Gode skildringer av en barndom i oppløsning.
«Han snur seg og ser på ho med open munn. Augo hans er heilt mørke, mørkeblåe.
Hjerkinn! Kifor vil du til Hjerkinn?
Eg trur det kunne ha vore bra for meg.
Å? Korleis da?
Ho heiser på akslene. Svarar ikkje.
Ho har kanskje møtt mannen i livet sitt, likevel vurderer ho å flytta bort frå han, utan eingong å koma opp med ei ordentleg forklaring.
Ho kunne ha sagt at ho er like sky som villreinen, ho følgjer dei lette stega til flokken, flyt bortover i eit jamt driv langs høgdedraga, følgjer terrenget som gjev minst motstand. Så snart dyra verar noko ukjent, ei uvand lukt, vender dei seg og spring, spring så fort dei evnar, søkjer tilflukt i ulendt terreng, bruker det som kamuflasje. Det er mange år sidan Ragna har vore i ein konfrontasjon.»
Jeg har tidligere lest diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim som jeg skrev om i innlegget:
Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim.
Jeg likte diktsamlingen, og det samme gjelder romanen Høgfjellsmeldinga som ble utgitt i 2023. Romanens hovedtema er naturvern, et tidsaktuelt tema som jeg opptatt av. Jeg likte hovedpersonen Ragna. Hun er både tøff og sårbar. Det var et fint driv i romanen, og tidvis var den spennende. Romanen som jeg ble tipset om gjennom bokprogrammet Åpen bok var verdt å bruke lesetid på.
Som bokhøsten, er også Tv høsten i gang, med Anne Lindmo som fredagsunderholdning.
Selv har jeg ikke sett en eneste episode. Grunnen er at jeg ser ikke norsk talkshow. Jeg har fulgt med på noen britiske og amerikanske i stedet. Selv om jeg ikke har sett programmet hennes, vet jeg godt hvem hun er.
Andre sider av den folkekjære programlederen
På Tv-skjermen ser de fleste en humoristisk og underholdende side av Anne Lindmo, men i boka får man se mange sider av henne, og hvordan hun takler forskjellige utfordringer. I begynnelsen er det vel mye om hennes mann og deres to sønner. Noe som er forståelig da turer oppstår gjerne gjennom og med familien. Noen starter med søndagsturer før man trapper opp til flere avanserte turer, mens andre holder seg til vanlig søndagsturer som består av en enkel gåtur.
I Min tur beskriver Lindmo om fjellturer med familie, alene, og med venner. Hun beskriver sitt bånd til naturen på en forståelig måte, og utfordringerden har å by på. Uansett vær og årstid, og selv om frykten spiller henne noen ganger et puss, har hun et stort pågangsmot. Hvordan hun forklarer lettelsen over å komme frem dit hun skal etter en tøff utfordring, av og til med folk hun kjenner, og noen ganger med fremmede, er både sjarmerende og underholdende. Noen ganger må man bare hive seg i det, og mestringsfølelse er noe av det viktigste man kan oppnå.
Noe lite om soloturer
Som nevnt blir familien hennes nevnt mange ganger, både når turene planlegges og mens de er på vandring. Mannen i boka er navnløs og omtales som mannen med stor M, og føler at å lese om familieturene deres, blir noe internt. Likte best å lese om soloturene eller da hun dro sammen med venner. Trodde at det var det boka egentlig skulle handle om, så derfor ble jeg noe skuffet over at det var lite av det. Skjønner at dette ikke er noen Lars Monsen bok, men det hadde vært fint å lese om flere soloturer og hvordan håndtere vær og natur alene når man er på tur, fra et kvinnelig perspektiv også.
Men som nevnt, er det jo ikke den slags bok. Dette er en bok som er beregnet som en slags hyllest til naturen og hva turer kan gi en person, og det beskriver Lindmo på en fin og troverdig måte. Det eneste som trakk ned er at temaet er noe snevert, og da er det lett for at det kan bli noe monotont i lengden, noe denne ble. Men alt i alt er Min tur en sjarmerende og småunderholdende bok om hvordan man blir kjent med seg selv og andre i natursammenheng.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 376)
16:22, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Stemmen inni mitt eget hode - min egen stemme - var faktisk ganske fornuftig og rasjonell, hadde jeg begynt å skjønne. Det var mammas stemmne som hadde stått for all fordømmelsen, og oppmuntret meg til å gjøre det samme. Jeg hadde begynt å sette pris på min egen stemme, mine egne tanker. Jeg ville ha flere av dem. De fikk meg til å føle meg vel, rolig til og med. De fikk meg til å føle meg som meg.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 98)
16:21, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Hjertet mitt har også arr, de er like brede, like vansirende som dem jeg har i ansiktet. Jeg vet at de er der. Jeg håper at det også er litt uskadd vev igjen, en liten flik som kjærligheten kan strømme inn gjennom og flomme ut igjen av. Jeg håper det.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 198)
16:18, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Jeg begynte å gråte, voldsomme hulk, jeg hylte som et dyr. Det føltes som om jeg aldri ville klare å slutte, aldri. Langt om lenge forstummet ieg av ren fysisk utmattelse. Jeg hvilte pannen mot bordet. Livet mitt, såpass skjønte jeg, var blitt helt feil. Fullstendig og fullkomment feil. Jeg burde ikke leve på denne måten. Ingen burde leve på denne måten. Problemet var at jeg rett og slett ikke visste hvordan jeg skulle ordne opp i det. Mammas måte var feil, det visste jeg. Men ingen hadde noen gang vist meg den riktige måten å leve livet på, og selv om jeg hadde prøvd så godt jeg kunne i alle år, så visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordne opp i saker og ting. Jeg var et uløselig kryssord.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 291)
16:12, 19. september 2023 2 har det som favoritt.
