Bokelskere.no

Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.

Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.

Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.

Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.

Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.

Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

«Man kan bruke hele livet på å ta avskjed fra familie, venner, folk, steder. Men når man skal si adjø til seg selv, kommer de fleste til kort. «

Jeg er forundret over hvor godt jeg liker bøkene som Matias Faldbakken har utgitt. Jeg liker at romaner med handling og karakterer som får meg til å le, og det er nok en av årsakene til at romanen til Matias Faldbakken faller i smak. I tillegg er handlingen i romanene uforutsigbar. Til tider ellevill. Slik er det også i Stakkar, romanen som ble utgitt i 2022. Hovedpersonen er Oscar:

«Det som er verd å nevne fra Oskars forhistorie, uten at man skal drive og fråtse i slike ting, er at han kom fra en situasjon med stusslig stell. Stellet i løpet av Oskars første år hadde vært til de grader skralt at det var risikabelt, ja, bent frem farlig for en ung gutt å vokse opp i. Såpass trasig hadde situasjonen vært at Oskar måtte omplasseres til en annen familie, det vil si Blums. Det hadde vært en usunn og knusende atmosfære i barndomshjemmet. Derfor hadde Oskar havnet her, omplassert, på Blums bruk, i en alder av tolv, og nå var han nitten. På bruket fikk han kost og losji pluss relativ stabilitet og en ukentlig pengeseddel i bytte mot de manntimene han la ned ved hjelp av sin unge, smidige kropp.»

Forlaget omtaler romanen slik:
«Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.»

Det er lett å tenke at romanen har likhet med romanen Vi er fem som ble utgitt i 2019, når man leser forlagets omtale. Men det er ingen sammenheng mellom romanene. Jeg synes første del av romanen var best, når handlingen foregår på «bøgda». Herlige karakterer. Når handlingen flyttes til Oslo synes jeg den mister det som jeg liker godt med hans romaner, humoren. Da sniker det seg inn noe mørkt i handlingen.

Omtale fra dette blogginnlegget

Nok en gang har Gina Witt har laget sensasjons-TV for NRK. Denne gangen om overgrep. Nettet flommer over av hat og sinne. Kort tid etter blir hun funnet drept. Hvem har gått fra ord til handling? Eller finnes det en annen sammenheng?

Den tidligere advokaten Rivers har ikke hatt kontakt med familien etter han har sonet 8 år for drap. Nå som Gina er drept er han redd familien kan være i fare.

En mørk thriller som skifter synsvinkel mellom flere karakterer, og alle har noe å skjule. Handlingen skrur seg til mot slutten, og man holdes på pinebenken til siste side.

Da jeg leste Piken på toget i 2015, likte jeg den ikke i det hele tatt. Men liker å gi forfattere flere sjanser, for man vet jo aldri. Likte jeg Langsom ild bedre?

En av grunnene til at jeg likte Langsom ild, er at jeg liker å lese om husbåtmiljøet. Det er både spesielt og fascinerende. Det er en setting jeg ikke leser ofte om, og det er forfriskende. Det ga mysteriet et ekstra løft.

Mystisk mordsak
En ung mann blir funnet myrdet i sin egen husbåt. Gjennom hele handlingen følger man tre forskjellige kvinneperspektiv. Blant annet Laura, som blir sett på som skyldig i saken, spesielt siden hun har voldelige tendenser, og etter en ulykke, har hun ikke helt vært seg selv. Hun har sine svakheter, men likevel lar hun seg ikke stoppe av det, og lar livet gå sin gang. Man følger også tanten Carla, som har opplevd noe svært trist, noe som er vanskelig å komme over, og man blir kjent med Miriam som bor i husbåten ved siden av den døde. Hvem er den egentlige skyldige, og har de noe til felles?

Har sett at boka har fått noen svake terningkast, og kan forstå hvorfor. Selv satte jeg pris på den boka, for i fjor på den tiden jeg leste den, hadde jeg lest mange krim og thrillere som var temmelig kjedelige, og det var ikke denne. For første gang på lenge var jeg engasjert til tross for mysteriets forutsigbarhet, men følte at det ikke ødela noe. Hadde heller ikke noe i mot at handlingen og noen av karakterene var noe sære.

