Noen konsepter blir for store i bokformat ...
Jeg ble ferdig med denne tidligere i natt da det sluddet på det verste. Jeg satt ikke oppe og leste Drømmegjengeren fordi spenningen var til å dø av, men mest fordi jeg ville bli ferdig med den. Og på denne morgenkvisten er jeg fremdeles ikke trøtt så hvorfor ikke skrive anmeldelsen med en gang?
Hvordan jeg skal prøve å forklare denne boka på en fornuftig måte er for meg en gåte hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg forstår konseptet og poenget med boka, men hvordan jeg skal formidle budskapet skriftlig på en forståelig måte kommer til å bli hardt, men jeg skal gjøre et forsøk. Paige er en nitten år gammel jente (men jeg mener bestemt at hun også blir nevnt at hun er atten i en annen plass i boka, hvis jeg ikke tar helt feil)?. Uansett ... dette er en futuristisk/dystopsik bok for ungdom og det er visst en sjanger som har vokst og blitt meget populær for denne målgruppen. Jeg liker noen bøker innenfor denne sjangeren, men har ikke blitt helt bitt av basillen ... I hvert fall ikke ennå. Jeg sier ikke at det er dårlig, men det har bare ikke blitt noen favorittsjanger for min del.
Handlingen foregår i London og året er 2059. Paige har en evne/jobb som hun skjuler godt for faren sin. Hun kan nemlig gå inn i andres sinn. Evnen hennes kalles for drømmegjenger. Hun lever i et dystopisk samfunn og en dag blir hun tatt til fange og fraktet til Oxford. En by som har blitt holdt skjult i 200 år. Der møter Paige likesinnede og hun lærer seg selv og andre å kjenne på en voldsom og ummenneskelig måte.
Forfatteren er 91 - modell og hun har allerede skrevet bok som skal bli til en serie på sju bøker og den første boka blir til film. Her er det snakk om et ungt talent, og selv om boka ikke var noe for meg, er det ikke vanskelig å legge merke til at dette er en ung forfatter med kreative sider. Jeg ville så gjerne like denne boka siden det er høstens snakkis angående bøker for ungdom, men boka funket ikke for meg. Jeg syns at forfatteren ble for forklarende. Boka er på over 500 sider og det er viktig at det er flyt og spenning i språket. Og det er ingen tvil om at Samantha Shannon er en kvinne med mange gode ideer, men likevel. Det blir for mye informasjon at det kveler hele handlingen/spenningen. Leseren blir foret opp om hvorfor ting skjer, hvorfor det er sånn, beskrivelser av sammfunnet, hvordan ting fungerer angående evner osv ... at lite blir overlatt til fantasien. Det er som å få alt inn med teskje og det liker jeg ikke når jeg leser en bok. Jeg liker å lese bøker som får meg til å fundere - enten om det er positivt eller negativt, mens med Drømmegjengeren ble det stikk motsatt. Dermed føltes lesingen som drepende.
Og kjærlighetshistorien blandet med denne spennende og voldelige handlingen syns jeg blir oppbrukt. Har du lest Twilight, The Hunger Games, osv ... vet du hva du får. Hovedpersonen faller for en farlig type som også viser seg å være omsorgsfull, og selv om de oppdager at de har sterke følelser for hverandre, skjønner de samtidig også at de ikke er "meant to be". De kan ikke være sammen uansett hvor sterke følelsene er. Hvor mange ganger har vi ikke lest slike historier tidligere i bøker i samme sjanger? Ikke noe nytt der i gården.
Drømmegjengeren er den nye ungdomsboka som får masse oppmerksomhet for tiden av mange grunner. For meg bydde boka på et spennende konsept som ble kvalt av forfatterens skrivestil. Det blir for mye informasjon og forklaring på en gang. Det gjør historien mindre levende for min del og nesten hele leseopplevelsen ble dermed monoton. Forfriskende konsept som dessverre blir for stor i bokformat, men som heller egner seg for filmlerretet? Vi får se. Den skal jo bli til film. Om jeg skal se den er tvilsomt siden boka ikke falt helt i smak, men man vet jo aldri ...
Av og til kjenner man oppskriften fra før ...
Har ikke lest en Fossefallbok siden september og tenkte det var på tide å ta det igjen. Har nå lest bok 52 av 55 i serien og skal lese resten før året omme. Kvier meg litt til å avslutte denne serien med tanke på at jeg har fulgt med denne gjengen helt siden 2009, så det blir litt vemodig å ta farvel med den verden. Men alt tar jo slutt en gang. Sånn er det bare. Enten vi liker det eller ikke ...
