Bokelskere.no

Dette er en slik bok jeg ikke klarer å gi terningkast. Hvordan bedømmer jeg en bok som er gnistrende godt skrevet, men som samtidig suger livsgnisten ut av meg?

«November. Gult løv som fyker langs bakken. Furutrær som huker seg sammen under lave skyer. En siste tordivel som møysommelig kravler seg frem langs stien — og noen små bleke blåklokker som ennå ikke har gitt opp.
November.
November er en motbydelig måned, særlig på avstand. Betraktet fra mai eller juni er den avskyelig.
Men når november melder seg, med et sjokk av stadig tettere mørke, oppdager man fine små nyanser i det grå. Trærne, stadig mer nakne, avtegner seg som levende grafikk. Og plutselig en sverm av fuglekonger, ikke særlig større enn biller, men så fulle av liv. Piler lynraskt frem og tilbake mens de kvitrer gennomtrengende uten stans. Hvorfor oppfatter vi denne kvitringen som full av glede? Novemberglede.
Den som er gammel, befinner seg i livets november. Da man ar tjuefem eller førti, fremsto alderdommen som en trøstesløs transportetappe fra pensjonering til død. Hvordan skulle man da, i livets mai eller juni, kunne se nyansene i det grå?
Men nå er jeg selv gammel og kan oppleve rikdommen i de vakre detaljene. En ny bok som er bedre enn forventet. Samtalen med min kjære om boken. Et vennlig solskinn over Norra Älvstranden som jeg ser fra vinduet på arbeidsrommet mitt. En vedvarende verking i høyre fot som avtar, i det minste for en stund.»

Den 4. januar i år ble det her i Ekko i P2 lagt ut en samtale med den svenske forfatteren Sven-Eric Liedman og ektefellen:

«Et essay fra en gammel. Hvordan er det egentlig å leve i en gammel kropp i 2024? Ifølge ham vi har møtt er alderdommen ingen dårlig plass å være.»

Det er så interessant og fint å lytte til samtalen. Interessant og tankevekkende har det også vært å lese boken Sven-Eric Liedman har skrevet. Boken I november, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023: Mange interessante temaer.

Forlagets omtale av forfatteren:
«Sven-Eric Liedman (f. 1939) er en svensk forfatter og professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet i Göteborg. Liedman har vært en markant deltaker i den svenske offentligheten siden 1960-tallet. For Den moderne verdens idéhistorie ble han i 1997 belønnet med Augustprisen. I 2008 ble han tildelt den nordiske prisen av Svenska Akademien.»

Og boken blir omtalt slik:
«Hvordan er det egentlig å bli gammel?
I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar?
Hvordan resonnerer en eldre mann rundt «døden» «sinnet» eller «lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel.»

Har lest både Terapeuten og Elskeren, som var noe slappe, men endelig glimter hun til med Enken. Den siste boka i trilogien som kan leses som enkeltstående.

Likte nok Terapeuten minst av henne så langt som kanskje var hennes mest populære bok. Syntes det var helt ok lesing, men ikke noe mer enn det. Etter de to første bøkene av henne, var jeg usikker på om jeg skulle lese mer av dette forfatterskapet eller ikke, og er glad jeg ga det en sjanse til.

En rolig psykologisk thriller
Enken er en psykologisk thriller, og syntes ikke den var heseblesende eller overraskende, så det var ikke derfor jeg likte den. Jeg likte kontrasten i boka, balansen mellom det stillferdige og det paranoide. Hvordan paranoide tankene kommer krypende til hovedkarakteren Evy. Syntes det var gjort på en elegant måte.

Evy får vite av en av nabofruene at hennes mann har segnet om på vei til en miljøvernorganisasjon med sykkel. Etter hans død, vandrer handlingen i boka dagene før og etter hans dødsfall. Hun liker ikke hvordan hennes voksne barn diskuterer om henne når de treffes, og de ikke tror at hun merker det. Da Evy får besøk av politiet, er det kanskje en mistanke om at Erling kanskje ikke døde naturlig likevel? Etter hvert dukker det også en gammel venn av Erling. Hva vil han og og hvorfor dukker han opp nå?

Etter hvert snører det seg et slags nett rundt Evy, og ting hender som gjør til at hun tviler på både folk seg selv. Hva er det som egentlig foregår, og hvorfor er hun sånn i tvil om alt?

