Nettopp ferdig med denne - Ja, spennende og velskrevet - hadde i utgangspunktet vurdert den til 5, men jeg synes sluttdelen ble et antiklimaks og trekker ned. Skal ikke røpe noe av handlingen, bare si at det ble en lang, unødig oppsummering og referat av saken på slutten - faktisk litt kjedelig her - men god "løsning" - selv om det virket litt urealistisk og overdramatisert.....

Fantastisk godt skrevet! Og du store, så deprimerende...

Still going strong.

Jeg liker denne serien veldig godt, ikke bare fordi den er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Det er jo noen bøker jeg ikke har likt av ham også, så jeg liker ikke alt han skriver, men det meste. Dette er den stødigste serien jeg har lest på mange år. Som regel bruker oppfølgere nummer to og tre å trekke ned en serie. Det er sjeldent at oppfølgere i det hele tatt holder seg så sterke, men det gjør de altså i The Dark Tower serien og godt er det.

Best på originalspråket
Likevel var det ikke meningen å bruke så lang tid på bok fire, Wizard and Glass. Det var 845 sider som jeg brukte nesten to måneder på å lese ut. Grunnen er at jeg leser litt tregere på engelsk. Jeg får ikke den samme flyten, men foretrekker å lese horror, og spesielt foretrekker jeg å lese King på engelsk fordi ingen klarer å kopierer hans særegne fortellermåte. Å lese oversettelser av ham blir nesten som å lese en bok skrevet av en helt annen forfatter. Fortellerstemmen blir ikke den samme for han har en helt særegen måte å formidle en historie på, og er samtidig veldig detaljrik. Når det blir oversatt føles det både fremmed og svært forenklet. Det blir bare ikke helt det samme. Han blekner i oversettelser, synes jeg.

Et fint avbrekk i serien
Men over til selve boka, Wizard and Glass. I Wizard and Glass følger man videre med Roland the Last Gunslinger og hans følgesvenner på denne uendelige og underlige reisen. Han er fremdeles på søken etter det mørke tårn. I denne boka, som også er den tykkeste boka i serien så langt, blir man noe bedre kjent med Roland. Han er en meget fåmælt person og veldig mystisk. Jeg liker at han er mystisk og at han holder seg i bakgrunnen, til tross for at han er hovedperson. Jeg liker at han ikke er en typisk "se på meg" hovedperson. Han er en rolig og fast karakter. Det er det jeg liker med ham. Denne gang åpner han seg litt mer enn det han har gjort tidligere om seg selv. Han forteller de andre noe om sin fortid, og han forteller da om en forelskelse og forbudt kjærlighet. Selv er jeg ikke så veldig glad i kjærlighetshistorier eller å lese romantikk generelt, men leser det av og til hvis jeg vil ha noe lett å lese. I og med at det ikke er mitt favorittema, så var det nesten litt befriende å få en slik historie i The Dark Tower serien likevel fordi man får et lite pusterom fra alt det surrealistiske som skjedde i bok to og tre. Jeg føler at Wizard and Glass er den første normale boka i serien siden første bok, The Gunslinger. Jeg likte at bok to; The Drawing of the Three og bok tre; The Waste Lands var surrealistiske og fullpakket av action, men det var også fint med et lite pusterom i Wizard and Glass. I bok fire får man også vite litt mer om hvorfor Roland er på søken ettter det mørke tårn. King skriver ofte om frykt og spenning som ikke er til å holde ut i hovedpersonenes liv, og han har også så vidt skrevet om kjærlighetsbånd via traumer, så det var morsomt at han skrev om en annen type kjærlighet denne gang enn det man er vant til i hans bøker.

Det eneste jeg vil trekke ned angående Wizard and Glass er at King kunne godt ha kuttet omtrent 300 sider for ikke alt var nødvendig å ha med, og som var bare med på å hale ut boka og ikke noe mer enn det. Det skaper noe dødpunkt. Han kunne godt ha kuttet ut 300 sider slik at noen episoder i handlingen ble mer effektivt istedet for å drøye ut noen hundre sider på "ingenting". Det er ikke alt i boka som er like viktig å ha med.

Denne anmeldelsen kan kanskje virke noe gåtefull, men det er også meningen. Dette er en bokserie man ikke bør lese om, men heller leses! For å lese om denne bokserien istedet for å lese den er absolutt ikke det samme og man går da virkelig glipp av noe. Så, hva venter du på?

