Jeg vinker. Du har allerede forsvunnet inn i huset, tatt av deg støvlene, gått over terskelen til et annet rom. Men tenk om du bare kunne snudd deg et øyeblikk, kommet tilbake.
Du hadde en stemme man hørte, til og med når du sang i kirken, i koret ditt. Hva var det det het? Damekoret? Jeg husker ikke sånne ting. Men jeg hørte alltid stemmen din blant de andre. Selv i vedskjulet hørte jeg stemmen din, klar som øksebladet.
It is true, words think,
are tender, sleep, dream and wake.
They salivate like cats before milk,
get excited when fireworks go off
at a community fair.
They play like children in the street.
They greet you in a doorway,
sheltering themselves from rain.
Words keep on uttering words
and wear colored handkerchiefs at their
necks.
They leave their homes and merge
like delicate threads of water or air,
small flowing chunks of meat.
Before all else, they fight for the others,
those imprisoned by ignorance
or by brick and mortar prisons.
Each day words have deeper thoughts,
they love and defend the word freedom.
They learn to hate the word impossible.
and are not afraid of the unknown.
Words struggle, get ready and fall into line.
Raul Arias,
Voices from the Center of the World,
Contemporary Poets of Ecuador
Wings Press, San Antonio, Texas.
In Northern Ireland They Called It «The Troubles»
What do we call it?
The very endless nightmare?
The toothache of tragedy?
I call it the life no one would choose.
To be always on guard,
never secure,
jumping when a skillet drops.
I watch the babies finger their
cups and spoons and think
they don’t know yet.
They don’t know how empty
the cup of hope can feel.
Here in the land of tea and coffee
offered on round trays a million times
a day, still a thirst so great
you could die every night, longing
for a better life.
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist - Poems
American Poets Continuum Series, No. 170
I don’t know if we’ll always get what we wish for. I know that life is going to come with battles. I know that love will, too. But I’m starting to think that’s the whole point – finding the person or people who’ll fight and dream with you.
Det likaste eg visste då eg var veldig liten, var at far bar meg i seng. Kveld etter kveld bar han meg i seng, til det brått var slutt.
Slik er livet. Ein går rundt og er for liten. Så brått er ein for stor. Den vesle glipa då ein er akkurat passe, er ikkje lett å oppdage.
Slik hadde det seg altså at jeg tre dager etter gikk av toget på Styles St. Mary, en idiotisk liten stasjon som ikke lot til å ha noen eksistensberettigelse, der den lå omgitt av grønne marker og smale landeveier. […] Landsbyen Styles St. Mary lå vel tre kilometer fra den vesle stasjonen, og Styles herregård halvannen kilometer bortenfor landsbyen igjen. Det var en varm og stille dag i begynnelsen av juli. Når jeg så ut over det flate Essex landskapet som lå der grønt og fredelig i ettermiddagssolen, var det nesten ikke til å tro at en storkrig gikk sin jevne gang ikke så langt borte. Jeg følte det som om jeg plutselig hadde havnet i en annen verden.
Boken finnes også på BookBeat og Nextory.
Ikke engang nordavinden
Som liten smågutt
skreiv jeg ofte i snøen
bokstaver ho mor hadde lært meg.
Og selv om det fauk og blåste
slik at runene ble slettet ut
etter hvert som den frøsne pekefingeren
møysommelig risset dem ned,
så satt ei blankøygd lykke inne i meg
og smilte trassig i gråværet:
Dette kan ingen ta fra deg!
Ikke en gang nordavinden…
Dette er forferdelige nyheter. Du og din familie er i i tankene mine og har min dypeste medfølelse.
«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»
Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.
Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:
«Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»
Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil
Dette er den 11 boken i Spooks serien og man skulle tro at det ikke er noe spennende igjen å skrive om, men der beviser forfatteren oss feil. Han har klart å være nyskapende og underholdende i denne boken (også). Slither's Tale er en historie fortalt fra monsteret sin side. Et monster som heter Slither som alltid har vært et monster og har sin monster-kultur og skikker som må til enhver pris overholdes. Dette byr på utfordringer når Slither må passe på tre unge damer og eskortere de til tanten sin i en annen by. Vi får se både Slither sitt perspektiv og Nellie sitt perspektiv og vi som lesere kan fint klare å relatere til de begge. Underholdende og kan anbefales.
Overaskende nok er denne julefortellingen veldig koselig og underholdende. Jeg hørte den på lydbok og oppleseren var veldig bra. Det er lett å leve seg inn i karakterene og situasjonen som oppstår på fjellhotellet.
Endelig en vinterskrekk som er verdt å lese (høre på lydbok). Intriger, kjærlighet og konsekvenser av å holde på hemmeligheter er den røde tråden gjennom denne boken.
Det å ha narkolepsi og være detektiv samtidig kan være litt upraktisk. Igjen blir Mark Genevitch kastet ut i bruddstykker av en drøm (eller et mareritt) når han må lete etter sin nye "beste-venn".
Denne SciFi oppfølgeren følger våres favoritt AI på nye eventyr.
Hjertelig takk for tipset, Ingunn. Jeg har ikke greid å glede meg med en bok på flere måneder, men nå satt den endelig. Gikk rett inn på BookBites og til min store overraskelse kunne jeg laste ned boka med en gang. Har alltid hatt sansen for Ingvar Ambjørnsen. Nå koser jeg meg med en bok for første gang på altfor lenge.
En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.
Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...
Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.
Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?
Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.
Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.
Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.
Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.
Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.
Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)