siljehusmor siterer Love, Theoretically av Ali Hazelwood (side 281)
20:00, 30. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
She screams. And hugs me tight. And after a startled moment, I hug her back. And about ten seconds into that, something breaks through the foggy haze of the past few days: I feel selfishly, beautifully happy. I just chose something on my own, for my own, without first building a sophisticated theoretical model of other people’s advice, preferences, needs. Without the nagging feeling that the only path I could take was the one pre-trodden for me.
This decision is all mine.
siljehusmor siterer Love, Theoretically av Ali Hazelwood (side 222)
19:58, 30. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
I’m exhausted from all the thinking, overthinking, rethinking, unthinking. So for the first time in my life, I just let my mind white out. I step out of my head and into my body, savor the absence of formulas and prediction models, and just do it.
siljehusmor siterer Love, Theoretically av Ali Hazelwood (side 283)
19:57, 30. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
I treasure my newfound feelings. Hoard them. Every once in a while I study them, turn them around, squint at them like they’re a ripe piece of fruit, plucked from a mysterious tree that shouldn’t even be growing in my yard. When I pop them in my mouth to swallow them whole, they taste at once bitter and delicious.
siljehusmor siterer Forlatte steder av Cal Flyn (side 138)
18:49, 30. oktober 2023* Ingen har det som favoritt.
Dette er den virkelige arven etter disse for lengst nedlagte fabrikkene, drevet av menn som for lengst er døde. I tiårenes løp har miljøgiftene lagt seg lag på lag som slam, og båndene av sedimentære gifter markerer tiden som går og utviklingen i menneskenes industri. Selv om alle mennesker skulle dl i morgen, ville dette vedvare til langt inn i fremtiden. Som en markør for våre dumheter.
De er tålmodige. De venter på oppmudring, forstyrrelser, oppløsning. Dersom de blir vekket fra dvalen, vil terrorveldet fortsette. Derav myndighetenes dilemma: Å heve vrakene av spøkelsesskipene, av industriskjelettene som hjemsøker vannveiene i New Jersey og New York – og alle som dem – og risikere å åpne Pandoras eske. Skrape opp avleiringene og brenne det? Eller la det ligge?
siljehusmor siterer Forlatte steder av Cal Flyn (side 92)
18:28, 30. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
Alt jeg ser, er en mark med tette gresstuer som stikker opp gjennom et tynt snølag. Ubeitet, uslått. Furuskudd står og stritter opp gjennom i utkanten av lysningen bak et slør av bjørk med tynne, rødbrune og vinrøde lemmer over sølvskimrende torsoer. En tynn, hvit dis henge eterisk en knapp halvmeter over bakken og venter på at noe skal forstyrre den. Det har begynt å snø. Tunge flak faller som i sakte film på håret mitt.
Jeg lukker øynene, kjenner kalde fingre røre ved ansiktet mitt, og ser for meg strålingen som skyller over meg, som bader meg i en strøm jeg bare har et abstrakt begrep om. Som eksisterer om en tror på den. Jeg tror det kan være én ting å forstå konseptet under en forelesning. Noe helt annet er det å oppleve sin egen kropp prisgitt den. Det krever en bestemt mystisk tankegang, ikke ukjent for meg, Jeg gir meg over til den, til dens overlegne kraft. Jeg kjenner hvordan mine egne grenser viskes ut, blir uklare. Gammastrålene går gjennom meg, på vei til et annet sted.
Det er nettopp utgitt en biografi om Edvard Munch, Stormen første del, av Ivo de Figueiredo. Andre bind kommer høsten 2024. Biografien ble omtalt her i Åpen bok. En person som ble omtalt i radioprogrammet var en kvinne som hadde betydning for livet til Edvard Munch: hans tante Karen.
Tante Karen er tema i Torill Stokkans bok Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Boken som ble utgitt i 2013 har stått «på vent; etter at jeg leste om den i A magasinet. I boken er geniet på sidelinja. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med Edvard Munch dersom han ikke hadde hatt tante Karen i livet sitt.
I boken er brevene mellom familiemedlemmene fortellerstemmene:
«Korrespondansen mellom familiemedlemmene Munch var stor. Og brevene var etterlengtet De begynte tidlig å skive til hverandre, og det er et tegn på at det å lære og å lese var viktig. De aller første brevene, etter brevene mellom Christian og hans kone Laura Cathrine, er brevene mellom Christian og Karen og Christian og barna.»
I tillegg til brev som er sitert, er boken full av bilder og tegninger. Det var mange i familien som var kunstnerisk anlagt, også tante Karen.