Fra min blogg: I Bokhylla

Chilensk tragedie

Det er nesten et år siden forrige gang jeg leste en Alejandro Zambra-bok. Den gangen dreide det seg om novellesamlingen "Mine dokumenter", en bok som fikk meg til å reflektere en del over endringene som har funnet sted i latinamerikansk litteratur de siste ti-årene.

Alejandro Zambra (f. 1975) regnes som en av de mest markante stemmene i den nye generasjonen latinamerikanske forfattere, kan vi lese på bokas smussomslag. Zambra har mottatt en rekke priser for sine bøker, inkludert den chilenske kritikerprisen. Tidsskiftet Granta har utropt ham til en av dagens 22 beste unge spansktalende forfattere, og bøkene hans er oversatt til 18 språk.

"Bonsai" er Zambras debutroman (2006), og er den tredje av hans bøker som er oversatt til norsk. "Måter å komme hjem på" utkom i 2012 på forlaget Pax. Zambra debuterte som poet allerede i 1998.

"Bonsai" inneholder en kjærlighetshistorie. Mannen heter Julio og kvinnen heter Emilia. De møtes før de skal opp til eksamen i spansk syntaks 2, et fag ingen av dem behersker.

"Julio likte ikke at Emilia stilte så mange spørsmål under forelesningene, og Emilia irriterte seg over at Julio besto fag selv om han nesten ikke var på universitetet, men den natten oppdaget begge det følelsesmessige slektskapet et hvilket som helst par kan klare å oppdage med litt godvilje. Det sier seg selv at de gjorde det fryktelig dårlig til eksamen." (side 12)

Til tross for en ung og intens kjærlighet, ligger det i kortene at dette forholdet ikke er "meant to be". Vi får i grunnen vite dette ganske tidlig. Emilias skjebne er nemlig å ende i Madrid etter hvert, "en by hvor hun skulle få pult mye, om enn ikke lenger med Julio, men hovedsakelig med Javier Martínez og Ángel Garcia Aienza og Julián Alburqueque og dessuten, men bare én gang, og litt tvungent, med Karolina Kopec, en polsk venninne." (side 13)

Begge lyver om at de har lest Marcel Proust, og i deres forhold er det flere utelatelser enn løgner, og færre utelatelser enn sannheter, og sannheter av den typen som både er absolutte og ubehagelige.

"Med tiden, som det ikke var mye av, men nok, betrodde de hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet." (side 19)

Forholdet deres preges av litteratur og høytlesning fra kjente forfattere som Yukio Mishima, Georges Perec, Raymond Carver, Nietzsche etc. Dette gir dem mye glede og følelse av samhørighet, inntil de en dag leser novellen "Tantalia" av Macedonio Fernández, som sår en tvil i dem. Novellen handler om et par som kjøper en liten plante som symbol for sin kjærlighet. Litt for sent går det opp for dem at kjærligheten deres vil ta slutt dersom planten dør ...

Paret får aldri fullført sin påståtte gjenlesning av Proust ...

"Begge visste at slutten allerede var skrevet, som det heter, deres slutt, slutten til to triste, unge mennesker som leser romaner sammen, som våkner til glemte bøker mellom pleddene, som røyker mye marihuana og lytter til låter som ikke er de samme som de foretrekker hver for seg ..." (side 32)

Deres veier skilles, og mens Emilia reiser til Madrid, blir Julio igjen. Hun sitt liv i Madrid, mens han bruker sitt liv på å dyrke frem en bonsai (et miniatyrtre i en liten potte).

Fortellerstilen i boka er spesiell, og boka er av den typen man får mer og mer ut av for hver gang man leser den. Hva skjer når kjærligheten tar slutt? Og tar en tidligere sterk kjærlighet egentlig slutt noen gang? Slutten av romanen har en litt pussig vri. Etter et møte med en forfatter, begynner Julio å skrive på en roman han gir navnet "Bonsai", og som til forveksling ligner både på "Tantalia" og historien om ham selv og kjærlighetsforholdet til Emilia. Som om han egentlig var forfatteren selv ... Dyrkingen av en bonsai får en slags dobbel symbolverdi. Kjærligheten er til låns og kan når som helst bli tatt fra oss dersom vi ikke passer på og pleier den godt.

"Bonsai" er svært annerledes de rå novellene i "Mine dokumenter", og dette viser at forfatteren har stor spennvidde i sitt forfatterskap. Det er spennende at Solum Bokvennen satser på utgivelser som dette, fordi det er med på å få frem mangfoldet i litteraturen - også for norske lesere. I all sin enkelhet er dette en ganske så avansert historie, som krever en våken leser. Jeg anbefaler den varmt!