Krypende uro
Handlingen kan kanskje virke noe typisk og noe man har lest om før, delvis er det også nettopp det. Men likte måten handlingen ble fortalt på. En blanding av fåmælt, paraoid og panisk måte uten å overdrive. Forfatteren beskriver realistisk hvor alene Evy er i alt, om hun er redd for å miste fatningen eller om folk virkelig jobber mot henne. Følelsen av å miste seg selv på en måte.

Kapitlene var svært korte og engasjerende. Ofte leste jeg litt mer enn planlagt på grunn av en mystiske fortellerstemmen. Det gjorde meg ikke noe at denne psykologiske thrilleren ikke var heseblesende som de ellers bruker å gjøre, og ikke overraskende. Det var lett å gjette hvem eller hva som egentlig sto bak det hele, men likevel ødela det ikke intensiteten i boka for min del. Karakterene var temmelig sære, og spennende å bli kjent med. Det var de som holdt på drivet i boka. Det var også interessant å lese om Evys plutselige ensomhet etter førtifem år langt ekteskap. Må jo være rart å bo sammen med noen som plutselig ikke kommer hjem igjen, og man er mutters alene. Man må tilvenne seg en helt ny hverdag. Likte at denne psykologiske thrilleren besto av flere lag, og som samtidig var menneskelig. Det er jo mer vanlig å lese psykologiske thrillere som er litt over the top, men denne var mer nøytral.

Enken er god lesing hvis man vil ha en mer hverdagslig thriller med vanlige karakterer, som tviler på sin egen realitet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Varer noen vennskap evig?

På flyttefot
Frank sliter med å finne seg venner fordi de flytter så mye. Foreldrene hans lever av å renovere gamle bygg som er verdt å ta vare på. Så de eneste vennene han har er bøkene som han sluker, og denne gang har de lovt at de ikke skal flytte mer. Inntil noen tipser dem om et fyrtårn i Florida. Etter mye om og men, blir det nok en gang flytting, og de setter i gang med å renovere fyrtåren de også skal bo i. Som et plaster på såret for at de flytter nok en gang, skaffer foreldrene Frank en hund som han kaller Mary Shelley.

Oppholdet i Florida går ikke helt knirkefritt. Under renoveringen møter foreldrene på mange utfordringer, som fører til mange hissige krangler. Derfor er Frank på mange utflukter og da møter han på en ung jente i merkelige, gammeldagse klær. Etter hvert oppdager han at han er den eneste som kan se henne. Hun har ingen minner fra den tiden hun levde. Det eneste hun vet er at det hviler en forbannelse over stedet, som også gjør renoveringen ekstra vanskelig. Klarer Frank å hjelpe henne med å få tilbake minnene fra hennes eget liv, og klarer hun å hjelpe ham med å heve forbannelsen, slik at han kanskje slipper å flytte igjen? Blir hans eget liv noen gang normalt igjen?

Sjarmerende og vanskelig budskap
Likte budskapet i boka om enshomhet og ufordringen med å beholde vennskap. Bøker gir godt selskap, så ser den, men det blir kanskje ensomt i lengden? Samtidig er det ikke Frank sin skyld at de må flytte mye, da han er for ung til å bo for seg selv.

Liker horror som finner sted ved kysten, men dette ble vel slapt, selv til barnebok å være. Karakterene var noe flate og man ble ikke akkurat godt kjent med dem, og savnet mer sted og værbeskrivelser. Det ble tidsvis noe monotont og forutsigbart i det hele. Syntes også mange av horrorelementene var typiske, noe som var skuffende. Men likte vennskapet til Adam og denne jenta som var både sårbart, forsiktig, og den svake troen om å stole på noen. Noen ganger må man ta sjansen.

Kanskje småskummel bok for barn, men for voksne kan handlingen virke noe lett, fluffy og lite overraskende. Likte heller ikke lydbokinnleseren da han skulle imitere en jentestemme, noe som var grusomt å høre på. Tror ikke jeg ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den som papirutgave, heller. The Curse on Spectacle Key hadde et godt budskap, men var dessverre kjedelig å komme seg gjennom.

