Bokelskere.no

GENERASJONSDIKT

det går an å stå opp tidlig
det går an å koke kaffe
og lese kinesiske dikt
det går an å bo
i denne byen
la trikken, trafikken
rytmen finne sin plass
og bare fortelle om deg,
det hender over natten;
vinteren kom
mens vi lå med hverandre
og da vi våknet og så ut av vinduet
var bakgården fylt av mennesker,
fra en av oppgangene
bar ambulansepersonell ut en båre
og på den andre siden av bakgården
flyktige fuglespor i snøen,
skrifttegn i et kinesisk dikt

Og så skjønte jeg: Sorg er noe man er alene med. Herregud, så alene man er.

Hvem vet hvorfor folk er forskjellige? Vi er født med en bestemt natur, tror jeg. Og så gyver verden løs på oss.

DYLAN PÅ KINESISK

det heter å tenke med hodet
det heter at døden lever i kroppen
det heter at ingen overlever livet
det heter ja og det heter nei
og i byen renner det to elver
ved den ene skal du gråte
ved den andre skal du bo,
det heter at et hus ikke er et hjem
men at hjernen er et slott, hjertet er et rom
og at du kan få mitt hjerte
ettersom alt jeg trenger
er en liten hage og et bibliotek
for å leve lykkelig,
men livet er å gå en omvei
livet er en uoversiktlig vev
hvor du lever slik døden lever
i en utkant av mitt hjerte

Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss.

Da jeg kjørte hjem fra elva den dagen, slo denne tanken meg: Charlene slapp fra seg en svak dunst av ensomhet. Og den fryktelige sannheten er denne: Den hadde fått meg til å trekke meg en anelse unna, inni meg. Og jeg visste at det var fordi jeg alltid hadde vært redd for å slippe fra meg den dunsten selv.

Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro.

Broren vår dro ut og bort så fort han kunne og fikk lov, for mor engstet seg ikke for ham som for meg fordi han ikke hadde opplevd det jeg hadde opplevd og som virka i meg, men også i hele familien selv om det bare var to som visste om det og som visste om det på to helt ulike måter, begge fryktsomme.

Alle rundt meg ser at jeg er sint. De som kjenner meg, ser det, og de som ikke kjenner meg, ser dett også. Men ingen har noensinne spurt meg hvorfor jeg er det.

Da var jeg blitt stor nok til å skjønne at man ikke alltid skal etterligne hva folk gjør, noen ganger skal man gjøre det stikk motsatte. Ingen forteller deg hva som er hva, riktignok, det må du finne ut av selv.

Å være kvinne er å be hele familien sin om å holde kjeft, jeg klarer ikke å høre meg selv tenke.

Gleda med å vere vaksen er at ein sjølv kan velje om ein gjer noko med driten i livet.

Mennesker glemmes overraskende fort. Som oftest tar det bare et par-tre generasjoner før et menneske er totalt glemt. De fleste legges ikke i graven for å hvile der til evig tid, men til de er glemt. Så graves de opp igjen for å få plass til en annen.

Det man kaller kjærlighet er forvisning, med et postkort hjemmefra nå og da.

Ta min seng, sier jeg
så gammel er jeg ikke, sier mor
legger seg på madrassen på gulvet
i min luft
på mitt gulv
i mitt blinkende lys
nattkjole i barnslig bomull
blodårer på hånden
halsen

ser på mor når hun sover
lurer på når hun skal dra

Én blå stripe er frihet
to striper er

rystende

Du trenger ikke vise alle dine sider
sa mor
før jeg dro
eller hun tenkte det
eller jeg tenkte det
eller hun skrev det ned etter at jeg hadde dratt og skulle sende det til meg

Poenget med matpakke
sier mor
det plaskregner ute
hun står i nattkjolen
tygger ferdig den siste frokostbiten
kneip med kaviar

er
at du skal spise den
når du er et annet sted
og tenke på meg
og forstå hvor godt du og jeg har det

Disse tankene ville ha kommet som en stor overraskelse på moren min, for gjennom livet hadde hun funnet ut at hennes væremåte var den beste, og det ville ha forvirret henne at noen som kom ut av henne ville ønske å være annerledes enn henne.