Vi begynner med slutten av Chris Whitaker er en thriller, men den oppleves mer som en roman. Syntes heller ikke det var krim, da politisjef Walk ikke har stor nok rolle i boka til at det kan stemples som krim.
Mye rot
Vincent King slippes ut av fengsel etter tretti år og han og Walk har hele tiden vært nære venner, nesten som brødre. Cape Haven er et oppdiktet og fredelig sted. Vil vennskapet deres forandre etter at Walk måtte vitne i saken mot Vincent? Samtidig blir man godt kjent med tretten år gamle Duchess. Hun kaller seg selv den fredløse og hun beskytter lillebroren sin Robin på fem år mot hva og hvem som helst. Hun prøver også å ta ansvar for sin mor Star da hun ofte ikke er i stand til det selv. Mange ganger er Duchess nødt til å være eldre enn det hun egentlig er.
Dette er en handling om et sted som sitter fast i tid, følelser og skyld. Den er om overlevelse og det å prøve og komme seg videre uansett hvordan ting ser ut. Forvent ikke en bok med mye tempo. Dette er en bok på over fem hundre sider som tar seg god tid, og er en karakterdrevet roman. Det var interessant å lese om båndet mellom Walk og Vincent. Likte også småsted beskrivelsene. Den klaustrofobiske og sjarmerende kontrasten det kan gi.
Ikke særlig begeistret over Duchess
Skjønner godt hvorfor boka har fått gode anmeldelser, men for min del ble det for mye drama, og i stedet for å bli begeistret over Duchess som mange andre har blitt, syntes jeg at hun i lengden ble en smule irriterende og litt mye. At hun er fredløs blir nevnt nesten hele tiden, og synes ikke karakteren hennes er helt til troverdig til tross for all den motgangen hun har fått, og at hun vet mye om overlevelse. Jeg ville heller bli bedre kjent med Vincent og Walk som begge var mystiske på hver sin måte. Vincent med sine hemmeligheter både innenfor og utenfor fengselet, og Walk som skjuler helseproblemene sine fordi han er redd for å bli erstattet av noen andre.
En roman med store ambisjoner, men dessverre tok voksendrama og tenåringsperspektiv for mye plass.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Tone H siterer Blokka på Bjerke av Bjørn Hatterud
09:15, 9. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Å drive arkeologi i eige liv er ein ekstremt lite eksakt vitskap. Sjølvsagt veit eg kor eg var til dømes 11. september, 22. juli eller då pandemien braut ut. Men kva eg gjorde veka før eller dagane etter? Inga aning. Sjølvbiografiar skal ein aldri stole på, det er den mest spekulative forma for eventyr.
«Det kjennest som at blokka vil bli ståande att aleine no som eg har bestemt meg for å flytte. Eg veit det er tull, ho har einegga firlingblokker ved sida av seg og ei halvbrorblokk som ligg ved sida av. I kvar av dei fem høgblokkene er det 48 leilegheiter, og slik har det vore sidan den siste stod ferdig i 1962, året etter mi. I burettslaget er det 304 bustader, så leilegheita mi utgjer altså omtrent 0,33 prosent av bustadene her.
Blokkene har stått i meir enn seksti år, og eg har budd i ei av leilegheitene omtrent ein femtedel av levetida til blokka. Eg er berre ein parentes i historia om Bjerke. Men i mitt 45 år lange liv er dei tretten åra i blokka ein berebjelke og eit langt kapittel. Blokka er som ein ytre kropp, eit tomrom fylt av etasjeskilje og folk, møblar og kjensler, eit høgreist landskap i betong.»
Etter å ha lest Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud tidligere i sommer, gledet jeg meg til å lese Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje som ble utgitt i 2023. Det ble innertier å lese den.
Underveis har jeg ofte tenkt at boka kunne vært innkjøpt og delt ut til de som sitter på Stortinget. I boka takker han oss som velger å lese boka. Jeg vil takke for at han har skrevet den. Og; på samme måte som Mjøstraktene er et kjent område for meg, er Groruddalen det samme. Jeg har ikke bodd Groruddalen. Men jeg har jobbet på nedre Grorud noen år, og har mange gode minner derfra og folkene jeg ble kjent med. Jeg har derfor ikke problemer med å forstå at man kan trives med å bo i en blokk på Bjerke.
