Første møte med Charles Boxer ...

Robert Wilson er kanskje aller mest kjent for boka; Et lite drap i Lisboa. Nå har forfatteren kommet med en ny krimserie med Charles Boxer i hovedrollen. Charles Boxer har tidligere vært både politietterforsker og soldat. Nå er han frilans som kidnappingskonsulent.

Mye på en gang
I Den største straffen er det veldig mye som skjer. Riksmannsdatteren Alyshia D'Cruz er bare 25 år og lever et bekymringsløst liv i London helt til hun blir kidnappet. Charles Boxer får et oppdrag om å komme i kontakt med kidnapperne og det som er så spesielt med denne kidnappingssaken er at de ikke krever løsepenger, noe kidnappere vanligvis er ute etter. Hvorfor har de da kidnappet henne da de ikke krever penger? Mens Charles Boxer prøver å komme til bunns i det, får Alyshia virkelig gjennomgå. I mellomtiden planlegger London sommer OL. Alyshias far er indisk, og han vil starte en el - bil produksjon. Har noe med alt dette noe å gjøre med kidnappingssaken eller har kidnapperne helt andre motiver? Og vil Charles Boxer klare å løse saken helt alene?

Spennende hovedkarakter
Charles Boxer er en forfriskende person. Han går sine egne veier og gir aldri opp. Han er ikke en helt vanlig fyr. Han har sine egne måter å jobbe på og en spesiell måte å straffe andre på, noen liker det og andre ikke. Han er ikke den som gir opp med det første og som lytter til sine sterke psykologiske innsikter. Og som de andre karakterene i boka har han også sine mørke hemmeligheter.

Selv om innholdet har en handling der mye skjer, oppleves det ikke som rotete eller famlende. Det er bare det at ikke alt var like interessant å lese om. Ikke alle aspektene i boka var like fengslende. At persongalleriet var meget stort, gjorde heller ikke noe. Det ble ikke forvirrende og man blir heller ikke "lost". Forfatteren skriver på en oversiktelig måte og han er meget god når det gjelder miljøbeskrivelser. Det gjør det lett å se for seg stedene karakterene befinner seg.

Den største straffen ble en stor skuffelse og ikke den krimboka man hadde forestilt seg. Det beste var Charles Boxer som var noe annerledes hovedperson i en slik krimbokserie. På grunn av ham blir også neste bok lest. Spennende hovedrolleinnehaver, men ingen fengslende handling. Krysser fingrene for at neste bok i denne serien kanskje er bedre.

PS: Dette er første bok i Charles Boxer serien.

"Den siste gode mann" begynner bra, og det er godt driv over boken. Så skjer det en endring i del 2 - er det et filmmanus jeg leser, eller? Jeg tror ikke dette med to forfattere er lurt - det er tydelig at filminstruktøren har hatt hovedansvaret for siste del. Dette blir rett og slett for dumt og mistet all troverdighet

Jeg likte den godt, ikke pga twistene, men tror jeg er den eneste som likte skrivemåten hans. Den er annereldes. Og du er ikke den eneste som står alene om en mening om bøker. Jeg har ofte ikke likt bøker andre har elsket, og omvendt. Så har ofte stått helt alene når det gjelder vurdering av bøker, men har begynt å bli vant til det;)

Islandsk krim har blitt ganske populær i Norge - det forstår man godt etter å ha lest DNA. Utrolig spennende, og med et tema som kan interessere lesere som ikke er pasjonerte krim-lesere også. Mer om denne i bloggen

Takker Bjørg. - Og ja, jeg er enig med deg i den vurderingen - Det er ikke det beste hun har skrevet.

Tidligere denne uka har jeg lest Familieforbannelsen av Gareth P. Jones, og Linda - som i Lindadrapet av Leif GW Persson.

Nå leser jeg Dere finner meg aldri av Robert Wilson og The Haunting of Sunshine Girl av Paige McKenzie. Paige McKenzie har sin egen spøkelsesserie på YouTube. Bare søk på boktittelen så finner man det. Boka er litt basert på serien, men mange av hendelsene er ikke med fra serien og noen av karakterene er ikke med i boka.

Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne med Everest av Odd Harald Hauge. Den har jeg store forventniger til, så håper det ikke ødelegger alt:)

Selv ser jeg mørkt på lysere årstid. Ser at dagene er lysere mye lengre nå enn før og det er jeg ikke fan av. Jeg er sikkert den eneste som liker mørketiden. Synes det er mer avslappende enn alle de lange og lyse dagene som aldri tar slutt.

God bedring:)

Squeeee! (Ekte fan girl-lyd.) Tenk, en fan fiction i bokform. En "chosen one"-fan fiction! Hadde gleda meg lenge, og boka sto definitivt til forventningene. Måtte posjonere den ut for at den skulle vare lenge.

Ingen skildrer forelskelse som Rainbow Rowell. Det er så det suger til i mellomgulvet. Og her er det magi og monstre og vennskap og mørke (veldig mørke!) hemmeligheter i tillegg. What's not to like? (Ok, jeg synes det ble for mange skifter i synsvinkel. Når det er så spennende og jeg bare vil sluke boka, så kan jeg jo ikke følge med på hvem som forteller i tillegg! Men pytt.) Og når de omsider innser at det er følelser på gang... Squeeeeee!!

