Jeg leser: Alex av Pierre Lemaitre (Syns den er litt oppskrytt), og som nattlektyre leser jeg: Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud.

Grøssere skal da ikke være kjedelig ...

Et barnløst ektepar flytter inn i et hus som ligger øde til og som har mye historie. Huset tilhører Carlies slekt. Nå er det hennes tur til å overta. Huset fascinerer henne og hun blir øyeblikkelig forelsket i det. Hennes mann, Jon, derimot er mer skeptisk. Han har en følelse av at det er noe galt med huset. Ikke designmessig sett, men selve atmosfæren. Han får en konstant følelse av at noen ser på ham; at noen følger hver deres minste bevegelse og opplever stadig merkelige ting. Han er mer utsatt for dette enn Carlie. Jon merker ikke bare en ubehagelig følelse, men han ser også figurer og at noen bruker usynlig, fysisk makt på ham. Det er ingen tvil om at han vil vekk fra huset, men klarer han å overtale Carlie til å flytte til et annet sted siden hun er blindt forelsket i huset?

Grøss er som kjent min favorittsjanger innen bøker og film. Det er en sjanger jeg aldri blir lei av uansett hvor dumt det blir enkelte ganger, men av og til kommer man da over grøssende perler selv om det er svært sjeldent. Jeg vet ikke om det er alderen eller om det er jeg som har sett mange grøsserfilmer og lest mange grøsserbøker at jeg føler meg kurert, men innerst inne håper jeg at jeg en dag blir skremt igjen. Det er jo lov å håpe, men det er bare synd at det er ingenting som skremmer eller overrasker lenger. Det er et stort savn. Jeg hadde håpet på at Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) ville føre til noe nytt, men det gjorde det dessverre ikke. Boka består ikke av annet enn standardelementer i grøssersjangeren. Her er det figurer fra fortiden, mystiske skygger, lyder, folk som blir dyttet av usynlig kraft og mye mer som er typisk innen grøssersjangeren. Det er ikke noe nytt. Det er synd for man blir hverken overrasket eller skremt. Det var som å lese en helt hverdagslig historie.

En annen ting som irriterte meg i boka bortsett fra de typiske elementene en grøssersjanger inneholder, er hovedpersonene Jon og Carlie. De irriterte meg grundig på mange måter. Greit at de står hverandre nære, spesielt siden de ikke har barn og respekterer hverandre høyt og de gjør hva som helst for hverandre. Men det som drev meg til vanvidd var at de alltid stilte dette spørsmålet til hverandre: "Are you okay?" Når en av dem har mareritt. "Are you okay?". Når den ene ser litt syk ut: "Are you okay?". Når en av dem får et rart uttrykk i ansiktet: "Are you okay?". Herregud, omtrent hele boka består av at de stiller hverandre dette spørsmålet: "Are you okay?". Det blir altfor mye pluttipluttiplott for meg. Dikke, dikk. To voksne som duller med hverandre som om de er småbarn. Det blir for latterlig.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) for det meste er allerede sagt. Boka bydde ikke på noe nytt innen grøssersjangeren, historien var altfor forutsigbar og kjedelig, og karakterene gikk meg for det meste på nervene. Jeg savnet mer mystikk, flere grøssende elementer (som skiller seg ut) og en dypere historie. Dette ble for lettvint og kjedelig. Godt at boka var kort og lettlest. Savner å lese grøsserbøker med intens atmosfære og skremmende faktorer. At boka er såkalt basert på en sann historie, gjorde den ikke mer spennende ...

Ps: Boka inneholder også noen gamle bilder av folk som visstnok skal ha bodd i huset tidligere ...

En tegning av profeten Mohammed trykkes i en norsk avis, og Bård Anderssen, den etter hvert nokså profilerte tegneren, tvinges til å leve i skjul for eitrende forbanna islamister. Når han omsider våger seg ut i samfunnet igjen, møter han en horde av entusiaster som hyller ham for hans fryktløshet og steile kamp for ytringsfrihet.

Det er bare et problem. Eller to. Faktisk tre. Han tegnet ikke Mohammed. Han hadde ingen ønsker om å opptre uærbødig eller blasfemisk. Det var ikke en gang hans ide.

Bård Andersen ville bare tegne. Tjene til livets opphold. Utføre et oppdrag. Ironisk nok, tegnet etter en ide av Cecilie.

Kjæresten Cecilie, full av engasjement og vilje til revolusjon. Helt siden de først ble et par for elleve år siden har hun konsekvent kritisert Bård for å ikke ta nok tak. At han er for tafatt, for ubestemt og ukritisk. Redd for konfrontasjoner og en sterk tendens til alltid å vike unna konflikter. Bård tar aldri stilling til betente politiske saker. Bård bare flyter rundt.

