Bokelskere.no

Jeg vet ikke om jeg drømmer om at vi kan få tilbake fantasi klassikere som "The Magician" og "Empress of The Empire" som jeg elsket å lese når jeg var tenåring, eller om jeg har vokst fra meg skriverstilen til Raymond E. Feist?! Jeg har litt problemer med å følge denne boken. De fleste fantasibøker har røtter i kulturer eller geosystemer (f.eks. japansk feudalsystem), men her (virker det som) at Feist har forsøkt å blande alt sammen og lage en konflikt ut av det. I tillegg så har jeg et problem med at noen av karakternavnene er så like at jeg ikke husker hvem som er hvem eller hvorfor de er med i historien. Jeg kan se for meg at Feist kommer til å ha et kompendium med karakternavn til å rivalisere "Game of Thrones" etter noen bøker og det er ikke gunstig. Handlingen er forsåvidt grei; det er en ung konge som ikke vet at han er etterfølger og kan få prinsessen og halve, ehm, hele kongeriket. De må bare gjøre den unge kongen oppmerksom på hvem han er og å overtale han til å ta tronen med makt med den hemmelige hæren som noen har bygd opp de siste 18 årene. Lykke til!

Det er alltid koselig å høre på Stephen Fry lese Harry Potter. Historien er veldig tro til filmen og jeg kjenner igjen mye av handlingen. Samtidig går man mer og mer vekk fra den "gode" følelsen man har hatt sammen med karakterene i den første boken. Jeg har sett alle filmene og denne følelsen er også godt representert der, så jeg vet at det ikke vil bli bedre. Karakterene vokser selvfølgelig opp etter hvert og vil dermed hoppe inn i mer spenning og mørke eventyr. Det er en god og underholdene serie.

Jeg liker at denne historien er litt annerledes enn "alle" andre krim og spenningsbøker. Boken har flere spennende elementer som psykologistudier, paranoia og lekre manupalitive øyeblikk. Det er en bok hvor du lurer på hvem har egentlig "rett" eller "feil" og/eller er personene involvert ved sine fulle fem. Anbefales for de som liker psykologiske thrillere.

Jeg ble positivt overrasket over denne boken. Jeg har lest en bok tidligere av Mo Hayder som heter "The Book of Sand" og den ga ingen mersmak. Jeg er glad at jeg lot forfatteren få en ny sjanse. Dette er en klassisk spennende krim med drama og forviklinger.

En god SciFi som kan ligne litt på The Expanse. Kan anbefale denne.

Denne fjerde boken i serien om Shannara led jeg meg gjennom. Fortellerstilen forandret seg veldig; vi bare hoppet inn i historien uten karakteroppbygging eller en mørk profesi om at de onskapsfulle maktene er tilbake. Nå har det gått mere over i Star Wars med "The Federation" som fienden. Forfatteren har en tendens til å forsøke å smelte sammen moderne, dystopi, SciFi og fantasy og det klarer han ikke i denne boken. Jeg tror at han forsøker å hinte til at alt er et livsløp og at vi har begynt på nytt; da med et land dekket av alver, dverger og andre raser som aldri har eksistert tidligere. Det er mulig at han forklarer i fremtidige bøker hvordan disse rasene plutselig oppstod, men det virker som at han har bare slengt rasene utover kontinentet og håper at leserne godtar det. Jeg har kritiske spørsmål. Til tross for dette vil jeg gjerne fortsette å lese andre bøker satt i samme verden for "The Wishshong of Shannara" likte jeg veldig godt og denne verden er skapt med flid. Jeg vil bare ha noen svar.

«DET HAR GÅTT syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet i leilighet. Huset ble solgt. De fikk 56 år sammen.
Så lenge mamma levde, føltes det feil å gjøre noe drastisk med tingene deres, så det meste ble satt på dette lageret.
Nå kan vi ikke utsette det mer. Vi skjønner det.
Vi skal bruke de neste månedene på å minnes, sortere og fordele fortida. At det ikke skal ta måneder, men år, vet vi ikke ennå. Heldigvis. Vi gruer oss.
Det er rart med ting. De virker liksom annerledes når de ikke lenger tilhører noen. De er blitt hjemløse.»

