Oh yes. Soooo good! En ungdomsversjon av Game of Thrones lagt til det ottomanske riket, kanskje? I alle fall veldig fascinerende, spennende og underholdende!

Uff, denne var dum. Fifty Shades of police work, lizzm. Sterk, kvinnelig agent som tar alt opp i verste mening, men ikke kan motstå politimannen hun skal samarbeide med. Og har dere helt glemt at en guttunge er kidnappa?? Ikke fikk vi noen ordentlig løsning på saken, heller. Skuffa!

Denne boka fortjener nok egentlig mer en fireren jeg gir den, det er meg, ikke den. Eller kanskje jeg leste den på feil tidspunkt. For jeg liker karakterene, miljøene, handlingen, og jeg elsker naturskildringene! Men så fikk jeg den liksom ikke helt til likevel...

I denne boka forteller Betty Mahoody i samarbeid med William Hoffer, om sin traumatiske opplevelse som fange av sin egen mann i Iran.

Fra mareritt til virkelighet
Som pasient møter Betty anestesilegen, Sayed Bozorg Mahmoody for første gang og etter behandlingen, spør han om han kan sjekke hvordan det går med henne underveis, og de finner snart tonen. Etter mange år i fast forhold, gifter de seg etter lenge nøling fra Bettys side, med tanke på at hun har vært gift før. Men bestemmer seg for å gå videre i livet sammen med Sayed og sier ja. Moody (Sayeds kallenavn) er fra Teheran, Iran, men har bodd i USA i flere år og amerikansiert seg. Det Betty ikke vet er at når hun gifter seg med en iraner, blir hun automatisk iransk statsborger. De bor sammen i fint hus i noe snobbete miljø i Michigan, og sammen får de en liten jente som får navnet Mahtob. Betty har to sønner fra et tidligere ekteskap som også får et godt forhold til Moody. En dag blir det bestemt at Moody, Betty og Mahtob skal på en to ukers ferie til Therean,Iran, siden Moody ikke har sett famillien på mange år, og Bettys sønner blir igjen i USA i den tro at de skal tilbake igjen. Betty har ikke særlig lyst til å dra, men skjønner Moodys behov for å se sine kjære etter så mange år. De to ukene i Iran blir ikke som Betty har tenkt seg. Det går fint i begynnelsen da de fleste er positive og gjestfrie mot henne, men ting forandrer seg gradvis. Hun og datteren vil bare hjem, Moody blir stadig mer amper og kotrollerende, og forandrer seg til å bli en mann de ikke kjenner igjen. Han viser voldelige tendenser, både mot Betty og datteren deres, og familien hans vender seg i mot Betty og Mahtob. Marerittet blir til virkelighet da Moody nekter dem å reise tilbake til USA og tvinger Mahtob å gå skole i Iran istedet. Marerittet blir enda verre etter noen måneder da Moody seprarerer Mahtob fra Betty. Alt Betty klarer å tenke på er å finne Mahtob og dra sammen tilbake til USA, men hvordan?

Dette er en kjent historie siden boka er basert på en sann historie, og som ble filmatisert i 1991 med Sally Field i hovedrollen. Filmen er blitt vist mange ganger på TV etter den tid. Boka og filmen forteller ikke bare om det enorme kultursjokket Betty og hennes datter må overgå, men også hvor fiendtlig innstilt landet var mot amerikanere generelt på den tiden, og alle de strenge reglene iranske kvinner må følge til enhver tid. Selv om Betty har omtrent alle odds mot seg, og må vokte seg og sin datter for sin kontrollerende mann, gjør hun det hun kan for å prøve og kontakte både privat og offentlig hjelp uten å bli avslørt av Moody. Dette beskriver hvor modig både Betty og hennes datter, Mahtob er. Hvordan de på en eller annen måte utholder denne situasjonen, og prøver å formane håp uansett hvor dystert og vanskelig alt er. Også når de blir separert gir ikke Betty opp selv om hun mange ganger har lyst.

Ofte vanskelig å føle sympati for Betty
Til tross for at Betty gjennomgår store prøvelser med en mann hun en gang elsket og som brakte henne til et fremmed land, var det mange ganger vanskelig å føle sympati for henne. Noe som er litt vanskelig å forklare uten å virke kaldhjertet. I begynnelsen når hun og Mahtob tror de bare skal være der i to uker på ferie, er hun så utrolig negativt fra dag en. I tankene sine kritiserer hun alt og ale, og ser så nedlatende på Moodys iranske familie. Hvordan de lever og hvordan de gjør ting. Absolutt alt er galt i hennes øyne. Hun klarer på en måte ikke å se det positive i noe og prøver ikke å innstille seg til forandringene. Uten å tenke det høyt, er det som om hun mener at alt hun har hjemme i USA er så mye bedre. Hun kan i begynnelsen virke veldig snobbete. Det var det som plaget meg mest med boka.

Likevel er Not Without My Daughter en viktig og tankevekkende bok å få med seg. Den er lettlest, har sine spennende øyeblikk og gir et innblikk i hvor viktig det ikke er å gi opp uansett hva slags situasjon man befinner seg i, selv når ting er på det mørkeste.

