Diktanalyse
Ho køyrde full diktanalyse.
Granska og tolka alt han nokon gong hadde sagt henne.
La vekt på symbolbruk og undertekst.
Heilt utan nokon gong å bli klokare på han.
Så fekk dei rett, klassekameratane frå ungdomsskulen.
Ein får aldri bruk for diktanalyse i den verkelege verda.
Kari Anne Bye
Eg et før eg kjem
Dikt
Samlaget 2020
Meister
Ho sjekka jobbannonsane
ho sjekka Tinder.
Ho sjekka Facebook
ho sjekka Instagram.
Ho var ikkje i rute
ikkje i rute i det heile.
Fekk ikkje til det dei andre fekk til.
Fekk ikkje det dei andre fekk.
Greidde ingenting
Var ingenting
Berre
midtnorsk kretsmeister
i gråt over spilt mjølk.
Kari Anne Bye
Eg et før eg kjem
Dikt
Samlaget 2020
Grønnøyd monster er en bok som kan leses som både psykologisk thriller og krim, og er den femte boka i Håkon Haakonsen serien.
Allerede i tvil
Vibeke og Christian er kanskje et underlig ektepar. De er nygifte og allerede skjer det ting som gjør at Vibeke er litt i tvil. For det første ønsker hun å jobbe igjen, noe Christian syns er uaktuelt. Han er sjalu og det hjelper ikke når Vibeke får noe i posten som antyder at han drepte sin forrige kone. Samtidig føler hun seg ikke riktig bra og er kanskje nødt til å få det undersøkt.
Man følger også med Håkons privatliv som er i ferd med å bli kjent med noen. Vil hun godkjenne at han alltid er på farten på grunn av jobben?
Den femte boka om Håkon Haakonsen er veldig kort på bare litt over trehundre sider, men likevel tok det sin tid å komme seg gjennom den, for enkelte partier ble noe gjentakende og seigt, spesielt de sjalusigreiene og eiertrangen. Men forfatteren er god på å skape usikkerhet mellom nære relasjoner, og om de er noe til å stole på. Det er lett å gi Vibeke sympati, selv om man ikke har opplevd det samme selv.
Anonym hverdagshelt
Til tross for at Grønnøyd monster virket som min type bok med mye dysterhet, dårlig dynamikk og hvor mye galt kan skje, tror jeg det blir min siste Håkon Haakonsen bok etter tredje forsøk. Serien er ikke dårlig, men det blir aldri helt spennende, og Håkon blir for anonym sammenlignet med andre politiserier som jeg leser for tiden.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Bonnier Norsk Forlag, mot en ærlig anmeldelse
Aase Astri sel sjølvsagt desse koppane i butikken. På den mest populære står det «lkkje ta det så hytt». Her kan ein merke seg at «hytt er nytta direkte feil. «Hytt» tyder eigentleg «tilfeldig», som i «hytt og vêr», mens her, lokalt, tyder det «alvorleg».
Slik fungerer språk, og så kan ein jo meine litt ulikt om det.
Eg står, akkurat her, midt imellom dei stridande.
For språk må jo leve og bevege seg.
Ver observante når de nyttar dei sterkaste verkemidla i språket. Det sa eg alltid til elevane mine. Nyttar de dei for mykje, då mister dei krafta si. Men, la eg til, ver heller ikkje så tørre at de aldri nyttar dei.
Språk, det sa eg ofte, skal leve!
Som livet!
Og då smelte eg til med både eitt og to utropsteikn (biletleg tala; eg stod ikkje der og skreiv dette på tavla. Men kanskje eg skulle ha gjort det? I dag er tavla borte frå skulen. Tragisk).
Helt enig.
Filosofen, juristen, skribenten, pessimisten, humoristen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) blir alltid presentert som nettopp dette, en mann med mange og motstridende merkelapper. Han tok for seg av dette livet som han betraktet som en straff å være født inn i, men manglet allikevel evnen til å la livet skygge for døden, det ble alltid omvendt. Allikevel var han både humorist og pessimist, som unektelig framstår som ganske uforlikelige egenskaper, men slik er det ikke. Humoren kan være et middel til å holde ut livspresset, men den kan også gå hånd i hånd med erkjennelsen av livets tunge sider; svart humor eller galgenhumor rommer noe fandenivoldsk som tar brodden av lidelsen.