Jeg skal ikke forsøke å beskrive leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Lars, Kari og Ola Bremnes Når du går med tilleggstittelen Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen. Det blir på sammen måte som Lars skriver om Bremnes, der de tilbrakte somrene som barn:

«DET FØLES ALLTID rart å prøve å beskrive Bremnes for utenforstående, og jeg må anstrenge meg for å se stedet med et saklig og objektivt blikk. Jeg har utallige ganger prøvd å tegne et bilde av havet, jordene, husene, fjellene. Sommerens aldri hvilende midnattssol, men det er nesten umulig. For stedet er i virkeligheten en tilstand i min sjel. Den største delen av Bremnes er inni meg.
Bremnes er alle min barndoms somre. Mine første myggstikk, min første smak av rabarbra, min første fisketur, mine første blåbær — og smaken av en saueperle som jeg trodde var et bær. Og alt dette i verdens mest magiske lys, eller i «Nordlandssommerens evige dag» som Hamsun så fint beskriver det i romanen Pan.»

Når du går er ikke bare en bok om å rydde opp i et dødsbo. Det er noe mye mer enn det. De setter ord på og fremkaller bilder av mye som er lett for meg å relatere meg til. Fra det fine til det som er sårt.

Når du går er en bok som litteraturkritikerne ikke finner interessant å skrive noe om. Men en bok som jeg trengte å lese. Jeg er så innmari glad for at de har tatt seg tid til å skrive og utgi boka. På samme måte som jeg er glad for all musikk de har gitt ut.

Forlaget omtaler boken slik:

«Kari, Ola og Lars rydder ut av dødsboet etter foreldrene sine. Ting fra et langt liv, hele barndomshjemmet, er stuet sammen i et mørkt lagerlokale. I et hjørne står et gammelt piano. Mammas piano. Husets hjerte.
Men hvor gjør man av et gammelt, ustemt piano som har mistet eieren sin? Og hvem skal egentlig få finserviset som alle har lyst på?»
De hjemløse gjenstandene forteller en historie og blir en reise tilbake til opprinnelsen. Til plassen hvor kjærligheten til musikken, og ikke minst sangene, kommer fra. Det er tid for å bestemme seg for hva man tar med seg videre og hva man legger igjen.
Når du går er en varm, humoristisk og rørende bok om sorg, om å vokse opp i vakre Nord-Norge, oppdagelsen av musikken, og tilblivelsen av noen av vår tids aller mest folkekjære sanger. «

Ja, veldig, kroppen min reagerer bare jeg tenker på det.

Sterkt dikt!

Hjulskiftet

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Lyder

Om en stund, ut på høsten
sitter det svære kråkeflokker i sølvpoplene.
Men hele sommeren da egnen er uten fugler
hører jeg bare lyder fra mennesker.
Det er meg nok.

—

Bertolt Brecht (1898-1956)

Av Buckower-elegiene
Brecht 100 Dikt,

I norsk gjendiktning av Georg Johannesen

Den norske bokklubben 1971

Det er få eller ingen dikt som gir meg så mye gåsehud som Tomas Tranströmers

Svarta Vykort

Mitt i livet händer det att döden
kommer och tar mått på människan.

Det besöket glöms
och livet fortsätter.

Men kostymen sys
i det tysta.

Fra diktsamlingen Det vilda torget 1983

Takk skal du ha, trykkleifer kan være sjenerende. Nå er det rettet opp. :)

Jeg husker den nesten ikke, det er så lenge siden. Kanskje jeg ville likt den hvis jeg leste den om igjen nå? Smaken forandrer seg!

Separation Wall

When the milk is sour,
it separates.

The next time you stop speaking,
ask yourself why you were born.

They say they are scared of us.
The nuclear bomb is scared of the cucumber.

When my mother asks me to slice cucumbers,
I feel like a normal person with fantastic
dilemmas:

Do I make rounds or sticks? Shall I trim the
seeds?
I ask my grandmother if there was ever a
time

she felt like a normal person every day,
not in danger, and she thinks for as long

as it takes a sun to set and says, Yes.
I always feel like a normal person.

They just don’t see me as one.
We would like the babies not to find out
about

the failures waiting for them. I would like
them to believe on the other side of the wall

is a circus that hasn’t opened yet. Our friends,
learning how to juggle, to walk on tall poles.