Bettys datter, Mahtob, har også skrevet bok denne hendelsen og hvordan livet har vært for henne tiden etterpå. Hennes bok heter: My Name is Mahtob (The Story that Began the Global Phenomenon Not Without My Daughter Continues).

Fra min blogg: I Bokhylla

Fri vilje som motsvar til Vigdis Hjorth sin roman Arv og miljø var faktisk interessant og spennende lesing. Jeg kunne ikke legge fra meg boken før den var ferdiglest. Regner med denne også vil skape debatt. Jeg har omtalt den i Reading Randi

Er det mulig å legge fortiden bak seg, eller vil det alltid hjemsøke deg?

Gamle minner vender tilbake
Førstebetjent Johan Rokka får mye å bryne seg på da en jente blir funnet knivstukket og drept. Dette vekkes indre demoner i live for Rokka siden denne saken minner mye gamlekjærsten hans, Fanny som forsvant etter en fest. Mens han jobber med denne saken, sliter han med gamle minner, og en tid da han var forelsket i Fanny. Denne Fanny som han aldri kom helt over. Vil han klare å fokusere på denne saken uten å bli altfor hjemsøkt av fortidens spøkelser? Mens han undersøker knivdrapet på Tindra Edvinsson, begynner han så smått å gjenoppta saken om hans kjæreste som forsvant for tjue år siden. Det disse kvinnene har til felles er at Tindra ble drept dagen etter skoleavslutningsfesten og Fanny forsvant etter en studentfest.

I tillegg møter vi en rastløs ung gutt som ikke riktig vet hva han vil i livet. Han har ingen retning eller mål å følge, og blir i ekstase da noen kommer i kontakt med ham angående diverse oppdrag. Endelig føler han tilhørighet, og føler en slags makt han lenge har lengtet etter. Denne gjengen som har rekruttert ham, er ikke mors beste barn. Dette er snakk om en kriminell bande som han får "æren" av å gjøre diverse ærender for.

Ingen interesse for persongalleriet
Dette er andre bok i Drapene i Hudviksvall og jeg har ikke lest den første som heter Ensomme sjeler. Jeg foretrekker å lese krimserier i kronologisk rekkefølge, men det er heller ingen krise da det er en ny sak i hver bok, og man blir som oftest kjent med de faste personene fra persongalleriet. Føler ikke at det er rotete om man ikke alltid leser krimserier i kronologisk rekkefølge. Det som plaget meg mest med denne boka og at den ikke falt i god jord hos meg, var at ingen av personene interesserte meg. Hvis det ikke er en eneste karakter fra persongalleriet man ikke føler conncetion med eller har noe som helst interesse for, da er det virkelig slitsomt å lese, og jeg gir aldri opp en bok. Dermed føltes dette så drygt da ingen av personene i boka engasjerte, ikke engang Johan Rokka. Han var en førstebetjent som man har lest om mange ganger før. En som er tøff, sliter med indre demoner og som ikke gir seg. Alle som tar på seg en sak i krimbøker er stort sett sånn. Hadde vært artig å lese om en klumsete og en mer laid-back etterforsker en gang, bare til forandring. Det hadde vært noe.

Det føltes veldig seigt å komme seg gjennom boka, da man har lest så mange lignende bøker fra før, og når personene ikke engasjerer i tillegg, blir man noe oppgitt. Både tittelen, omslaget og baksideteksten engasjerte meg til å lese boka, men utførelsen var en traurig affære. Dette ble for tungtrødd og lite medrivende. Det måtte mye viljestyrke til for i det hele tatt å komme seg gjennom det hele.

De som ikke har lest så mye krim tidligere, vil kanskje like denne boka bedre. Man vet aldri. Sier ikke at det er mange krimbøker ellers som er så nyskapende, for det skal mye til, men når en krimbok ikke en gang har spenningsfaktorer, er det vanskelig å leve seg inn i det hele tatt. Det høres kanskje ikke ut som om jeg liker krim, men det gjør jeg. Det er bare så innmari vanskelig å finne den rette krimboka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble veldig lei av metaforene som hyppig ble brukt. Disse er ment for å være morsomme, men når det kommer flere av dem på en og samme side blir en ganske lei. Morsomme til en viss grad, men når de blir brukt så ofte er det bare irriterende og det (i mine øyne) trekker karakteren ned.

Hva synes dere?

Besynderlig og tankevekkende horror om noen som forandrer seg mot sin vilje.

Come Closer er en veldig ukjent bok, egentlig. Jeg lere ofte etter en god horrorbok, og av og til ser jeg over forskellige horrorlister over beste horrorbøker. Jeg er alltid skeptisk til slike lister fordi hver gang jeg leser bøker som er populære, så er det sjeldent jeg liker dem av en eller annen grunn, men det skader jo heller ikke å prøve. Jeg ville også lese en horrorbok som ikke var så kjent, og jeg hadde tidligere ikke hørt om boka eller forfatteren, og det er alltid spennende å utforske ukjente forfatterskap.

