Skjønner hva du mener. Er gjennom omtrent det samme. Forskjellige spesialister, men testene er stort sett det samme og ingen blir særlig klokere. Har vært innom både sykehus og de som har egne klinikker. Ventelister over alt, frem og tilbake osv. Samtidig har jeg ikke mye energi heller, men møter opp der jeg har time uansett. Men som sagt, utredning tar tid og ventelister har jeg vært mer uheldig med samme om man ringer og presser på. Ventelister varer omtrent 3-4 mnd overalt. Det er kjipt. I desember har jeg hatt det sånn i to år og er mektig lei. Samtidig kan jeg ikke søke jobber osv når jeg har det sånn. Må bli friskmeldt og ha noe å stille opp med før jeg kan søke på noe osv. Så det er stort sett bare venting og falske forhåpninger. Krangler med tiden og tålmodighet:/

Leser stort sett krim jeg også, året rundt, men rundt denne tiden må jeg ha noe mørkere og dystrere. Litt snikende uhygge. Det elsker jeg. Har sett så mange skrekkfilmer og lest så mange grøsserbøker gjennom årene at jeg tror jeg er kurert, men det er sjangre som jeg rett og slett aldri blir lei av:)

Og det er utrolig hva overlevelsesmekanisme kan gjøre. For deg var det nok at du blir mer positiv, min overlevelsesstrategi for meg for tiden er bøker, kaffe og blogging (bokblogg). Det er de eneste få tingene som holder meg litt oppegående og som jeg klamrer meg fast til hehe, men skulle gjerne ha hatt noe mer å fylle dagene med. Gjør jo husrengjøring og noen dagligdagse ærender, men stort mer enn det klarer jeg ikke. Svimmelhetsanfallene slår meg ut, det er det som er greia. Men ved siden av lesing og blogging, skulle jeg ønske jeg kunne være opptatt av noe som kunne hjelpe meg ved å få tiden til å gå litt fortere.

Og takk for at du/dere tar meg for den jeg er:) Har ingen venner i virkeligheten (de har forlatt meg i årenes løp) så har bare mine nærmeste. Setter jo pris på dem og alt sånt, men det er lett å bli isolert gitt. Ikke rart jeg drukner meg selv i bøker:)

Ja, det er greia med at alt tar så lang tid som er det verste og legene/spesialistene har ikke funnet til en bestemt årsak til symptomene ennå. Det har bare vært kanskje svar og mulige teorier, men ingenting konkrekt, så er fremdeles under utredning. Ventelister er jo berømt for å være ekstremt lange hehe ... Så det er bare å dra frem og tilbake. I mellomtiden er det stort sett venting og finne ute måter å drepe tid på.

Halloween prosjektet mitt går ut på å lese noen grøsseraktige bøker. Har satt opp en liste over bøker jeg har tenkt å lese i forbindelse til Halloween og utover høsten. Det vil bestå av grøsserbøker og bøker med forskjellige typer spøkelseshistorier. Nå er det jo en fin tid å lese litt sånt litteratur. Litteratur med uhygge:) Leser litt grøss året rundt, men det er ekstra spesielt å lese det denne måneden og utover høsten. Da blir det det lille ekstra:)

Takk for at jeg får lov til å være ærlig angående min håpløshet og tunge hverdag. Vet jo at folk foretrekker å snakke om og høre om det positive her i livet, men man må få innrømme at livet kan være fælt også. Og jeg er en person som alltid snakker med levra. Er alltid ærlig:) Så bare si fra hvis det blir for mye negativitet eller syting fra min side. Jeg tåler å høre det også:)

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?

Ja, med oppsummerende mener jeg at det blir for oppramsende og at forfatteren ikke går inn i dybden i ting. Alt er på en måte "utenpå" teksten, og med fortellende mener jeg flere episoder der og da, gå inn i historien betraktelig og flere dialoger. Synes boka ble litt for anonym og tam. Min første bok av Toril Brekke for min del. Hun skriver godt det er ikke det, men tror kanskje ikke bøkene hennes er noe for meg, men jeg har i det minste prøvd:)

En slekt bestående av særegne personligheter ...

