle teamet, deres kontekst og nåværende behov.

Fra side 204 - 206 inneholder Hawkins bok en oversikt over ulike behov et team kan ha, med henvisning til mulig metode og hvor i boka dette finnes. F.eks. teamet trenger å få skjulte kulturelle normer opp til overflaten - her kan Team Culture Review passe, jf. kapittel 12. Teammedlemmene trenger å få avklart sine roller/øke rolleforståelse - her kan Belbin Team rolle-analyse være en hensiktsmessig metode, jf. kapittel 12. Teamet trenger å forbedre sitt engasjement for sine interessegrupper - her kan pitch-side coaching være en aktuell metode, jf. kapittel 6. Teamet trenger å utforske hvordan det lærer - her kan learning styles inventory, Domains of learning mapping og Five Disciplines review være aktuelle metoder, jr. kapittel 6. Denne oversikten gjør at man etter å ha lest Hawkins bok faktisk har et godt oppslagsverk!

Å bli en cod teamcoach handler ikke bare om å lære en hel haug med verktøy, modeller og metoder, og heller ikke om skaffe seg ny kompetanse og evner, men om et fundamentalt skift i måten vi ser verden på.

"A team only has a meaningful life if they are serving a need beyond themselves, and have stakeholders who require them to deliver something beyond what can be done by the separate individuals." (side 208) (Jf., historien om The Parsifal trap)

Hvis jeg skal lykkes som teamcoach må jeg være klar på hvem mitt arbeid "is in service of". Som et minimum bør jeg angi at jeg først og fremst er der for teamets medlemmer, for teamet som helhet, for deres organisasjon og det større systemet.

"Moving from individual coaching to team coaching will not be enough if all we do is move our individualistic self-centred thinking from the individual to the team or tribal level and compete to be the highest performing team on the block." (side 210) Dette er bakgrunnen for fokuset på eksterne interessegrupper gjennom hele boka, samt fokuset på hvordan teamet fungerer som del i et større bilde mer enn på individenes følelser om dem selv.

Og med følgende ord avslutter Hawkins sin bok på side 212:

"My hope is that this book has made a contribution to building the foundations of this important new craft and discipline, that many others will be able to build on."

Peter Hawkins bok om teamcoaching er en bibel og et oppslagsverk innenfor dette temaet. Dette er en bok det er vel verdt å bruke litt tid på fordi den er så sentral innenfor teamcoaching, og dessuten favner så vidt. Tidvis opplevde jeg noen av metodene som vanskelig tilgjengelig, men egentlig tror jeg at dette handlet mer om språkforståelse enn noe annet (med noe svulstige engelske uttrykk det ikke alltid er like enkelt å oversette til et forståelig og presist norsk). Uansett trenger man ikke å pugge metodene systematisk, men det er viktig å vite at de er der og at de kan hentes frem ved behov. Pedagogikken i boka er utmerket, og tidligere har jeg bare vært borti en tilsvarende bok med like god pedagogikk og praktisk vinkling innenfor coaching-faget, og det er Susan Gjerdes bok om individuell coaching - "Coaching - hva - hvorfor - hvordan". "Leadership Team Coaching" av Peter Hawkins er noe av det mest matnyttige jeg har lest på lenge!

Takk. Har indre uro som jeg kaller det. Har hatt mye av det i det siste, men det har ikke gått ut over lesingen før. Det er det som er så rart. Jeg får bare lese enda mer for å kvelde denne indre uroen.

Hjelp under flytting er alltid greit. Selv fikk jeg hjelp av foreldrene mine siden det var mye som var tung, mye montering (som jeg ikke skjønner noe av) og flytting går desto fortere med litt hjelp.

Så det går nok bra skal du se.

Ha fortsatt god helg:)

Lykke til med flyttingen. Jeg er glad jeg er ferdig med å flytte. Flyttet inn i leilighet i fjor sommer og det var ekstra styr å få alle bøkene på plass igjen. Men du og du så godt det er når alt er på plass og man får den hjemmefølelsen;)

Denne uka har jeg lest lite og det har gått trått selv om jeg leser hver dag som vanlig. Har god tid også så kan ikke skylde på tiden. Har bare ikke hatt den konsentrasjonen jeg har ønsket, men kjenner den begynner å komme tilbake igjen.

Den eneste boka jeg har lest ut så lang denne uka er boka nr 52 i Fossefall (Finnskogens hjerte). Jeg har hele serien og har bestemt meg for å lese hele serien så nå har jeg lest ferdig 52 av 55. Så det er ikke mange bøkene igjen. Men det blir trist å ta farvel med gjengen som jeg har fulgt med siden 2009. Det tror jeg blir vemodig ...

I forigårs begynte jeg på Drømmegjengeren av Samantha Shannon som jeg skal lese videre i helga. Det er en dystopisk/science-fiction bok for ungdom. (Liker å holde meg oppdatert på hva ungdom leser nå til dags selv om ikke alle bøkene faller i smak. Er jo så nysgjerrig ...) Vet ikke helt hva jeg syns om denne ennå. Det er for tidlig å si.