Edvard Munchs tante Karen Marie Bjølstad ble født i 1839, to år etter søsteren Laura Cathrine. Søstrene stod hverandre nær under oppveksten og etter at Laura Cathrine ble gift med Christian Munch i 1861. Christian Munch var 20 år eldre enn Laura Cathrine. De var gift i 7 år og fikk 5 barn før Laura Cathrine dør av tuberkulose i 1868. Edvard var nummer 2 av søsknene, han var 5 år da moren døde. Det er vondt å lese brevet moren skriver før hun dør. Hun trøster seg selv og familien med at de skal møtes igjen i himmelen.
Christian Munch, som er lege, henfaller etter dødsfallet til religiøse grublerier, blir oppfarende og deprimert. Det er Karen som blir barnas oppdrager og trygge holdepunkt. Etter eldstedatteren Sofie som døde av tuberkulose 15 år, finner de en lapp hun har samlet på der det står:
«Min tante Frk. Bjølstad har givet mig det Løfte at blive hos oss saa lenge hun lever, det er jeg Vidne på er sandt. Sofie Munch 31te August 1876. «
Tante Karen ble hos familien, og hadde stor tro på at Edvard ville bli en stor kunstner. Brevene gir inntrykk av en familie som hadde det bra selv om de materielt sett ikke levde i overflod. De hadde ingen stor formue å tære på, og var avhengig av det Christian Munch tjente som lege. Men takket være tante Karen og stipend kunne Edvard utvikle seg til den kunstneren han ble.
Boken er ingen tristesse. Men det er ikke å komme fra at det gjør inntrykk å lese om en familie som det er knyttet så mye sykdom og død til. Også søsteren til Edvard, Laura, dør av kreft da hun er innlagt på asyl. Broren Peter Andreas er den eneste av søsknene som gifter seg og får barn. Han har en lysende fremtid foran seg. Men dør av lungebetennelse da han jobber som lege i Vesterålen og får aldri sett sin datter. Inger, den yngste, overlever både tante Karen og Edvard.
Jeg er spent på å lese hva Ivo de Figueiredo skriver om det jeg har lest om i boken til Torill Stokkan.
Kanskje en ukjent forfatter for de fleste, men mange har nok hørt om filmen World War Z.
Selv har jeg hverken lest boka eller sett filmen. Devolution av samme forfatter fristet mer. Av og til vil jeg ha realistisk horror, andre ganger underholdende horror der alt kan skje. World War Z er zombie apokalyptisk horror, og Devolution er creature feature horror.
Aggressive skapninger
I Devolution blir man godt kjent med en gruppe byfolk som er vant til å leve med teknologi, som nå er avskåret fra resten av verden på grunn av et vulkanutbrudd. Ting blir fortalt fra Kates perspektiv, som også skriver en dagbok om hendelsene. Samfunnet hun er i, er ikke stor og lederen er Mostar som alltid har svar på alt, og som av og til lyver for å berolige de få innbyggerne. Kate er den som observerer alt og som har et nøkternt syn på det som skjer i det lille samfunnet som er avskåret. Samfunnet med få familier, blir ikke lenge trygge på grunn av en merkelig observasjon under en tur i nærområdet. Det er Kate som tar denne gåturen. Det går ikke lang tid før det hun la merke til på denne turen, er kommet nærmere husene deres. Spørsmålet er om hva denne skapningen er og om de er flere? Bedre blir det ikke når de blir angrepet med steinkasting.
Å si at boka er om Bigfoot er på en måte ingen avsløring, da coveret hinter om det. Bigfoot, eller Sasquatch, som det også kalles, er som kjent en myte. En myte som skal oppholde seg i deler av USA og Canada. Store, hårete skapninger som visstnok lukter vondt. Likte å lese fra Kates perspektiv som har sine indre demoner å slite med, som har mannen Dan og sammen med resten av det lille samfunnet, prøver å beskytte seg mot Bigfoot.
Ingen komedie
Boka kan virke som en slags komedie, men fortellerstemmen er svært alvorlig og inneholder mye suspense. Liker også at handlingen er en smule kryptisk. Man får ikke vite alt med en gang. Brooks stille og rolige fortellerstemme var også et godt trekk. Man kan fortelle en god historie uten å overdrive eller overdramatisere alt.
Her var det ikke bare Bigfoot som var interessant å lese om, men også karakterene som lever i et samfunn langt inne i skogen, og som også er avhgenig av dagens teknologi. De får litt av begge deler. Teknologi og natur, i stedet for å bli helt enstøinger i naturen.
Devolution er en herlig og mørk bok med en blanding av realistisk og underholdende horror. Neste gang du er på skogstur og kjenner en forferdelig lukt, kan det godt være en Bigfoot i nærheten ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Ava siterer The Salterton Trilogy av Robertson Davies
13:15, 27. oktober 2023* Ingen har det som favoritt.
