Store byar, til og med store byar du aldri har vore i før, kan vere fulle av minne. Fordi der ligg den kafeen som var med i den scena i den filmen, og der er namnet på den gata der den hendinga skjedde, du hugsar kvar du var då du såg det på tv. Ein tur i London, langs og rett ved Themsen, sett i gang langt fleire minne frå livet mitt enn turar i gater der eg faktisk har levd dette livet.
Vi ser sel.
Vi ser faen meg sel. Ein heil koloni av dei som ligg og veltar seg i vatnet og sløvar på steinane. Og der! blei eg interessert i dyrelivet på Utsira. Eg liker sel, innser eg plutselig. Kontaktsøkaren også. Vi tek bilde og filmar og peiker og ler som barn.
Vi har tatt på oss kvar vår sirabunad og er klare for båttur med naboen. Vi har fått kvar vår termos med kaffi. På dette tidspunktet trur eg vi har anslagsvis førti prosent filterkaffi i blodet. I vinduet sitt Kalle, Baby, Sludd og dei andre kattane og ser på oss.
Eg prøver å kjenne på fridommen på båtturen. Eg er usikker på kor fri eg kjenner meg. Først og fremst sitt eg her og tenker at vår båt er så liten og havet så stort, og då har du det gåande. Og så tenker eg at å drikke filterkaffi frå termos i båt i bevegelse kanskje er bygdas svar på å drikke cortado ruslande i byen.
Når vi er heime, fleire timar før kvissprogrammet begynner, oppsummerer Kontaktsøkaren med at no har vi sett alle attraksjonane på øya. Ho seier ikkje «Og vi har framleis tre og ei halv veke igjen», men eg høyrer at det ligg der.
Vi har begge ofte snakka om kor gjerne vi skulle hatt meir tid til å berre sitte i ein sofa og lese ei bok.
No har vi ganske mykje tid til det.
Og det viser seg at det å berre sitte i ein sofa og lese ei bok faktisk kan vere ganske kjedelig.
Du tek det du har. Og viss du ikkje har så mykje, må du finne på noko. Og viss det du har, er at plassen din liknar på ein annan plass, så bruker du det. Det er for eksempel i skrivande stund minst åtte forskjellige plassar i Norge som kallar seg Norges Venezia. Og eg er ganske sikker på at det også finst eit Belgias Venezia, eit Tsjekkias Venezia. For slike lokale profileringsframstøt er sjølvsagt ikkje noko unikt norsk.
På Isle of Anglesey nordvest i Wales ligg Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Tidligare var landsbyen kjent under det enkle og greie namnet Pwllgwyngyll. Det blir påstått at namnet blei forlenga på 1860-talet som eit PR-stunt, for at landsbyen skulle tiltrekke seg merksemd og turistar ved å ha det lengste stasjonsnamnet på ein togstasjon i Storbritannia. Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch har framleis det lengste stadnamnet i Storbritannia, og eitt av dei lengste i verden, og tek no imot noko slikt som to hundre tusen turistar i året.
Jeg er enig med NRK's anmelder som skriver: "Ikke alle bøker skriver seg inn i litteraturhistorien. Noen timers ektefølt raljering over tidens tåpeligheter er også bra."
Det vil ikke overraske meg om romanen Evil Grandma av Line Baugstø blir film eller teater (komedie). Romanen er utgitt i år, og jeg leste romanen på 251 sider i løpet av noen timer.
Det er ingen «dødtid» i handlingen, her skjer det mye. Til tider ellevilt. Det er lett å leve seg inn livet til hovedpersonen Mona. Romanen er lettlest, og jeg synes forfatteren har beskrevet en del av «tidsånden» på en varm og humoristisk måte. Innimellom ble jeg litt trist og oppgitt over Mona.
Det var på koftekurset i Alta at jeg virkelig begynte å skjønne kraften og kompleksiteten som ligger i kofta. Noen hadde med en kofte brukt av et familiemedlem, og ønsket en identisk til seg selv. Andre hadde med bilder som ble nøye gransket for å avlese alle detaljer man anså som viktige. En tredje gruppe ville ha en kofte fra området de opprinnelig kom fra, som det allerede fantes en mal for. Noen var relativt erfarne som duojár allerede, og benyttet anledningen til å få sydd en ny kofte, i dette samiske fellesskapet.
