Hva om Norge ble splittet i to?

Er det noe jeg er livredd for så er det å anmelde dystopier/fremtidsromaner fordi det syns jeg er konsepter som er vanskelig å forklare på en "fornuftig" måte ... Så jeg har grudd meg lenge til å anmelde denne boka for å si det sånn. Jeg har jo lest noen dystopier oppgjennom årene selv om det ikke er helt min sjanger. Og noen dystopier har jeg likt bedre enn andre. Syns dystopier har så blandet kvalitet. Men en dystopi som jeg virkelig liker er Fluenes herre. Liker noen andre også som jeg syns det er unødvendig å ramse opp her og nå ...

Splittelsen handler enkelt og greit om Nord-Norge mot Sør - Norge og selve splittelsen skjer i Trondheim (av alle steder) som er min nærmeste by. Teknisk sett er Orkanger min nærmeste "by", men siden Orkanger ikke fikk bystatus før i fjor og ikke ligner en by i det hele tatt så klarer jeg ikke å ta Orkangers bystatus så veldig seriøst. Dessuten er jeg heller ikke glad i det stedet eller folka som bor der heller. Har møtt mange orkdalinger og de fleste er temmelig kalde og egoistiske. Men nok om det. Splittelsen i boka skjer i Trondheim hvor det blir laget et avgrunn ved hjelp av et kraftig jordskjelv. Ordføreren i Tromsø Kommune, Martin Varg, benytter seg da av anledningen til å nekte å samarbeide med folk i sør lenger. Norge blir fra da av delt i to. Og tiden vi er i er mellom 2036 og 2103. Vi møter også blant andre Gabriel Swahle Barth - Kræmer (et stødig navn kan man si) som er en voksen mann i sine beste år og han er løytnant. Han får et oppdrag om å være en slags representant/advokat for en veldig ung fange som nekter å kommunisere og har blitt tatt til fange for mistanke om å være en landssviker. Kommer Gabriel til å få fangen til å kommunisere i det hele tatt? I tillegg er Gabriel far til Max og de går ikke alltid like godt overens. Begge er noen stabeister og har vilje av stål. Så her er det både litt jobbproblemer og familieproblemer, noe som regel alle sliter med en gang i blant, men det store spørsmålet for Gabriel og alle de andre karakterene i boka er ... vil Norge noensinne forenes til en nasjon igjen? Eller kommer Nord og Sør alltid til å være fiender og jobbe mot hverandre?

Av en eller annen grunn har jeg alltid vært skeptisk til dystopier, men som sagt før så har jeg da også lest og likt noen dystopier. Jeg liker bøker som er annerledes, men syns av og til at dystopier kan være litt vel hinsides. Misforstå meg ikke. Jeg liker å lese både virkelighetsbøker og bøker som dikter opp det ene og det andre, så jeg er åpen for alt når det gjelder bøker, men det jeg har i mot dystopier er at det er en sjanger som lett blir hauset opp av andre og det er mange bøker som har fått mye skryt fra den sjangeren som jeg ikke har likt, men som har blitt elsket av mange andre. Derfor er jeg spesielt skeptisk til dystopier.

Men det interessante med dystopier en gang i blant er at det er jo litt moro å tenke på hva om det og det skjedde i virkeligheten? Hva om det ene etter det andre systemet bare kollapset og hele verden blir ut av styr og når en slags apokalypse? Det er litt moro og prøve å forestille seg det å våkne opp til et helt nytt samfunnssystem med helt nye "regler" eller ingen regler i det hele tatt. Det hadde vært utrolig rart.

Splittelsen er vel den første dystopien jeg har lest som er satt i Norge og det gjør det hele mer "virkelighetsnært". Man "føler" akopalypsen "nærme" seg på en helt annen måte enn man gjør når man leser amerikanske dystopier. For samfunnsnedbrytelse tror man jo ikke kan skje i "trygge" Norge, så det er litt artig å lese en bok som et eksempel på det og få noen til å forestille seg hvordan det ville ha vært. Det blir samtidig litt virkelighetsfjernt også, men det er det som gjør boka hovedsakelig interessant. Hva om noe sånt virkelig skjedde i Norge? Hvordan ville folk ha reagert da og hvordan ville ting ha blitt annereldes hvis en slik landskatastrofe skjedde?