Hvis noen spør deg hvordan du har det så er det meningen at du skal svare HELT FINT. Det er ikke meningen at du skal si at du gråt deg i søvn i går kveld fordi du ikke hadde snakket med noe menneske på to hele dager. FINT skal du svare.
siljehusmor siterer Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman (side 253)
16:11, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Raymond og jeg gjorde et tappert forsøk, men det er umulig å synge når man gråter – det er som å ha en klump på størrelse med en plommestein i halsen, og musikken kommer ikke forbi den.
siljehusmor siterer En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard (side 211)
11:42, 19. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Noen mennesker legger man bare merke til. Man ser dem én gang i noen få sekunder, og likevel har man ikke glemt dem når man treffer dem igjen. Jeg skulle ønske jeg var et sånt menneske selv.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 15)
11:35, 19. september 2023* Ingen har det som favoritt.
Etter en rask tur innom de to kontorene i denne etasjen – pregløse rom med farger man bare finner på eldgamle fargekart, der sidene er så blasse at alt har blitt nyanser av gult og grått – og en stor bue utenom den mørke flekken under radiatoren, der det har vært en eller annen rustfarget lekkasje, er det tilbake i trappa, som er så gammel og vaklevoren at morgengryet er det eneste som kan bruke den uten å lage lyd – det vil si bortsett fra Jackson Lamb, som når han føler for det kan bevege seg gjennom Slough House like lydløst som et spøkelse, om enn noe mer korpulent. Andre ganger foretrekker Jackson den direkte tilnærmingen, og gyver løs på trappa så det høres ut som en dritings bjørn med en trillebår full av tomme ølbokser.
Men morgengryet kommer til de to siste kontorene mer som et vaktsomt spøkelse enn en full bjørn, og det ser liten forskjell på dem og de i etasjen over, kanskje bortsett fra litt ruglete maling på veggen bak det ene skrivebordet, som om den har blitt malt før den ble ordentlig rengjort, pluss noen klumper som henger igjen på gipsen: best å ikke dvele ved hva det kan være. Ellers har dette kontoret det samme preget av frustrerte ambisjoner som de andre, og for en som er så sensitiv som det lettbeinte morgengryet, rommer det også et minne om vold, og kanskje en anelse om at det vil bli mer. Men morgengryet vet at anelser kan forsvinne som dugg for solen – morgengryet kan alt om dugg – og det dveler ikke et sekund ved muligheten for det. Det går videre, ned den siste trappa, og glir utrolig nok gjennom bakdøra uten å ty til det dyttet som vanligvis må til, for døra er beryktet for sin motvilje mot vanlig bruk. I den fuktige, lille bakgården til Slough House tar morgengryet en pause – klar over at dets tid nesten er ute – og nyter den siste, kjølige stunden.
Nextory.com med godt utvalg og ubegrenset lytting. Bookbeat.no, godt utvalg, men med maksimum 100 timer i måneden. Begge har mange bøker på engelsk og svensk pluss andre språk. Hvis du søker opp de forskjellige, så kan du se hvilke abonnement de har å tilby og velge ut fra eget behov. Hvor mange timer du tror du kommer til å lytte i måneden, om dere er flere som vil lytte samtidig, priser ol.
I fjor leste jeg Sanatorium av Sarah Pearse. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men ikke utviklingen som ble for gjennomsiktig, og fikk ikke helt sansen for fortellerstemmen.
Men prøvde igjen med den frittstående oppfølgeren Øya, der man igjen møter Elin Warner og kjæresten Will. En vennegjeng som er svært forskjellige, drar til en øy ved Devon. På øya er det et helse og velbehag hotell, men øya har en mørk fortid. En seriemorder skal ha holdt til der, og etter den tid hevder lokalfolk at det hviler en slags forbannelse over øya. Da en kvinne blir funnet nede ved en av klippene hvor man kan gjøre yogaøvelser, blir Elin Warner satt på saken. Det mystiske er at den døde heller ikke var gjest. Hun skulle egentlig ha vært et helt annet sted.På grunn av indre demoner har hun i det siste tvilt på sitt ståsted når det kommer til yrket hun har valgt seg. Kan hun bevise denne gang at hun er mer enn god nok, og at hun kan overvinne fortidens spøkelser?
Sanatorium og Øya er veldig like bøker. Begge handlingen skjer på et isolert sted,et slags moderne lukket rom mysterie, og man møter igjen Elins tvil om mye og mangt. Noe skjer også at forholdet til Elin og Will blir satt på prøve.