siljehusmor siterer Fint akkurat som det er av Annie Proulx (side 127)
15:10, 7. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Det var en fin sommermorgen, en dag som lå an til å slå alle rekorder. Djevelen satt ved det brannsikre skrivebordet sitt av metall og nøt en havannasigar og en trippel espresso mens han leste New York Times, Guardian og Survivor fra Botswana (asbestutgaver). Han ba Duane Fork, som var hans demoniske privatsekretær, om å åpne vinduene så han kunne få gleden av den ferske svovelrøyken fra dammene og det betagende synet av tusenvis av raffinerier, skipsopphoggerier, oljebrønner og metangassfelt som strakte seg mot horisonten. På veggen hang ei stålplate med et reversert bilde av vulkanen Krakatoas utbrudd. Da han var ferdig med sigaren, kaffen og avisene, sjekket han e posten. Som vanlig var det ingen som hadde sendt noe til Djevelen@hell.org, bortsett fra spamavsendere […]
siljehusmor siterer Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson (side 348)
10:33, 6. september 2023 Ingen har det som favoritt.
"Those stories always leave something out," Tress said. "It's really not a problem that someone needs to be saved. Everyone needs help. It's hard to be the person who makes trouble, but the thing is, everyone makes trouble. How would we help anyone if nobody ever needed help?"
siljehusmor siterer Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson (side 17)
10:31, 6. september 2023 Ingen har det som favoritt.
The cups they brought her were often battered and worn, but Tress didn't mind. A cup with a chip or ding in it had a story. She loved them all because they brought the world to her. Whenever she sipped from one of the cups, she imagined she could taste far-off foods and drinks, and perhaps understand a little of the people who had crafted them.
siljehusmor siterer Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson (side 313)
16:55, 5. september 2023 Ingen har det som favoritt.
I'm not one of those people who care if you use words wrong. I prefer it when words change meaning. The imprecision of our language is a feature; it best represents the superlative fact of human existence: that our own emotions – even our souls – are themselves imprecise. Our words, like our hearts, are weapons still hot from the forging, beating themselves into new shapes each time we swing them. Yet irony is an intriguing concept. It exists only where we want to find it, because for true irony, expectation is key. Irony must be noticed to exist. We create it from nothing when we find it. But unlike other things we create, like art, irony is about creating tragedy.
Irony is reversal. Set up, then collapse.
A perfect bit of irony is a beautiful thing. So watch. Enjoy.
siljehusmor siterer Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson (side 84)
16:05, 5. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Oh, the five senses? Yes, I said I lost my sense of taste to the Sorceress's curse. You thought...you thought I meant that sense of taste?
Oh, you innocent fool.
She took my other sense of taste. The important one. And with it went my sense of humor, my sense of decorum, my sense of purpose, and my sense of self. The last one stung the most, since it appears my sense of self is tied directly to my wit. I mean, it's in the name.
As a result, I present you with Hoid, the cabin boy.
Bok nummer fire i Harinder Singh serien. Har serien blitt bedre, eller blir det for hverdagslig?
Harinder Singh er nedgradert. Han er ikke lenger i Kripos, men er nå en tilbake i gamle
jobbtrakter. En taxisjåfør er blitt skutt og drept. Typisk Singh å tro at det ikke var en tilfeldighet, da han er en mann som ofte lytter til instinktene sine. Mens han etterforsker drapet på taxisjåferen, blir man som leser kjent med en hendelse som skjedde i sommeren 1995. Har det en sammenheng? Mens Singh graver i saken og finner ut diverse ting fra fortiden hos enkelte, skjer det alltid noe et eller annet. Kan Singh finne løsningen før flere forferdelige alvorlige hendelser skjer? Samtidig har han en far som er syk og som han er bekymret over.
Lett konsept med mulige tråder
Dette ble kanskje noe vagt forklart, men det har sin grunn. Boka er på bare 267 sider og mange av kapitlene består av en og en halv side, og derfor skal det ikke mye til før man kanskje avslører noe. Noe man gjerne vil unngå. Konseptet er ikke så stort, derfor kan man ikke så mye om handlingen. Det er en bok man helst bør lese og oppleve selv.
Dette er som kjent bok nummer fire om Harinder Singh. Han vant Rivertonprisen for Skjebnesteinen, boka jeg likte minst. Bøkene kan fint leses frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er selv på det. Selv er jeg ikke så nøye på rekkefølge når det gjelder krimserier, for man blir ofte kjent med hovedkarakteren likevel. Man blir godt kjent med Harinder Singh. Han er noe rotete og vet ikke helt hva han vil bestandig, men har flink til å gå egne veier. Derfor han kanskje blir sett på som litt vinglete. Næss beskriver også personene som han møter underveis i saken på en realistisk måte, både på godt og vondt.
