Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? Må de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter?

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ...

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107)

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles.

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ...

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:

"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt."

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ...

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv.

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma. I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende.

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de må skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen.

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer!

Det er godt å høre at du kommer til å titte innom, og jeg skjønner deg godt. Det er ikke alltid jeg føler for å kommentere bestandig jeg heller når jeg ser interessante tråder, og derfor må vi gjøre det som føles er best for oss selv. Når ting føles som tvang er det ikke gøy lenger. Så man må gjøre det man føler er riktig:) Godt å vite at du fremdeles kommer til å stikke innom bokelskere slik at kontakten ikke blir helt brutt, og god bedring:)

Det var uventet og trist nyhet:/ Fint at noen andre overtar, men det blir ikke det samme:/

Natt til onsdag ble jeg ferdig med Night Shift av Stephen King. Samme natt begynte jeg på Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh som jeg skal begynne på. Siden forrige helg har jeg lest i Dukkehuset av M.J. Arlidge som jeg også skal fortsette med. Tro kanskje jeg blir ferdig med den i kveld ... Neste bok på leselisten er Vinternatt (norske kriminalfortellinger) - utvalgt av Nils Nordberg, men tror ikke jeg rekker å begynne med den før neste uke.

Takk for alle innlegg og håper du titter innom selv om du ikke lenger kommer til å ha ansvaret for denne tråden:)

Boken er spennende fra første side og vanskelig å legge fra seg. Denne likte jeg veldig godt.
I stedet for at det er forskjellige handlinger i boken og at historien utspiller seg over tid og sted, følger vi med hovedpersonen gjennom boken uten at det er en andre hendelser innblandet. Man jakter ikke på noen drapsmann og man må ikke vri hjernen for å forstå hva som skjer. Likevel er slutten overraskende. Alt dette gjør at boken skiller seg ut fra andre krim romaner. Dette er en bok som er lett å lese og man blir fort ferdig med den. Anbefales!

Jeg skjønner ikke hvorfor andre synes denne boken er dårlig. Kun for boka ikke er den type sjanger som Kepler før har skrevet og ikke har med Joona Linna? For at man skal kunne omtale en bok, ta stilling til om en roman er bra eller dårlig, bør man ha et åpent sinn til alle sjangre. I hvert fall til noen. Ikke bare gi dårlig omtale til alle bøker som feks ikke er krim.

Til saken; boka tar opp et uvanlig tema som er med på å gjøre boken spennende, men likevel ikke gjør den tung å lese. Man begynner å lage seg tanker rundt dette temaet og jo mer man leser i boka, jo mer tankespinn får man. Den bygger seg opp mot en spenningstopp som jeg ikke synes skuffer. Ikke akkurat noen "page turner", men overhodet ikke noen dårlig bok.

Uventet ekspedisjon ...

Martin er Audis reklamemann. Han er egentlig eventyrer, og Audi hyrer ham til å reklamere for dem i ekstreme situasjoner. Selv er han desperat etter en ny ekspedisjon for det er en stund siden sist. Fra spøk til virkelighet kommer denne utfordringen; at han skal komme seg opp til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest, til tross for at han er ingen erfaren klatrer, men han får heller ingen valg. Han blir med på ekspedisjonen med beryktede Sir Richard Lawrence og noen andre som består av svært forskjellige personligheter, og som har hvert sitt motiv for å nå toppen. Utfordringer står i kø, både når det gjelder vær, rasfare og høyde, men også hvordan man forholder seg til hverandre og sherpaene. Vil de klare å komme seg til topps, eller blir det bare forhindringer?

En thriller som faktisk er spennende
Det er ikke mange thrillere som er så spennende som de skal ha det til. Fra denne kanten leses det mye skrekk og thrillere, men det er sjeldent at noe gir inntrykk eller engasjerer. Det skjer bare noen få ganger, men Everest er en av de få gode thrillerne som er både troverdig og som holder på interessen hele veien. Denne leseren har det dessverre lett for å kjede seg, Det er ikke alle bøker som holder på interessen, til tross for at ingen bøker blir avbrutt, så denne boka føltes for en gangs skyld ikke ut som tvangslesing fordi lesingen gikk av seg selv uten at det føltes ut som om man måtte lide seg gjennom det. Det er sjeldent fordi det er ofte vanskelig å finne bøker som man blir dratt inn i.