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne

David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 romaner. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen.

Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943.

Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død. Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?".

Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje.

Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere.

Det er første jul uten moren.
Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne.
Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort.
Albert har kjøpt det største og peneste.
Til datteren, så klart, og også til minne om kona.
Franziska elsket julen.
Hun brukte flere timer på å pynte treet.
Det var årets lyspunkt.
Nå er treet mørkt.
Skulle nesten tro det også bar sorg.

Charlotte åpner gavene sine.
Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike.
Teater for å gjøre stunden lettere.
For å jage bort farens tristhet. (side 35)

Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det.

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge.

Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående.
Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon.
Landet styres av en voldshungrig mobb.
I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer.
Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene.
Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun.
Det ropes taktfast og rasende.
Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57)

Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne.

Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.)
Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på.

På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet.

Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte.

Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger.
Flyttingen har ikke forandret noe.
Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn.
Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred.
Hun er alltid fylt av dødslengsel.
Charlotte har tegnet henne i denne perioden.
På skissene er hun ufattelig avmagret.
Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149)

I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne.

Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket.

Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.

Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne.

David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt!

Eksistensielt om å være på flukt

Michael Köhlmeier (f. 1949) er en prisbelønt østerriksk forfatter med en betydelig mengde bokutgivelser bak seg. "Das Mädchen mit dem Fingerhut" (2016) er en roman med en temmelig tidsaktuell tematikk. Her tas det nemlig utgangspunkt i noen enkeltskjebner knyttet til flyktningekrisen i Europa.

Uten at vi noen gang får vite eksakt hvor, presenteres vi for ei lita jente på seks år som overlates til seg selv. En "onkel" plasserer henne på et marked i en by i Vest-Europa, og det eneste den lille jenta vet er at dersom hun hører ordet "politi", så skal hun skrike høyt. Hun forstår ikke språket, og hun vet knapt hva hun selv heter. Hun skal oppsøke en mann som heter Bogdan. Han vil gi henne noe å drikke og spise. I noen dager dukker "onkelen" opp, men så en kveld er han ikke der. Jenta begynner å lete etter ham, hun går og går, og skjønner for sent at hun ikke vil klare å finne tilbake til markedet. Nå er hun fullstendig overlatt til seg selv.

"Hun frøs. Hun hadde mistet følelsen i hendene. Først var hun ikke det minste sulten, men like etter var hun det igjen. Hun tok spenntak mot muren og dro seg opp langs søppelcontaineren. Hun forsøkte å skyve lokket bakover. Hun kunne det ikke like bra som kvinnene hadde kunnet. Hun stemte føttene mot muren og holdt fast i bøylehåndtaket på lokket. Søppelcontaineren åpnet seg til en smal sprekk, hun kravlet inn og falt. Hun falt ned på søppelet. Det var stummende mørkt. Hun famlet etter de gode tingene. Hun fant et bananskall og gnaget det rent. Ennå et par ting fant hun, ting som luktet godt og som det gikk an å bite i. Mye mykt var det her. Aviser og andre ting. Hun la seg på dem, krøp sammen inne i kåpen. Det var varmere her enn utenfor." (side 18-19)

Dagen etter blir hun funnet og innbrakt til politiet. Hun stinker etter oppholdet i søppelcontaineren. Heldigvis for henne er hun så skjønn og søt at alle får omsorg for henne. Hun blir innbrakt et sted hvor det er flere enslige flyktningebarn. Her ligger de i sovesaler, hvor de blir lagt etter å ha blitt vasket rene og fått mat. Hun får et fingerbøl av en barna, og dette fingerbølet tar hun godt vare på, som om det var hennes anker i tilværelsen.

Om natten oppsøker to unge gutter henne og spør om hun vil være med dem på flukt fra stedet. Samholdet dem i mellom skal komme til å bety mye i tiden som kommer.