«Det er rart det der med tiden», sier jeg etter en stund.
Hun møter blikket mitt uten å si noe.
«Noen ganger går det så langsomt, og så plutselig…» Jeg trekker hånda så fort jeg kan i lufta for å vise hvordan tjue år av livet mitt bare skjedde.
«Det er ikke noe du går og tenker på som liten», sier presten. «Da bare er du, ikke sant?»
Jeg svarer ikke, for jeg vil ingenting av dette. Skjønner ikke hvorfor han skal insistere på å besøke deg. Det er ikke deg, bare et skall av deg. En tulling forkledd i dine konturer.
Forlatt? Hvem er det som har forlatt hvem, vil jeg spørre. Det er ikke akkurat du som sitter med et helt liv av minner i en kropp som sakte, men sikkert svinner hen.
Ørene mine leter etter klikkende klær og lyden av et gjesp. Leter etter lyden av strikkepinnene dine som slår forsiktig mot hverandre. Men jeg hører bare kjøleskapet summe og klokka tikke.
Men allikevel, Zapffes dystre grunntone først: Vi er født til død, og fra det øyeblikket vi våkner fra barndommens uskyld til lyden av dødens fossedur over dalen, dreier livet seg om å finne tidsfordriv mens vi driver hjelpeløst mot fossen. Når alt selvbedrag om mål og mening er skrelt vekk, når troens trøsterike fiksjoner om frelse og evighet er tapt, da rives forhenget til side til den kosmiske verdensangst. Det finnes ikke noe sted å hente håp og trøst. For å holde ut denne nihilismens jammerdal gjelder det å trø vannet, skape illusjoner om et meningsfylt arbeid. Og er ikke det mulig, så ta til takke med bullshitjobben for å ha råd til brød og sirkus. Eller bare å holde ut, slå tiden i hjel - og viktigst av alt; makte å holde tilstrekkelig avstand til erkjennelsen av at livet, ja liv generelt, koker ned til en meningsløs gjentakelse der livets lidelse bare er et intermesso mellom fødsel og død."
«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”
Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024. Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.
Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.
De satt stille og ventet mens lyset fra himmelen ble sterkere. Morgensolen stod opp, og den så akkurat ut som ellers.
Nå kom havet rullene inn mot sine gamle strender, det ble blåere og blåere etter hvert som solen steg. Bølgene gled ned i sine vante dyp og ble grønne da de la seg til ro nede på bunnen. Alle svømmende, buktende og kravlende kryp som hadde reddet seg ned i gytja, pilte muntert opp i det gjennomsiktige vannet. Tangen og sjøgresset reiste seg og begynte å vokse mot solen. Og så fløy en terne ut over havet og skrek at nå var det en ny morgen igjen!
Cecilie Ystenes Myhre er mental coach og gründer. Hun har også, som mange andre, sin egen podcast. I denne boka gir hun eksempler på hvordan man skal få overskudd til å få verden til å gå rundt. Men er boka like nyttig for alle?
I Hvilekraft beskrives det at det ikke bare er en type hvile, men at det er mange måter å hvile på, for å få best utbytte av det. Å hvile er viktigere enn vi tror, og det er viktig å gjøre det på riktig måte. Forfatteren skriver også om følelser, hvor viktig det er å lytte til kroppen vår, og noen ganger må man gi slipp på folk, hvis de viser seg for å være såkalte "energityver".
For mange utdrag fra podcasten hennes
Det er ikke ofte jeg leser slike bøker. Det spørs litt hva temaet er, eller om det er noe jeg vil lære mer om på måfå. Men tar dog ikke slike bøker spesielt seriøst. Ystenes Myhre kommer med noen egne råd, men boka begynte etter hvert å føles mer og mer ut som en reklame for podcasten hennes. Hun deler utdrag fra hva tidligere gjester har fortalt henne om deres erfaringer og hva som fungerer for dem. De fleste av dem er "kjendiser", og dermed føltes ikke boka så veldig relevant for meg. Det er mest om erfaringer og råd for travle mennesker med karriere og hektisk familieliv. Det var ikke mye for oss som bor alene eller lever et rolig liv med eller uten sykdom. Jeg er heller ikke så veldig interessert i podcaster, så disse utdragene ga meg ikke så mye. Sånn sett var ikke boka så veldig nyttig, i hvert fall ikke for min del.