Flyter rundt. Akkurat som han måtte gjøre i oppveksten. Stadig pendlende mellom mor og far. Bård tegnet trøstende tegninger på avskjedsdagen i begge hjemmene. Bård godtok stilltiende alle bebreidelser mot den andre forelderen. Bård fløt rundt, uten i stand til å føle, eller tillate seg, noen nærhet. Skuffelsen ville bli for stor den dagen kulden ubønnhørlig ville knuse ham.

Bård lukker øynene for kjærestens vanskelige temperament og stadige nedturer. Han ser hun sliter, men ønsker ikke å ta tak i det ubehagelige. Det går jo over.

Men det går ikke alltid over. Og selv om vi ikke lesker oss i tårer og fordervelse gir det nok drypp til å la seg berøre.

Akkurat nok til at romanen blir mer enn kun en lettlest satirisk underholdningsroman.

Kort fortalt og skjært ned til det mest essensielle: Boken er inndelt i en rekke vesentlige hendelser i Bårds liv. Vi blir kjent med historikken rundt den famøse karikaturtegningen, hans kjærlighetsforhold til Cecilie og det vanskelige forhold til sin far. Traumer, konflikter, sykdom og død.

Dyptpløyende, livsomveltende opplevelser altså, men vi drukner aldri i følelser. Nettopp dette skal også være forfatterens intensjon. Bårds historie er en protest mot det sedvanlige emosjonelle overflod, hvor vi føler så sterkt og intenst at den eneste måten vi kan gå videre på, er å velte oss rundt i en påfølgende emosjonell hendelse. Slik blir dog altså alt, paradoksalt nok, overflatisk og uekte.

Dette poengteres særlig godt i Bårds forhold til faren. En litt mektig, tilsynelatende uinteressert far med store humørsvingninger. En far han ikke kan tillate seg å føle nærhet til fordi fallhøyden blir så ubarmhjertig stor når faren i neste sekund stenger ham ute. Så gjør også denne avstanden inntrykk i en ellers satirisk semikomedie.

Skjønt, utpreget morsom er den ikke. Den inneholder likevel såpass mange sleivspark til alskens episoder og institusjoner i norsk kultur og samfunnspolitikk, at gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy. Tidsbildet er korrekt nok til å kose seg fra ende til annen. Du kan lese denne romanen som ren tidtrøyte og underholdning, men vit at det er noe mer ved den.

Tematikken er interessant: Hvordan noen, for å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller behov for underholdning, blir fremstilt annerledes enn man selv føler man er. Man viser frem kun en side, man karikeres, blir en tegneseriefigur. Overflatisk, falsk, aldri hel. Kjæresten din ser deg som en. Ekskjæresten som en annen. Din far. Din bestevenn. Avisjournalisten og leseren.

Omverdenen hyller ham. Kjæresten kritiserer ham.

Forfatteren viser en god innsikt i det menneskelige sinn og tegner fine endimensjonale bilder av sine personer. Letter litt på sløret, men akkurat lite nok til å understreke sitt poeng.

Ironien er total. Bård Anderssen er ingen oppvigler som tegner Profeten og forsvarer kunstverket for alt det er verdt. Han profilerer seg ikke som ytringsfrihetens mann og taler ekstremistene midt imot. Tvert imot. Han tegnet bare en bussjåfør med turban. Ikke noe annet.

Plutselig ble det brukt imot ham. Plutselig satte avisen tegningen i en helt annen kontekst. Som et profeti, eller det ytterste hån, prinsippet om ytringsfrihet fullstendig satt på spissen.

Bård Anderssen ville jo bare tegne.

Hørte NRKs radioteaterversjon, så skal vel ikke uttale meg for mye om boka som sådan. Men likte den godt selv om den var noe forutsigbar.

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.)

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper.

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen.

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre.

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte.

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen.

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs.

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst frem når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok på 217 sider, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt.

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Ser det er flere bøker i samme serien, innbundet og rundt 400kr, men satt ned betraktelig.

Da har jeg bestilt den du linker til der,det må da være et godt tilbud - innbundet, før 420kr. nå 129

Fikk boken i dag, mulig jeg må kjøpe den andre også ja.Innholdet i denne er: Maria Magdalena ev. (og innledning til), Filipeev., med innledning til, Frelserens dialog, og En manikeisk salme

Jeg skal se når jeg får boken - om jeg må kjøpe en til.

Jeg bestilte Maria Magdalena evangeliet jeg, trodde det dekket det samme. (?)

Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det.

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.

