"Ny" Latin-Amerikansk fortellerstemme!

Juan Gabriel Vásquez (f. i Bogotá i 1973) er en colombiansk forfatter med fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays bak seg. Hans mest kjente roman er "El ruido de las cosas al caer" (2011) eller "The Sound of Things Falling" som er den engelske tittelen på boka. Boka utgis for tiden i 25 land, og den norske utgaven - "Lyden av ting som faller" - utkom tidligere i år. For boka vant han i 2014 Impac-prisen (i konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård).

Forfatteren, som er utdannet jurist, er meget prisbelønt, og han har også oversatt bøker av bl.a. Joseph Conrad og E.M. Forster, kan jeg lese på Aschehougs nettsider. Han skriver for den colombianske avisen El Espectatodor og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Med andre ord på høy tid at denne forfatteren ble tilgjengelig for norske lesere, tenker jeg!

Bokas jeg-person er den colombianske juristen Antonio Yammarra. En gang ble han kjent med Ricardo Laverde i en bar. Uten at han på noen måte kan forutse det som senere skjer, skal denne mannen og hans hemmeligheter komme til å få avgjørende betydning i hans eget liv.

"Mens jeg skrev poengene mine på tavlen, kom han bort til meg og spurte om jeg visste hvor han kunne låne en kassettspiller, slik at han kunne høre på en kassett han nettopp hadde fått. I ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som villa ha skjedd hvis Ricardo Laverde ikke hadde henvendt seg til meg, men til en annen av biljardspillerne. Men det er et meningsløst spørsmål, som vi alle stiller oss selv om fortiden. Laverde hadde gode grunner til å spørre meg. Ingenting kan endre på den saken, slik heller ingenting kan endre på det som skjedde etterpå." (side 14)

Historien fortelles med en rekke frempek på det vi senere skal få vite, men ikke før dette faller naturlig inn i historien. Ricardo har nettopp sonet en lang fengselsstraff og fordi ingen vet for hva, er mannen omspunnet med ikke rent lite mystikk. Antonio og Ricardo fortsetter å treffes i baren, hvor biljardspillet står i fokus. Etter hvert får han vite at Ricardo Laverde venter på kona si Elena Fritts, en amerikanerinne som i sin tid flyttet tilbake til USA. Han får også vite at Ricardo er en pensjonert pilot.

"Hun er alt for meg. Hun er det eneste jeg har. Ikke be meg om å gå i detaljer, Yammara, det er ikke lett for noen å snakke om sine egne dumheter. Og jeg har begått mine, som alle andre. Jeg rotet det noe jævlig til. Skikkelig jævlig. Du er så ung, Yammara, så ung at du kanskje fortsatt er en jomfru når det gjelder bommerter. Nå snakker jeg ikke om å bedra kjæresten din, om å feie over jenta til bestevennen din, det er barneleker. Jeg snakker om de ordentlige feilskjærene, Yammara, de som du ennå ikke vet hva er. Og godt er det. Nyt det, Yammara, nyt det så lenge du kan: Man er lykkelig når til man går på trynet, og da er det ikke lenger mulig å finne tilbake til det man var. Vel, det er i hvert fall det jeg vil få et svar på i løpet av de nærmeste dagene. Elena kommer, og jeg vil forsøke å finne veien tilbake. Elena er mitt livs kjærlighet. Og vi kom bort fra hverandre. Vi ville det ikke, men sånn ble det. Livet skilte oss, det er sånt som skjer. Jeg tabbet meg ut. Jeg tabbet meg ut, og vi kom bort fra hverandre. Men det viktigste er likevel å forsøke å bøte på dumheten. Selv om tiden er gått, samme hvor mange år, er det aldri for sent å lappe sammen det som er ødelagt. Og det er det jeg skal gjøre når Elena kommer, og det er det jeg skal gjøre. Ingen bommerter kan vare evig ..." (side 29-30)

Så en dag forsvinner Ricardo Laverde, og tilbake sitter Antonio Yammara som angrer over at han sa nei til å bli med Ricardo hjem for et siste glass. Deretter introduseres vi for Aura Rodriquez, kvinnen som ved en tilfeldighet (en graviditet) blir hans kone.