Det er bisettelse, og perspektivet veksler mellom Gudny som er død og Carla, ett av barnebarna til Gudny og Gudnys favoritt, som filosoferer over bestemorens liv og hennes mange etterkommere.Det ikke mange vet om den avdøde, er at Gudny ikke likte sine egne barn noe særlig, og en av årsakene er at hun selv kom fra et uelsket hjem.

Toril Brekke er ingen ukjent forfatter for meg, men jeg har bare aldri lest noe av henne før, men nå fikk jeg sjansen. Har blitt flinkere til å lese norsk litteratur i det siste. Jeg liker både utenlandsk og norsk litteratur like godt (ja takk, begge deler), men har blitt mye flinkere til å lese norsk litteratur nå enn før. Før i tiden gikk det mest i engelske bøker, så det skader ikke å lese noe av norske forfattere også en gang i blant. Jeg liker tross alt variasjon.

Dette er en fin bok på mange måter. Om etterkommere som går gjennom vonde, triste, sårbare, men også små gleder gjennom livene. Men jeg skulle ønske at Toril Brekke skrev på en mer fortellende måte istedet for en slags oppsummering. Med en "fortellende" skrivemåte er jeg sikker på at boka ville ha fått både mer dybde og sjel. Men når alt blir på en måte "oppsummert" blir det fort glemt for leseren etterpå. Jeg husker boka selvsagt ennå, men det jeg mener er at boka ville ha vært mer hjemsøkende og blitt et tydeligere minne hvis den ble skrevet på en mer fortelleraktig stil. Oppsummeringer blir jo fort kjedelig og fargeløst, i hvert fall for min del.

Men forfatteren skal ha ros for å bygge opp levende og troverdige karakterer som er litt "skrudde" på sin måte. Om generasjoner som er litt utenom det vanlige. Man får nesten lyst til å treffe noen av disse karakterene i virkeligheten for noen av dem har svært fargerike personligheter. Fine særegenheter.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side i redsel for å røpe noe om boka. Siden boka er oppramsende fortalt, er det lett å si for mye og jeg vil ikke ta spenningen bort fra andre. Og håper det er forståelig. Dette er vel en av de tynneste anmeldelsene jeg noen gang jeg har skrevet, men som sagt, dette er en bok som er vanskelig å si noe om uten å røpe for mye. Det er det som er greia.

Marmor er en fin, småsær og sprø oppvekstroman som blander fortid med nåtid. Det er en fin og rar bok å få med seg, men dessverre ble den ikke minnerik. Jeg hadde forventet meg noe mer, men vet bare ikke hva.

Bra at du har kommet deg såpass godt gjennom det. Selv føles det ut som om jeg har kjørt meg fullstendig fast, og vet ikke hvordan det er å være frisk/opplagt/oppegående. Alt er bare så monotont og ikke noe å se frem til. Da er det jo lett å ha det sånn som det er. At livet føles kjipt. Alt tar så lang tid. Det er det som er det verste med alt og ikke ha så mye å se frem til heller.

Så bra at du også kom gjennom det for jeg vet hvor langt ett år er og selv har jeg trødd hjemme litt over ett år nå og vet ikke hvor lenge jeg må trø hjemme. Umulig å si når jeg blir friskmeldt osv osv, det er det verste.
Jeg er selvsagt glad i dyr og jeg stoler mer på dyr enn mennesker:) Men akkurat nå har jeg ikke form til å ha ansvar for noen dyr. Får svimmelhetsanfall når jeg har gått et lite stykke og jeg tåler heller ikke å stå lengre enn 5-6 minutter før jeg får tåkesyn og da må jeg bare finne meg et sted å sitte. Utrolig rart, men sånn har det blitt. Så i skrivende stund må jeg nok vente med å skaffe meg et dyr., Men har katt da, på en måte, som jeg skaffet meg da jeg var 18. Men da jeg flyttet hjemmefra for litt over to år siden valgte jeg å la ham bli boende hos foreldrene mine for var redd han ville rote seg bort i område på et nytt sted og det ville ha vært vanskelig for meg hvis han rotet seg bort og jeg aldri fikk se ham igjen. Så jeg valgte å la ham bli værende hos foreldrene mine, men er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka og da får jeg møte ham:) Så det er et av de få høydepunktene jeg har.