"Den lille var klok. Den store hadde lovet å passe på henne. Det fantes ingen grunn til å tvile på løftet hans. På den neste stasjonen steg hun av. Hun lot som om hun gikk med de andre. Men hun gikk bare en sløyfe og vendte tilbake til perrongen. Der ventet hun. Hun visste hva en undergrunnsbane var, og hun visste at den neste ville komme snart. Og hun tvilte ikke på at den store vennen ville sitte i den neste. Hun betraktet fingerbølet, dro den av tommelen, satte den på igjen. Og dro den av igjen og prøvde den på alle fingrene. På alle var den for stor, bare på den vonde tommelen passet den. På grunn av heftplasteret." (side 39-40)

Alt barna gjennomgår sammen, er eksistensielt. Et lite rift i huden, feber og lignende kan bli livstruende når de ikke har tilgang til elementære medisiner. Og siden det er vinter handler det om ikke å fryse. Dessuten handler det om overlevelse fra dag til dag, om å få i seg mat og væske. Om nødvendig bryter de seg inn i hus som står tomme på dagtid. Der jakter de på penger og mat. Etter hvert får barna navn. Den lille jenta heter Yiza, den store heter Schamhan og den lille heter Arian.

Hvorfor oppsøker de ikke hjelp? Og fremfor alt: hvorfor blir de ikke der hvor de faktisk får tilbud om husly, mat og oppfølgning? Svaret er vel at både språkbarrieren og en iboende frykt for politi og øvrighetspersoner kommer i veien for dette. Dessuten blir vi vitne til hjelp som gis på en noe skremmende måte. Joda, den gis i beste mening, men innesperringen sender antakelig svært doble signaler til disse barna som har opplevd alt annet enn trygghet i sine tilværelser forut for dette. De klarer ikke å sette likhetstegn mellom gode intensjoner og innesperring.

Her er det mye som ikke sies. Vi aner ikke hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hva de tenker ... Det vi derimot merker er menneskets selvoppholdelsesdrift, som er så sterk at den nærmest overlever alt ... Også det som kommer i veien underveis ...

"Piken med fingerbølet" er en sterk roman om overlevelse, som jeg håper at flere skal oppdage! Vi har godt av å få opp flere perspektiver på hva flyktningekrisen gjør med folk.

Avslutningsvis nevner jeg at oversetteren av denne boka, Stein Dahl Mathisen, har mottatt den østerrikske oversetterprisen for en annen østerriksk bok (Joseph Roths novellesamling "Legenden om den hellige drankeren"). Jeg går derfor ut fra at oversettelsen av herværende østerrikske bok har vært i de beste hender.

Fint at du likte den så godt: Jeg liker den også svært godt og jeg leser De dødes tjern av samme forfatter hver påske, og har gjort det helt siden jeg gikk på ungdomsskolen:)

Jepp, har definitivt funnet en ny kosekrimserie. Toodle pip!

Syntes dette begynte som en samlig klisjeer og visste ikke om jeg skulle gidde å høre videre. Men du store som det tok seg opp! Det ble både spennende og engasjerende. Selv om jeg ikke er så begeistra for oppleseren, men hun var også bedre enn vanlig.

En bok med åtte spøkelseshistorier, men ikke en eneste av dem skremmer eller engasjerer.

Hva som er så fascinerende med horror har jeg ikke svaret på, men noe er det. Selv om det er min favorittsjanger både innen litteratur og film, så betyr det ikke at jeg liker alt fra den sjangeren. Jeg liker historier fra hjemsøkte hus og steder, og jeg er også svak for spøkelseshistorier/skrekkhistorier og vandrehistorier.

Omslaget er bedre enn selve innholdet
Med dette omslaget håpet jeg at boka ville inneholde historier som ville skremme meg og få meg til å gå til sengs med lysene på, men jeg er hverken mørkredd eller husredd, så det skal dessverre mye til for å skremme meg. Å bli skremt av og til er skikkelig gøy, en barnslig fryd når man føler at man kanskje må se en gang over skuldra. Men nå er det flere år siden jeg har blitt skremt av noe som helst, og det er et savn. Så jeg ble dessverre ikke skremt av denne boka heller. Jeg snarere kjedet jeg meg nesten i hjel av å lese den. Kanskje stygt å si. Det er uansett den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med. Boka var dørgende kjedelig, rett og slett.

Interessant konsept, men kjipt utført
Forfatteren av denne boka, Lecy McKenzie Pritchett er datter av en sigøyner. Hennes mor har reist mye og fått høre mye rart i sene kvelder rundt leirbålet. Noen av disse historiene har hun med årene delt med datteren, Lecy og som Lecy vil dele med oss lesere. Ingen dum idé i grunn, men dessverre er ikke alle gode historiefortellere. Måten forfatteren velger å skrive historiene på blir veldig flatt og tamt, og det føles mer oppramsende enn fortellende. Det blir ingen stemning ut av det. Nesten hver historie avsluttes også med en slags moralpreik, og det ødelegger i hvert fall skremselsfaktoren og alt som heter atmosfære. Skjønner at forfatteren vil bidra med noe godt ut av disse historiene, men føler ikke at det har noe for seg og det blir noe malplasert i en slik setting. Det får et anstrengt drag over seg og da blir ikke historiene like underholdende eller skremmende som man kanskje så for seg på forhånd. Det var noe skuffende.