Når livet tar en dyster vending ...
Dette er en spesiell bok på mange måter, både handlingen, stemningen og persongalleriet, men jeg liker det. Jeg liker filmer og bøker som er litt annerledes, og det er det for få av. Come Closer er om Amanda som er i et godt forhold med sin mann, som har en bra jobb og et fint hjem. Alt er på stell. I det siste har hun følt seg noe rar. Hun er i merkelig humør. Hun er både glad, oppgitt og sur. Det svinger veldig. Hun føler seg også noe nedfor og det er som om hun ikke kjenner seg igjen, og dette skjer gradvis. I begynnelsen bryr hun seg ikke så mye om det. Hun blir bare mer og mer likegyldig til alt. Noe som er virkelig irriterende er denne bankingen/dunkingen i veggene. Det skjer bare når hun er hjemme, og aldri når mannen er hjemme alene. Hvor kommer lyden fra og hva er årsaken til det? En dag dukker det opp en bok i posten som hun ikke har bestilt. Boka er en slags type selvhjelpsbok om demoner og besettelser. I boka er det med en test med poengskala om hvor langt man er i denne besettelsen. Denne testen forteller hvor rammet man er av denne demoniske besettelsen. Amanda ser på boka som en slags spøk, men prøver den å fortelle henne noe? I tillegg til alt dette plages Amanda av vonde drømmer, rare tanker og gjør ting som hun ikke er helt klar over. Noe som ikke er helt hennes stil. Hvorfor blir Amanda utsatt for dette, og får vi noen gang vite det?

Fascinerende hovedperson
Jeg har sett mange skrekkfilmer om personer som blir besatte av demoner, men aldri lest en bok om det. Det var kanskje på tide for dette var rått, tøft, og vilt. Den var ikke spesielt skummel, men den hadde sine småekle øyeblikk som er verdt å sjekke ut. Syntes det var spennende å lese om Amanda som ser på seg som tøff og vil kanskje at andre skal tro det, mens hun egentlig er svak og sårbar på mange måter. Hun er ikke så tøff som hun vil ha det til. Synes også det var spennende å lese om hennes relasjon til hennes ektemann, om hvor forskjellige de er og hvordan de håndterer alt så annerledes.

Dette er en bok som bare er på 168 sider og det er mye jeg gjerne vil skrive om, og ta opp i anmeldelsen, men det blir dessverre for avslørende. Dette var uansett herlig lesing og et friskt pust i alt annet jeg har lest i det siste. Jeg liker tykke og svære bøker, og jeg leser mange av dem, men denne vesle boka beviser også at færre sider har mer å s,i og det kan ha større effekt av og til. Det hadde denne. Come Closer er en stemningsfull og underholdende horror som er verdt å sjekke ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig.

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001.

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to.

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av.

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer.

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten.

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid.

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ...

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne.

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104)

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ...

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt!

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014.

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste.

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer.

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014.

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute.

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme.

"Jeg skal være ærlig med Dem ..."
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt.
"Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ..."
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
"De er vel ikke sint for det?"
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans.
"Hvorfor skulle jeg være det?" (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går.

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen.

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene.

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ...

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ...

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52)

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ...

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ...

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd.

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det.

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ...

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst.

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent.

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Spennende om den kalde krigen

Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden har alltid interessert meg. Historien om den delte byen Berlin er ekstra fascinerende, fordi det "bare" var en mur som skilte et felles folk i flere tiår og ga dem svært ulike levevilkår - få meter fra hverandre. Astrid Sverresdotter Dypvik (f. 1977) har skrevet en bok om dette, og selvsagt var det klart at jeg måtte få den med meg!

Andre bøker om Berlin

Mange har skrevet om Berlin og om hva som skjedde før, under og etter siste verdenskrig. Jeg nevner bl.a. Erik Larsons "I dyrets buk" (før krigen), Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" (under krigen) og Ian Burumas "År null - En fortelling om 1945" (umiddelbart etter krigen). Det er også verdt å merke seg Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama", fordi den forteller en viktig historie om det som skjedde etter murens fall. (For å forstå denne historien, må man nødvendigvis vite noe om det som skjedde forut.) I tillegg er det laget en rekke filmer om tematikken. Det som kanskje mest av alt har kjennetegnet litteraturen om den kalde krigen, er alle spionthrillerne som det i en periode gikk tretten på dusinet av. (Men som etter den kalde krigens slutt med ett fremsto som uaktuelle og uspennende.) For ikke å glemme alle dokumentarene om avhoppere ...

Om boka

I Dypviks "Berlin-historier" kommer vi tett på flere ekstraordinære mennesker som var berørt av den kalde krigen - fordi hun har intervjuet dem. Akkurat dette gjør boka hennes så veldig mye mer interessant enn mye annet som utgis innenfor tematikken i dag. Tidligere har hun utgitt "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" (2012). Også her har hun hatt fokus på enkeltskjebner. Dypvik er journalist og historiker.

