Ett ønske om et bedre liv ...

Året er 1748. Caridad er forlatt og overlatt til seg selv i et fremmed land. Mannen som skulle ta henne med fra Cuba til Spania døde ombord i båten. Etter et helt liv som slave er hun fri til å gjøre hva som helst, men denne friheten er uvant og hun vet ikke hvor hun skal gjøre seg. Hennes lidenskap er å synge når hun føler tristhet. Det er hennes måte å overkomme tunge dager på, og en dag går en mann tilfeldigvis forbi henne mens hun synger og han blir fascinert over stemmen hennes, og tar henne med seg hjem til familien. Familien hans er sigøynere og selv om de har sine tvil, føler Caridad seg godt motatt der. Gjennom sang, dans og følelser oppdager Caridad et nytt liv. Vil ting ordne seg for henne eller vil hun alltid bli sett på som en slave?

Jeg brukte i underkant av to måneder på å lese ferdig denne boka. Det er veldig sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Det kan jeg love dere. Og mursteiner er jeg som sagt ikke redd for så det var ikke det som plaget meg heller, men det som plaget meg enormt angående denne boka var den utrolige sene handlingen. Innholdet består av svært mange ord, men veldig lite handling. Det var som å lese en lang såpeopera og man bare venter på at noe skal skje og man blir bare utålmodigere og utålmodigere mens man leser. Det føltes ut som en evighetsbok og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lurte på når jeg ville bli ferdig med boka for jeg gledet meg sånn til å bli ferdig med den. Det er en horribel følelse når man leser i en bok. En bok skal jo nytes, ikke lengte etter å bli ferdig med, men jeg lengtet virkelig etter å bli ferdig med denne.

Jeg har likt å lese bøker som inneholder slaver før. Så det var heller ikke problemet. På ungdomsskolen leste jeg boka Røtter av Alex Haley helt frivillig og jeg likte den mye bedre. Der var det både spenning og troverdige karakterer. Den var på mange måter mer fengslende å lese enn Barfotdronningen. Jeg sier ikke at Barfotdronningen er en dårlig roman. Det er den ikke, men den var dessverre ikke noe for meg. Den var for tung og seig.

Barfotdronningen var verdt å komme seg gjennom, men skulle ønske at boka inneholdt litt mer spenning og drivkraft. Synd at handlingen gikk så fryktelig tregt og det gjorde denne leseren noe fortvilet. Når man skal lese en murstein på over 700 sider, håper man jo på at det skal være en del spenning der som driver en videre, men ofte måtte jeg plage meg selv til å lese videre i håp om å bli ferdig med boka en gang. Det er ikke sånn det skal være med bøker. Lesingen skal foregå fordi man har lyst og at det skal flyte, men jeg fikk dessverre bare et anstrengt forhold til boka og ble bare lettet over å bli ferdig med den. En fin og trist bok for all del, men skulle ønske den ble skrevet av noen andre, så tror ikke det blir noen flere bøker av Ildefonso Falcones på meg. Han skriver altfor tørt for min del.

Og hvis du fortsatt ikke har kommet så langt; Ramses the dead. Mumier blir aldri det samme igjen... :-)

Uff da... Jeg syntes dette begynte så bra! En intelligent hekse-/vampyrroman som ikke ga leseren alt inn med teskje (kryddermål?), men tok utgangspunkt i at leseren til og med kanskje hadde hørt om Newton. Men så kom kjærligheten... Og det ble så teit!! Selv om de har kjent hverandre i tre uker (og slett ikke har hatt samleie!!), er de blitt ektepar og diskuterer om det er mulig for dem å få barn med en hel hær av teoretisk interesserte tilhørere. Og at han dreper folk, må hun jo bare finne seg i. Han har jo slikt et beskytterinstinkt! Og da må hun jo gjøre alt han sier og gi ham rett i alt også. Skulle bare mangle. Hun kjenner jo ikke sine egne krefter, hun, så hun må jo ha hjelp. Bella, gå hjem og vogg, Diana er faktisk enda verre....