I helga skal jeg psyke meg opp til å møte opp på min mors 70 - års dag førstkommende tirsdag. Jeg hater slike anledninger for smalltalk er noe av det verste jeg vet (jeg mestrer det bare ikke), og jeg har ikke noe forhold til slekta ellers heller. Men det er snakk om en kveld, så det må jeg vel overleve og hva gjør man ikke for sine foreldre?:)

Men i mellomtiden blir det lesing i helga og jeg leser i: Stalker av "Lars Kepler" og Historiefortelleren av Jodi Picoult. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Alex av Pierre Lemaitre før helga er over. Kommer ikke til å bli ferdig med alle disse, men håper jeg leser ferdig minst to av bøkene før helga er over.

Ellers er det stille og rolig som vanlig, og jeg kjeder meg fordervet, haha. Jeg og denne kjedsomheten.

God helg til dere også.

Absolutt ikke det jeg hadde forventa av denne forfatteren, men en god bok likevel. Mer politisk og "litterær" enn de deilige grøssene og voldsomme spenningen hun pleier å servere.

En fantasifull beretning om munkeliv på Munkholmen. Boken er et funn for trøndere, men også morsom lesing for ikke-trøndere. Det handler litt om aktiv oppvekst også - På Lademoen i Trondheim.
Mer i bloggen

12 år gamle Sierva Maria de Todos Los Angeles vokser opp hos sine foreldres slaver. Hennes far, markien, er for opptatt med sine sysler til å legge merke til henne, og hennes mor næret et hat mot henne så fort hun kom ut i dagslys. I redsel for å ikke kunne stagge sin lyst til å drepe henne, nekter hun stadig å ha datteren i sitt hus.

I stedet for har Sierva Maria hele sitt liv blitt passet på av Dominga de Adviento og de ande slavene i husholdningen. Hun snakker deres språk, har adoptert deres skikker og væremåte. Hun synger deres sanger, forteller deres sagn, fråtser i deres mat og danser deres danser. Som et uønsket og uelsket barn lever hun sitt eget liv, uavhengig av andre, blottet for samvittighet og hang til sannhet.

En dag hun er ute på markedet blir hun bitt av en hund som senere dør av hundegalskap. Jentungen blir raskt rabiat selv, om hun ikke alltid har vært det, oppvokst i en kultur vesensforskjellig fra markiens skrevne og uskrevne lover om akseptabel fremtoning. Det debatteres heftig om hun er smittet av hundegalskap eller om selve djevelen har bosatt seg i hennes sjel. Faren, gjennomsyret av samvittighetsnag og katastrofalt forsinket kjærlighet, er villig til å ofre alt for å helbrede henne.

Alskens remedier og behandlingsformer tas i bruk, både fysisk og mentalt. Fullstendig ødelagt av all verdens utrensningsprosesser sendes hun til et kloster for den siste pleie og djevleutdriving.

En av biskopens mest betrodde, Cayetano Delaura, opplever et kall fra Gud om å hjelpe denne stakkars piken med det sagnomsuste lange håret. Han reiser til klosteret og opplever raskt å bli ugjenkallelig betatt, fullstendig ute av stand til å la være å elske henne. Like raskt faller også Sierva Maria for ham.

Verken motgift, hellige bibelvers eller kjærlighet kan redde det fortapte, torturerte pikebarn. 200 år senere er forfatteren selv vitne til det fascinerende, dog akk så makabre, funnet av hennes etterlevninger. Uendelig mange meter med det vakreste hår.

Så skriver han i alle fall. - Allerede i forordet. Som ung journalist setter han funnet raskt i sammenheng med sagn han selv har vokst opp med. Og alt dette forteller han med sin sedvanlige magi, akkurat så blomstrende og fargerikt at man sluker hvert ord. Lar seg rive med og lever seg inn i.

Selv skildringene av Sierva Marias kjødelige mor virker forlystelig, tross hennes generelle uappetittlighet og gjennomsyrede ufinhet, der hun velter seg i sin enorme nakenhet. Kontinuerlig fråtsende og fisende. Fullstendig uten trang eller evne til å elske annet enn til sin egen fordel.

Og der hvor vi ellers ville vært frastøtt over ideen om et kjærlighetsforhold mellom en 12 år gammel jente og en mann på nærmere førti, leser vi det hele som et eventyr. Gabos magiske univers trollbinder oss fra første stund. Slik som i flere av hans øvrige romaner gis det ikke rom for å fordømme slike umake forhold, det nærmest glorifiseres i all dens naturlighet, selv om utfallet ofte er tragisk. Særlig her.

Vi kan ikke la være. Hans romaner er som de reneste eventyr ispedd faktiske hendelser, med en overflod av historier og sagn som flettes inn i hverandre. Ordrekkene virker endeløse, men samtidig høyst velkomne i all dens fargerikdom. Å beskrive Om Amor og andre demoner er fånyttes. Gabo sier selv alt som kan sies.