Boka er delt inn i tolv kapitler, og her tar Dypvik for seg temaer som barna fra Sachsenhausen, folk som flyktet og klarte å komme seg over til Vest-Tyskland, om en menneskesmugler, om terrorister, Kennedys besøk i Berlin og om å leve med splittede familier - bare for å nevne noe.

De første kapitlene i boka handler om krigens avslutning, som var sentrert i Berlin.

"Sovjetunionen og vestmaktene hadde kjempa mot den same fienden. Men dei hadde ikkje kjempa same krig. Nazistanes krigføring på austfronten var meir brutal enn krigen i Vest-Europa. Nazistane såg Sovjetunionen og det dei kalla jødebolsjevismen, som sin ideologiske hovudfiende. Krigsbrotsverk var del av Wehrmachts militære strategi då dei invaderte Sovjetunionen i 1941. Dei kalla det ein Vernichtungskrieg, ein utslettingskrig. Folkemord var eit sjølvstendig mål for krigføringa. Erobringa av Berlin var slutten på denne krigen.

... Kaos og ei tilsynelatande planløyse går att i mange av skildringane frå Berlins første veker under sovjetisk militærokkupasjon. Men den sovjetiske militæradministrasjonen gjekk i gang med å opprette ein ny orden då byen framleis stod i brann. Medan dei sovjetiske soldatane rana tilfeldig forbipasserande tyskarar for klokker, smykke og andre verdigjenstandar, sette den sovjetiske militæradministrasjonen i gang ei systematisk plyndring av tyske kulturskattar. Samstundes byrja dei på eit nitid arbeid med å sikre seg kontroll over den nedkjempa byen. Dei ti mennene som kom inn med fly frå Moskva, var eit av dei mest effektive reiskapane dei sovjetiske okkupantane hadde for å få grep om Berlin." (side 25)

Selv om Berlinmuren først ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet, var det her det begynte - det at byen ble delt. Før selve muren ble bygget, var byen delt av en "mur" så god som noen, nemlig et piggtrådgjerde. Det gjaldt å beskytte østtyskerne for fascistisk påvirkning fra Vesten.

Vi møter Hilde Benjaminsen, eller Blod-Hilde som hun ble kalt, kvinnen som dømte mange mennesker til døden. "Historia hennar inneheld ... eit paradoks som har ramma fleire frigjeringsrørsler. Ho starta sitt politiske liv som dei undertrykte sin forsvarar og enda opp i ei toppstilling i ein autoritær stat." (side 45) Vi møter Hartmut Richter som mot alle odds klarer å svømme gjennom Teltow-kanalen som gikk gjennom grensen mellom DDR og Vest-Berlin. "Sjølv om ikkje alle som forlét DDR, gjorde det av politiske grunnar, vart det framstilt slik i Vest-Tyskland. Der vart kvar einaste flyktning gjort til eit bevis for at det vesttyske politiske systemet var best. Dei kalla flukta ei folkerøysting med føtene." (side 56) (Men om ikke alle flyktet av politiske grunner, var det hardt å bli tvunget til å hykle at man tilbad styresmaktene som undertrykket sine egne innbyggere.) Siden smuglet han mange mennesker ut av DDR, men egen sikkerhet som risiko. Dessuten møter vi Rudi Dutschke, det tyske studentopprørets uformelle leder i 1968, mannen som ble skutt i hodet, men som overlevde. Attentatet mot ham ble starten på et tre dager langt gateslag. Og vi møter Werner Stiller, etterretningsmannen i Stasi, som etter nøye planlegging hoppet over til Vesten og tok med seg mange statshemmeligheter. Hans flukt førte til avsløring av mennesker i Vesten som spionerte for russerne. Dette rokket alvorlig ved balansen mellom øst og vest, fordi ingen lenger kunne føle seg trygge.

Hva var det egentlig som skjedde i Tyskland på slutten av 1960-tallet, da vold og terrorisme nærmest eksploderte i landet. Det som i alle fall er sikkert er at en oppvoksende etterkrigsgenerasjon tok et sviende oppgjør med foreldregenerasjonen, som hadde ansvar for krigens ugjerninger og nektet å snakke om det. Men noen tok dette litt lenger enn andre ...

"Ein kan lure på kvar valden kom frå. Om ein stiller spørsmålet til dei som var der, vil dei truleg svare at valden kom frå dei andre. Ein annan måte å sjå det på er at valden hadde vore der heile tida. Den låg under det nye vesttyske velferdssamfunnet som reiste seg etter krigen. Den fanst i brotet mellom generasjonane som Hannah Arendt skreiv heim om, og i avgrunnen mellom Auschwitz-generasjonen og dei unge. Brotsverka til den eine generasjonen vart til terrorisme i den neste generasjonen. Også Italia og Japan, som var styrte av diktatorar som vart styrta i løpet av krigen, opplevde omfattande venstreradikal terror på 1970-talet.