En dag dukker Ricardo opp igjen og spør altså det ulykksalige spørsmålet om kassettspilleren - et spørsmål som skal føre til at Antonio er sammen med ham da noen skyter og dreper Ricardo ... I samme seanse skades Antonio selv for livet. Denne hendelsen fører til at han blir besatt på å finne ut av Ricardo Laverdes fortid. Kassetten, som viser seg å inneholde noe helt essensielt i forhold til Ricardos kone Elena, fører ham i kontakt med deres datter Maya ... Sammen forsøker de å nøste i Mayas foreldres fortid. Og om Ricardo tenkte at denne familiens påvirkning av hans liv og skjebne tok slutt da Ricardo døde, må han tro om igjen ...

"Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er et blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vi vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det. Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berrolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne." (side 221)

I "Lyden av ting som faller" kommer vi tett på forholdene i Colombia, og alt som gjør at dette landet sliter med kriminalitet og nærmest anarki. Her er det ikke først og fremst rettsvesenet som gjør opp med folk, men narkotika-kartellene. Man legger seg ikke ut med disse kartellene ustraffet - verken på den ene eller den andre måten. Underveis støter vi på flodhester på flukt fra dyrehagen som narkobaronen Pablo Escobar i sin tid anla, fly som styrter, terror, vilkårlig vold og narkotikasmugling i stor stil. Romanen speiler med andre ord forholdene i Colombia, slik de har vært gjennom mange år. Forhold som har gjort at forfatteren selv valgte å oppholde seg utenlands fra midten av 1990-tallet og frem til nokså nylig. I dag er han tilbake i fødebyen Bogotá.

"Lyden av ting som faller" er en slik bok man bør få med seg. Det er ikke ofte det kommer bøker fra Colombia (ikke siden Gabriel García Márquez, så vidt jeg kan erindre), og dét i seg selv trigger i alle fall min interesse. Boka har sterke litterære kvaliteter, og oversettelsen sitter som støpt i forhold til den historien som fortelles. Selv om fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, var det aldri vanskelig å følge den røde tråden i historien. Her er det mange historier flettet inn i hverandre, og med et større bakteppe, nemlig storpolitikken og forholdene i Colombia på den tiden hendelsene fant sted - etter Pablo Escobars død (f. 1949 d. 1993). Og selv om noen av gåtene blir stående nettopp som gåter også etter at siste side i boka er vendt, så var det helt greit. Noen ganger finnes det ikke eksakte svar og løsninger. Man må bare akseptere at enkelte ting er utenfor ens kontroll, uten noen spesiell begynnelse eller slutt. Tilfeldigheter skjer og noen rettferdighet finnes ikke. Og bare for å ha nevnt det, så er ikke dette en thriller, men mer en stillferdig roman.

Jeg anbefaler denne boka varmt - og håper samtidig at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt i tiden som kommer!

Virker som det er flere som liker denne boka litt bedre enn det jeg gjorde ...

Noen bøker bare hater man. Synd, men sant ...

Hovedpersonen Undis Brekke flytter til den gamle hjembygda si for sin nye jobb (hun er lektor). Det nærmer seg jul, og Undis blir invitert av sine nye kolleger på julemiddag og julemiddagen består ikke av annet enn smalahove, noe Undis aldri har spist før. Hun kjenner noen av folka fra før og noen er fremmede. Hun får vite om en mørk hendelse om hun som hadde jobben før Undis tok over, og hun selv er fascinert over en av mennene som er der til tross for at Undis er i et forhold. Hun er sammen med en kvinne og selv om de har vært sammen i en del år er hun usikker på sin egen legning. Vil Undis mestre sin nye jobb, og vil hun trives i sin gamle hjembygd eller var det en feiltagelse av henne å reise tilbake? Og vil hun noen gang "finne seg selv"?