I likhet med disse siste Fossefall - bøkene er det Kajsa som har hovedrollen i stedet for moren, Amalie som var hovedpersonen tidligere, men hun er ennå en stødig karakter sammen med Kajsas far, Ola. Men nå som eldstedatteren deres har blitt voksen, er det hun som har tatt over hovedrollen. Hun er voksen og bor på sin egen gård, men likevel er hun ikke spesielt voksen av seg. Hun blir fort sjalu. Roter seg fort opp i problemer, og klarer ikke å sortere følelsene sine på en fornuftig måte. Og det gjør til at hun gjør mange ting som hun angrer på senere, som å involvere seg med noen hun ikke har følelser for. Det er snakk om bare en av de få tingene hun roter seg bort i. Hun vet også at det ikke er lurt å ferdes i skogen som hun elsker, fordi det ryktes om en bjørn som lusker i skogen litt for nære gårdene, men klarer Kajsa å holde seg unna skogen som hun er så glad i av den grunn?
Fossefall er som sagt en serie jeg har lest siden begynnelsen og som jeg har lest i de siste fire årene, og når man leser en slik lang serie, er det ikke mye som overrasker lenger. I hvert fall ikke for denne leseren. Det er ikke de store spenningskurvene som de tidligere bøkene i serien hadde, men likevel er det en koselig serie å lese, selv om man ikke forventer så mye lenger nå som det synger på det siste verset - i alle fall nesten. Og det er fremdeles hyggelig å følge med alle karakterene man har blitt så godt kjent med og fått et innblikk til de nye som etter hvert har dukket opp.
Som sagt, nå som jeg har fulgt denne bokserien så lenge er det ikke så mye som overrasker og man vet hvordan denne oppskriften virker. Og cliffhangerne på slutten er ikke så intense lenger som før. Man får ikke følelsen av å hive seg over neste bok riktig med en gang. Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å like Kajsa spesielt godt. Vet ikke hvorfor. Jeg prøver, men klarer det ikke helt. Jeg savner at moren hennes, Amalie er hovedpersonen, selv om hun fremdeles er en sterk og fremtreden karakter i serien og at Kajsa er lik moren sin da hun var ung, men likevel. Det blir på en måte ikke det samme ... og jeg vet at lange serier trenger utvikling underveis og da må forandringer til for å få fremgang i lange serier generelt. Så det er forståelig. Likevel så savner jeg de gode gamle Fossefall - bøkene. Og selv om det er eldstedatteren, Kajsa som har tatt over hovedrollen, så blir jeg litt lei av sytingen og stakkars meg, det er synd på meg holdningen hennes. Jeg klarer ikke helt å få sympati på hennes vegne. Sorry ...
Likevel så liker jeg Fossefall - serien fordi mange av de gamle karakterene jeg er vant til og som jeg liker best fremdeles er med, og jeg er spent på hvordan helle Fossefall - serien kommer til å ende, så selvfølgelig skal jeg lese de siste bøkene også selv om jeg fremdeles mener at de tidligere bøkene i serien er bedre. Jeg mener ikke alle de tidligere Fossefall - bøkene, men de 35 - 40 første bøkene var det litt fart og spenning i, men i det siste har den biten dabbet litt av selv om det er enkelte småpartier her og der som er litt spennende, men ikke i nærheten av det som var før. Jeg mener ikke å være kravstor nå, men anmeldelse er en anmeldelse og jeg er bare ærlig.
Finnskogens hjerte skapte ikke den store spenningen, men likevel er Fossefall koselig å lese, og jeg skal selvfølgelig lese resten av bøkene selv om ikke Fossefall byr på den samme avhengigheten som den gjorde før i tiden. Man føler ikke trangen til å lese neste bok med en gang (savner den følelsen litt), men jeg må få med meg resten av Fossefall likevel.
For lediggang er som kjent roten til alt ondt.
I bygda hjemme var det vanlig å legge nesen i andres liv og levnet, fordømme og baksnakke . Ingen skulle trå utenfor regelverket. Oda hadde alltid gjort opprør mot det, slik som moren hennes også hadde gjort en gang. Men man gjorde ikke slikt ustraffet i den lille bygda. Man fulgte reglene, eller så ble man stående alene.
[...] men mulighetene er altid der, vi må bare gripe dem!
Alle kan gjøre en feil. Ja, men ikkje alle feil er like uopprettelege. Men det er av feilene man lærer.
Denne boka har jeg gitt opp ene og alene fordi forfatteren blander inn seg selv i historien hele tiden. Fryktelig irriterende!!!. Historien om Ellinor likte jeg og det er synd at den historien ble så forstyrret:(
Når jeg ikke kan finne Therese der ute, kan jeg heldigvis finne henne inni meg selv. Det er ofte en trøst. Jeg hadde ikke vært her i dag hvis jeg ikke hadde tilgang til henne i hjertet og hodet mitt.
Men en ting har jeg lært de siste 25 årene. Uansett hvor dypt jeg faller, så kommer jeg meg alltid opp igjen.