Den 2. juni 1967 vart det avfyrt eit skot i Berlin. Det blir ofte omtalt som startsskotet for den vesttyske terrorismen. Skotet fall då den persiske sjahen Mohamed Reza Pahlavi og kona Farah Dibah var på offisielt besøk i Vest-Berlin. Alt på flyplassen vart dei helsa velkomen av ei jublande folkemengde. Som ein gest til sjahen og kona hadde politiet fengsla alle eksiliranarane i byen, heilt på sida av alle rettslege reglar." (side 117)

Studenter demonstrerte i Vest-Berlin samme kveld. Byens politstyrker og sjahens egen etteretningstjeneste møtte demonstrantene, og en student ble drept, skutt på kloss hold. En kvinne - Gudrun Ennslin - sto frem og ropte følgende:

"Denne fascistiske staten er ute etter å drepe oss alle. Vi må organisere motstand. Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz. Men dem kan man ikke argumentere." (side 118)

Ennslin ble senere en av Vest-Tysklands mest ettersøkte terrorister. Hun ble nemlig en del av Rote Armee Fraktion, senere kjent som Baader-Meinhof-banden. (Dette er det laget en film om - The Baader Meinhof Complex. Linken peker til min omtale av filmen.)

Det var for øvrig ikke bare folk som flyktet fra øst til vest. En og annen gang flyktet det faktisk folk den motsatte veien også. Slik tilfellet var med Jeffrey Carney, som i 1983 valgte å flykte til DDR. Forundret så han at hverdagslivet i Øst-Berlin var veldig normalt. Han møtte vennlige og smilende mennesker, barn som lekte i sandkassene, pensjonister som koste seg på benkene i parkene ... Han følte seg lurt. Dette var ikke fienden hans! Opplevelsen sier noe om hvordan øst og vest ble polarisert under den kalde krigen. Det han derimot ikke kunne se, var frykten mange levde under, og som var et resultat av tiår på tiår med overvåkning og angiveri. Uønskede individer fikk yrkesforbud, enten direkte eller indirekte, og det å være kunstner med et budskap ble høyst besværlig. Alle ønsket heller ikke å flykte. Det var her de hadde hjemmene sine, familien sin, tilhørigheten. Derfor tilpasset man seg som best man kunne, og gjorde det som skulle til for å unngå å miste retten til å gå på universitetet, å praktisere et elsket og/eller nødvendig yrke ... Etter murens fall kom nettopp dette på spissen. Hvor langt hadde det vært nødvendig å gå? Hadde man holdt seg innenfor akseptable grenser, eller beveget seg utenfor? Dette fikk ikke minst Angela Merkel merke ... (Det skriver ikke Dypvik om - det gjør derimot Ingrid Brekke.)

Min oppfatning av boka

Astrid Sverresdotter Dypvik skriver svært innsiktsfullt om jernteppets konsekvenser, fortrinnsvis for menneskene som bodde på innsiden og som ikke uten videre kunne reise derfra. Dersom man har lest en del om tematikken fra før av, er en god del av stoffet kjent. Likevel vil jeg si at hun tilfører mye nytt - ikke minst fordi vi kommer i nærkontakt med personene hun skriver om. De aller fleste av dem har hun intervjuet selv, og hun har også tilført stoffet egne refleksjoner og analyser.

I et intervju i Dagsavisen 28. februar 2017 har Dypvik uttalt følgende:

– Den kalde krigen ble svært fortettet i vest-Berlin, et lite område omgitt av fiendtlig territorium, med ekstremt høy etterretningsaktivitet fra begge sider. Spioner er et svært myteomspunnet yrke, også i Norge. men vi kjenner spionene mest fra populærkulturen. Det jeg stadig hørte snakk om under arbeidet med denne boka, var alle spionene som var i Berlin. På begge sider. Hvordan jobbet de? Hva motiverte dem? Det interesserte meg, sier Djupvik, som blant annet har gjort bruk av de åpne Stasi-arkivene i Berlin: 111.000 hyllemeter dokumenter, med spionrapporter og avhørsreferat.

– DDRs etterretningstjeneste er gransket mer enn noen annen etterretningstjeneste i historien, fordi Stasi-arkivene er gjort tilgjengelig for forskere, påpeker Dypvik.

Det mest tankevekkende ved hele boka er hva som skjer når de unge mister troen på styresmaktene, og begynner å ta sjeen i egne hender. Reaksjonene blir så ekstreme, så svart-hvitt og så unyanserte at man kan bli mørkeredd av mindre ...

Jeg håper at jeg gjennom mitt innlegg om "Berlin-historier" inspirerer flere til å lese den. Det er nemlig noe med å kjenne sin nære forhistorie og vite hva som har skapt den verden vi lever i i dag. Da kan man forhåpentligvis bedre forstå menneskene som ble berørt. Og best av alt: hente frem en mer dyptpløyende forståelse for hva det vil si å være forfulgt av et regime og ønske å flykte derfra for å berge livet! Det handler om få gå inn i ulike perspektiver, om å forstå at folk er folk og om å møte flyktningekrisen i dag med mer empati. Mens vi i dag er opptatt av om folk er reelle flyktninger eller "bare" økonomiske flyktninger, var ikke Vesten opptatt av det den gangen folk hoppet av fra land bak jernteppet. Den gangen var det vel så viktig å få bekreftet at det var Vestens verdier som var best ... At folk ikke holdt ut i østblokk-landene, var bevis nok. Motivene deres spurte man ikke etter, med mindre det var mistanke om spionasje.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

En outsiders bekjennelser

Denne boka hadde antakelig passert under radaren dersom det ikke hadde vært for Patti Smiths innstendige påvirkning. Ikke bare har hun skrevet forordet ti boka, men hun har også uttalt at "Astragalen" endret hennes liv. Det ga forventinger om en eksistensiell roman. Og er det noe denne romanen nettopp er, så er det dypt eksistensiell. Det handler om evne og vilje til å overleve, om å holde ut mens man drømmer om en bedre fremtid.

