Det finnes mange interessante "tungvektere" her - skal ikke ramse de opp. Men vil man ha en liten, folkelig, overkommelig en, synes jeg denne var veldig grei

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Det er opp til deg:)

I helga som var leste jeg ferdig I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik. Og jeg er godt i gang med Savner deg av Harlan Coben som er min nattlektyre. I morgen skal jeg begynne på en ny stuelektyre som er Kjære søster av Rosamund Lupton.

Håper du hadde en god helg og ønsker deg en god sommer hvis du bestemmer deg for å ta en pause.

Det er jo ikke for sent, da! :-)

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.

"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.

Har lest to bøker seinere i serien, nå falt en del ting på plass! Men godt gjort at det har funka fint å lese disse bøkene utenom rekkefølge. Ikke fullt så nervepirrende, men Jack the Ripper-varianter er alltid spennende.

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet.

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min.

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon på et vis er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse.

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand.

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124)

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger!

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag!

Alex er en ung kvinne som har alt det menn drømmer om. Hun er vakker, klok, verdensvant og vet hva hun vil, men hun prøver å fremstille seg som sårbar. Er alle som du tror de er? ...

Jeg er alltid skeptisk til bøker som får mye snakkis. Slike bøker har jeg en tendens for å ikke like. Jeg blir nysgjerrig, leser de bøkene som blir snakket om (som oftest), men ender alltid opp skuffet. Slike bøker som Alex minner meg veldig mye om bøker som Flink pike av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins. Hvorfor disse bøkene har blitt så store og populære er for meg en gåte fordi det er visstnok bøker som både overrasker og sjokkerer på mange måter, men ikke for min del. Jeg liker sjangre som grøss, krim og thrillere, men det er sjeldent at bøker overrasker meg. Jeg ble skuffet over hvor kjedelige bøkene Flink pike og Piken på toget var. Det samme ble jeg med Alex. Dette er bøker som vil så mye på kort tid og det funker ikke. Istedet for å overraske blir slike bøker for meg for åpenbare og masete. Man vet lenge før det skjer, hva som egentlig skjer og da blir man sittende igjen med en kjedelig bok (jeg avbryter aldri bøker). Og det er skuffende. Hvorfor "hate" en bok som mange andre "elsker"?

Men man kan jo ikke like alt her i verden og en mening er en mening, og det er ingen hemmelighet at jeg er en kresen leser. Jeg vet hva jeg vil ha i en bok, men det er sjeldent jeg får det. Likevel leser jeg bok etter bok i håp om å finne de "rette" bøkene. Noen faller i smak, andre ikke. Sånn er det med den saken. Hvorfor jeg ikke likte denne boka? Det var de psykologiske elementene. Misforstå meg ikke. Jeg liker psykologiske thrillere veldig godt, men når den psykologiske "vridningen" på det hele blir for tydelig altfor tidlig, da er det kjedelig og ikke minst skuffende. For er det ikke meningen at man skal bli overrasket og forbauset av slike bøker? Og når man ikke blir det, og ser det lenge før det skjer, da føler man jo at forfatteren har failet. Det er jo kjipt.

Det var ikke bare denne "overraskelsen" som skuffet meg, men også persongalleriet. Jeg fikk ikke helt sansen for dem. Alex er den hun er og det var ikke noe overraskende med henne. Politifolka er som vi har lest om så mange ganger før. Sjefen av teamet, Camille er en såret mann. Hans kone ble kidnappet og aldri funnet, og han har aldri helt kommet over tapet. Han lever nå sammen med en katt og Camille er stort sett sur og gretten. Irritabel. Han hater vendingen livet hans har tatt og samtidig hater han å være kortvokst. Han blir heller ikke videre glad når han må ta kommandoen over en kidnappingsak som minner han bare mer om tapet over hans gravide kone. Han vil ikke rippe opp i gamle sår, men skjønner han ikke har noe valg enn å ta saken. En kvinne er kidnappet og det er bare et vitne. Klarer de å finne denne kvinnen før det er for sent?!

Alex hadde et godt utgangspunkt med gufne elementer, men jeg som har lest mye skrekk og sett mye skrekk, skal det mye til for at jeg skal bli skremt og i det hele tatt bli revet med. Savner å lese noe som får meg til å glemme omgivelsene fullstendig og bli oppslukt i hver side. Glemme følelsen av at man leser, men at man er i boka. Likte at boka hadde veldig mørk innhold og var noe grafisk, men som sagt: Det skal mer til for å sjokkere meg ...