Og det er vel den tredje helga jeg leser i Last days av Adam Nevill. Det har ikke noe å gjøre med at boka er på litt over 500 sider og er på engelsk, men plottet engasjerer meg ikke så mye som jeg hadde håpet på. Det er min kategori, men den er ikke så spennende som jeg trodde den ville bli. Tror ikke jeg blir ferdig med den i helga selv om jeg har mye tid til å lese, men har som mål å bli ferdig med den i løpet av neste uke:)

Lykke til med flyttingen og håper du får tid til å lese litt. Gled deg til flyttingen er overstått. Det er bare herlig når alle ting er på plass og man føler seg hjemme.

God helg:)

Strålende skildring av hvordan en mishandlet kvinne kan se på tilværelsen. Når det kommer over i de to parallelle virkelighetene, svikter det kanskje litt... En forløper til Lisey's story? Lydbokversjonen er glimrende lest.

Dette er jo "les en film", så jeg ville blitt skuffa om han ikke dro genren helt ut, tror jeg...

Noen ganger får man lyst på snop og man vil ha det øyeblikkelig. Sånn har jeg det ofte med Krim. Da ble det Gravstille av Arnaldur Indridason.

Jeg leste boka for kanskje 1 år siden og jeg har glømt en del detaljer. Sånn at dere er advart på forhånd;)

Arnaldur Indridason bruker å blande inn spor som egentlig ikke hører til Krimgåten. Men som allikevel er så troverdige spor at du tenker at du stemmer. Jeg er også imponert over at du klarer å skjule hvem som er morderen til siste slutt. Han klarer å lage troverdige karakterer med ufattelig gode motiv til å gjøre gjerningene. Han har en utrolig psykologisk innsikt i karakterene samtidig som relasjoner og samspill er ufattelig god beskrevet. Alle karakterene har noe muffins med seg og du får inntrykk av at nesten alle lyger.

I denne krimboka synest jeg Indridason trekker fram et alvorlig tragisk og viktig tema, nemlig kone mishandling. Det "aller beste" han får fram er at mishandling er mer enn noe som ødelegger det fysisk. Men mishandling bryter ned psyken og ødelegger familien. Han kaller konemishandling for Sjelemord. Noe som jeg er helt enig!!!.

I mine øyne er det en imponerende, viktig og spennende bok som jeg nileste til slutt<3. Jeg måtte jo finne ut hvem som var morderen;).

Denne boka bærer preg av at den er første bok i en serie. Den hadde en del informasjon som var viktig å få på plass sånn at vi får kjennskap til historien og den røde tråden. Men boka er overbelastet med informasjon.

Jeg synest boka er mer karakterpreget enn handlingspreget. Det sentrale og viktigst i boka var relasjoner . Man får inntrykk av at hun vil gi et bilde av hvordan det var på 1800 tallet når det gjeldt holdninger og lignende i forhold til generasjoner. Hun er mindre opptatt etter min mening å vise hvordan det var å leve på 1800 taller. f.eks. hvordan drive gården.

Karakterene i boka er veldig enkle med noen klare personlighetstrekk samtidig som du ikke når helt inn til dem. Det er litt sånn hit, men ikke lenger. Selv om det kom litt karakter karestikk så følte jeg ikke at jeg ble skikkelig kjent med karakterene siden man er i første boka.

Det er viktig for meg at en serieforfatter klarer å lage karakterer, handling og lignende som er både ekte, troverdig og levende. Hvis man klarer å gjøre det så blir karakterene nesten som virkelige personer i real og deres lykke og sorger samt du blir veldig, veldig engasjert. Det er en forelskelse i denne boka og den fyller kravene ekte, troverdig og levende. Jeg ble nesten forelsket selv og fikk sommerfugler i magen<3. Denne forelskelsen dekker også over det som er trist i serien, i hvert fall for min del. Men dessverre det andre i boken var ikke så levende som jeg ville at det skulle være. Men det er jo nesten 60 bøker i serien og det er fortsatt stort potensiale for det:)

En annen ting som forvirret meg og som jeg er litt misfornøyd med var hovedpersonene. Jeg fikk inntrykk av det skulle handle om tre jenter/damer som er hjerte søstre og venner. Det høres ut som en vanskelig oppgave og det bærer boken preg av. Noen blir mer i fokus enn andre blant annet. Derfor føler jeg at det er bare en hovedperson (Ingrid) og de andre er under ho (Stina og Aile).

Alt i alt ei bok jeg liker, men som jeg foreløpig ikke elsker av hele mitt hjerte og forguder. Selv om den har et potensial til det:)

Ulogisk? Når noen skyter deg i halspulsåren med pil, så dør du. Logisk som bare det! ;-D Tenker du på morderens motiver, så har du selvfølgelig helt rett. Men det hører jo nesten emd til genren, det også...