Forfatter Odd Harald Hauge har selv vært på Mount Everest og det var i 2007. Han kom seg ikke på toppen fordi han og de andre som var med måtte snu på grunn av at værendringer kunne oppstå, og de måtte snu for sikkerhets skyld. og de måtte også komme seg ned i god tid. Til tross for at han ikke nådde toppen, kom han seg langt opp og hans erfaring vises godt i denne thrilleren. Man vet godt om forholdene til vær, rasfare og hvordan man takler høyde eller ikke fra før, men det er ofte lett å ikke tenke på at det må klatres i små etapper, det kreves mye samarbeid, prøve å ha med seg kun det viktigste og være i god form.

Å sprenge grenser
Ofte er det fascinerende å tenke på hva som gjør at folk vil for alt i verden bestige Mount Everest. Er det for å overvinne frykten? Gjør de det for å bevise noe for seg selv eller andre? Er det for å få et navn og bli kjent for noe stort? Hva er greia? Det er veldig fascinerende både når man leser om Mount Everest og når man ser filmer og dokumentarer om det. Det er spennende at folk velger å gå litt lenger enn andre samme hva motivet er. De gjør alt for å overgå seg selv. Det er både inspirerende og gåtefullt på en gang.

Det er ikke bare omgivelsene som vekker interesse i boka, men det er også karakterene. De er spennende hver for seg på hver sin måte, og vi blir godt kjent med dem alle på godt og vondt. De har sine småkrangler og blir man noen gang godt nok kjent med noen? Karakterene som var mest givende å lese om var Sir Richard, Martin og Mark. Den ene dagen er de "perlevenner" og neste dag tåler de nesten ikke trynet på hverandre. Det er ikke alltid godt å vite hvor de har hverandre hen, noe som også er meningen. Det er en fin kontrast mellom samholdet og omgivelsene. Ikke alt er helt til å stole på.

Everest er en troverdig thriller om frykt, selvransakelse, mistillit og prøve å gjøre de rette valgene. Boka er full av atmosfære, består av levende karakterer og miljøbeskrivelsene er så gode at det føles ut som om man er der selv. En kald og ubehagelig thriller som er litt utenom det vanlige.

Å, dette var kult! Til å begynne med tror jeg at jeg vet hvor denne historien har tenkt seg. Vakre Lily møter rike Ted på flyet og tilbyr seg å hjelpe med å drepe kona hans. Hun har jo peiling... Med så tar det hele en helt annen retning. Og en tredje. Og en fjerde. Samtidig som jeg blir engasjert i de ulike personene som får fortelle etter tur. Og sympatiene mine skifter. Og til slutt er jeg jammen ikke sikker på hvem jeg holdt mest med. Les denne!

Enklest er best ja, du har rett i det. Det er litt plunder og tiltak å endre på en mal man har laget, man burde være flinkere til å fornye seg slik - men ofte er man redd man kludrer til enda mer.....

Spennende bok med gode skildringer som gjør at man lever seg inn i historien. Man bør ha lest den første boken for å forstå noe av handlingen og for å bli kjent med de forskjellige personene.

Jeg vet hvordan det er, dessverre. Vi får bare holde ut. :o)

Takk for det. Ja,det er det. Fantastisk bok og tradisjon. De dødes tjern er ikke min favorittbok, men det er den beste norske kriminalboken:) Favorittforfatteren er Stephen King og begge passer ypperlig for påska. Jeg leser De dødes tjerner hver påske fordi den har skrekk, suspense, krim, og en hel dose atmosfære, og det beste med den er at det er en bok jeg aldri går lei av:)

Hørte NRKs radioteaterversjon i påsken. Vet ikke helt hva jeg synes om den, jeg ble i alle fall aldri opptatt av saken. Men radioteater er nå moro uansett!

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!

Og jeg har i dag begynt på De dødes tjern av André Bjerke. Den boka har jeg lest hver påske siden ungdomsskolen. Det er en tradisjon;)

God tidtrøyte på biltur, men savner intensiteten fra Verdensmesterne. Strålende skildringer av personene, blir virkelig kjent med dem. Fascinerende med vestkantmiljøet.