Med sine 200 sider og det relativt vesle persongalleriet er dette blant forfatterens enkleste og mest forståelige romaner, også for uerfarne Gabo-lesere. Ønsker du å lese deg opp på hans verker, er dette en fin introduksjon. Dens fortryllende underholdningsverdi og fortellerglede vil gi deg et uimotståelig ønske til å lese mer av ham.

Han har den virkningen.

Ingen kan redde denne selvhateren ...

Det er ingen hemmelighet at jeg hater hvordan jeg ser ut, jeg hater hvordan jeg er og jeg hater den personen jeg har blitt. Jeg vasser i selvforakt. Jeg hater alt som har med meg å gjøre. Jeg har heller ingen drømmer eller mål. Og fremtiden min har jeg ingen tro på. Så jeg tror at ingen mental coach kan forandre synet på meg selv og livet ellers. Jeg er heller ingen fan av såkalte selvhjelpsbøker. Jeg har ingen tro på at de er til noen hjelp, men leser såkalte selvhjelpsbøker som interesserer. Alt er avhengig om hva temaet er. Men at de skal hjelpe, tror jeg neppe. Jeg leser noen slike bøker hvis de inneholder interessante temaer.

Øyvind Hammer har blant annet vært mental coach for skiskytterkongen Ole Einar Bjørndalen. Før Hammer ble mental coach var han selger, og han beskriver som disse yrkene som veldig like. I boka beskriver han sitt yrke som mental coach, hvordan han jobber som motivator; å inspirere andre til å tenke, handle og leve litt annerledes når man er misfornøyd. Hvordan gjøre ting bedre og få det bedre med seg selv. Det er bare noen få ting han skriver om. Han tar også opp temaer som motivasjon, tips til å komme seg videre etter å ha slitt med noe, tilstand og han har også med en metode som han kaller "Dra i strikken" (noe jeg ikke vil gå nærmere innpå for de som ikke har lest boka for jeg vil ikke røpe noe). Han skriver også litt om samarbeidet med Ole Einar Bjørndalen, hvordan de jobbet sammen og Bjørndalens feiler og seire.

En annen kjent mental coach er Erik Bertrand Larssen. Jeg leste hans bok Bli best med mental trening i 2013 og jeg har sett litt av programmet hans på TV, og det han og Øyvind Hammer har til felles er: at man må gå ut av komfortsonen for å nå høyere mål og mål generelt. Personlig har jeg ikke sans for mentale coacher, men foretrekker Bertrand Larssen fremfor Hammer fordi Bertrand Larssen virker tøffere, mer brutal. Men ærlig talt. Tror ikke noen av disse eller andre mentale coachere hadde hatt en eneste sjanse til å endre mitt tankemønster. Jeg er altfor negativ og jeg har gitt opp meg selv for flere år siden. Tror ikke noen kan forandre på det ...

Hammerkoden er interessant å lese. Som sagt har jeg ingen tro på selvhjelpsbøker; at det skal virke, men leser enkelte slike bøker hvis det inneholder temaer som interesserer meg. Boka består av enkle grep til hvordan man kan forandre livet sitt, og har med noen personlige erfaringer. Selv synes jeg innholdet i boka blir litt for tynt. Syns ikke boka inneholder mange nok eksempler på at Hammerkoden virkelig virker. Syns boka kunne ta med folk som har brukt Hammerkoden for å se om livene deres har blitt bedre etter det eller ikke. Det var et stort savn. Og tipsene om å tenke annerledes, hvordan forandre på små ting og vaner i livet var ikke spesielt motiverende eller tankevekkende. Skulle ønske han gikk hardere til verks ved å bruke en mer spennende skrivemåte for måten han skrev på var egentlig ganske tørt og kjedelig. Det blir litt vel monotont i lengden. Hammerkoden var lettlest og informativ, men boka ga meg dessverre ingen inspirasjon eller motivasjon til å forandre på noe. Boka ga meg dessverre ingen lyst til å utføre noe som helst og mentale coachere skal jo liksom motivere ...

Snart 10-åringen her elsker "En pingles dagbok"-serien, samme med "Timmy Tabbe" og "Tom Gates: Min Geniale verden". Alle disse bøkene er i samme sjangeren, mye humor ispedd noe tegninger som gjør det lettere og mer spennende å lese dersom de leser på egenhånd. "Rampete Robin" bøkene er også populære, disse fås forresten både som lettleste bøker som barna kan lese på egenhånd og i samlebøker som egner seg bedre for høytlesning.