En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min.

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby.

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren.

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette!

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder.

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den?

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk.

Jeg ser at forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami. Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to.

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne.

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl.

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket.

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre.

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert.

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes.

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer.

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst.

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt." (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen.

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse?

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert.

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet.

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!

Nei, dette er ikke en faktabok om hunder ...

Men ren fiksjon om en liten guttekvalp som går seg vill i skogen ved et uhell. Vi følger hans reise gjennom utfordrende dager i ukjent terreng og i tøffe værforandringer. Vil han finne veien hjem igjen eller kommer han til å forville seg i naturen for bestandig?

Jeg kjøpte denne boka på mammutsalg for flere år siden, men uansett hvor mange år som går er det bøker man skaffer seg som man aldri glemmer. Den henger over deg som en sky som forteller deg at den må leses. Og på et eller annet tidspunkt føles det rett å lese den og den boka. Flere som har det sånn? At av og til glemmer man aldri en bok man har skaffet seg, venter på rett anledning og på et eller annet tidspunkt så må man bare lese den. Flere som har det sånn eller er det bare jeg som er helt fjern? Antagelig det sistnevnte ...

Uansett, det er ikke ofte jeg leser dyreromaner selv om jeg er en ordentlig dyrevenn, så tenkte det var på tide å lese Hunden. Og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg har alltid vært en dyrevenn og har alltid likt dyr bedre enn mennesker. Syns det er alltid verre at det skjer noe med dyr på film og i bøker enn når det skjer noe med mennesker, og det virker som om dyr liker meg bedre enn mennesker generelt. Det er bare noe jeg har lagt merke til. Jeg går bedre overens med dyr og dyr er ekte.

Svenske Kerstin Ekman beskriver godt fra et hundeperspektiv. Hvordan hunden oppfatter naturen, hvordan den føler usikkerhet, rådvillhet, redsel, kulde og sult. Man føler det hunden går gjennom, og man vil bare hunden vel fordi det er ikke vanskelig å synes synd på den. Vi blir også med på dens møte med andre dyr i skogen og farer. Ekman skriver så troverdig og beskriver naturen så godt at det er nesten som å gå ved siden av hunden.

Hunden er en fin og vemodig dyreroman om hundens mot og innsikt. Har aldri før lest en dyreroman fra et dyreperspektiv og det var interessant. Selv om boka består av troverdighet, følelser og spenning, savnet jeg likevel noe mer. Jeg savnet noe mer under huden. Noe som sitter i en lenge etterpå. Lenge siden jeg har lest en bok som hjemsøker lenge etterpå, men for all del en fin og vemodig bok dette på mange måter som er verd å få med seg.

Takk for forståelsen:) Setter pris på det.

Er ikke så flink i sjakk selv og har ikke spilt det på flere år, ikke siden ungdomstiden, men kjenner til grunnreglene/hva brikkene har lov til å gjøre, så da krever jeg ikke å vite mer:) Syns det er interessant å følge med og er alltid fascinert over konsentrasjonen til sjakkspillerne. Så har ikke så mye greie på sjakk selv annet enn at jeg vet reglene på brikkene, men som sagt så er det interessant å følge med på det og det er heller ingen masete sport. Synd det ikke er sjakkturneringer på tv på lenge nå. Men det kommer vel på tv-skjermen en dag igjen får vi håpe:)

Ikke all humor treffer ...

Disiplin, alle har vi vel et forhold til disiplin. Noe vi kunne ha vært bedre på. Det jeg ikke har disiplin i er at jeg er veldig flink til å utsette ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig og når jeg først gjør det så utsetter jeg det til siste liten. Sånn var jeg ekstrem til da jeg var elev og student. Ventet til å studere til prøver til kvelden før prøven/eksamenen skulle tas og det samme gjaldt det når jeg skulle skrive oppgaver som skulle leveres inn. Da satt jeg oppe hele natta og skrev før dagen det skulle leveres inn. Så sånn sett savner jeg ikke å være hverken elev og heller ikke å være student. Nå bare utsetter jeg generelle ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig. Men jeg antar at alle har noe vi gjerne skulle ha forandret på. Få en sterkere viljestyrke på et eller annet område ...