Vet ikke hvorfor jeg deler alt dette med dere og hvordan jeg har det, men er bare ærlig. Er lei av folk som svever på rosa skyer og påstår at livet er fantastisk. Det er bare noe sprøyt:) Så jeg velger å skrive ting som det er. Hater livet mitt og jeg kan ikke noe for det. Leser så mye som mulig og drikker masse kaffe. Og blogger om bøker. Det er en av de få tingene jeg holder fast i for tiden. Min overlevelsesstrategi:) Skulle bare ønske jeg kunne finne en måte å få tiden til å gå. Det er det som er det verste.

Takk for omtanke:) Er vel vant til å ha det vondt og vet nesten ikke hva det er å være frisk og fornøyd lenger. Mens andre lever livene sine, sitter jeg hjemme og krangler med tiden. Nesten som en forbannelse, gitt. Ikke rart man blir mørk da, men så har jeg heller aldri vært positiv:)

Lesing er vel den eneste hobbyen jeg har for tiden. Malte litt før i tiden, men det har jeg ikke hatt helt energi til og venner har jeg ikke. Jeg hadde det en gang i tiden, men er flink til å få folk til å forsvinne haha. Så har bare de nærmeste som kommer innom av og til. Det er vel det eneste sosiale jeg får. Men så har jeg aldri vært særlig sosial. Savner å være opptatt med noe og få tiden til å gå. Det er et savn, men aner ikke hva det skulle være ...

Godt å høre at du kom deg gjennom den vonde tiden. Å sitte i klisteret er virkelig ikke noe gøy mens andre "bestemmer" over deg lege, nav osv... Livet er ikke annet enn kjipt. Så jeg drukner meg selv i bøker:)

Og en klem tilbake til deg:)

Fortsatt morsomt, men ikke så gøy som bok en. Synes oversettelsen skurrer litt også.

I motsetning til dere, strever jeg med å få tiden til å gå, selv når jeg leser. (Kjipt) Er bare så sur og gretten for tiden. Det blir man av å trø hjemme. Har vært sykmeldt og hjemmeværende i ett år og to måneder nå. Råtner opp snart. Har sikkert råtnet opp for lenge siden, haha. Det eneste positive her i livet nå er bøker og kaffe, og at det endelig er oktober. (Min favorittmåned). For da er det endelig ordentlig høst. Jeg liker ruskevær (regn, vind mørke kvelder osv).

Jeg har nettopp blitt ferdig med Marmor av Toril Brekke, og i kveld skal jeg starte på The Coldest Girl in Coldtown (en av bøkene som jeg har bestemt meg for Halloweenlesing - prosjektet mitt). Siden det er høst og det nærmer seg Halloween og som den grøsseelskeren jeg er må jeg lese litt grøssere også.

Ved siden av skal jeg lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og The Jungle Books (to bind i en) av Rudyard Kiplling. Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller. Vet ikke om jeg blir ferdig med noen av disse før uka er omme (har jo all verdens tid til å lese), men vi får se. Alt er etter dagsformen og har ikke samme konsentrasjon som jeg en gang hadde. De forbanna svimmelhetsanfallene/og tåkesyn altså. De stjeler all energi ut av meg.

Jaja, håper dere har og får en bedre helg enn meg:)

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det har vært knyttet stor spenning til om hun skulle få den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt.

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her.

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar.

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann.

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si.

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt.

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død.

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?). Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i.

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265)

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ...

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ...

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (side 326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke så mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Humoristisk om høyst hverdagslige situasjoner

Tidligere i høst lovet jeg at det skulle blåse en Ravatn-vind over bloggen min i nær fremtid, og for å si det sånn - jeg jobber med saken! Jeg har blant annet sikret meg så og si hele hennes forfatterskap. Fem titler så langt, og en sjette - "Ikkje" - er på vei fra Bokklubben i disse dager. Som riktignok ikke er den samme som "Ikkje til hjemlån", som kom ut i 2008, en bok som ikke er å få tak i lenger ... Men det kan kanskje forlaget etter hvert gjøre noe med? Alt for fansen, altså!?