———
Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist, Poems

American Poets Continuum
Series, No. 170

Debutant og tidligere bokblogger bak Read All About It, har kommet med første bok i en ny krimserie.

I første bok i Silja Frost serien, får man mye inntrykk av politietterforsker Silja. Hun kommer fra et sted utenfor Hønefoss, men hun har de siste årene bodd i Oslo. Nå kommer hun tilbake til hjemstedet for å hjelpe bestefaren sin, siden bestemoren hennes begynner å bli dement. Noe som er sårt for Silja, da det er dem som har oppdratt henne mest, og som hun har hatt nærmest forhold til.

Et grusomt funn
Hun grugleder seg til å komme tilbake til småstedet. Hun tviler på at mye har forandret seg, og det er enkelte hun kanskje ikke vil møte på av ulike grunner. Da Silja var tenåring, forsvant bestevenninnen Ann. De var ikke så nære tiden før hun forsvant, da de begynte å skli fra hverandre, men likevel opplevdes det som tungt, og ingen har fått vite hva som skjedde med henne. Ikke før hun tilfeldigvis blir funnet i en tønne bare noen dager etter at Silja kom tilbake. Hvem har gjort dette mot henne? Er det noen Silja kjenner sonm står bak, eller en gjennomreisende?

Problemene står i kø for Silja, både på jobb og hjemmebane. Hun føler seg ikke trygg hjemme, da det føles ut som om hun blir observert. Hun føler også et nag til at hun ikke fikk bli kjent med faren hennes. På jobb er det ikke alle som er like glad for at hun er tilbake. Var det dumt av henne å forlate Oslo?

Mange følelser i sving
Det er mange krimserier for tiden og man lurer på om er det nødvendig med flere? Ikke godt å si. Med så mange krimserier, skal det godt gjøres å skille seg ut. Dette er ikke en spesielt mørk krim som jeg foretrekker, men heller en hverdagskrim, med gamle følelser som blusser opp, og en del intriger. Handlingen hopper fra 1990 da Silja var tenåring og 2009, som er nåtiden i boka. Det er gjort på en oversiktelig og ryddig måte. Personlig foretrakk jeg å lese fra tidslinjen i 2009. For min del ble det en del mye om følelser, spesielt frar Silja som ofte lett får følelser for andre, også når hun ikke vil det skal skje. Ble litt lei av den biten. Foretrekker nok mer hardbarket krim.

Men Øen skildrer hverdagskrim fra et småsted på en ypperlig måte. Det er enkelte ting man ikke kan rømme fra, som den ølelsen av at noen vet mye om deg, mer enn du kanskje ønsker. Gamle konflikter som kanskje oppstår på nytt, og noen som tar mer plass enn andre. Når jeg tenker på Ann som ble funnet i en tønne, tenker jeg på filmen Megan is Missing som er en svært grusom film. Boka og filmen har ingen likheter, men det var det med den tønna som fikk meg til å tenke på den.

Ingen tvil om at Øen er god til å skrive. Hun beskriver både sted og fleste karakterer på en realistisk måte, og det er hele tiden noe som skjer. Ble bare en smule lei av diverse intriger som gikk noe frem og tilbake underveis. Likevel er jeg interessert i å følge videre med på forfatterens utvikling, og se hvilken retning bok to tar. Få et enda større bilde av Silja Frost, siden jeg ikke ble godt nok kjent med henne i den første boka. Vet at hun har sterk personlighet, men hun må vise enda mer av seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Ansikt mot ansikt

I februar stod alt levende stille.
Fuglene fløy ikke gjerne og sjelen
gnog mot landskapet slik en båt
gnager mot bryggen den ligger fortøyd ved.

Trærne stod vendt med ryggen hit.
Snødybden ble målt opp av døde strå.
Fotsporene ute på skaren ble eldre.
Under en presenning svant språket.

En dag kom noe bort til vinduet.
Arbeidet stanser opp, jeg løfter blikket.
Fargene brant. Alt snudde seg.
Marken og jeg gjorde et byks mot hverandre.

Tomas Tranströmer

Dikt og prosa i samling

Til norsk ved Jan Erik Vold