Når en idyllisk småbygd blir til et mareritt ...

I sitt eget hjemsted skal man føle seg trygg. Trygg nok til å gå turer. Trygg nok til å treffe kjente, og trygg nok til å finne på ting. Men det er ikke alltid slik. På fleste steder, både i byer og bygder, skjer det ting som mobbing, ran, voldtekt, og andre forferdelige ting. Forferdelige ting kan skje med alle. Ingen er immune mot det. Noen blir også utsatt for større fare enn andre.

I Matres bok Kledd naken er høyst aktuell angående voldtekt. Hvor ofte hører vi ikke om voldtekt i nyhetene? Det er ukentlig og ofte hører vi om det flere ganger i løpet av uka. I periodevis hører vi også om serievoldtekt, noe som det var mye av i Oslo rundt 2011/2012. Da hørte man nesten om ikke noe annet.

Levende mareritt
Iselin opplever hennes største mareritt da hun blir voldatt. Å bli voldtatt er mer enn ille nok i seg selv, men enda verre er det vel å bli voldtatt av noen man kjenner. Hun blir voldtatt av en nær venn av familien. Istedet for å anmelde det til politiet, bestemmer hun seg for å holde den sjokkerende hendelsen hemmelig til enhver pris. Hun ser ikke på seg selv eller bygda på samme måte lenger. Alt er forandret. Til og med henne selv. Sakte, men sikkert trekker hun seg fra alt og alle, samtidig som hun later som ingenting. Hun bor sammen med mannen sin Tore, som ofte er borte på grunn av jobben hvor det innebærer mye reising og sammen har de to barn. Hvor lenge kommer hun til å klare å holde på denne grusomme hemmeligheten? Spesielt når voldtektsmannen, som nevnt er en venn av familien som hun ser omtrent daglig, enten hun liker det eller ikke. Samtidig kommer han med små trusler for å vise hvem som har makten. Iselin bor i en bygd i Hardanger der "alle kjenner alle", og hun er livredd for at noen skal få vite hva som har skjedd.

I 2012 debuterte Agnes Lovise Matre med Stryk meg over håret, og Kledd naken er en helt annen bok på mange måter. Kledd naken er om frykt, skam og mistrivsel i aller høyeste grad. Hvordan skal man leve med frykt og skam, og samtidig prøve å gå overens med seg selv og andre uten at noen merker noe? Hele Iselins nye tilværelse blir satt på prøve. Hva om noen finner ut hva som har skjedd? Hva kommer til å skje da? Mens man leser boka oppleves den både som roman og psykologisk thriller. Det er også vanskelig å ikke føle sympati med Iselin. Selv om man ikke har vært i en lignende situasjon selv, så er det "lett" å forestille seg frykten og frustrasjonen hennes. Man føler den samme villrådigheten som henne. Man vil bare at hun skal ha det bra igjen til tross for omstendighetene.

Vonde bøker må også leses
Kledd naken er helst en bok som bør leses istedet for å lese om fordi selv om mye er sagt her, er det ingenting som er avslørt, og av og til må man lese vonde bøker. Selv om dette er en vond bok å komme seg gjennom, er det verdt det, og man må ha en dose realisme. Dette er et bevis på at livet ikke går på skinner, og at det faktisk skjer forferdelige ting her i verden. Det er bekreftet at det kommer en oppfølger, og av den ønsker jeg meg mer snikende uhygge og at den blir enda mer nervepirrende. Det var de to tingene som manglet litt i Kledd naken. Bortsett fra det er Kledd naken en god og realistisk bok.

Følte det på samme måte som deg. Shantaram var fantastisk på alle måter, mens Fjellets skygge ble bare en blek kopi:/

Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker.

Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikk. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren.

I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ...

Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ...

Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå.

Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.

Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)

Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan).

Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Enig for historien hadde et godt ugangspunkt i seg selv, men den kunne ha blitt gjennomført så mye bedre:/ Jeg fikk dessverre ingen gysninger av den boka:/

Jeg liker krim med overnaturlige elementer. Historien hadde et godt utganspunkt, men syntes det hele ble for forutsigbart og slutten på det ble på en måte komisk:) Så denne boka var ikke helt det store for meg heller:)

Hvem kunne ant at historiske neser kan gjøre sånt inntrykk...

Absolutt ikke!

Nei, du "må" ikke. Men du kommer uansett til å få lyst til å lese den etterpå, dersom du leser "M Train" først ... :-)

Denne likte jeg! Relativt klassisk fantasy, men veldig bra gjennomført. Blir voldsomt engasjert i personene. Gode parallellhistorier som så vidt føres sammen når boka slutter. (Så jeg MÅ jo høre bok to!) Litt Locke Lamora-stemning over universet.

Herlig oppfølger av "Just kids"!

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat så helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand.

"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger.

I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk. Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme.

Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent).

På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker.

"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)

Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet".

Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.

"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O.

I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)

Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk!

"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)

Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!"

Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...

"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)

Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)

Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. Det gjorde den også i denne boka ... "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...

I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, men blir skuffet ...

"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen.
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.

Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)

Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg!

Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!

Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!