I alle fall - Agnes Ravatn (f. 1983) har i følge Wikipedia utgitt seks bøker (men hvor kommer egentlig "Ikkje" inn i bildet?), og jeg har så langt lest tre av dem; "Fugletribunalet" (2013), "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og nå sist "Stillstand" (2009).

Forlaget har i sin presentasjon av boka blant annet uttalt følgende:

"Forfattar, journalist og fanzinemakar Agnes Ravatn samlar no essaya frå Dag og Tid-serien Stillstand i bokform. I denne serien oppsøkjer Ravatn situasjonar der ingenting skjer.

På slentrande vis, iblanda mild sosial angst tek ho oss med til stader i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai.

Ravatn er frekk, lur, observant og morosam, og har på kort tid fått ein trufast fanskare."

Og den fanskaren tilhører jeg allerede, for å si det mildt! For Ravatn tar alt så til de grader på kornet, og fordi hun skriver om de tingene man aldri kan si direkte til de involverte, men kommenterer fra sidelinjen, kan hun tillate seg å gå svært langt og lenger enn langt.

Fellesnevneren for alle situasjonene hun skriver om er at hun oppsøker de mest obskure steder, og så sitter hun og observerer ... Forlaget har på sine nettsider presentert boka som "Innholdsrike essay om ingenting", mens det på bokas smussomslag står at Ravatn avslører uvesentlige detaljer om folk du ikke visste at du var interessert i å vite mer om ... Så vet vi det.

Underveis gjør hun blant annet et feltstudium på en kafé i Ålesund, hun oppholder seg på et kloster i noen dager og hun tilbringer litt tid på et treningsstudio. Og det handler om slanking. Som TV Norge-suksessen Tjukkholmen, der deltakerne kan se frem til et liv på salatdiett resten av livet, ellers blir de tjukke igjen på et blunk. Deprimerende! Men det sier selvsagt ingen direkte til deltakerne. Derimot tenker Ravatn høyt det de andre ikke våger å si ... Og det gjør hun på en slik måte at jeg knegget og lo meg gjennom kapittel etter kapittel - selv om, eller på tross av, at jeg noen ganger oppholdt meg i et glasshus selv ... Og når hun trekker frem treningsguruen som NRKs Puls bruker, og som i grunnen ikke har noe mer vettugt å si til folk enn at de må trene MER!, så setter hun dette også i et litt større perspektiv:

"Han når nok likevel ikkje opp til Kari Jaquesson i konkurransen om å vere den mest uspiselige personen i norsk offentligheit. Ho prøver ikkje eingong å skjule korleis ho foraktar normalt usunne menneske med dårlege vanar. Det er så ein skulle ønskje at ho blei utsett for eitt eller anna som gjorde at ho fekk smake - ikkje sin eigen - men nokon heilt andre sin medisin." (side 31-32)

For eksempel at Jaquesson ble ydmyket i full offentlighet med å måtte svare på hvem som er forfatteren av "Don Quijote". Det ville ha vært omtrent like ille som at hun selv ble bedt om å forklare hva renter egentlig er ...

Beskrivelsen av hvordan forsvarer og aktor i en rettssak nærmest gjør narr av tiltalte (som ikke er der akkurat da) opprørte meg faktisk, så dette håper jeg bare er tull. Mens seansen på Rorbua i Tromsø, der Ravatn jakter på Tore Skoglund-humoren uten helt umiddelbart å finne den, fremkalte latteren igjen. Som krigsveteranen som mente at de var tvillingsjeler, mens vi i grunnen bare ventet på at han skulle dælje halvliteren i hodet hennes ... For ikke å snakke om dama i baren som klaget over at det var så trangt at de måtte stå så tett "som troll i eske". "Du skal høre mye. Tett som troll i eske. Det er eit utsegn som gjer meg lykkeleg. Det er vits meir enn god nok for meg, eg seier god natt og forlét Rorbua." (side 53)

"Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i." (side 56)

Akkurat dette var faktisk noe av det som fikk meg til å le mest underveis i lesingen. Det tørrvittige, sarkastiske, selvironiske islettet som ligger i det meste av det hun skriver om ... det trenger seg frem over alt. Som når hun beskriver hvordan det var å være student ...