Denne hørte jeg på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska

Livet er den eneste måten, Dikt 2002 - 2012
Tiden Norsk Forlag

Gjendiktet av Christian Kjelstrup

«En debatt som stormet innad i AI-miljøet i 2020, men som ikke nådde den offentlige bevisstheten, handlet om de uetiske sidene ved selve utviklingen av store språkmodeller. Debatten tok av da en av Googles mest profilerte etikere, Timnit Gebru, ble permittert etter å ha bidratt til en forskningsartikkel som kritiserte utviklingen av store språkmodeller. Artikkelen pekte på at klimabelastningen forbundet med å tilpasse de mange milliarder parameterne i en modell som GPT-3, tilsvarer karbonavtrykket til 56 menneskeliv. Å trene opp store maskinlæringsmodeller er rett og slett skikkelig, skikkelig skittent. Det er fort gjort å glemme at regnekraften til datamaskiner må produseres, akkurat som energien til en bils bevegelse eller oppvarmingen til et hus. Når vi snakker om «data i skyen», er vårt mentale bilde at datafiler svever rundt der oppe et sted, mens fakta er at de ligger lagret på et datasenter som bruker strøm og produserer varme. Hvor etisk forsvarlig er det å slippe ut enorme mengder karbondioksid for å trene den ene språkmodellen etter den andre, bare for at vi skal ha en morsom chatbot å bable med? Tre måneder etter permitteringen av Gebru lanserte forresten Google sin til da største språkmodell, den såkalte Switch-Transformer, bestående av 1,6 billioner tilpassede parametere.»

Sitatet over er fra boken til Inga Inga Strümke: Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens.

Etter å ha stått lenge i kø for å låne boken på biblioteket, kjøpte jeg den. Utviklingen på området som boken har som tema går med rasende fart. Den måtte leses nå. Samtidig er boken utgitt i 2023 så interessant at den kan leses flere ganger, helt eller delvis.

I februar kom denne nyheten: Google bygger datasenter til 6,8 milliarder kroner i Skien

Det er ulike meninger om etableringen av Google i Skien. Skepsisen er blant annet at datasenteret vil bli et gigantisk strømsluk.

Å lese boken er som å høre Inga Strümke snakke: entusiastisk og kunnskapsrik. Pedagogisk setter hun oss inn i et tema som jeg mener vi ikke kan være likegyldige til. En bok som gir leseren et godt grunnlag for i det minste å følge med når tema kunstig intelligens debatteres.

Dersom du ikke kjenner til Inga Strümke, kan jeg anbefale denne videoen produsert av Forskningsrådet etter at boken ble utgitt:

Olaug Råd fra Forskningsrådet snakker med Inga Strümke fra NTNU og Jens Andresen Osberg fra Digitaliseringsdirektoratet om kunstig intelligens og betydningen for samfunnet og fremtiden. Vi diskuterer Chat GPT, maskinlæring, algoritmer, AI, regulering, lover, diskriminering, personvern, AIACT, EU, rekruttering, finansiering, data og forskning.

we must

we must bring
our own light
to the
darkness.

nobody is going
to do it
for us.

as the young boys
ski
down the
slopes

as the fry cook
gets his last
paycheck

as dog chases
dog

as the chessmaster
loses more than
the game

we must bring
our own light
to the
darkness.

nobody is going
to do it
for us.

as the lonely
telephone
anybody
anywhere

as the great beast
trembles
in nightmare

as the final season
leaps into
focus

nobody is going
to do it
for us.

Charles Bukowski (1920-1994)
Septuagenarian Stew - Stories & Poems

Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.

Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.

Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?

Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.

Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....

Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Small Viennese Waltz

In Vienna there are ten girls,
a shoulder on which death is sobbing
and a forest of dried-out pigeons.
There is a fragment of morning
in the museum of frost.
There is a salon with a thousand
windows.

Ay, ay, ay, ay.

Take this waltz with your mouth
closed.
This waltz, this waltz,
about itself, about death and cognac
that wets its tail in the sea.

I love you, I love you,
with the armchair and the dead book,
through the melancholy hallway,
in the dark attic of lilies,
on our bed of the moon
and the dance dreamed by the tortoise.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz of the broken waist.

In Vienna there are four mirrors
where your mouth and echoes play,
There is death for the piano
that paints the boy blue.
There are beggars on rooftops.
There are fresh garlands of weeping.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz that dies in my arms.

Because I love you, I love you, my love,
in the attic where the children play,
dreaming ancient lights of Hungary
through the noise, the balmy afternoon,
seeing sheep and lilies of snow
through the dark silence of your forehead.

Ay, ay, ay, ay.
Take this «I will always love you» waltz.

In Vienna I will dance with you
in a costume with
a river’s head.
See how the hyacinths line my banks!
I will leave my mouth between your legs,
my soul in photographs and lilies,
and in the dark wake of your footsteps,
my love, my love, I want to leave
violin and grave, the ribbons of the waltz.

Frederico Garcia Lorca (1898-1936)

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems

Leonard Cohen satte melodi til teksten i 1986.
Som en kuriositet kan det nevnes at Cohen var så begeistret for dikteren Lorca - at han også kalte datteren sin for Lorca.