Opplevde boken nesten som en "eventyr-reise" på jakt etter identitet - mye fascinerende i denne, og jeg fikk skikkelig lyst til å oppleve Shetland.
Har endelig lagt inn en omtale i bloggen

Et nattlig kammerspill

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil.

"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen.

Men han så meg ikke." (side 7)

Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest?

Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ...

"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?

Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til.

Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?

På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne).

Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)

Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte.

I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ...

Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001.

Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen.

Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert!

"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag.

(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).

Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...

Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.

Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...

Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.

The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.

Lese- og lyttetiden er på 2 timer. Tiden det tar, antall sider, kan ikke måle seg med verdien. The Lover’s Dictonary ønsker jeg å bla i, lytte til, igjen og igjen.

Jeg kan ikke få nok. Jeg vil ha mer, jeg vil ikke at det skal slutte, jeg vil starte på nytt igjen. Jeg vil gjenoppleve følelsen boken ga meg, da jeg leste den for første gang.

Akkurat som det første kyss. Den første berøring. Magien. Å avslutte boken føles som å oppleve kjærlighetssorg.

Konseptet er annerledes alt annet. Gjennom en ordbok forteller Levithan historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. Noen ganger bare en setning, et utsagn. Andre ganger korte historier.

• Suffuce, v. I don’t like it when you use my shampoo, because then
  your hair smells like me, not you.

Alt hva man sa og ikke sa. Alt man sa som man ikke mente. Alt man følte, men likevel ikke klarte å si.

Det lar seg ikke gjøre å fortelle om boken uten å sitere fra den. Hvert eneste ord, hver eneste lille fortelling, gjør inntrykk. Hver for seg og sammen. For det er en rød tråd gjennom det hele.

Av og til tror du at du har lest det samme før, bare for å lese videre og oppdage at historien fortsetter, med en annen vending, et annet utfall.

Akkurat som det alltid er to sider ved samme sak. Han og henne. Tosomhet og ensomhet.

• Stanchion, n. I don’t want to be the strong one, but I don’t want to
  be the weak one, either. Why does it feel like it’s always one or the
  other? When we embrace, one of us is always holding the other a
  little tighter.

Så kan man heller ikke sitere uten å insistere på at det hele er så mye mer enn det som står. Man føler det. Adopterer forelskelsen, lykken, usikkerheten, sinnet, sjalusien, fortvilelsen.

Varme underfundigheter bryter ubarmhjertig med knivskarp sarkasme. Akkurat som man bare kan kjenne hat til den man virkelig elsker. At det er ingen som kan såre oss mer enn de vi elsker.

• Livid, adj.Fuck you for cheating on me. Fuck you for reducing it to
  the word cheating. As if this were a card game, and you sneaked a
  look at my hand. Who came up with the term cheating anyway. A
  cheater, I imagine. Someone who thought liar was too harsh. Someone
  who thought devastator was too emotional. The same person who
  thought, oops. He’d gotten caught with his hand in the cookie jar.
  Fuck you. This isn’t about slipping yourself an extra twenty dollars
  of Monopoly money. These are our lives. You went and broke our lives.
  You are so much worse than a cheater. You killed something. And you
  killed it when its back was turned.

Varme og sårhet. Fellesskap og tomhet. Troskap og svik.

Tekstene er ytterst virkningsfulle. Du skal være kald for å ikke la deg berøre. Levithan har en usedvanlig evne til å la sine personer snakke med hjertet, dukke inn i deres indre og la oss kjenne på deres følelser. Dette er ingen lykkelig historie, her finnes mye smerte og bitterhet, men likevel er det noe rørende ved det hele. Noe som rører ved ditt hjerte.

Følelsene er universelle. Gjenkjennbare. Du relaterer deg til hans og hennes tanker rundt forholdet, seg selv og hverandre. Kjærlighetserklæringer veksler med krangler. De snakker med hverandre og til hverandre. Av og til uten å lytte. Stadig oftere. Helt til alt tar

Slutt.

Det er da Levithan skriver hans og hennes historie. Da de angrer. Savner. Kjenner sinne. Forsoner seg. Aner at kanskje den andre sa noe han eller hun ikke mente. Eller ikke sa det han eller hun følte. Men at de likevel angrer. Av og til angrer på at de hele tatt møtte hverandre.

• Adamant, adj.You swore that Meryl Streep won the Best Actress Oscar
  for Silkwood, and I said, no, it was Sophie’s Choice. The way that
  you argued with me, you would have thought we were debating the
  existence of God or whether or not we should move in together. These
  kind of fights can never be won — someone always comes out hurt,
  negating the other’s victory. We looked it up, of course, and even
  though you conceded I was right, you still acted like it was a
  special occasion. I thought about leaving you then. Just for a
  split second, I was out the door.

Boken gjorde meg søvnløs. Først forelsket. Deretter uendelig trist. Flere dager etter at jeg lyttet meg gjennom boken kjenner jeg den fremdeles som en klump i magen. Men jeg angrer ikke.

Det er ingenting jeg angrer mindre på enn å ha lest denne boken.

• Cadence, n.I have never lived anywhere but New York or New England,
  but there are times when I’m talking to you and I hit a Southern
  vowel, or a word gets caught in a Southern truncation, and I know
  it’s because I’m swimming in your cadences, that you permeate my very
  language.

Likte ikke denne like godt som den første. Ble noen litt enkle løsninger, og det kan virke som forfatteren ikke stoler helt på historien og pøser på med i overkant mye action for sikkerhets skyld. Historien om egget er spennende nok i seg selv, synes jeg. Når det er sagt, må jeg si at dette også er en skikkelig pageturner av en spenningshistorie. Liker at det tas tak i mer ukjente deler av den norrøne mytologien og Edvard er en skikkelig helt. Vil anbefale både denne og forgjengeren til spenningssøkende unger.

Sjarmerende som alltid. God og spennende intrige, synes jeg, men personskildringene er og forblir platte. Alle snakker på samme oppstyltede måte, men samtidig er det litt av sjarmen med Lahlum. Forsøkene på romantikk og erotikk er egentlig mest pinlige... Nils Nordberg leser som alltid med innlevelse og perfekt krimstemme. :-)

Den siste boka jeg kjøpte var en jeg bestilte på bokklubben.no som jeg venter å få i posten når som helst. Boka var: The Gift of Fear av Gavin De Becker. Det er en bok basert på instinkt. Der sanne historier fortelles om mennesker som har unngått å havne i farlige situasjoner kun fordi de hørte på insinktet sitt. Jeg er ikke spesielt interesert i instinkt generelt, men elsker å lese ekle/forferdelige historier fra virkeligheten. Så tror det blir spennende lesestoff.

Kjenner til den problemstillingen, men har blitt litt flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker som jeg ikke har lest som har stått ulest lenge i hyllene. Prøver å veksle litt:)

Elias Rukla er en hovedperson man ikke glemmer så lett - Da fikk jeg repetert denne da jeg fant kladd-notatene mine og omtalte den i bloggen.

Fin bok, men dessverre skuffet den meg litt:/