Det blir aldri ordentlig spennende
Det er heller ingen tvil om at Næss skriver godt og jeg ville lese Passasjeren fordi plottet virket uhyggelig. Men som med de andre Harinder Singh bøkene, løfter det seg aldri helt opp. Den store spenningen og intensiteten uteblir. Men han er god på å beskrive hverdagslige politisaker uten å overdrive, og gjør det på en troverdig måte.
Selv om Passasjeren er en god krimbok, ble dessverre slutten for forutsigbart og en smule gammeldags. Forventet noe mer. Foretrekker nok mer hardbarket krim.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
siljehusmor siterer Meeting Millie av Clare Ashton (side 149)
20:14, 30. august 2023 Ingen har det som favoritt.
That's when Charlotte realised she was in love. Because Millie was beautiful and charming and there for her at every turn. And when someone wakes up in the morning with panda eyes and burger mashed into their ball gown, and you still think they're the vision of beauty, it was time to admit you were truly smitten.
And Charlotte hadn't fallen in love and got hurt because Millie did something awful. It was because she was wonderful. And she was Millie. And Charlotte wished she could go back in time and quiet her beating heart.
"Det var sommaren da Coltrane døydde. Sommaren med «Chrystal Ship». Blomsterbarna heva dei nakne armane sine, og Kina sprengde ei hydrogenbombe. Jimi Hendrix sette fyr på gitaren sin i Monterey. Radioen spelte «Ode to Billie Joe». Det var opprør i Newark, i Milwaukee og i Detroit. Det var sommaren med Elvira Madigan, kjærleikssommaren. Og i denne skiftande, ugjestmilde atmosfæren skulle eit tilfeldig møte endre retninga på livet mitt.
Det var sommaren da eg møtte Robert Mapplethorpe.»
I og med at jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til musikken til Patti Smith, har omtaler av boken hennes Just Kids ikke festet seg. Før jeg hørte artisten Malin Pettersen fortelle om sitt forhold til boken her i Deichman litteratur sin podcast serie Utlånt til:
«Da pandemien kom måtte Malin Pettersen reise hjem fra USA og legge alle planer på hylla. Hva skulle hun gjøre nå? ‘Just Kids’ av musiker og kunstner Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren.»
Malin Pettersen har lest originalen (2010). Jeg har lest boken oversatt av Brit Bildøen (2012). Selv om jeg ikke fant boken like interessant som Malin Pettersen, ser jeg helt klart dens kvaliteter. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet om Robert Mapplethorpe kunne funnet veien til kunsten på en enklere måte dersom han ikke hadde dopet seg slik han gjorde. Heldigvis fulgte ikke Patti Smith hans linje hva angår bruk av narkotika, og har gitt oss dette tidsbildet på en så ærlig måte.
Bokens tittel er hentet fra denne hendelsen:
*«Ein varm seinsommardag kledde vi oss i favorittplagga vår— eg i mine beatniksandalar og med lurvete halstørkle, Robert i hippieperlene og saueskinnsvesten sin. Vi tok undergrunnen ti West Fourth Street og tilbringa ettermiddagen på Washington Square. Vi delte kaffi frå ein termos og såg på straumen av turistar, narkovrak og gatesongarar. Hissige aktivistar delte ut løpesetlar mot krig. Sjakkspelarar tiltrekte seg sin eigen tilskodarskare. Alle sameksisterte i ein vedvarande dur av verbale utfall, bongotrommer og bjeffande hundar.
Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagd merke til, så han klemde handa mi ømt.
«Å, ta bilde av dei,» sa kvinna til den lattermilde ektemannen.
(Eg trur dei må vere kunstnarar.»*
(Å, gi deg,» sa han og trekte på skuldrene. «Dei er berre ungar. Just kids.»
siljehusmor siterer Ulvens lykke av Paolo Cognetti (side 193)
12:10, 29. august 2023 Ingen har det som favoritt.