"Plutseleg hugsar eg korleis det faktisk var å studere: Ein fylte ingen funksjon i samfunnet, ein var totalt overflødig og dermed fri. Kor mange gonger på veg til lesesalen støytte eg ikkje på ei venninne like lettsindig som meg sjølv, og så gjekk me på føremiddagskino i staden for å lese? Eg gjorde ingenting, og måtte ingenting, og hadde ingenting å leve for, så eg skjøner ikkje kvifor eg i det heile sto opp om morgonen." (side 59)

Eller når hun beskriver oppveksten og ungdomstiden med et forferdelig gruppepress på å ha de riktige klærne, og hvordan hun var dømt til en mindreverdig ungdomstid i simple Cubusklær - helt til "Lagersjefen" kom til stedet og det ble allemannseie å gå med merkeklær. Riktignok merkeklær med fabrikasjonsfeil. Lykken varte helt til noen avslørte det hele ... Noen hver kan få flashback av mindre ...

Men aller, aller morsomst er Ravatn når hun skriver om Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg aldri vært der selv, men det lille jeg så langt har hørt får meg til å tro at det må være enormt mye gjenkjennelse for de fleste i dette essayet. Om alle kveldene som ender på Haakons Pub for eksempel ... Og hun snakker om all energien som går med til å prøve å skape et inntrykk av å ha et langt rikere indre liv enn det man egentlig har. Dermed går all konsentrasjonen til dette, slik at man ikke får med seg noe som helst av det som skjer rundt en.

" ... ein vil jo ikkje bli kjend som den personen som sat utanfor med eit glas under kvart einaste arrangement. Men det er ein iallefall ikkje åleine om. Alt er fåfengd, og jag etter vin. Litteratur og rus er som hand og hanske, har det sikkert ein gong blitt hevda, og med rete. Litteraturfestival og tømming av minibaren er kanskje då som fot og hose. Avsluttar kvelden på Haakons Pub." (side 97)

Og så har vi kunsten da ... Ravatn gjør selvsagt et feltstudium på Nationalgalleriet også, og bestemmer seg for å sitte i timesvis foran Hans Gudes maleri "Hvile ved bekken". For øvrig tilfeldigvis det samme bildet som hang som reproduksjon på veggen i min oppvekst, bare for å ha nevnt det ... Skjer det noe uventet etter noen timer foran dette i og for seg banale maleriet? Over hode ikke!

"Problemet med kunst, når ein ikkje synest ein får noko ut av den aktuelle kunsten, er at ein blir tvinga til å tenkje: Er det eg som kjem til kort her, eller er det kunsten? Mykje talar for at det er eg. For når kunsten no heng her, etter å ha gått gjennom eit utal kvalitetsfilter, av personar med ypparste kompetanse på feltet - så bør ein nok stole på dei. Og då har eg altså berre meg sjølv å takke når eg ikkje kjenner noko spesielt verken i den eine eller andre retninga. Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda." (side 105)

Med dette har jeg lest nok en hylende morsom essay-samling fra Agnes Ravatns hånd. Jeg håper virkelig det kommer flere slike samlinger! Essayene hennes blir morsomme nettopp fordi hun byr på seg selv, og ikke sitter på sin høye hest og deler ut "dommer" i hytt og pine. Det hele handler om et slags "oss", og dermes skapes en allianse mellom henne som forfatter og oss som lesere. Vi er i samme båt og det er egentlig oss selv vi ler av. Dermed blir den frekke humoren mest av alt godlynt, og ikke ondskapsfull i det hele tatt. Dette er nøkkelen til hennes suksess, verken mer eller mindre, er min påstand! Dersom du ønsker å bli fornøyet og moret - løp og kjøp, sier jeg! Og ikke gjør som meg, som kastet meg grådig over boka og leste den ut i et eneste jafs. Spar på essayene, spre dem utover - så får du glede av boka leeeenge!