Fascinerende karakter
Hadde sansen for Laura. Hun var noe lystig til tross for hennes situasjon. Man får også en medfølelse for henne. Hun er heller ikke en av de som synes synd på seg selv med tanke på alt hun har vært gjennom. Hun har en stå på vilje som jeg liker, og hun er heller ikke den som bryr seg så veldig hva andre mener om henne. Hun bare lever sitt eget liv.

Med Piken på toget kjedet jeg meg nesten i hjel og det gjorde jeg ikke med denne. Likte balansen mellom krim og drama. At alle har sine hemmeligheter. Leter du etter noe lettlest til påskeferien og god underholdning, er Langsom ild et godt valg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Romanen Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir, som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2022, ble en liten nedtur sammenlignet med tidligere romaner jeg har lest av den islandske forfatteren. Det var siste del av romanen som trakk ned.

Forlagets omtale av romanen:

«På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp.
«Svaner blir ikke skilt» er en sorgmunter, tankevekkende og humoristisk roman om en kvinne som våkner brått og innser at livet hennes ikke ble slik hun hadde sett for seg.»

For meg ble bipersonen Perla det beste ved romanen, her er slik hun beskrives i begynnelsen av boken:

«Nabokona i kjelleren dukket plutselig opp for to år siden etter et langtidsopphold i utlandet. En kveld vi var på vei ut, så vi et menneske som ikke var mer enn godt og vel én meter høy, dette mennesket sto på en aluminiumstige og holdt på å male kjøkkenskapene lyserøde. Og selv om vi daglig på et eller annet vis er oppmerksomme på denne nabokona vår, er det en god del uklarheter når det gjelder hennes personlige forhold, og da særlig og spesielt denne fortiden hennes med mange år i utlandet. Hun sier at hun dog i det minste kan forsikre oss om at hun ikke har jobbet på sirkus. Perla har fortalt at hun jobber hjemme og at hun deler døgnet sitt mellom rådgiverjobben om dagen og forfattervirksomheten om natten og at hun trenger utrolig lite søvn. Selv om hun snakker om pasienter har vi ikke lagt merke til noen trafikk av mennesker i kjelleren, så vidt vi forstår har hun spesialisert seg på skriftlig parterapi via datamaskin.»

Perlas betraktning av livet til Maria - slik oppsummerer jeg min leseopplevelse:

«— Dersom livet ditt hadde vært en roman, ville en slik samling av dramatiske begivenheter ikke virket særlig overende, hører jeg henne si fra kjøkkendøren.
Mens vannet koker, lager hun et kort sammendrag av det hun kaller en hel bråte med uforutsette hendelser i livet mitt.
— Det begynner med at ektemannen din kommer ut av skapet forlater deg, i kjølvannet dukker en utenlandsk biologisk far opp og dør på uforklarlig vis på et hotellrom, så å si på startstreken av bekjentskapet, etter at dere tidligere på dagen har spist stekt breiflabb og kake med blåbær-skyr sammen. Og sist, men ikke minst, dersom jeg har forstått deg riktig; han overlater til deg å ordne opp med både asken sin og arvegodset på en fjern kyst. Dersom dette var skrevet av min forfatter, ville jeg strøket halvparten.»

Omtale fra dette blogginnlegget

July 1346. Ten men land on the beaches of Normandy. They call themselves the Essex Dogs: an unruly platoon of archers and men-at-arms led by a battle-scarred captain whose best days are behind him. The fight for the throne of the largest kingdom in Western Europe has begun.

Heading ever deeper into enemy territory toward Crécy, this band of brothers knows they are off to fight a battle that will forge nations, and shape the very fabric of human lives. But first they must survive a bloody war in which rules are abandoned and chivalry itself is slaughtered.

Rooted in historical accuracy and told through an unforgettable cast, Essex Dogs delivers the stark reality of medieval war on the ground – and shines a light on the fighters and ordinary people caught in the storm.