Et eller annet sted hadde Fausto lest at trær, i motsetning til dyr, ikke kan søke lykken ved å flytte på seg. Et tre lever der frøet er falt, og for å bli lykkelig må det tilpasse seg stedet. Sine problemer må det løse der, om det er i stand til det, i motsatt fall må det dø. De planteetende dyrenes lykke følger derimot gresset, og i Fontana Fredda var dette lett å se: I mars nederst i dalen, i mai på beitemarker rundt tusen meter, i august på setra rundt to tusen og så ned igjen til den litt mindre lykken på høsten, den andre og mer beskjedne runden med blomstring på enga. Ulven adlyder et instinkt som er mindre begripelig. Santorso hadde fortalt at man ikke helt har forstått hvorfor ulven flytter på seg, hva som er opphavet til rastløsheten. Den kan dukke opp i en dal, kanskje den finner rikelig med vilt der, men likevel er det noe som hindrer den i å slå seg til der. På et tidspunkt forlater den all herligheten og drar for å finne lykken et annet sted.
siljehusmor siterer Ulvens lykke av Paolo Cognetti (side 193)
12:09, 29. august 2023 Ingen har det som favoritt.
To trær så nær hverandre med helt forskjellige strategier for å møte vinteren. Det var de skadde lerkene som visnet først, de som var truffet av lynet, rammet av steinras eller av en gravemaskin som hadde ødelagt en rot, men ikke mange dagene senere ville hele skogen gulne og rødme og trekke seg tilbake i en lang søvn, mens grantrærnes mørke grønnfarge fikk våke videre.
Tonje Sivertsen siterer Ettermiddager av Ferdinand von Schirach (side 84)
22:02, 28. august 2023 Ingen har det som favoritt.
Vårt språk kan bare utsi noe meningsfullt innenfor rommet og innenfor tiden. Guds eksistens lar seg like lite bevise som det motsatte. Disse grensene beroliger meg.
Petrus Dahlin har kommet med en småoriginal historie om et spøkelse, som heller ikke er for skremmende for barn.
Ny bokserie for barn
Det innestengte spøkelset er den første boka i en serie som heter Redd spøkelsene! Denne boka har et annet syn på spøkelser som jeg opplevde som både litt artig og et lite hakk originalt. Den er om tvillingene Sam og Sara som bor sammen med travle foreldre som driver en restaurant. Derfor blir det ikke ofte kvalitetstid med familien. Men de får vite om kjelleren som består av hemmelige ting. Farmoren og farfaren deres var opptatte av mysterier og overnaturlige ting, og i denne kjelleren er det saker og ting i forbindelse med det. Men de må love å ikke nevne om kjelleren til noen. Mens de er i undersøkelsesmodus, hører de en ensom stemme, og får seg litt av en overraskelse.
Boka er svært kort og lettlest siden det er lite tekst på hver side, og med noen illustrasjoner. Den passer til de som nettopp har lært seg å lese, eller for de som liker høytlesning før sovetid. Handlingen er svært enkel og forståelig, og sikkert spennende for målgruppa boka er beregnet for. Som voksen er den ikke spesielt ekkel eller uhyggelig, men i stedet fikk man et slags nytt syn på spøkelsene, noe forfatteren gjorde på en fin måte. Derfor føltes handlingen et hakk originalt.
Litt tamme illustrasjoner, kansje?
Illustrasjonene av Sofia Falkenhem fikk jeg dessverre ikke helt sansen for. Hun er flink, det er ingen tvil om det, men syntes illustrasjonene for min del ble litt vel enkle, og ville ha foretrukket litt farger. Men de beskriver og samhandler med teksten bra.
Denne lille, nette boka av Petrus Dahlin og Sofia Falkenhem, var både koselig og interessant å få med seg. Den vil være ypperlig for unge lesere som begynner å interessere seg for noe som kanskje er litt nifst å lese om, spesielt nå som høsten og mørketiden er her. Selv tror jeg ikke at jeg kommer til å fortsette med serien, da innholdet var litt vel ungt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse
Ava som svar til Kirsten Lund :
17:27, 27. august 2023 Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
Å dikte
Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.
Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høyre fuglar flyge inn
frå ukjend verd.
-Tor Jonsson (1916-1951)
Diktet er hentet fra Kvite fuglar, Den Norske Bokklubben, 1978
Ava som svar til Kirsten Lund :
17:19, 27. august 2023 Diskusjon: Kirsten Lund : Diverse dikt Tråd 6
Folkevise på kyrkjegarden
I fjor var du slitar med giktkniv i lenda,
i år er du graveigar nede i grenda.
I fjor var du fattig på gods og på grøde,
I år er du rik som den rikaste døde.
I fjor laut du stå opp i utkalde stova,
i år kan du liggje i molda og sova.
I fjor var du vanvyrd som Kristus av alle,
i år er du kyrkjegardskonge å kalle.
I fjor laut du ottast den mektige domar,
I år er du mold mellom Himmeriks blomar.