Oh yes!! Er glad i trenden med norsk folketro i ungdomsromaner, men synes ikke alle har fått det helt til. Men her er den! Beste boka. Superspennende, troverdig innenfor sitt univers og mot til å la historien snakke for seg selv uten å dynge på med ytre effekter. Veldig enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk: http://www.barnebokkritikk.no/ro-i-uro/#.VF0V0dq9KSN

Mozart - alltid like populær? Litt ny vri på denne siste biografien. Vi følger Ketil Bjørnstads vei til Mozart samtidig med at vi blir ledet inn i Mozarts verden - fra fødsel til død. En spennende og engasjerende bok.
Litt mer om denne i bloggen

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette.

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ...

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn.

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine.

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ...

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet.

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper".

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter.

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem.

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri.

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom.

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ... De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ...

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ...

Francesca Borris´ "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå.

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Takk. Ja det skulle ha vært mirakelkur for oss alle. Da hadde det vært lettere for oss å være mennesker. Og tror dessverre ikke på mirakler ... jaja. Men det er utrolig hva man venner seg til. Også kjedsomhet:/

Ingen slår Waters når det gjelder å skildre hverdags- og kanskje spesielt kvinneliv rundt forrige århundreskifte. Men ellers ble denne boka kanskje litt... Masete? Det er intenst, det er store følelser som fører til tragedie, det er håp og desperasjon, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg. Synd.

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kos deg med valpen når den kommer, og ja, ventetid er noe herk. Det vet jeg alt om:) Og tusen takk for det. Ønsker deg og valpen alt godt også:)

I oppdateringer fra andre kommer det opp at de har begynt å følge andre bokelskere. Noen ganger vil man sjekke ut disse bokelskerene. Men hvis man går inn på linken som er på oppdateringer så står det at Siden kan ikke vises. Hvis man vil sjekke ut disse bokelskerene og eventuelt følge disse så må man søke de opp selv. Det er fryktelig irriterende. Det burde være sånn at man kunne gå rett inn på de ulike bokelskerene fra oppdateringer.

Vil heller ha ærligheten til dyr enn barn, og dyr er mye lettere å forholde seg til enn mennesker generelt:) Og gratulerer med ny hundevalp som du snart blir eier av:) Tenker det blir liv i huset, da:)

Har alltid vært svak for grøss og blir aldri lei av det. Synd jeg ikke er skvetten lenger. Må være kurert, haha. Men grøss er jo underholdning da både på film og i bokformat. Så syns ikke det er noe galt i at grøss og gru feires en dag i året. Det er jo bare moro.

Vet jo at kjedsomhet ikke har drept noen, men litt kjipt å kjede seg dønn i hjel hver bidige dag. Lei av å trø hjemme. Det er i hvert fall sikkert. Klarer ikke å gjøre noe får å få klokka til å gå fortere, selv ikke når jeg leser, hmpf:/

Jeg må si meg enig med Vibeke. Unger er krapyler:) Har aldri likt unger jeg heller (selv om jeg har to tantebarn) Og som Vibeke er jeg mer dyrevenn enn barnevenn. Jeg liker dyr bedre enn mennesker generelt, haha. De er i alle fall ikke falske:)

Jeg liker Halloween. Jeg er en av de som slukker lysene for å være i fred den dagen jeg også, men jeg feirer Halloween i all stillhet ved å slukke lysene og sette på et par skrekkfilmer og ha snopet for meg selv. Jeg er jo grøsserfan og har sett mange grøssere og lest en god del skrekkbøker oppgjennom årene, så derfor syns jeg at Halloween er gøyal. Velger å feire det på min egen måte. Savner å bli skremt. Men likevel er det festlig å se litt skrekkfilmer og prise sjangeren en dag. Horror er jo bare gøy.

I helga har jeg så langt lest: Ghost Stories: A collection of chilling tales av Susan Hill (det er egentlig ikke Susan Hill som har skrevet historiene, men det er hun som har valgt ti historier hun mener er gode fra forskjellige forfattere). Og jeg har lest: Råta av Siri Pettersen (oppfølgeren til Odinsbarn).

Senere i helga har jeg begynt på: Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren (tredje og siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har også begynt på Too good to be true: A colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. (Jeg elsker vandrehistorier. De er festlige).

Og jeg skal fremdeles lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones som er et evighetsprosjekt, men har ikke tenkt å gi meg. Den får bare henge etter meg som en klegg til jeg blir ferdig med den.

Ellers så sitter jeg hjemme om dagene og hater livet, haha. Jeg kan ikke noe for det. Kommer vel til å kjede meg i hjel en dag. Bøkene og kaffe er det eneste i livet som får meg til å holde ut.

God helg videre.