Men hvordan få bedre selvdisiplin/selvkontroll? Det tar boka seg for med stor sarkasme, og sarkasme er en form for humor som jeg liker. Desto mørkere sarkasmen er, desto bedre og denne selvhjelpsboka er full av sarkasme, som også er meningen, men likevel syntes jeg ikke boka var morsom ... på noen som helst måte. Mange beskriver denne boka som hylende morsom, men jeg trakk ikke på smilebåndet engang mens jeg leste. Syns egentlig både innholdet og humoren var slitsom lesing. Jeg tror kanskje ikke jeg liker humorbøker generelt.

Agnes Ravatn skriver godt, det er ikke det og noen av poengene hennes er gode, men jeg er vel ikke like desperat til å sjekke nettet og sånt som henne og mange andre. Hun skrev denne boka fordi hun var avhengig av å sjekke facebook, nettaviser, e -poster og leke med mobilen. Hun ville gjøre et prosjekt av dette ved å skrive en bok for å se om hun merket noe forskjell på om hun klarte å begrense disse behovene. Men selv har jeg ikke dette problemet. Jeg har prøvd å leve i flere dager uten å sjekke facebook osv uten å savne det og den verste oppfinnelsen av alt er mobilen. Jeg hater virkelig mobiler (det er bare en irriterende sak) og bruker den kun når jeg må. Så jeg kjente meg ikke igjen i problemene hennes og da ble vel boka enda mindre interessant å lese av den grunn. Og jeg er vel ikke fan av selvhjelpsbøker generelt. Har lest noen på grunn av temaer jeg er interessert i, men har ingen overbevisning på at selvhjelpsbøker virker. Leser bare noen av og til på grunn av forskjellig tematikk og av interesse, ikke på grunn av "forandring". Men prøver egentlig å holde meg unna selvhjelpsbøker generelt. Foretrekker å lese noe annet i stedet. Jeg ville bare se om denne humoristiske boka var noe for meg eller ikke som gjør narr av denne sjangeren, så jeg tror hverken humorbøker eller selvhjelpsbøker er noe for meg, haha. Som tidligere nevnt; Ravatn skriver godt, og hun har noen gode poeng her og der, men jeg ble bare ikke fascinert eller underholdt. Det var et stort savn. Jeg ble dessverre ingen tilhenger av boka som mange andre.

Operasjon sjølvdisiplin er en humoristisk bok om hvordan man kan bli en bedre utgave av seg selv, hvor Ravatn beskriver sine egne eksperimenter og noen amerikanske eksperimenter som eksempler. På slutten har hun med 30 tips til å få bedre selvkontroll innenfor forskjellige områder. Boka var ment for å underholde, men dessverre kjedet den meg.

Takk, har vært litt fraværende i det siste pga dårlig energi osv, men skal prøve å få til å være med når jeg kan:) Være mer delaktig:)

Har selv vært stor fan av Marilyn Manson i flere år. Syns han og bandet er fascinerende. Kommer nok til å bli ferdig med boka i helga og få til en anmeldelse av den forhåpentligvis i neste uke:)

Boka Du forsvinner er meget interessant for man vet ikke helt hvem av dem som egentlig "forsvinner". Du kommer til å skjønne hva jeg mener når du leser boka:)

Og jeg leser masse og gjør andre ting enn å se sport. Den eneste "sporten" jeg ser er sjakk, men det er det ikke noe av for tiden. Annen type sport blir for masete og lite interessant:)

Her blir VM avlyst fordi jeg er allergisk mot sport. Da leser jeg heller og gjør hva som helst annet enn å se VM. Sport er bare mas og kjedelig:)

I helga leser jeg Hunden av Kerstin Ekman. Blir kanskje ferdig med den i kveld fordi jeg har ikke mange sidene igjen og jeg leser også i The long hard road out of hell av Marilyn Manson.

Ved siden av leser jeg Good omens av Terry Prachett & Neil Gaiman og Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Er spent på hvordan du vil like Du forsvinner. Den leste jeg i fjor og ble en av mine få fjorårets favoritter. God lesing:) Og god helg:)

Leste den i fjor og den var meget bra. Likte Jakthundene hakket bedre, men Hulemannen var ikke langt unna. God kvalitet:)

Ja ja ja! Det er ikke lett å balansere humor og spenning, men her er blandingen perfekt etter min smak. Og mytologi i tillegg. I love it! Må lese fler i denne serien.

Den skal jeg se nærmere på, har bestilt den på biblioteket - jeg har vært en gang på Røros martnan - fantastisk folkeliv der da - og nå er det visst martnas dager igjen.
Laget et lite referat.