Dette er en av de mest irriterende bøkene jeg har lest så langt i år av mange forskjellige grunner. Det var mange årsaker til at jeg ikke likte boka, nesten for mange. For det første likte jeg ikke hovedpersonen Undis i det hele tatt. Hun er sykelig opptatt av PMS, er fryktelig vinglete og man vet på en måte ikke hvor man har henne. Bipersonene rundt henne ble for vage og vanskelig å komme innpå. Jeg fikk ikke noe interesse av å vite mer om noen av dem. De ble alle for pappfiguraktige.

Jeg syntes også at boka hadde for lite handling til tross for at boka er ganske kort. Ofte føltes det ut som om handlingen ikke førte noe sted. Det sto på stedet hvil, og syntes at de samme få episodene som var ble bare gjentatt og gjentatt. Med tanke på at dette er en mørk roman med humor i, forventer man jo å få en slags medfølelse for hovedpersonen og samtidig kanskje synes dette er festlig på en sær måte, men boka ga meg ærlig talt ingenting. Den ga meg hverken spenning, jeg fikk ingen sympati for hovedpersonen og boka var langt i fra festlig. Jeg syns den ble bare masete og jeg mener at livet hennes ikke var så patetisk og håpløs som Undis Brekke skulle ha det til.

Dette blir en kortere anmeldelse enn til vanlig fra min side for jeg orker ikke å bruke mer tid på å skrive mer om boka. Boka Undis Brekke likte jeg ikke på noen måte. Det var hverken min sjanger, min type humor eller en bok å kose seg med. Jeg ble bare lettet over å bli ferdig med boka for det er kjipt å lese en bok som ikke gir noe tilbake ...

Jeg leser nå i to "biografier" (jeg overrasker meg selv stadig vekk). Bøkene er Hammerkoden av Øyvind Hammer, og Hei, jeg heter Lars (en alkoholikers dobbeltliv) av Lars Kittilsen.

Ved siden av sliter jeg fremdeles med Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Jeg begynte på boka i flere uker før Prachett døde. Jeg begynte på boka den 16 januar og jeg er ennå ikke ferdig. Grunnen er at den fenger ikke og det går veldig trått, men som sagt tidligere så avbryter jeg ikke bøker og skal holde ut til siste side når det gjelder denne boka også. Det får bare ta den tiden det tar:) Har det ikke travelt uansett.

Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Anatomy of a haunting av Lee Strong. Lenge siden jeg har lest ordentlig grøss, så håper at den vil gi meg noen gysninger selv om forventningene ikke er altfor store, som vanlig ...

God helg til dere også.

Har en følelse av at det er samme type bok som Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant... "Alle" syntes den var så morsom og underholdende, men jeg syns den boka bare var tørr og kjedelig. Så tror jeg kommer til å styre unna "En mann ved navn Ove".

En av mine få favoritter i år. Ga den samme terningkast som deg:)

Nyttig, praktisk og inspirerende. Satser på pallekarm i år! :-)

Så enig, så enig. Kjente litt på min egen manglende Bibelkunnskap under lesinga, men det er jo ikke en forutsetning for å få utbytte av denne. Litt usikker på om den tapte seg litt på de aller siste sidene, men det må jeg tenke litt på...

Må slutte å høre på disse. Kjøper dem til datteren på Audible, og når de først ligger der og er betalt... Men jeg blir jo bare irritert. De begynner bra, spennende plot med bakgrunn i myter og eventyr, men de koker alltid bort i forklarende dialoger og surr. Dette er kanskje den beste av de tre jeg har pløyd igjennom, men nei.

Deilig! Likte særlig Y. Så flott at noen tør tulle med menn som er merkelig opptatt av barneromper. Og for en fin slutt på historien! Fortellingen om kannibalen Kiki er litt svakere, synes jeg. Makabert og fint, men den indre sammenhengen er litt svak. Skal likevel anbefales!

Ikke hans beste, synes jeg (hvor er for eksempel Elvis??), men sammenlikna med det meste annet, er det jo fantastisk. Deilig med bildebøker du må bruke laaang tid på! :-)