Fin og realistisk roman forbundet med 2.verdenskrig ....

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare/beskrive, men skal gjøre mitt beste uten at det hele blir for rotete. Tre historier involveres i de sju dagene/uken boka dreier seg om. Tidsperioden er 1942 og vi møter Kristian Kolseth. Han er en student fra Oslo som reiser til Finnmark for å tegne og studere samenes byggverk. Han dokumenterer deres byggverk ved å tegne med sitt talent. Men tyskere og andre han møter på veien får en mistanke, om at han kanskje driver på med noe helt annet, og studenten må ofte gjennom strenge kontroller for ikke at andre skal tro han dokumenterer ulovlige ting. I boka møter vi også en fyr fra Narvik som har lett for å lage rot uansett hva han tar seg til. Ingen har troa på ham, ikke en gang hans egen mor fordi ingen av dem er spesielt ressurssterke og hver dag er det ofte en stor usikkerhet om de vil komme til å få nok mat og ting til å klare seg med tanke på at de nesten ikke har noe penger, og fra det tredje perspektivet følger vi et tysk flymannskap.

Jeg har aldri lest noe av Jørgen Gunnerud før selv om det er et kjent forfatternavn. Men har nå fått med meg Sju dager i september og den er vel verdt å få med seg. Det er en stillegående spenningsbok der man blir ordentlig kjent med karakterene som er involverte i de tre forskjellige perspektivene, og man vil gjerne finne ut hva som skjer videre. I det siste halvåret har jeg lest Her lå Tirpitz, og Morfar, Hitler og jeg. Selv om det ikke ble noen favoritter for min del, vekket det en lyst i meg om å lese mer om den tiden og bøker som er forbundet med 2.verdenskrig. Samme om det er fikjson eller ikke. Derfor fikk jeg veldig lyst til å få med meg Sju dager i september også.

Selv om romanen er litt stillegående, gjorde det ikke noe. Man blir som sagt godt kjent med karakterene og nysgjerrigheten vekkes. Man vil vite hva som skjer videre. Men skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om bare en historie istedet for å ta med tre forskjellige for det var ikke alle perspektivene som var like interessante å lese om for min del. Skulle ønske han brukte historien om studenten Kristian Kolseth som bare en historie i boka for jeg syns det var mest interessant å lese om ham enn alt det andre. De tre historiene flettes inn i hverandre, men forfatteren gjør det på en ordentlig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden og jeg fikk heller ikke følelsen av å rote meg bort. Men som sagt, det var bare ikke alles perspektiver som interesserte meg like mye.

Sju dager i september havnet ikke på favorittlista, men det er en bok som er kjekt å få med seg enten man er interessert i 2.verdenskrig eller ikke. I den boka er det en type spenning for alle. Selv om jeg ikke likte alle de tre perspektivene, var en av dem særdeles spennende og det var alltid et driv i boka som gjorde lesingen flytende. Selv om slutten ikke var av all forventning (det skal jo mye til i en bok) så var dette en fin og realistisk bok å få med seg. Man blir knyttet til karakterene enten man vil det eller ikke.

Førsteinntrykket var ikke så positivt; tett, bitteliten og MYE tekst! Men teksten er lettlest og underholdende, fint med korte kapitler, tegneserier og illustrasjoner. Likte særlig de personlige kapitlene godt. Mulig jeg ikke er helt i målgruppa, både voksen og relativt belest innenfor feministisk litteratur som jeg er, men jeg skulle ønske boka slo enda litt hardere. Brukte enda litt mer krutt. Men kanskje den er bra som den er for dem som leser den som en første introduksjon? Ser fram til andres omtaler.

Kunne tenkt meg å se oppsettingen som går på Nationaltheatret nå - får gode anmeldelser. Jeg repeterte boken i dag. Den er "liten", men et STORT verk Reading Randi

Tja. Joda. Ikke troverdig på en flekk, men med såpass godt plot at jeg lot meg sjarmere litt likevel. Vår helt er så macho og kjekk og følsom at alle (særlig kvinner) må betro ham alt etter å ha kjent ham i to sekunder, og det er jo kjekt når en skal fakke en seriemorder. Etter hvert tar det makabre fullstendig over, men det hele har en vri som gjør det interessant. Tror ikke jeg skal lese mer av denne forfatteren, men boka var verdt sine 25,- på audible-salg. :-)

Baby blir merket for livet i en magisk kamp hvor moren dør. Som ung gutt kommer han inn på magiskole. Fordi faren hater magi, vet han ingen ting om hva som skjer der. Gutten har større krefter enn han er klar over. Gutten får to bestevenner, en gutt og ei jente. En fiende finnes i magiverdenen, en som har overvunnet døden og som nå har samlet seg en hær. Fienden går med sølvmaske. Lest det før? Ja, så til de grader!! Og selv om det kommer en vri mot slutten, rakk jeg å bli så irritert at da var det for seint for meg. Ikke bare har jeg lest det før, jeg har lest det mye bedre. Personene engasjerer ikke og detaljene i miljøet virker som de er funnet på etter hvert, ikke som planlagte deler av et hele. Så nei, denne serien skal jeg la ligge framover.

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser.

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider)

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot!

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ...

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene.

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne.

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet.

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv.

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et så dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse så mye intellektuelt i så ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg.

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen.

Dette er en slik bok man må få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!