Book lovers are thought by unbookish people to be gentle and unworldly, and perhaps a few of them are so. But there are others who will lie and scheme and steal to get books as wildly and unconscionably as the dope-taker in pursuit of his drug. They may not want the books to read immediately, or at all; they want them to possess, to range on their shelves, to have at command.
Ava siterer The Salterton Trilogy av Robertson Davies
12:58, 27. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
She herself was a victim of that lust for books which rages in the breast like a demon, and which cannot be stilled save by the frequent and plentiful acquisition of books. This passion is more common, and more powerful, than most people supose..
Rufsetufsa som svar til gretemor :
22:19, 25. oktober 2023 Diskusjon: Rufsetufsa om Vokterne av John Grisham av John Grisham
Har hørt om den og takk for påminnelsen. =) Må få tak i den!
gretemor som svar til Rufsetufsa :
20:14, 25. oktober 2023 Diskusjon: Rufsetufsa om Vokterne av John Grisham av John Grisham
En uskyldig mann rørte meg. En sann historie og en sterk historie.
Tenk å sitte inne helt uskyldig i tjuetre år.
Er rettssystemet til å stole på?
Det skjedde med Quincy Miller. Etter at en advokat ble myrdet i Florida og Miller var tidligere klient. Det skulle ikke mer til før han ble fengslet. Det eneste de har å gå på er at han var en klient, og et vitne skal ha sett en mørk skygge løpe fra åstedet. Heldigvis driver Cullen Post firmaet Vokterne. Sammen med andre legger han vekt på å få de uskyldige ut, slik at de kan kjenne på friheten igjen, så lenge de er ærlige og at deres uskyldighet virker troverdig. Cullen Post er en blanding av advokat og prest. Mens han jobber med saken til Quincy Miller, som endelig blir hørt, må han gjennom en del ting for å sikre bevis, men problemet er at ikke alle vil snakke. Han skjønner at mange ikke vil snakke i redsel for å havne i trøbbel. Cullen Post er ikke den som gir seg med det første. Han klarer ikke å holde tilbake når det er noe han brenner for.
Bøkene av John Grisham er nok ikke for alle da mange kan oppfatte de som tørre og kjedelige. Noe som er forståelig, men er man interessert i advokatsamtaler og en del drøfting, kan bøkene være svært interessante. Det er ingen tvil om at Grisham vet hva han skriver om, da han har vært advokat selv. Så da er det kanskje ikke så rart at han ofte skriver om advokater i stedet for etterforskere og lignende.
Frustrerende og realistisk tema
Selv synes jeg at advokat virker som et spennende yrke på godt og vondt, derfor er det spennende å lese om det, til tross for at det er fiksjon, Synes også temaet er svært spennende. Tenk på hvor mange mennesker som sitter uskyldig inne, og som kanskje aldri blir trodd. Som ikke blir hørt. Det er vanskelig å forestille seg hvor jævlig det må være, derfor var denne boka ekstra interessant å lese.
De fleste karakterene var troverdig å lese om og liker at Grisham forteller fra foskjellige vinkler. Man får en slags helhet i det, og han gjør det på en fin og naturlig måte. Ville ha likt Cullen Post bedre hvis han ikke var prest i tillegg, for det ble på en måte typisk amerikansk å være flere ting på en gang. Spennende å lese om ufordringene han støtte på mens han gransket Quincy Millers sak.
Det tok litt tid før jeg satte i gang med å utforske forfatterskapet til John Grisham, men bedre sent enn aldri. Etter å ha lest Vokterne og Den siste dagen, er jeg overbevist om å lese flere bøker av ham. Jeg liker flyten i bøkene og dysterheten. Det menneskelige og det mørke.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Jeg fikk gåsehud når jeg leste beskrivelsen din. Den er hentet fra "The Last Leaf" av O. Henry, publisert 1907 i novellesamlingen: "The Trimmed Lamp and Other Stories,"
Historien er hentet fra en lungebetennelse epidemi i Greenwich Village,
Du kan laste den ned på iTunes eller Amazon. "Works of O. Henry." The Perfect Library, kr 25,- eller "O. Henry: The Complete Works," $ 1,99 fra amazon. NB! Ikke alle som gir inntrykk av å inneholde alle novellene gjør faktisk det.