Therese -jenta mi er der ute, død eller levende, og noen vet hva som har skjedd. Noen har tatt henne med makt. Hvorfor skal vi ikke løfte hver eneste stein? Hvorfor kan ikke norske myndigheter, politiet, hjelpe meg å finne? Hvorfor gir de opp?
Therese saken sier de på nyhetene hele tiden. Før smakte det ordet fremmed i munnen. Therese saken? Therese er ikke en sak, hun er en skjønn jente. Hun er barnet mitt! For meg kan hun aldri bli en politisak, en bunke papir eller et ord som blir sagt på tv.
Jeg kan ha det vondt selv om jeg sterk. Det kan alle. Det vondeste i mitt liv er selvfølgelig Therese. Det er utrolig nok tjuefem år siden. Jeg er her fremdeles. Venter på svar. venter på Therese. Og mens jeg venter, kjemper jeg en daglig kamp med psykiske lidelser.
Et eller annet sted der ute var det noen som visste det jeg mest av alt lurte på. Vissheten om at noen visste, var grusom. En pine. Og det er det fortsatt.
Det føles så lenge siden det forferdelige hendte. Det opprivende. Det fortvilende. Det som forandret alt i meg: fortida og framtida mi. Likevel er Therese tilstede, i meg, i dag. Jeg tenker på henne hver dag. Hun er jo hos meg, i hjertet mitt. Det er viktigere enn å ha en grav å gå til.
Therese - saken, som forsvinningssaken er blitt kjent som, er etter norsk lov foreldet etter tjuefem år. Denne tjuefemårsregelen er absurd. Fra mitt ståsted er ikke saken foreldet. Jeg lever med fortvilelsen hver dag. Therese roper og skriker inni meg, og jeg roper og skriker etter henne. Sånn har det vært siden hun forsvant og sånn vil det være til jeg finner henne igjen, eller til jeg ikke mer.
Det er tjuefem år siden jeg mistet jenta mi. Jeg har savnet henne hver eneste dag siden noen tok henne fra meg. Ingen vet hva som skjedde med Therese, ingen kan si noe om hun lever eller om hun er død. Uvissheten har drevet meg til vanvidd. Jeg har levd i håpet, jeg har gitt opp, for deretter å klamre meg til nytt et håp.
Kan en mystisk gjenstand forandre et helt liv?
Julie er bare 16 år, men er ganske moden for alderen. Hun bor sammen med bestefaren sin og en katt. Hvem som er den voksne i huset er hun til tider litt usikker på, men denne situasjonen er hun vant til. Hun har bodd sammen med bestefaren sin siden faren hennes forsvant for femten år siden, og moren hennes bor på et hjem hvor hun får hjelp til nesten alt. Etter at faren hennes forsvant har ikke moren hennes vært seg selv. Julie har ikke et enkelt liv, men hun er vant til det. Hun er vant til å klare det meste alene og hun er vant til å bli mobbet av de andre på skolen, spesielt av jentene. De har alltid noe å mobbe henne for, men heldigvis har Julie to venner på skolen som gjør det litt lettere å holde ut dagene der, så hun skal ikke klage. Hun er en tilpasningsdyktig jente på mange måter.
Aller best trives hun i skog og mark. Det er noe med skogen som gir henne ro. Men en dag når hun vandrer i skogsterrenget helt alene, skjer det noe. Hun faller ned i et stort og dypt hull i bakken. Og der finner hun en gjenstand med merkelige egenskaper. Etter hvert oppdager hun nye sider ved seg selv etter denne hendelsen, og hun oppdager også at bestefaren har hatt hemmeligheter for henne. Det er på tide å grave litt i fortiden. En fortid som fører nesten helt tilbake til den 2. verdenskrig ...
Det var bokomslaget som virkelig ga meg lyst til å lese Den onde arven. Jeg syns at omslaget er herlig. Det er mørkt og dystert. Dette må jo bare være spennende, eller? I år, eller i de siste årene har jeg lest mye ungdomslitteratur. Ungdomslitteratur har virkelig tatt av de siste årene og leses av både ungdom og voksne. Og ungdomsbøkene nå er ikke som de var før i tiden. Det er ikke mye Hardy-guttene, Nancy Drew, , Grøsserne og diverse annet i disse dager. Nå er ungdomslitteratur blitt et fenomen innen fantasysjangeren hvor vampyrer, hekser, magikere og hovedpersoner med magiske egenskaper hersker generelt i ungdomslitteratur for tiden. Så enkelte ting forandrer seg og vi voksne blir jo nysgjerrig på hva ungdom leser den dag i dag. I alle fall er jeg det. Så det skader jo ikke å utforske litt.
