Bokelskere.no

Handlingen foregår i Aberdeen og Aberdeenshire. Inspektør Logan McRae har sin første dag tilbake på jobb etter å ha vært sykemeldt over lengre tid, etter en knivstikking. Han blir umiddelbart kastet ut i jobben med å finne en professor som er meldt savnet.

Boken er ganske seig og slow-paced. Det er mulig at det er handlingen i seg selv eller forfatterens måte å skrive på, men er ikke en bok jeg vil anbefale.

Veldig artig å lese om Albert Åberg som voksen og hans forhold til hans far er sterkt fremstilt i boken. Samtidig så har årene gjort Albert kynisk og litt grinebiter. Det er ikke så lett å skjelne det som bare skjer i Albert sitt hode og det som faktisk skjer. Synes slutten var teit.

Spiral

My time
moves on in a spiral.

The spiral
limits my landscape,
leaves what is past in the shadows
& makes me advance
full of doubts.

Oh perfect straight line! Pure
spear without spearman.
How your light turns my solomonic
path into dreams!

- Frederico Garcia Lorca 1898-1936

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems, Farrar, Straus and Giroux, New York 2002

En datter blir vitne til at faren hennes blir arrestert, og hun er fast bestemt på å renvaske hans navn.

I 2021 leste jeg Elskede barn av samme forfatter, og den likte jeg overraskende godt. Den var forfriskende og svært i engasjerende, alt annet enn det Perfect Day var. Perfect Day ble utgitt på norsk i år og er om Ann som er fortvilet over livssituasjonen. Hun var selv vitne til at faren ble arrestert og stemplet som Sløyfemorderen. Han skal ha drept fjorten jentebarn i løpet av fjorten år. Noe som er umulig for Ann å forstå, derfor er hun desperat etter å renvaske hans navn. For hun kan jo ikke være datteren til en drapsmann?

Surrealistisk situasjon
Perfect Day er kanskje en spesiell tittel, men tittelen er inspirert av låta Perfect Day av Lou Reed, som har stor betydning for Ann. Mens hun føles seg alene om at hennes far er uskyldig, og mens hun prøver å bevise hans uskyld, prøver hun å få ham til å snakke, og samtidig prøve å finne seg selv i det hele. For som nevnt, hun kan ikke være datteren til en drapsmann. Det kan ikke stemme, for det er ikke sånn hun kjenner ham.

Å lese Elskede barn og Perfect Day var nesten som å lese av to forskjellie forfattere. Språket i Elskede barn var mye bedre og karakterene var spennende å lese om, og det var karakterer jeg brydde meg om. I Perfect Day ble alt nesten barnslig, både skrivestil, karakterene og måten handlingen ble satt opp på. Det ble også veldig mange gjentakelser og veldig liten utvikling. Mye av det Ann tenker og gjør i handlingen, er ikke relevant til selve handlingen. Det ble derfor mange sidespor. Savnet også å bli bedre kjent med faren hennes før han ble arrestert. Det er jo en del tilbakeblikk i boka, men de er veldig sporadiske. For ville finne ut mer hvordan han var på hjemmebane, på jobb og diverse. Få et "bedre" bilde av ham. For det meste av boka er om Anns store tanker om ham og hennes tro på hans uskyldighet. Man får ikke så mye av det motsatte. Mistenksomheter og forandringer i karakteren hans.

Ikke min siste bok av henne
Dette ble dessverre en real nedtur. Det kommer ikke til å bli min siste bok av henne siden jeg likte Elskede barn så godt, så jeg er villig til å gi henne enda en sjanse. Synd at denne ble svært naiv, rotete, og en smule barnslig. En stor kontrast til den forrige boka jeg leste av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Forhåndseksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

«For muttra var livet å reise, komme seg vekk fra og å komme til et sted så langt hjemmefra som mulig. Ethvert annet individ på kloden ville ha kansellert denne Wienturen om han eller hun var like syk som muttra var nå. I stedet satt hun der og gledet seg, uten en forsvinnende liten tanke om at hun faktisk måtte bevege seg opp av setet når flyet landet. Hun levde i nuet slik hun pleide, som et barn.»