Hvem var Albertine Sarrazin?

Den franske forfatteren Albertine Sarrazin (f. 1937 d. 1967) ble bare 29 år gammel. I løpet av sitt korte liv skrev hun tolv bøker (flere ble utgitt etter hennes død), hvorav tre er selvbiografiske. "Astragalen" er så vidt jeg vet den eneste av disse bøkene som er oversatt til andre språk (fra fransk). Boka kom ut på norsk første gang i 1979 - den gangen med tittelen "Bruddet", utgitt på Gyldendal. I år kom den ut i en nyoversettelse på Cappelen Damm, denne gangen med tittelen "Astragalen".

Albertine ble født i Alger i Algerie, og ble forlatt etter fødselen. Hun ble tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og senere adoptert av en familie, som tok henne med til Provence i Frankrike.

Adoptivfamilien var svært dysfunksjonell, og Albertine ble misbrukt seksuelt av et familiemedlem. Selv om hun var svært intelligent, sendte adoptivfamilien henne til en forbedringsanstalt i Marseille. Hun flyktet til Paris, og livnærte seg som prostituert samtidig som hun tilfredsstilte sin store interesse for litteratur. Oppveksten førte til en intens forakt for autoriteter. I 1953 deltok hun i et væpnet ran, og endte opp i Fresnes Prison. Under et rømningsforsøk brakk hun ankelen sin, og møtte Julien Sarrazin rett etter. De to giftet seg og fortsatte sine kriminelle løpebaner. De gikk ut og inn av fengsel, og opprettholdt kontakten gjennom brevveksling. Albertine skrev sin første roman "Astragalen" mens hun satt i fengsel, men den ble først publisert etter at hun kom ut (1965). Romanen, som hadde klare selvbiografiske trekk, ble raskt oversatt til engelsk. Hun utga etter hvert flere bøker. I en alder av 29 døde hun som følge av komplikasjoner under en nyreoperasjon. (Kilde: Wikipedia)

Patti Smiths forord

Patti Smiths forord er en del av opplevelsen av å lese "Astragalen". Vi som har et forhold til "Just kids" (2010) og "M Train" (2015) - særlig den første - vet at kampen for overlevelse og det å kunne leve av og for litteraturen og musikken, har preget Patti Smith sterkt. Jeg går uten videre ut fra at det er denne delen av Albertine Sarrazins kamp - ikke hennes kriminelle løpebane - som har gjort Albertine til Patti Smiths ledestjerne "gjennom de hundre søvners netter" (side 12).

"Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge." (side 7)

Selv hadde Patti Smith en paperbackutgave av "Astragalen" liggende i kofferten da hun turnerte verden over i 1976. "Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien - en mangefasettert, nydelig mann som gjorde meg til hustru og senere enke. Etter at han døde tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattekiste sammen med andre bittersøte minner." (side 11)

Forfatterens tidlige død bidro utvilsomt til å gjøre den til en slags kultbok, som har blitt elsket av opprørsk ungdom i årtier. Som kritikeren Naima Chahboun har uttalt i Ekspressen (se forlagets egen presentasjon av boka):

"Med sin amoralske grunnholdning og rastløse appetitt på livet, levendegjør Anne 1960-tallets ungdomskultur og frihetslengsel. Like selvfølgelig som hun nekter å innta offerrollen, nekter hun å kjenne skyld. Men skitten, kynismen og den nakne brutaliteten gjør Astragalen til en eksistensiell odysse gjennom filleproletariatets lovløse territorium snarere enn et romantisk eventyr."

Om boka

Åpningsscenen i boka starter etter at "Astragalen"´s jeg-person Anne har hoppet fra et vindu i fengselet, og har havnet på bakken, nesten 10 meter lenger ned. Under sammenstøtet med bakken opplevde hun en "stjerneeksplosjon". Det ene beinet bærer henne ikke, og hun oppdager at ankelen har svulmet opp. Anne er på flukt fra fengselet, hvor hun soner en lengre dom. Det handler om å komme seg vekk, fort-fort før noen finner på å lete etter henne.

Anne klarer etter mye strev å komme seg opp til veien, og den første hun støter på er en lastebilsjåfør som ikke våger å ta henne med. Så møter hun Julien. Han tar henne med på motorsykkelen sin til sin mor. Det er ikke mulig å oppsøke lege de første par ukene, fordi hun risikerer å bli angitt og ført tilbake til fengselet. Her overlater han henne til familien, og han dukker deretter kun opp nattestid. Han er nemlig på rømmen selv.

