Bokelskere.no

Bortanfor stunda

Bortanfor stunda,
bortanfor trettinga
bortanfor pininga
bortanfor harmen

er det ikkje deg
eg ser?

Og aldri var du finare
mot meg,
og vakrare.

Tarjei Vesaas

Ver ny, vår draum, 1956

Hun er en dyktig forfatter, det er det ingen tvil om, for noen partier var nesten poetiske uten å overdrive. Men dette var en bok jeg ikke klarte å leve meg inn i og det er heller ikke en sjanger jeg leser mye av. Men skal notere meg tittelen. Får lese den en dag jeg manner meg opp til det. =)

Jeg leste den på engelsk og foretrekker å lese på engelsk. Så liker vittigheten og det snerte språket de britiske forfatterne og humoristene har, men dette var bare ikke en bok for meg. Den ble for tørr og det hjalp heller ikke at jeg ikke var interessert i temaet.

En annerledes bok om andre verdenskrig.

En jente som hele tiden som blir kalt The thin child, ignorerer hennes nye og fremmde omgivelser ved å lese en bok om norrøn mytologi. Hun føler seg kanskje litt alene siden foreldrene oppleves som fraværende av forskjellige grunner. Hun blir helt oppslukt i boka og hennes store frykt er evig kjedosmhet, som er altfor lett å kjenne seg igjen i.

Henne selv som inspirasjon
Ragnarok er på en måte en bok i en bok om kaoset i verden. Ungjenta i boka er halvveis inspirert av Byatt selv i sine yngre år. Hun også var og er opptatt av norrøn mytologi.

Personlig har jeg aldri vært interessert i norrøn mytologi, heller ikke da vi hadde om det på skolen. Jeg kan fint se filmer og serier, og annet fantasygreier på skjerm, men når jeg leser om det, blir jeg bare helt lost. Det er som å sitte med hjemmelekser en hel kveld uten å skjønne noe og man sitter igjen med ingenting.

Seig leseerfaring
Derfor var boka en kamp å lese ferdig, selv om min utgave var under to hundre sider. Jeg hadde store vanskeligheter med å komme meg inn i handlingen. Noe som er litt rart. Norrøn mytologi har jo mye til felles med horror. Det er voldelig, blodig og horribelt, men likevel er det et tema jeg ikke klarer å bry meg om.

Ragnarok er en serie om myter skrevet av forskjellige forfattere. Blir nok ikke flere for min del i den serien, og usikker på om jeg skal lese noe mer av Byatt. Fortellerstemmen var vel en smule eller to for tørr.

Hele anmeldelsen kan leses her: skriv lenkebeskrivelse her

Spill

Han var ikke den som ikke gjorde
gode miner til slett spill, -
ikke gode miner til - du slette tid,
eller slette miner til gode tider,
til godt spill i slette tider,
gode miner til gode,- og slett ikke - .

Han var i det hele tatt en fornuftig mann,
han var enig i alt jeg sa.

Annie Riis (1927-2020)

Satura - Dikt

Gyldendal Norsk Forlag - 1975

«Det som fulgte, var noe Isabelle bare kom til å snakke om én gang siden, mange år senere, da livet hennes var blitt veldig annerledes. Amy, derimot, kom til å, i voksenlivet sitt, fortelle en rekke mennesker om det, til hun til slutt skjønte at denne historien gikk det tretten av på dusinet, og at den, når alt kom til alt, ikke spilte noen rolle for andre.
Men den spilte stor rolle for dem, for Amy og Isabelle, og selv om de med tiden glemte noe og husket noe forskjellig, husker begge to, og enkelte aspekter ved det som utspilte seg, kom de aldri til å glemme.»

Det er til å undres over at romanen jeg nettopp har lest, Amy og Isabelle av Elizabeth Strout utgitt i 1998, først ble utgitt på norsk i 2024. Selv om det er vanskelig å rangere bøker, er Amy og Isabelle en av de beste jeg har lest av Elizabeth Strout.

Det ble ikke innertier med en gang. Som den første romanen om Olive Kitteridge ble. Men det bygde seg opp, og når dramaet tiltok, da ble jeg helt satt ut. Selv om mitt liv ikke kan sammenlignes: Hun får meg til å huske hvordan det var å være barn, tenåring, og voksen med barn og etter hvert tenåring.

Elizabeth Strout klarer, som andre gode forfattere, å bevege seg uanstrengt mellom ulike tidsperioder og synsvinkler. Ved å legge inn informasjon om en forsvinningssak klarer hun til og med få meg småredd. Og humor: Kvinnene på fabrikken og deres samtaler og uoverensstemmelser, men også omsorg, det er god nummer to av Fredrikssons fabrikk. I boken med en tilbaktrukket "Fredriksson".

Camilla Collett

Du frys i dine sjal Camilla Collett
ein gong var du for varm
ein brennande busk i Norges Dæmring
vraka av skalden
gret
og vart langsamt omskapt til grantre
levde ditt hjarteliv
i den tempererte sone:
husvarmens høflege og trygge kompromiss
men kvitglødande
var dine skapingsstunder
i tapper og tidleg kamp
mot kniplings-lenker tilslørte tankar
og stive korsett av normer og dyd

Du
syster av grunnloven
såg det: fridom var berre for fedrar
og søner og brør
og du ropa til morgondagens døtrer
om rett til å velje sin veg
rett til å lære å flyge
rett til å leve raudt

Var det eit rop i vind?