Ghost Stories My MotherTold Me hadde et godt utgangspunkt og klarte ikke helt å innfri forventningene. Historiene var hverken skremmende eller påvirket på noen måte, og en ting til som også ødela en god del var alle korrekturfeilene. Jeg har skrevet mye feil oppgjennom årene jeg også, noen feil her og der som det kan skje med oss fleste, men her er det snakk om flust av feil. Jeg liker ikke å være streng på skrivefeil og prøver å overse det, men her var det for mange og jeg reagerer også med tanke på at dette er en nyversjon og det er fremdeles mange skrivefeil. Da er det vanskelig å ta en bok så høytidelig. Som sagt, det er ikke bare det som trekker ned for min del. Hovedgreia er at ikke alle er gode historiefortellere. Det har mye å si. En ting til jeg vil nevne til slutt er at man trenger ikke å skrive The End på slutten av hver novelle. Det er lett å skjønne når en novelle tar slutt så trenger ikke å gi oss det med teskje.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man ikke for å redde sitt eget skinn?

Jeg har lest to bøker av Frobenius tidligere:
Jeg skal vise dere frykten leste jeg i 2009, og Mørke grener leste jeg i 2014. Jeg liker at han skriver mørk litteratur, på kanten til grøss, men denne novellesamlingen er ikke akkuat grøss. Det er mer snakk om mørk litteratur med psykologiske elementer. Av bøkene jeg har lest så langt av ham må jeg si at jeg liker Jeg skal vise dere frykten best fordi den var spennende og hadde ordentlig god driv, og håper han kommer tilbake på det nivået igjen fordi Alle mine demoner ble litt lunken i forhold til den.

Novellene er ikke mørke nok
Alle mine demoner har fått mye skryt, og det skjønner jeg godt. Det er gode noveller, men de var ikke så gufne og creepy som jeg hadde håpet de ville være. De har ikke nok undertoner og det er heller ikke nervepirrende lesing. Jeg er ikke glad i noveller generelt, men leser det av forfattere jeg liker og når det er fra horrorsjangeren. Da har jeg virkelig ikke noe i mot det. Som regel foretrekker jeg "hele" bøker. I og med at dette var en novellesamling, trakk det ikke ned av den grunn, men jeg forventet mer trøkk, litt i samme stil som i Jeg skal vise dere frykten, for den boka hadde atmosfære, en god historie og man leste i lange økter fordi det var en type bok der man måtte finne ut hva som ville skje. Jeg følte ikke den samme gnisten med Alle mine demoner. Jeg påstår ikke at boka er dårlig, tvert i mot. Den inneholder noen gode og tankefulle historier.

Harde bud
Det jeg la merke til er at novellene har noen faktorer til felles og det er blant annet å ta vare på fasaden og bevare sitt eget skinn til enhver pris. Man skal være bra i alt og ha rett i alt, og helst være best. Noen gjør hva som helst for å oppnå det, koste hva det koste vil.

Novellesamlingen Alle mine demoner har et godt utgangspunkt og leker med det mørke i menneskets natur. Selv om denne boka ikke nådde helt opp for min del, vil jeg gjerne lese mer av Frobenius og jeg håper han en dag kommer med en skikkelig horrorbok. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nøtteskall av Ian McEwan ser jeg som en av hans beste romaner. Ganske genial denne og mye humor i alt alvoret - helt i Shakespeares ånd også på mange måter.
Mer om denne i Reading Randi

Jeg liker jo settingen og klærne og dialogene er en fest! En en "romance" er liksom ikke det jeg vil ha fra Jodi Taylor, merker jeg. Kan vi ikke få mer fra St Mary's??

Brageprisen 2016 for Monica Isakstuens Vær snill med dyrene - vakkert skrevet, viktig tema - men det virker kanskje som den er skrevet som en slags "selv-terapi" av forfatteren? Hun får i hvert fall godt frem den fortvilte situasjonen hovedpersonen føler seg i. Mer om denne i Reading Randi

Looking for Alaska, av John Green 16/01

1 lest, 15 gjenstår