Selv ville jeg lese Øya fordi handlingen skjedde på et isolert sted og likte også fortiden med en seriemorder. Tenkte at dette ville bli spennende. Men fortellerstemmen blir for finpolert til at det blir spennende. Det tar seg aldri opp. Det blir for mye beskrivelser om tanker og følelser. Synes begge bøkene tok for mye plass om forholdet til Elin og Will. Skjønner at samliv er viktig for enkelte hovedkarakterer i bøker, men her tok det vel mye plass, og saken ble noe i bakgrunnen.
Øyas bakgrunnshistorie ble ikke utnyttet godt nok
Kunne også ha tenkt meg at den berømte seriemorderen fikk større plass og øyas mørke fortid, slik at man kunne kjenne på frykten til lokalfolket. Litt mer lokalhistorie hadde vært fint, selv om det er oppdiktet, for å kjenne til stedet bedre. Man fikk i stedet mye om følelser, usikkerhet og andre beskrivelser, men ikke så mye landskapsbeskrivelser. Noe som er synd da det kunne bidra til å øke mystikken og isolasjonen enda mer.
Øya var på ingen måte elendig, men den ble heller aldri helt spennende. Boka hadde ypperlig bakgrunn til at det kunne bli creepy, men forfatteren utnyttet det ikke. Usikker på om jeg kommer til å utforske dette forfatterskapet mer. I så fall blir det på lydbok.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
siljehusmor siterer Mitt lykkested av Emily Henry (side 216)
09:49, 12. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Det spiller ingen rolle hvor hektisk livet har vært, hvor lenge vi fem har gått uten å se hverandre: å møtes i sommerhuset er som å ta på seg en favorittgenser, slitt til perfeksjon.
Tiden beveger seg ikke på samme måte når vi er der.
Ting forandrer seg, men vi strekker oss og vokser, og gjør plass til hverandre.
Kjærligheten vår er et sted vi alltid kan komme tilbake til, og det venter på oss, uforandret, sånn som det alltid har
vært.
Du hører til her.
siljehusmor siterer Mitt lykkested av Emily Henry (side 104)
09:48, 12. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Han er blitt bestevennen min på samme måte som de andre ble det: litt etter litt, sand som renner så langsomt gjennom et timeglass at det er umulig å sette fingeren på det øyeblikket det skjer. Det øyeblikket da det plutselig er en større del av hjertet mitt som tilhører ham enn den delen som ikke gjør det, og jeg vet at jeg aldri kommer til å få et eneste sandkorn tilbake.
Han er gyllen. Jeg har levd et liv i forskjellige toner av grått.
Jeg prøver å ikke elske ham.
Jeg prøver virkelig.
siljehusmor siterer Gul ubåt av Jón Kalman Stefánsson (side 117)
19:50, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Mamma sa at musikken finner veien dit ikke noe annet levende finner veien.
siljehusmor siterer Gul ubåt av Jón Kalman Stefánsson (side 97)
19:39, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Så holdt de krampaktig rundt rattet for ikke å forsvinne, for ikke å behøve å strekke ut hendene mot oss. Hendene som kunne slå, men som ikke kunne stryke.
Fordi det trengs mot til å elske, men ikke til å slå?
Åh, hold hardt rundt meg, for da blir vi unge igjen.
Hold hardt, for da dør jeg ikke fra deg.
Hold hardt rundt rattet, for da trenger du ikke å trøste meg.
Hold hardt, for da vil det som har svunnet hen, og som vi savner, vende tilbake.
siljehusmor siterer Gul ubåt av Jón Kalman Stefánsson (side 127)
19:38, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Og romanen, som nå omslutter deg, er den verdenen der de døde lever, der det forgangne våkner og igjen blir til en ny tid. En verden der stemmene til de døde og de som lever, veves sammen og blir til en samstemthet, en melodi og et minne som strekker seg mot uendeligheten.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 147)
15:00, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Det var når bomben sluttet å tikke at man burde bli redd.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 147)
14:59, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
Og det var hovedgrunnen til at Catherine burde være engstelig: Lamb hadde kidnappet Sjefsbikkja og sendt hestene ut på et sinnssykt ærend som, hvis det skulle vise seg å ikke være så sinnssykt likevel, krevde sytten ganger så mange agenter og mye mer ressurser, hvis de ikke skulle gjøre vondt verre. Noe som var deres spesialområde, som noen hadde påpekt. Så hvorfor føltes dert hele bare som en vanlig dag på kontoret? Hun måtte ha vært her for lenge.
siljehusmor siterer Londonreglene av Mick Herron (side 221)
14:58, 11. september 2023 Ingen har det som favoritt.
«Men takk for mansplainingen, Cartwright,» sa Lamb. Han så på Louisa. «Mansplaining er når en mann forteller en kvinne noe hun allerede vet, på en nedlatende måte,» sa han, sakte og tydelig.
«Takk.»
«Vil du jeg skal gjenta det?»
«Nei, det går bra.»
«Glimrende.»
Sist sett