Mens vi sydde, delte vi historier fra våre familier og fra våre arkivsøk. Biter og brokker av samiske liv og samisk kunnskap som vi møysommelig hadde samlet sammen. Og kofta var den utløsende faktoren for alle disse fortellingene, følelsene og oppdagelsene.
Kofta er sliten, men rørende vakker. Det er som å møte en fjern slektning jeg har hørt om, men aldri møtt. En nydelig forfar hvor rynker, arr og grånende hår viser et langt liv levd hardt.
'There are over five hundred gardens in Venice, many of them hidden behind the tall walls,' Nico said.
Ginny spun around on the balls of her feet. 'You’d never know they were here, tucked away. It reminds me of a book I had as a child, The Secret Garden by Frances Hodgson Burnett.'
'I think Loretta has this book,' Nico said. 'Maria gave it to her.'
'My mum bought it for me, too. I loved the illustrations of the girl wandering through the overgrown plants and flowers.'
En grøsserbok for barn og tenåringer, men mest for tenåringer.
Trendy utfordring
Det besatte huset handler om et hus som tenåringene i boka kjenner godt til. Det er et hus i skogen og det har vært ubebodd lenge. På sosiale medier er det en utfordring som involverer dette huset, og når man har gjort utfordringen, sender man det videre til andre, hvis ikke dør man. Nesten som et slags kjedebrev. Evy gjør utfordringen, i håp om å imponere en fyr hun er forelsket i. Hun er lei av å være den stille og sjenerte.
Hun finner noe i beryktede huset. En parfyme eller noe lignende. Hun har den på seg. Mens hun bruker denne parfymegreia, ser det ut til at folk legger merke til henne, liker henne og gir henne komplimenter. Hun må tilbake til det huset for å finne denne parfymen igjen, men er det verdt det? Hun har en følelse av at det er den som gjør til at andre plutselig blir vennlige mot henne.
For gjennomsiktig
Det er lett å forstå Evy og hva hun går gjennom. Å være stille, sjenert og ignorert. Det er ikke lett, men jeg er litt lei av at nesten alle tenåringsbøker handler så mye om å være forelsket og ta opp mye om følelser. Det besatte huset ville ha vært så mye bedre uten den delen. Den hadde noen morsomme og mørke partier, men alt i alt var det meste forutsigbart.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
«EN TEORI OM alkoholisme kan være denne: Så lenge man drikker og er lykkelig, har man ikke alkoholproblemer. Hvis man derimot er ulykkelig og drikker, blir det straks verre.
De fleste drikker for å bli glade, for å feire noe. Fordi alkoholen volder så mye skade, er det vanskelig å snakke om gleden ved å drikke. Vi fornekter de lyse sidene ved alkoholen for hverandre, fordi snusfornuften forteller oss at vi ikke må lokke folk lenger ut på skråplanet. Derfor forblir det på overflaten en gåte hvorfor så mange velger å drikke, det er tross alt både dyrt og skadelig. Men de som er glad i å drikke, vet utmerket godt hva svaret på gåten er, og det er at drikking kan være jævlig kjekt - i alle fall til å begynne med.»
Selv om jeg har lite positivt å si om det politiske partiet Mímir Kristjánsson representer, lytter jeg til Mímir. F eks når han uttaler seg i Dagsnytt 18. Han har en ærlighet med seg som jeg synes for mange politikere mangler. Et ekte engasjement for temaet han ytrer seg om.
Boken Pabbi en familiesaga om drukkenskap er den tredje boken Mímir Kristjánsson har skrevet som jeg har lest. Boken ble utgitt i 2024. Jeg har hørt han snakke om temaet i boken på radio. Allikevel ble jeg overrasket over å lese om hvor mye alkohol han inntar når han drikker. Jeg håper at han etter hvert kommer til den konklusjonen at det ikke kan fortsette slik. Vi trenger hans stemme i samfunnsdebatten.
Bibliomania
Bibliomania, the passionate desire to handle, possess, and accumulate books, has been the subject of warnings by many writers, mostly those who have been touched by it themselves. Others, however, have defended it on the grounds that, since as one grows older one’s level of insanity inevitably increases, it is best to adopt one of the more liberal forms of madness such as obsession with books.