"Jeg hadde gjenkjent Julien lenge før han sa det selv. Det finnes noen tegn som er usynlige for folk som ikke har vært i spjeldet: en måte å snakke på uten å bevege leppene, mens øynene uttrykker likegyldighet eller det stikk motsatte; sigaretten inne i håndflaten, å velge natten som tidspunkt for å handle eller snakke etter å ha måttet tie hele dagen." (side 33-34)

Lengselen etter Julien gjør smertene i beinet til å holde ut. Alt for de korte, korte stundene hun får med ham ... "Så lite det var, så lite det skrapte i overflaten av den ensomheten vi bar på!" (side 49)

Anne vil helst ikke være til byrde, og etter hvert som tiden går er det rimelig opplagt at det er nettopp det hun er. Etter et dyrt sykehusopphold som "noen" har betalt for, begynner det å bli tvingende nødvendig at hun gir noe tilbake. (I den forbindelse viste det seg at hun hadde et brudd i astragalen, et bein i ankelen.) Særlig etter at Julien er tatt igjen, og må sone en dom i fengsel. Måten budskapene pakkes inn, forkledd i høflighetsfraser, alt for å ivareta verdigheten til de impliserte, er fascinerende lesning.

"Stakkars Pierre, han vil at jeg skal jobbe hjemmefra, og så stjeler jeg whiskyen hans ...

Jeg tar opp tråden: "Gjerne for meg, men jeg lurer nå på om Julien ville sette særlig stor pris på å få vite at han er hallik."

"Hallik og hallik, det er bare ord. Han kommer tvert imot til å bli riktig fornøyd. Han liker ikke å ha gjeld. Og dere er ikke gift heller, er dere vel?"

Og så forklarer Pierre at disse pengene ikke ville være å anse som inntekt, men som gjeld jeg skylder; at det bare er på de betingelsene han vil ta dem imot, og at jeg dessuten er fullt ut i stand til å forklare saken for ham jeg kaller (ærlig talt, jente!) "mannen min", og at jeg sikkert greier å gjøre det på en slik måte som ikke sjokkerer ham noe videre: "Kvinnfolk er jo så flinke til å overtale ..."

Siden Pierre var i sin fulle rett, Julien ikke ante noe som helst og jeg inntil videre var nokså uvesentlig, burde ikke opplegget være anstøtelig for noen som helst. (side 88-89)

Den nye tilværelsen har også noen fordeler, fordi den fører mer frihet med seg. Men savnet etter Julien er der hele tiden. Det er ham hun lengter etter, og hun føler seg ikke som et helt menneske før hun er gjenforenet med ham. Hun trenger mye tid og ømhet for at hun selv skal bli en kraft og "en kilde til noe som helst". (side 124)

Men først og fremst er det angsten for å bli tatt som henger over henne.

"Hvis jeg etter timelange forhør skulle ende med å oppgi adressen min, kommer ikke purken til å finne annet enn en truse som henger til tørk over radiatoren, og en haug med kvitteringer som forklaring på alle gjenstandene som virker altfor fine til ikke å være stjålet; kvitteringer for radioen, armbåndsuret og reisestrykejernet.

Jeg må være forberedt, hvert sekund, hvert skritt jeg tar ..." (side 139)

Hvordan går det med Anne til slutt? Blir hun lykkelig og fri, eller ender hun opp i spjeldet igjen? Og kjærligheten til Julien? Hvordan kan den få næring under disse forholdene? Svaret finner vi nok i Albertine Sarrazins virkelige liv ...

Min oppfatning

"Astragalen" fanget meg fra første side! Dramaet vi presenteres for er eksistensielt, og det handler om å gjenvinne en frihet som Anne opplever er tatt fra henne på urettmessig vis. Hun har jo ingen tro på autoriteter i utgangspunktet, så hvilken rett hadde de egentlig til å sperre henne inne? Det hele fikk meg for øvrig til å reflektere en del over følgende filosofiske spørsmål: Hvor frie er vi mennesker egentlig? Hvor bundet er vi av det miljøet vi vokser opp i? Hvor mye er i grunnen gitt på forhånd og hvor mye styrer vi selv? Hvor frie er valgene våre når det kommer til stykket? Når man har opplevd det vi vet at forfatteren har gjort, og som hun også skriver om i denne boka - hvilken sjanse har man egentlig her i livet til å havne på "den rette vei"?

Friheten har sin pris. I begynnelsen er Anne prisgitt omgivelsene sine siden hun ikke klarer å gå. Igjen er hun sperret inne i et fengsel, og dermed fremstår flukten som et paradoks. Hele tilværelsen hennes er klaustrofobisk, der hun må gjemme seg bort på et loft for å unngå å bli sett. Anne har ikke rørt en mann på fire år. Julien behandler henne med respekt, vart og ømt, og hun skjønner raskt at han er en sjelefrende. De to er like, på rømmen som de er begge to. Det er ikke det minste rart at disse to fortapte sjelene forelsker seg i hverandre. Dessuten er det forelskelsen i Julien som gir det hele en mening. Livet faller riktignok litt sammen hver gang Julien er med andre kvinner, men hun tilgir ham likevel. Hva annet kan hun gjøre?