Finner nå at de har "The Trimmed Lamp and Other Stories" på Amazon til € 0,99, Fant ut at jeg har lastet ned mange av O. Henry's noveller gratis for mange år siden, og der var "The Trimmed Lamp and Other Stories:"
siljehusmor siterer Den siste djevelen må dø av Richard Osman (side 403)
09:36, 24. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
Elizabeth legger seg på ryggen og ser opp på himmelen, hun også. På skyene. Stephen er ikke der oppe, men et eller et sted er han, og hun kan like gjerne finne ham der. Finne smilet hans, og armene hans, og vennskapet han hans og motet hans. Elizabeth begynner å gråte, og gjennom tårene smiler hun sitt første, lille smil siden den forferdelige dagen.
siljehusmor siterer Den siste djevelen må dø av Richard Osman (side 314)
09:33, 24. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
Stephens øyne lukker seg. Han høres døsig ut.
«Fortell om den gangen vi tratf hverandre,» sier Stephen. «Det er yndlingshistorien min.»
Det er Elizabeths yndlingshistorie også.
«En gang så jeg en kjekk mann,» sier Elizabeth. «Og jeg visste at jeg var forelsket. Så jeg slapp hansken min utenfor en bokhandel, og han tok den opp og ga den til meg, og livet mitt endret seg for alltid.»
«Var han kjekk, synes du?»
«Han var så kjekk,» sier Elizabeth, og nå renner tårene.
«Du vil ikke tro det. Og du skjønner, livet mitt endret seg ikke den dagen, Stephen. Livet mitt begynte.»
siljehusmor siterer Den siste djevelen må dø av Richard Osman (side 256)
09:32, 24. oktober 2023* Ingen har det som favoritt.
Restauranten i Coopers Chase har sett litt av hvert i løpet av de siste årene. Den har sett en tidligere høyesterettsdommer dø mens hun ventet på en banan- og toffeepai. Den har sett en krangel som var så opphetet at en kvinne på åttini til slutt skilte seg fra ektemannen gjennom sekstiåtte år, og den har til og med sett et offentlig frieri, som ble møtt med stor jubel da det skjedde, og senere forbigått i stillhet da det viste seg at den aktuelle mannen allerede var gift. Den har sett feiringer, minnestunder, forelskelser, fremvisning av barn, barnebarn og oldebarn, og til og med en hundreårsdag, som endte med at politiet ble tilkalt som følge av en episode der en mannlig stripper var innblandet.
Men den har aldri sett et selskap av den typen som sitter rundt det private bordet i vinterhagen nå. To av Storbritannias største narkotikasmuglere, en styrtrik antikvitetshandler og den enorme kanadiske ektemannen hennes, en professor i historisk arkeologi ved Universitetet i Kent, en tungttatovert polsk håndverker og øverst ved bordet, de stolte vertene: en tidligere sykepleier, en tidligere spion, en tidligere fagforeningsleder og en tidvis praktiserende psykiater.
siljehusmor siterer Den siste djevelen må dø av Richard Osman (side 133)
09:31, 24. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
Da Ron går gjennom Coopers Chase, smetter en rev over stien. Hvite tipper på begge ørene. Ron ser ham ofte, pilende inn og ut av buskene. Man vet hvor man står med rever. De prøver ikke å lure deg til å tro at de er noe annet enn det de er.
siljehusmor siterer Den siste djevelen må dø av Richard Osman (side 135)
09:30, 24. oktober 2023* Ingen har det som favoritt.
Han kan ikke engang finne et askebeger. Ingen lighter, ingen verdens ting. Han har åpnet alle skuffene på kjøkkenet. Stephen kan se sofaen fra kjøkkenet, så det er logisk at det er hans kjøkken. Det er noe forbanna på muffens på gang. Noe blir holdt skjult for ham. Men hva, og hvorfor?
Det viktigste er å ikke få panikk. Han føler at han har vært igjennom alt dette før. Denne forvirringen, disse tankeprosessene. Innerst inne vil han skrike, han vil rope på hjelp, rope at faren skal komme og hente ham, men han klamrer seg til det positive. Sofaen. Hans sofa.
siljehusmor siterer Rootbound av Tarah DeWitt (side 241)
19:20, 23. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
'[…] This place feels more like home because it's where I've been able to grow back into myself again. You helped me do that, and I'm happy about that, Henry. And a house or a state, a career, or even this ranch isn't home, just because of it's location. My life is me, and you, and this chaotic family that I don't even have to worry about scaring you off with, since you already know how insane they are and love them anyways. My home, my life is with the ones I love.'
siljehusmor siterer Rootbound av Tarah DeWitt (side 189)
19:19, 23. oktober 2023 Ingen har det som favoritt.
'When you buy a new plant, you often have to cut the roots when it comes out of the pot. That way, when you put it into the ground, the roots will reach outward, and it will thrive. If you left it in that plastic pot, in that compacted shape it's in, the roots would grow around and around in a tangled mass until it'd choke the life from itself. It would become too rootbound to grow.'
Sist sett