Boka inneholder mange spennende karakterer og oppbygde situasjoner. Det er spennende å lese om en tid vi selv ikke befinner oss i og man vil se utviklingen videre. Personlig savnet jeg litt mer hardbarket språk, mer vold (i og med at dette er en dystopi), og noe sjokkerende. Savnet å lese om noe som skikkelig rystet. Det er jo det som er meningen med dystopier. Det skal være rystende lesing, men Splittelsen var ikke så rystende som jeg hadde håpet på den ville være. Alt i alt en en god bok jeg leste på få dager og en av de bedre (få) dystopiene jeg har lest på en stund.

Enten så har oversetter gjort en dårlig jobb, eller at Adler-Olsen selv har gjort et slett arbeid. Språket i denne romanen er dårlig, litt vel mye smilerynker og "uheldig" dialog. Plottet er bra, spennende og uforutsigbart, humoren på plass, men resten skurrer.Jussi kan bedre.

Hysteriske kvinnfolk, hverdagsdrama og hukommelsestap. Alt dette i en og samme bok ...

Alice våkner opp i et treningssenter og tror hun er ti år yngre enn det hun egentlig er (i virkeligheten er hun 39 år), og hun tror hun opplever sin første graviditet når hun våkner opp. At hun er bare noen uker på vei, noe som er helt feil for hun har allerede tre barn og hun husker selvfølgelig ikke hvorfor hun er i en alvorlig konflikt med sin mann og hvorfor de midlertidig ikke bor sammen. Og hva var det som var årsaken til at Alice kollapset og at hun fikk hukommelsestap? Og kommer hun noen gang til å huske de ti siste årene igjen og bli kjent med sine egne barn på samme måte som før? Er det noe hjernen hennes prøver å fortrenge? Eller vil livet hennes bli forandret for bestandig?

Jeg leste Ektemannens hemmelighet i fjor av samme forfatter og hadde da ingen høye forhåpninger (som vanlig), og likte den noen få hakk bedre selv om Ektemannens hemmelighet ikke var all verdens heller, men Det Alice glemte var katastrofalt i forhold.

Det Alice glemte er en veldig ensformig bok, og boka er på nesten 600 sider. Hele boka dreide seg nesten bare hennes første graviditet. Det var et gjentagende tema som jeg ble innmari lei av å lese om. Er det noe jeg hater så er det dagens mødre, spesielt de gravide og de nybakte. De tror de har førsteprioritering på alt og eier hele verden, og ser ned på oss som er single og barnløse. Lurer på hva vi i all verden bruker tiden til. Dessuten liker jeg ikke barn heller så denne boka var skikkelig en pine for meg å lese. Dessuten likte jeg ikke noen av karakterene heller. De ble for dramatiske, oppmerksomhetssyke og det blir som å lese om "fotballfruen". Alt skal være perfekt og strukturert, fra A til Å.

Handlingen besto heller ikke av annet enn spekulasjoner, sladder og spørsmål. Handlingen var bare vås i grunn. Ingen fremgrang og ofte føltes det ut som om "handlingen" sto fullstendig stille. Så mange sider, men ingen spenning. Er det rart man føler seg litt snytt når man endelig har lest ferdig boka og tenker; var det alt? Jeg hadde forventet meg noe stort, noe gigantisk, en rystende avsløring. Hva som helst og da jeg ble ferdig med boka satt jeg igjen med ikke noe annet enn en stor skuffelse. Selv om det er en stor murstein, brukte jeg heldigvis bare få dager på å lese den ferdig fordi den var jo veldig lettlest og ikke spesielt utfordrende på noe vis.

Det Alice glemte er noe jeg helst vil bare glemme og heldigvis er den fort glemt også. Syns skrivemåten og handlingen var bare irriterende og kjedelig. Det var mange av karakterene jeg hadde bare lyst til å riste i og klappe til. Boka ble rett og slett for masete enn underholdende. Jeg fikk helt vondt av boka og ville bare bli ferdig med den fortest mulig. Chick - lit (damelitteratur) er visst ikke noe for meg. I hvert fall ikke noe ofte.

Ingen årsak:) Jeg ble mest lei av å lese om den kvinnelige sjefen og mannen hennes. Hverdagsproblemstyr som jeg kaller det, haha. Syns det ble for mye av det private enn den kriminelle saken:/

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:

«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien.

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet.

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer."

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille.

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist.

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott.

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp.

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ...

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ...

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!