Jeg har lest en del av bøker som Anne B. Ragde har skrevet, men aldri har jeg hørt stemmen hennes så klart som når jeg leste boken Muttra og meg som ble utgitt i 2022. Når jeg leste den siste del av boken, reisebrevene, så jeg henne i tillegg. Dagbladets anmelder synes den blir skravlete:

«Anne B. Ragde blander hummer og kanari i en erindringsbok som både handler om forholdet til en ukonvensjonell mor, og om livet som forfatter.»

Ja, tidsmessig er boken springende. Leseren bør nok ha lest andre bøker av Anne B. Ragde før en leser Muttra og meg.

Selv har jeg lest Arsenikktårnet (2001), de tre første Neshov-bøkene (og sett filmatiseringen), Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011) og Jeg har et teppe i tusen farger (2014). Og jeg har lest, hørt og sett intervjuer med Anne B. Ragde. Det siste intervjuet var her på NRK radio fra 11.12.22: Anne B. Ragde kastet sitt første manus: – Det var helt forferdelig:

«Da hun fant brevene fra reisene de hadde hatt sammen, skjønte Anne B. Ragdes at det måtte bli bok. «Muttra og meg» beskriver hun som en homage til sin mor, både på godt og vondt.»

Selv om boken ikke har fått litteraturkritikerne til å juble, ble det en leseopplevelse som jeg trengte nå. Anne B. Ragdes positivitet skulle jeg gjerne blitt smittet av. Og generøsiteten hun viste moren til tross for barndommen hun hadde. Den siste delen av boken, reisebrevene de sendte familie og venner da de var på reise til Dubai og Oman; jeg kan ikke huske sist jeg har lest noe så morsomt og levende. Jeg misunner ikke henne barndommen. Men jeg misunner Eva at hun har en søster som heter Anne B. Ragde.

Omtale fra dette blogginnlegget

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla

Takk for at du sa fra!
Jeg har funnet problement, og det skal være fikset nå!

De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...

Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.

Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.

Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.

Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.

Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

The Mask of Evil

On my walls hang a Japanese carving,
The mask of an evil demon, decorated with
gold lacquer.
Sympathetically I observe
The swollen veins of the forehead, indicating
What a strain it is to be evil.

-Bertolt Brecht 1898-1956
(translated from the German by H.R. Hays)

• Great Short Poems from Around the World - Edited by Bob Blaisdell, Dover Publications.

«Vi blir født, vokser opp, jobber for å oppnå ting, lykkes med noe som ikke varer, feiler mer, bare for å dø like etterpå, generasjon etter generasjon. Hvorfor skal vi fortsette med dette?
Å leve er litt som å vaske bilen. Vi vasker den bare for å se den bli møkkete igjen like etterpå, etter kun et par turen på veien. Hva er egentlig meningen med det?
Vi snakker mye om lykke og moral, men altfor lite om mening. Mening er viktig, mye viktigere enn de fleste av oss tenker over. Det er mening som får oss til å stå opp om morgenen, skaffe oss et liv, venner og familie, en jobb. Det er mening som i det hele tatt driver oss videre i livet, både når det gjelder retningen vi velger, og hva vi bruker fritiden vår på. Vi mennesker søker mening hele tiden, bevisst eller ubevisst. Men hva hvis det ikke finnes en mening? Hva hvis mening bare er en illusjon?»

På forsiden av boken Meningen med livet blir forfatteren omtalt slik: «Bøhn en Aristoteles i allværsjakke».

Sist jeg så og hørte Einar Duenger Bøhn snakke var her i Dagsnytt 18 der tema var Frykt for Chat GPT. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved UiA, bl. A med kunstig intelligens som fagfelt.

For et år siden leste jeg denne boken som ble utgitt i 2022:

Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger av Einar Duenger Bøhn – en interessant bok

Meningen med livet ble utgitt i 2019, og det var etter å ha hørt forfatteren snakke om boken her i radioprogrammet fra 2021 Sammen med Sandvik at jeg valgte å kjøpe og lese den. Forlaget omtaler boken slik:

