Å, denne likte jeg så godt! Merka at jeg ikke var så opptatt av hvem som drepte herr x og hvor det ble av herr y, men hvorfor Mrs Fuggle var som hun var, om Mr Fuggle var en bølle eller bare uforskamma, hva det egentlig var med Mrs Rodleys helse og om den unge legen var en kjekkas eller om det lå noe under, se det var jeg interessert i! Og det holdt helt ut, det. Greit å få løsningen på førstnevnte mysterier også. Og jeg har en bok til av denne forfatteren liggende!
Tove Obrestad Wøien siterer Vi som er døde av Karin Fossum (side 32)
16:11, 17. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Verdt å vite
De holder sammen, kuene.
Reiser den ene seg og går
følger de andre etter,
blir borte i dalsøkket.
Søker ly under de tunge
trekronene.
Hviler og vandrer.
Vet bare dette ene:
Tove Obrestad Wøien siterer Vi som er døde av Karin Fossum (side 19)
16:09, 17. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Månen i natt
Månen er så nifs i natt,
der den truer
bak et slør av skyer
og planlegger sin lysende entrè.
Trekker vannet opp fra havet
og blodet fra årene.
Slipper kreftene løs
på oss stakkarer
som aldri sover.
Tove Obrestad Wøien siterer Vi som er døde av Karin Fossum (side 8)
16:06, 17. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Mitt lengtende pastahjerte
Spagetti er ikke mat,
sier mor, bare mel og vann.
Skal noen svartkledde koner
på Sicilia fortelle oss
hva vi skal spise?
Der skinner jo sola bestandig,
der plukker de modne sitroner
rett fra trærne.
Her er det mørkt og kaldt.
Spis maten din.
Det er blodmat i dag
og torskelever i morgen.
Nydeleg og sterk biletbok om sorg. Denne forteljinga, og samspelet mellom bilete og tekst kjem til å sitje i meg lenge.
Svært informativ, men likevel lettlest og kort bok om demens, definisjonar, forløp, rettar og tips til pårørande.
Var det livsløgnen, den du ikke kan ta fra et menneske uten å ta lykken fra det samtidig. Nei, for det var ikke livsløgn, for hun trodde ikke på den, hun visste bedre, men hvordan ville livet hennes se ut om min historie ble kjent og trodd på. Det var det hun var redd for.
.. for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inni seg, og det ville ikke være til å holde ut.
Alt henger sammen med alt. Ingen setning er uskyldig for den som går med ørene på stilker for å forstå.
Til å begynne med syntes jeg dette likna veldig mye annet jeg har lest, men den tok en helt annen vending og ble riktig spennende. Litt i overkant hesblesende mot slutten.
Fantasi og virkelighet veves sammen i denne historien fra 1800tallets Amerika. Svært ubehagelig, veldig, veldig spennende og vakkert på sin måte. Synes historien falt litt sammen mot slutten, men helhetsinntrykket er godt.
Opplysende og lesverdig om en ikke så fjern fortid. Setter stor pris på etterordet hvor forfatteren gjør rede for hva som er historiske fakta og ikke.
Black is back! Har ikke vært så begeistra for en del av det hun har kommet med de siste åra, men dette er hun god på. Det vakre, skumle, lette, mørke og farlige alvelandet. Hovedkarakterene er troverdige og det er ikke noe å si på spenningsnivået, men det glipper litt her og der. Forholdet mellom ungdommer og foreldre, for eksempel, med følelse av fremmedgjøring, manglende kontroll, økt frihet for alle parter osv, er nok ment å være et tema, men det framstår uferdig. Ikke at jeg har tenkt å la det dempe min entusiasme for å dele denne boka med andre!
5% trist, 5% morsom og 90% nydelig! Dette er like mye en detektivhistorie som en fortelling om døden. Og karakterene er skildra med kjærlig humor.
Elsker søttitallsstilen og at det er tegna med tusj. Sånne tusjer som vi hadde da vi var små. Du kan til og med se hvor tusjen har blitt tørr sånn at hun har måttet finne en ny flere steder! Herlig.
Jeg likte denne så godt! Har full sympati med jenta som ikke vil at koselukta skal vaskes ut av puta. Men også med mamma som mener den er for skitten... De voksne i denne boka er kjempeteite og ganske slemme, men det er klart de oppleves sånn at et lite barn som føler seg overkjørt. Flotte illustrasjoner og humor både der og i teksten. I like!
Å, jeg vet ikke helt... Jeg liker jo det Sherlockete med dette, men jeg ble kraftig irritert over både fortelling, dramaturgi og karakterer flere ganger. Ikke sikkert det er dem, det kan være meg.
<3
[..], men omtrent ett år senere sluttet begge sønnene å snakke. Fra den ene dagen til den andre gikk de fra å kvitre som småfugler til å stirre stumt ned i hver sin tallerken, og når foreldrene forsøkte å få dem med i praten rundt middagsbordet, kom det bare et og annet grynt ut av dem. Ingrid og Jan prøvde å holde en samtale gående seg imellom, men i nærvær av de tause, tyggende ansiktene var det vanskelig, og i tillegg var det som om de hadde mistet evnen til å snakke med hverandre, etter alle årene med avbrytelser.
Denne er rett og slett veldig god. Informativ, saklig, modig og variert. Det beste er at den unngår å komme med normer som gjør at noen føler seg utafor. Det står aldri at gutter eller jenter er/utvikler seg/føler/liker sånn eller sånn, det brukes konsekvent "de fleste" eller "noen". Vanskeligere er det faktisk ikke å få med alle. Liker også at den kan være relevant for barn helt ned til ti-tolvårsalderen, de fleste av bøkene om dette emnet sikter mot en aldersgruppe som burde lest dem for lenge sida.
Sist sett