Den onde arven var en småspennende fantasybok å lese, men jeg savnet virkelig den intense opplevelsen. Boka er enkel å lese med tanke på at den er passe tykk og hvert kapittel består av 2 - 4 sider. Det jeg savnet aller mest i innholdet var å komme i dybden på karakterene. De ble litt for A4 på enkelte områder og ingen blir vi virkelig godt kjent med. Vi vet hvem som er hvem, hvem som er ute etter hva og slike ting, men ville gjerne ha likt å ha gått nærmere inn på personligheten til enkelte. Få litt mer ut av det. Julie er en godt likt jente, men til tider blir hun for sterk og selvstendig. Mange ungjenter er selvstendige og modne for alderen, men likevel ville jeg ha likt å se/lese om flere av hennes svake sider. Bli bedre kjent med dem og få et litt bredere reaksjonsmønster. Få henne til å føle mer på forskjellige plan, ikke bare en smakebit av det. Det blir ikke realistisk nok. Ikke for denne leseren i hvert fall. Sånn sett savnet jeg litt mer av det samme angående de andre karakterene også.
Alt i alt hadde Den onde arven et lovende plot, men dessverre ble den litt for forutsigbar for meg. Den manglet det lille ekstra. Jeg savnet litt mer følelsesregister og intensitet. Selv om boka ikke ble noen favoritt for meg, er jeg likevel glad for å ha lest den.
Skal man tro alt man leser fra denne sjangeren?
Da er Halloween over for "lenge siden" og jeg leste denne på selveste Halloween - dagen, den 31. Torsdagen i i forrige uke, men tjuvstartet dagen før ... De andre to bøkene i bokbokssettet leste jeg tidligere i oktober som en liten "oppvarming". Feiret ikke Halloween selv, med unntak av mørkt lesestoff og sjokolade. Men gjorde ikke noe annet stort vesen ut av dagen. Tenkte jeg skulle se en grøsserfilm (tradisjon på selve Halloween - dagen). Grøssere er jo min sjanger både innen litteratur og film, men i år gadd jeg ikke å sette på noen film, så det ble en mørk bok i stedet. Film får jeg ta en annen gang.
Dette bokboksettet fikk jeg tak i høsten i fjor, men leste ikke disse bøkene før nå (bedre sent enn aldri), og det er bøker som er fulle av vandrehistorier, spøkelseshistorier og noen dikt. Og med hver vandrehistorie, spøkelseshistorie og dikt følger det med en herlig illustrasjon som er i sammenheng med innholdet. (Ennå skulle jeg ønske jeg var like flink til å tegne som illustratøren Brett Helquist, men det kan jeg bare drømme om ...)
Som i de andre bøkene er også Scary stories 3: More tales to chill your bones delt opp i forskjelllige kategorier i hvert kapittel. Og kategoriene er som følger: når døden inntreffer når man minst venter det, historier som er på grensen til virkeligheten, mennesker med dyriske egenskaper, mareritt som blir til virkelighet, å finne logiske forklaringer på merkelige ting som skjer, og fortellinger som er ment for å være morsomme istedet for skremmende. Siden forfatteren Alvin Schwartz egentlig er folklorist og samler på slike historier har han også laget et registrer i alle disse tre bøkene i bokboksettet, Scary stories to tell in the dark, der han skriver hvor alle historiene stammer i fra og det finnes også et registrer over bøker med lignende innhold som denne.
Scary stories 3: More tales to chill your bones er den tredje og siste boka fra bokbokssettet Scary stories to tell in the dark og det var gledelig å lese alle disse bøkene, selv om det ikke var en stor opplevelse, men heller nostalgisk. Har alltid vært interessert i vandrehistorier og spøkelseshistorier helt siden jeg var lita. Leste mye av dem like før jeg skulle sove. Jeg fikk aldri mareritt. Jeg var heller fascinert og fikk ikke nok av denne sjangeren. Så enkelte ting forandrer seg visst aldri.
Selv om både denne og de andre to bøkene: Scary stories to tell in the dark og More scary stories to tell in the dark var morsomt å lese, var det ikke mye nytt der i gården. Hadde hørt/lest de fleste historiene fra før av og hadde vel forventet litt mer. Noen nye jeg ikke hadde hørt før, men det var det lite av og jeg liker fremdeles vekslingen av de klassiske og de moderne historiene. Ja takk, begge deler! Jeg må si Alvin Schwartz har en spennende jobb. Å samle inn slike historier må ha vært spennende!
De tre historiene jeg likte best fra Scary stories 3: More tales to chill your bones er: Footsteps, Maybe you will remember og Just delicious.
Glad i steampunk, altså! :-) Mye action, god historie, men kanskje litt tynne personskildringer? Uansett, kan anbefales, denne.
;-) Jo, det har du rett i! Google oversetter supervision med "tilsyn", mens supervisor er "veileder". Hele poenget er at man får veiledning for å bli bedre.