«Hva er meningen med livet? Hva er poenget med å fortsette å leve, når vi allikevel skal dø til slutt? Vi har alle stilt oss dette spørsmålet på et eller annet tidspunkt i livet, og det har kommet mange forslag til hva det hele handler om, hva vi er her for, og hvorfor vi fortsetter dag ut og dag inn.
Er livet meningsløst? Er et meningsfylt liv nødt til å være forankret i en religion? Er meningen med livet å oppnå lykke? Er det nok å bare oppleve mening, eller må det noe mer enn bare opplevelsen til for at livet skal være meningsfullt? Er meningen med livet noe som varierer fra individ til individ, eller er det mulig å enes om et svar på spørsmålet om meningen med livet?
Filosof Einar Duenger Bøhn mener både at det finnes en mening med livet som er den samme for alle, og at han har funnet ut hva den er. I Meningen med livet tar han leseren med på en filosofisk reise hvor han gradvis forsøker å sirkle inn svaret på gåten over alle gåter. Svaret er kanskje enklere enn du kan forestille deg …»

Her skriver forfatteren om moral og lykke:

«Moral og lykke er på mange måter oppskrytt. Lykke er relativt uinteressant spør du meg, er det mest for andre dyr å hige etter; og moral er sjeldent motiverende, selv om det oftere burde være det. Jeg tror mening som regel er mer interessant og mer motiverende. Det er derfor det er viktig å forstå hva det er, for da forstår vi bedre oss selv og våre liv. Jeg tror mening driver oss i langt større grad enn vi ofte tror. Når jeg ser på mitt eget liv, ser jeg at de store veivalgene i større grad er drevet av mening enn av moral og lykke. Hvorfor er jeg gift, har barn, og jobber med det jeg gjør? Fordi det er meningsfullt, heller enn at det er moralsk riktig og gjør meg lykkelig.
Tenk på deg selv. Har du først og fremst levd livet ditt slik du har, på grunn av moral eller lykke? Eller har det vært mer på grunn av hva du har opplevd som meningsfullt?»

Jeg skal ikke avsløre hva Einar Duenger Bøhn har resonert seg til er meningen med livet. Det er enkelt, og jeg stiller meg bak svaret.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Trude Teige er nok kjent for mange fra Tv-skjermen, og som mange andre Tv-personligheter, har hun begynt å skrive bøker. Løgnere er min andre bok av henne.

I Løgnere møter man igjen journalist Kajsa Coren, og dette er bok nummer sju i serien. Selv om man ikke har lest de andre bøkene i serien, får man jo masse bakgrunnshistorie underveis. Jeg er nøye på rekkefølge i andre sjangere, men krim kan ofte leses frittstående. Det er jo smak og behag.

En gammel kontakt i fare
Hennes gamle venninne Anki kontakter henne fordi hun har blitt brutalt voldtatt hjemme i sitt eget hjem. Etterpå skal voldteksmannen ha vasket henne. Hun kontakter Kajsa etter alle disse årene fordi hun vil ha støtte etter denne tunge og skremmende tiden. Poltiet finner omtrent ingen spor hjemme hos henne, og Anki har få beskrivelser av mannen siden han var kledd i svart og hadde på finlandshette. Dermed er politiet usikker på om det i det hele tatt har skjedd, på grunn av fraværet av spor, og derfor blir Anki et tvilsomt offer. I nabolaget hennes er naboene ordknappe og vil helst ikke bli innblandet.

Interessant problemstilling og synsvinkel om en sårbar situasjon, men likevel klarer ikke Teige å bygge opp spenning. Jeg liker bøker med stor persongalleri, for da føles bøkene mer ekte, men likevel klarte jeg ikke å bli godt nok kjent med karakterene. Da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene i serien, men også de med gjesteroller. De blir noe flate og kunstige.

Blek hovedkarakter
Synes heller ikke at Kajsa Coren var noen minnerik karakter. Hun er som mange andre karakterer jeg har lest om i krimserier. Hun skiller seg ikke noe ut, og jeg har heller ikke helt sansen for kvinnelige journalister/etterforskere i krimserier fordi familien får ofte stor fokus og det blir en del pludring. Jeg vil heller lese om saken og jobbprosessen, selv om man skjønner at hovedpersonen har et liv utenfor jobben også.

Løgnere virket spennende, men det ble det aldri. Løgnere ble i stedet for forutsigbart, enkelte av karakterene var noe slitsomme og måten slutten ble gjort på, var en smule tåpelig. Kommer nok ikke til å hige etter hennes nye bok.

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fra min blogg: I Bokhylla