Kanskje ikke like relevant for alle
Selv har jeg levd med ME de siste tolv årene, så når det kommer til overskudd, kommer jeg nok ikke til å få det på samme måte som andre, eller hvordan jeg skal forklare det. På grunn av det må jeg balansere energien på en litt annerledes måte enn det som er vanlig for andre. Men det var interessant å lese om forskjellig type hvile, for det er lett å tenke at hvile er hvile. I slutten av hver kapittel, er det også med sammendrag over hva man nettopp leste om. Sånn sett er boka veldig lettlest og oversiktelig, men noen kommer sikkert til å få mer nytte av boka, enn det jeg gjorde.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
– Jeg er Snusmumrikken.
Han gjorde opp et lite bål utenfor teltet og satte over kaffekjelen
– Bor du her helt alene? spurte Mummitrollet.
– Jeg bor litt her og litt der, svarte Snusmumrikken og fant fram tre kopper. – I dag er det tilfeldigvis her, i morgen et annet sted. Det er det som er det fine med å bo i telt
It mirrored exactly how I felt about reading, and about reading Lewis in particular. I was so close... if I could just read the words on the page one more time, bring one more ounce of love to the story they told, I could animate them too. The flimsy barriers of time, space and immateriality would finally fall and Narnia would spring up all around me and I would be there, at last.
«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.
Hva gjør du ute til ni om morgenen?
Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.
Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.
Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.
Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.
Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»
Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.
Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge. Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god.
I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fortelling som jeg håper får mange norske lesere.
Forlagets omtale
Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.
Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.
Fortid trer inn i fremtiden, men er det egentlig mulig?
Oppslukende dagbok
Sofie er med i en venninnegjeng som er helt oppslukt av å være med på Melodi Grand Prix Junior. Sofie er med på leken, selv om hun ikke er like involvert. Hun har ikke helt den samme interessen. Hun blir stadig mer fraværende, etter at hun fant en eldgammel dagbok som hun blir oppslukt i. Hvem er denne Klara? Dagboka står svært mye om et søsterskap, der den ene søsteren er alvorlig syk. I samme blokk, har Miriam og moren hennes flyttet inn. Hun og Sofie finner ikke akkurat tonen med det første. Miriam er lei av å være sanndrømt og hun savner bestekompisen sin. Det føles ut som hun mister kontakten med ham. Begge jentene opplever merkelige ting. Har det en sammenheng?
Klara er ikke akkurat en grøsser, selv om kanskje coveret kan tyde på det. Det er fiksjon for barn og ungdom med noen overnaturlige elementer, som er både lettlest og underholdende. For eldre lesere, blir nok handlingen og karakterenes valg og løsninger, veldig forutsigbart. Men det er godt å se at norsk forlag endelig gir ut slike bøker, selv om det er for de unge. Det er ikke mye av det som utgis i Norge, dessverre, fordi det er mange som ser på slike sjangre som "useriøs". Noe som er trist.
God fortellerstemme
Selv om handlingen kan fort bli forutsigbar for eldre lesere, hadde boka en underholdningsverdi og Lynstad er god på å beskrive karakterer på kort tid. Boka er veldig tynn, og det er begrenset hva forfatteren kan ta med og ikke. Hun beskriver usikkerhet, å vokse fra vennene sine og finne sitt eget ståsted på en god og realistisk måte. Det er noe å kjenne seg igjen i.
Men bruken av gammel dagbok, de overnaturlige elementene og avslutningen, ble kanskje vel typisk? Jeg liker klassiske spøkelseshistorier, noe jeg har lest mye av, men samtidig er det også kjekt når noe blir gjort på en annen måte. Gjøre sin egen vri, og savnet vel litt mer av det. Men så må man huske på at jeg ikke er helt i målgruppa når det gjelder denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Og kanskje den aller lykkeligste er Mummitrollet, som går gjennom hagen sammen med mammaen sin mens månen blekner i demringen og tærne så vidt rører seg i morgenbrisen fra sjøen. Nå stiger den svale høsten inn i Mummidalen. For ellers kan det jo ikke bli vår igjen.