Denne spenningsromanen har et ganske raskt tempo i starten ettersom at hele historien bygger seg på en ulykke som Anna (hovedpersonen) så vidt kommer seg unna med livet i behold. Siden Anna kjørte bilen og de tre andre i bilen ble enten hardt skadet eller døde, så lider hun av "survivors guilt". Så begynner hun å føle seg iakttatt og hun får trusler fra en ukjent person. Anna velger å flytte til Skottland og begynne å jobbe på et hotell i ødemarken der for å få en ny start på livet. Men uansett hvor fort man løper så kan man ikke løpe fra sin egen fortid. Anbefaler denne som påskekrim/spenning.

En litt over gjennomsnitts bra post-apokalyptisk/dystopisk bok om solar flares som gjør at all strømmen blir borte i Amerika (jeg går ut i fra at det er i resten av verden også, men USA tror at de ER hele verden!). Det handler om å tilpasse seg ny hverdag uten strøm og det kan være utfordrende for de fleste, men det er jo om muligens ikke usunt heller...

Jeg klarer virkelig ikke å følge med lenger på alle trådene, karakterene og komponentene i denne serien. Det er rett og slett litt for mye og jeg klarer ikke å se det for meg slik jeg en gang gjorde.

Det er helt riktig. Nå går denne fantasy bokserien over i Sci-Fi ettersom vår elskede heltinne Gwendy reiser ut i verdensrommet. Gwendy er blitt mye eldre og husker ikke like godt som hun engang gjorde. Allikevel så får hun en veldig viktig oppgave som kan (vil) redde menneskeheten. Det er selvfølgelig kun Gwendy som kan gjøre denne oppgaven og ja det har med denne svarte boksen å gjøre. Det jeg liker ekstra godt med denne boken er at jeg ikke viste at jeg trengte å vite om hvordan det er for en senil person å dra ut i verdensrommet. Det er en spennende roman og vi følger alle med Gwendy i hennes siste timer.

Det som jeg først og fremst liker med denne boken er at den er satt i Irland og når jeg hørte den på lydbok, snakket innleseren Irsk. Historien, derimot, er ikke veldig skummel eller nytenkende. Den kan minne om "A quiet place". Hovedpersonen i historien får motorstopp midt i grønneste skauen i Irland og prøve å gå til nærmeste bebyggelse, men så snubler hun over en hytte i skogen hvor det er andre fortapte sjeler som holder seg i skjul, for det er nemlig noe skummelt ute i skogen som bare kommer frem etter mørkets innbrudd og det eneste som holder disse monstrene unna er et sterkt flomlys utenfor huset. Dette lyser går automatisk på når skumringen kommer og det er ingen i hytta som vet hvordan den får strøm. Et klassisk oppsett til en grøsser går over i overlevelses modus og som man kan gjette seg til allerede veldig tidlig så får vi aldri vite helt hva motivasjonen er for at disse monstrene der ute ser inn på og overvåker disse fortapte menneskene. Historien er syltynn og gir ikke mye mening.

Det er sjelden jeg blir så revet med og imponert over en spenningsroman. Jeg vet ikke om det er fortellerstilen, historien i seg selv, karakterene eller alle disse tingene som gjør dette til en veldig intens roman, men det fungerer for meg. Det er som at man jakter etter adrenalin sjokket, at noe man sier og gjør kan skape slik nysgjerrighet på hva som kommer til å skje videre. Jeg har ikke lyst til å si så mye mer uten at den må oppleves. Den må leses.

En lett underholdene bok med mye spenning. Kan minne litt om "The Last of us" siden det handler om et potensielt utbrudd av soppinfeksjon (og det er jo ikke bra). Det som gjør denne boken og handlingen annerledes enn alle andre epidemier/pandemier er at det katastrofale har ikke skjedd enda og vi følger noen utvalgte mennesker som skal hindre det verste i å skje. Veien til frelse og helbredelse er selvfølgelig belagt med hinder i form av byrokrater, militæret og de i samfunnet som vi egentlig skal stole på som nå viser sin faktiske agenda. For historien, gjentar seg jo aldri....