Albertine Sarrazin skriver levende og intenst på en måte som berørte meg som leser. Hun har en helt egen stil, og flere steder er avslutningene eller oppsummeringene poetiske. Jeg kjente på desperasjon og fortvilelse, og jeg lot meg også fascinere av hovedpersonens stolthet. Hun lar seg ikke plukke på nesen, og uansett hvor sørgelig livet hennes fremstår som, er hun stolt av seg selv og det hun får til. Uansett hvor dysfunksjonelle valgene hennes er, er hun selv hellig overbevist om at hun tar kloke og rasjonelle beslutninger. Hun er street smart og vet hva som skal til for å klare seg. Der andre ville ha sett katastrofen inn i hvitøyet - der får hun til og med den til å fremstå som vakker.

"Hvor er drømmen? Hvor trekker morgendagen meg? Badet i morges, på stranden ... Beske bobler stiger igjen til overflaten ... Kom tilbake, Julien. Jeg venter på deg, i denne rene, pent oppredde sengen." (side 201)

Jeg likte denne romanen! Jeg likte den svært godt til og med! Det er ikke all litteratur som berører like sterkt som denne historien om Anne. Boka er lettlest og er ikke vanskelig tilgjengelig på noe vis. Jeg er dessuten dypt imponert over at en ung kvinne med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Jeg anbefaler "Astragalen" varmt!

Så bra - Ny Giv for Bokelskere.no

Om mennesker som virkelig settes på prøve.

Det er virkelig ikke meningen å kalle en bok for slitsom, men noen bøker blir man nesten helt utkjørt av. Her var det mye som skjedde og mange karakterer man blir fort knyttet til. Det var mange karakterer å like, og som man vil bare det beste for. Når boka er over, er man nesten utslitt, fordi det er mye som skjer underveis mens man leser, og man blir så involvert i livet til karakterene i boka.

En by full av tøffinger
Bjørnstad er en liten by i en skog som består av kulde og et sterkt hockeymiljø. Innbyggerne er folk som er veldig sta, stolte og som tåler det meste. De holder ting for seg selv og er noe fåmælte. Det er et folk som tåler et støyt. De fleste innbyggerne har noe med hockeymiljøet å gjøre, både frivillig og ufrivillig. Enten er det juniorer som spiller selv, ellers så har de et familiemedlem som spiller eller jobber for klubben. Det er hockeyen som holder Bjørnstad i live. Jobber man ikke i hockeyklubben, ender de opp i en fabrikk. Det er en by med lite av fremtidsmuligheter. Derfor er det så viktig å holde hockeyklubben i gang. Men noe skjer som gjør at det oppstår en splittelse mellom innbyggerne i byen, og de får det vanskelig med å velge hvem de skal tro på, for de strever med å tro at noe slikt har skjedd. Hvem sin versjon kommer de til å holde med? Vil byen og hockeymiljøet bli som før igjen?

Jeg har nevnt i tidligere innlegg at Bjørnstad minner meg litt om Tv-serien Friday Night Lights (2006 - 2011), som jeg så alle episodene av. I Friday Night Lights er det amerikansk fotball som er i fokus, men i Bjørnstad er det hockey. Til tross for forskjellige sportsgrener, minner miljøet meg om det samme. Mye konflikter som oppstår både på banen og utenfor banen. Offisielle problemer, og problemer som dukker opp internt. Hvor mye man elsker sporten, og hvor mye enkelte ofrer for å oppnå den de vil være, og for å ta vare på sitt rykte. Vennskap som styrkes og som settes på prøve.

Filosoferende skrivemåte
Backman skriver fra mange forskjellige perspektiver istedet for å holde seg til bare en synsvinkel. Jeg foretrekker å lese bøker som blir fortalt fra flere forskjellige perspektiver, og synes ikke det er rotete i det hele tatt. Da har jeg det lettere for å leve meg inn i boka, og få en større mulighet til å bli bedre kjent med persongalleriet. Det gjør personene mer levende og tar større form. Det var også mange karakterer å bli glade i, blant annet Sune, Amat og Maya. Helt forskjellige karakterer, men lune, gode og filosoferende på hver sin måte. De stakk seg sterkest ut i persongalleriet og man blir lett knyttet til dem. Det er mange man føler en stor omsorg for. Jeg liker også hvordan Backman plotter inn filosofiske avbrekk inn i handlingen.

Da jeg først begynte å lese denne boka, trodde jeg dette ville bli en tørr bok med bare sportssnakk, men det var det ikke Dette er en svært menneskelig roman om mennesker som prøver å gjøre det riktige, men av og til skjærer det seg. Man blir kjent med dem på godt og vondt, og boka består av karakterer man ikke glemmer med det første. Bjørnstad er første bok i en planlagt serie, og jeg vil svært gjerne lese neste bok når den kommer ut.

Fra min blogg: I Bokhylla