Joh Michell
Bibliomaniacs
A Passion for Books - Random House -1999
Bibliolexicon
Bibliobibule
One who reads too much
Biblioclast
One who tears pages from or otherwise destroys books
Bibliodemon
A book fiend or demon.
Bibliognoste
One who is knowledgeable about editions, colophons, printers, and all the minutiae of books
Bibliographe
One who describes books
Biblioklept
One who steals books
Bibliolater
One who worships books
Bibliolestes
A book robber or plunderer
Bibliomancer
One who practices divination by books
Bibliomane
One who accumulates books indiscriminately
Bibliomaniac
A book lover gone mad
Bibliophage
One who eats or devours books
Bibliophile
One who loves books
Bibliophobe
One who fears books
Bibliopole
One who sells books
Biblioriptos
One who throws books around
Bibliosopher
One who gains wisdom from books
Bibliotaphe
One who buries or hides books
Kilde:A Passion for Books - Random House - 1999
Et innholdsrikt og vakkert ord!
Tsundoku
I Japan har de et eget ord for «hoarding» books.
The term Tsundoku combines the words tsunde meaning to stack things, oku which means to leave for a while, and doku reading. So, Tsundoku is basically when you get books and just let them stack up without actually reading them.
The waterfall sings to me and for a few moments I just breathe in the salty sea air, fresh and warm, and I listen to the gulls up on the cliff and the waves over pebbles behind me. The sun’s beating down on my shoulders but there’s a summer breeze cooling me too.
Rotterdam Mansion er ikke et hus fra virkeligheten, men er løst basert på et hus i Massachusetts.
Satt på prøve
Felix er en forfatter som besøker hjemsøkte steder, selv om han ikke helt tror på spøkelser. Bøkene hans selger dårlig, og han er usikker på om at dette oppdraget blir hans siste bok. Han ønsker det store gjennombruddet med denne boka. Han ringer eieren av huset og spør om han kan bo der i tretten netter. Huset er gammelt og har ikke strøm. Han får til slutt tillatelse å bo i huset for å gjøre dette prosjektet. Han vil skrive en bok om sine opplevelser i huset uten å bruke Internett. Huset er ikke særlig kjent, selv om det har skjedd mye forferdelige ting der.
Senere dukker en venn av ham opp. Thomas og Felix har ikke vært bestevenner i det siste. Klarer de å redde vennskapet mens de utforsker huset?
Lite stemning
Jeg ville ha en stemningsfull og ekkel hjemsøkt hus historie, men både historiene og karakterene var veldig stive, og atmosfæren var noe fraværende. Selv om jeg likte slutten, var den ikke sjokkerende da enkelte ting ble overforklart.
Noe skuffet over at det var lite hjemsøkt hus hendelser. Det var mest "skrekk" fra Felix liv og veldig lite om selve huset.
Twelve Nights at Rottter House var for mye kosehorror, og jeg er ikke interessert i koselige bøker. Jeg vil heller ha noe skummelt, og jeg er glad for at jeg ikke sparte denne til Halloween.
Fra min blogg: I Bokhylla
Boken ble utgitt i 2006 og det er utvalgte noveller fra samlingene Ingens (1992). Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004), med etterord skrevet av Roy Jacobsen.
Jeg har lest mange bøker Lars Saabye Christens har skrevet, men aldri noveller han har skrevet. Novellene i boken er gode med et bredt spekter av tema. Historiene overrasker, gjør meg trist, og som den første novellen i boken, En gang må være den første, den fikk meg til å gapskratte. En smakebit:
«Det var i kjelleren hos Jonny vi fant den: vinballongen. Den stod innerst i boden, under hyllene med norgesglass, skismøring, malingbokser, musefeller og hermetikk. Et gummirør stakk opp av tuten. Det kunne man drikke av. Det gjorde vi. Det var lørdag. Verden stod stille. Vi satt med ryggen mot veggen.
— Jeg blir aldri full, sa Jonny.
— Åssen veit du det? spurte jeg.
— Bare veit det.
— Da så.
Jonny ga røret til meg og jeg sugde. Det smakte ikke noe særlig, tvertimot, men dette var heller ingen fornøyelse, det var blodig alvor.
Kjenner ingenting, sa jeg.
Det er det jeg sier.
Jeg ga røret til Jonny igjen. Han dro inn, ble helt flat i trynet og øynene bulte liksom ut, han ligna en passe sliten flyndre.»