-Tor Jonsson (1916-1951)
Diktet er hentet fra Kvite fuglar, Den Norske Bokklubben, 1978.
Sharon Bolton har skrevet en del bøker i det siste, og denne gang er boka fra en serie.
Begravet er bok nummer to om Florence Lovelady. Man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Personlig er jeg ikke så nøye med krimserier, da man som oftest blir kjent med hovedpersonen likevel. Men kan røpe at noe fra første bok blir nevnt, så hvis man ikke vil ha noe avslørt, lønner det seg å lese Håndverkeren først. Selv har jeg ikke lest den.
Ting blir satt på prøve
I Begravet er det to tidslinjer. En fra 1969 og en fra 1999. I 1969 blir man kjent med Florence Lovelady som er politibetjent, og må slite seg frem i et mannsdominert arbeidsmiljø som ikke tar henne alvorlig. I 1999, møter man igjen Florence og seriemorderen Larry Glassbrook. Han har sittet inne de siste tretti årene. Nå er han alvorlig syk på grunn av lungekreft, og har liten tid igjen. Det er blitt funnet fire barneskjeletter i nærheten av et barnehjem som er nedlagt. Florence møter Larry og han påstår at det ikke er hans ofre.
I 1969 blir man kjent med noen av barna og de ansatte som arbeiedet ved barnehjemmet, og hvordan Florence mistenker at det ikker helt er hva som det skal være der. Hva er det de skjuler? Og i 1999 blir det å finne ut hvem de døde barna er, og hva som har skjedd.
Harde dager
Underveis følges tidslinjene mellom tre kvinnelige perspektiver: Florence, Sally som er Larrys kone og Cassie, som er hans datter. Man får oppleve hvordan Sally og hennes to døtre blir utestengt i landsbyen Sabden etter det Larry har gjort, og handlingen har kanskje også et snev av hekseri i seg ...
Dette er en storbok på nesten seks hundre sider. De som har disiplin, vil nok ikke bruke lang tid på denne, da boka er svært lettlest og kapitlene er korte. Men jeg som leser litt her og der i flere bøker samtidig, trengte jeg mer tid på å fullføre denne, men jeg kjedet meg ikke. Bolton er fremdeles god på karakterbeskrivelser og landskapsskildringer. Syntes også at saken(e) var interessant. Likte spesielt godt at det var med litt hekseri som gjorde lesingen mer medrivende.
Til tross for en del spennende partier og karakterer å bli kjent med, ble midtpartiet noe smådrøyt og sto noe stille. I store bøker, som jeg foretrekker å lese, ble denne gang noe repeterende, så hadde ikke gjort noe om boka ble noe forkortet. Personlig likte jeg best å lese om tidslinjen fra 1969 fremfor 1999, spesielt om arbeidsmiljløet Florence befant seg i. Da hun prøver å overse hvordan mannlige kolleger er nedlatende overfor henne og som prøver å kjempe seg videre, selv om ting var som det var på den tiden. Hun tar ikke et nei for et nei, og liker å vise at de eventuelt tar feil hva de enn mener om henne.
Selv om jeg likte denne godt, likte jeg De utvalgte og Dødsdømt av henne, som er enkeltstående bøker. Men ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne. Hun skriver godt, og hun er et godt valg hvis man vil ha roligere og mer karakterdrevet krim.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Vi følger en kvinne som blir holdt i fangenskap av en mann. Mannen er pen, respektert, har jobb og familie. Og på fritiden dreper han kvinner. Men akkurat Rachel har han holdt i live. Etter at kona hans dør, må han flytte. Han tar med seg kvinnen, og introduserer henne til datteren sin som den stille leieboeren. Alt under streng kontroll. Underveis får vi tilbakeblikk fra kvinnens tidligere liv, datterens tanker, og en kvinne som etter hvert blir forelsket i mannen. Dette er en grusom historie! Men den er så intens at man blir dratt inn, og det er umulig å legge boka fra seg før siste side er lest.
Endelig en oppfølger til Mure-serien av Jenny Colgan! Igjen er vi på den idylliske lille øya utenfor Skottland, der været er hardt, men lokalsamfunnet inkluderende. Vi møter igjen Flora som er forlovet med advokaten Joel. Hotellet får sin første bryllups-booking. Læreren Lorna har et hemmelig forhold til legen Said. Her bør man ha lest de første bøkene for å henge med. Men det er en feelgood bok, med humor, hjertevarme og store følelser. Rørende!
Sist sett