Du frys på din sokkel
ennå -
er ikkje istida slutt?

Åse Marie Nesse (1934-2001)

Til ord skal du bli
Det Norske Samlaget 1973

Så lett så sterk, så øm
Feminisme i norsk poesi - Redigert av Marta Breen

Det nye året startet med et smell. Neida. Bare tulla ...

Etterlengtet gjensyn
Elise, også kalt Lise møter vennene sine på et unikt hotell og de har ikke sett hverandre på en god stund. De bor langt unna hverandre og en av dem, Julia var savnet i to år. Etter at hun kom tilbake, hevder hun at hun ikke husker noe. Elise og de andre vennene legger merke til at hun er noe annerledes. Hun er normal, men noen ganger lukter hun og oppfører seg rart. Hva har skjedd henne?

Det er en kort bok på under tre hundre sider, men den virket lang fordi handlingen startet veldig sakte. For meg føltes dette ut mer som drama enn horror. Det var noen horrorelementer mot slutten, men jeg ble aldri helt interessert i handlingen.

Noen tar mer plass enn andre
Og Elises bakgrunnshistorie om at hun hadde en affære med en gift mann føltes litt malplassert, fordi jeg ble ikke godt nok kjent med de andre karakterene på grunn av det. Elise tok mest plass. Og det ble for mye drama mellom kvinnene i denne venninnegjengen.

Jeg er skuffet siden baksideteksten vekket nysgjerrigheten min, men jeg endte opp med å ikke bry meg så mye om handlingen eller karakterene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble fan av Erika Fatland etter å ha kjøpt og lest Grensen, en reise rundt Russland i 2021. Tenker av og til på at jeg har lyst til å lese den om igjen. Deretter kjøpte og leste jeg Høyt, en reise i Himalaya i 2023, som jeg syntes kunne vært strammet inn.

Nå har jeg kjøpt og lest Sjøfareren, en reise gjennom Portugals tapte imperium utgitt i 2024. Jeg var begeistret til jeg var kommet halvveis i kapittelet om Angola da jeg mistet lysten til å lese videre. Heldigvis kom leselysten tilbake.

Jeg avsluttet boken med en form for tristhet. Over at reisa var over. Og med takknemmelighet for at Erika Fatland med sin bok har gitt meg innsikt i en del av verdenshistorien som i all hovedsak var ukjent for meg.

Tilbake til Angola: Selv om jeg selvsagt kjenner til slavehandelen, er det like fælt hver gang jeg leser om den delen av historien. Innbyggertall 37 millioner i dag, og det virker et land som, for de fleste er lite håp. Det er rett og slett ikke til å tro at Angola er Afrikas nest største oljeeksportør, etter Nigeria, og tillegg er landet en av verdens største diamantprodusenter. Deprimerende lesning.

Til slutt skriver Erika Fatland i kapitlet om Angola:

«Angola ble plyndret for menneskelige ressurser under portugiserne, som ikke var interessert i annet enn å berike den portugisiske statskassen. Å utvikle landet, eller utdanne befolkningen, sto aldri på agendaen. Da portugiserne rømte landet i 1975, forsvant store deker av den utdannede eliten.
Under borgerkrigen ble landet revet i stykker av to konkurrerende hærer som sloss innbitt mot hverandre, støttet av ulike eliter og med base i forskjellige etnolingvistiske grupper, supplert med våpen og soldater fra hver sin supermakt. Da jernteppet falt, fortsatte kampene og ødeleggelsene, finansiert av olje og bloddiamanter. Hovedstatsdominerte MPLA gikk til slutt av med dyrekjøpt seier, men byttet raskt ut marxist-leninistisk kameratskap med kompiskapitalisme, Plyndringen fortsatte, og den fortsetter. «

Gress
Hulda Garborg 1862-1934

Hulda Garborg hadde mye gress i hagen.
Hun lærte oss, ja, ingen andre lærte oss jo hvor
viktig metallbroderte huer var. Man må si at hun har
sluppet fint fra det. Hulda Garborg danset i så mange
politiske aksjoner at Norge ble langsomt vårt eget.
Hun ledet ikke bare bunadkampanjen, senere bunadpolitiet,
eller norsk kokekunstkamp, hun lærte oss
jammen å like den lille kålsommerfuglen. Hun hadde
bunter med ugress i store mugger og vevde folkeduker
på bordet, og utsikt til fjell som så ut som
Astrup-kvinner. Dessverre levde hun ikke lenge nok
til at hun kunne isolere fjøset med nazianorakker.
Men resultatet er i alle fall at i Norge vil alle kvinner
se ut som bondekoner på 17. mai og i gallatilstelninger.
Mennene ser mer ut som gress.

Cecilie Løveid

Svarte bunader - 2010

Så lett, så sterk, så øm -
Feminisme i norsk poesi
- Redigert av Marta Breen