Findus siterer For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen
09:52, 16. oktober 2016 2 har det som favoritt.
Det er bare å gjøre følgende eksperiment: Skru av lyden når det er en musikkvideo på tv. Når man ser folk som danser uten at man hører musikken de danser etter, da tenker man ikke at mennesket er et intelligent vesen.
Mari Nordø Lommelun som svar til annelingua :
14:08, 13. oktober 2016 Diskusjon: Mari Nordø Lommelun om Fremtidens araber 1978-1984 : barndom i Midtøsten av Riad Sattouf av Riad Sattouf
De sa så på radioen. :-)
For en merkelig bok! Jeg liker den veldig godt, men hvem er den for? Den legger opp til at vi skal tro på en slags magisk realisme, men den ideen lander bokstavlig talt med et brak... Så litt store unger (i alle aldre) med litt makaber sans for humor, kanskje? Den mer mer tenksomme typen? Illustrasjonene bygger godt opp under historien. Jepp, liker den bedre og bedre jo mer jeg tenker på den.
Mari Nordø Lommelun som svar til annelingua :
09:41, 11. oktober 2016 Diskusjon: Mari Nordø Lommelun om Fremtidens araber 1978-1984 : barndom i Midtøsten av Riad Sattouf av Riad Sattouf
Bok to har akkurat kommet på norsk. Og ja, Libya var nok noe for seg selv...
Fantastisk, lærerik og svært urovekkende. Å se andre kulturer og systemer fra et barns synspunkt (med noen forklarende kommentarer) gjør noe med en. Noe blir intuitivt og annet uforståelig. Det som gjorde mest inntrykk på meg, var farens og omgivelsenes forakt for alt som kan sees på som svakhet eller anderledeshet. Blir en unge mobba ut av skolen, er det noe skammelig og lattervekkende. Vold, ydmykelser og vilkårlig latterliggjøring er tingenes orden. Jeg ble både fascinert og nesten uvel av denne boka og det må da jammen være et kvalitetstegn.
Håhå! For en vidunderlig ondskapsfull bok! Og elsker slutten. Nå kan alle teite voksne som truer barn med politiet bare ha det så godt!
Mari Nordø Lommelun siterer Uprooted av Naomi Novik (side 397)
18:15, 8. oktober 2016 2 har det som favoritt.
The trees grew thick and misshapen and enormous. They leaned over the river; they threw thin wisps of branches into the air, clawing for more of the sky. They looked the way a snarl sounds.
Tror jammen dette må være den beste i serien. Det gjør seg å begrense miljø og antall personer litt, tror jeg. De andre bøkene flommer så til de grader over av detaljer at jeg har falt av underveis. Her huska jeg jo til og med hvilket sak som ble etterforska gjennom hele boka!
Mari Nordø Lommelun siterer Foxglove Summer av Ben Aaronovitch
21:28, 5. oktober 2016 Ingen har det som favoritt.
The Laceys lived in what was, at its core, an honest to god sixteenth-century half-timbered building. It was the sort of place that had been so heavily modified by each succeeding generation that grown conservationists are reduced to weeping because the whole ill-fitting hodgepodge of styles and periods are equally historical and worth preserving. Except for maybe the ugly PVC frame door which filled the. Restoration-era hooded doorway like a cheap set of plastic dentures.
Dahle & Nyhus, ingen er bedre når det gjelder å behandle vanskelige temaer og målgruppa er barn. Seksuelle overgrep skildres med smerte og mørke, men med muligheter og lys om barnet bare forteller det til noen som hører. Sterkt og vakkert.
Jeg blir så glad når jeg finner virkelig original fantasy! Jada, jeg vet, det skyldes leseslitasje når jeg føler at jeg har lest alt før. Men denne, altså! Bygger på polske folkeeventyr, de fleste har jeg ikke sjanse til å kjenne igjen, men det gjør ingen ting. Det føles friskt og nytt. Det samme gjør personene. De er mangefasetterte og jeg finner ting å både like og mislike med de fleste av dem. Utmerket! Men jeg blir engasjert nok til at jeg bekymrer meg skikkelig når ting står på spill. Og det gjør de til gangs.
Forfatteren har skrevet en hel serie dragebøker også, tror jeg må prøve meg på dem.
Findus siterer Winter i verdens rikeste land av Janne Stigen Drangsholt
00:06, 1. oktober 2016 Ingen har det som favoritt.
Og som en understrøm til alt dette, skammen over å være misfornøyd med ėn eneste ting. I verdens rikeste land.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Sign of the Unicorn (The Chronicles of Amber #3) av Roger Zelazny (side 336)
17:36, 30. september 2016 Ingen har det som favoritt.
" ... I have a peculiar feeling that I might never see you again. It is as if I were one of those minor characters in a melodrama who gets shuffeled offstage without ever learning how things turn out." "I can appriciate the feeling," I said. "My own role sometimes makes me want to strangle the author ..."
Findus siterer Så hyggelig! av Christian Lyder Marstrander
16:23, 28. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Smilet hans henger igjen, men øynene leter etter hva som gikk galt. Tenk at det å være så snill kan bli så feil.
Vi menneske et fødde frie og vi er fødde vakre, så korleis kan det ha seg at nokon kan finne på å ta den fridommen og venleiken frå eit lite barn.
Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det.
Original og artig. Liker kombinasjonen spenning og slapstick-/navnehumor. Litt mye "plutselig fikk han øye på", men jeg gidder ikke være så pirkete heller. Jeg ble jo underholdt.
Mari Nordø Lommelun om Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe av Benjamin Alire Saenz:
16:16, 23. september 2016
Tove Obrestad Wøien siterer Livet på nytt av Rowan Coleman (side 37)
08:15, 23. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Vi tre ser ikke på hverandre. Den tiden da vi utvekslet blikk over hodet på mamma når hun gjorde eller sa noe som viste at hun ikke var helt med, var forbi for et par uker siden, da vi forsto at de øyeblikkene ville bli daglige foreteelser heretter. Jeg synes det er helt utrolig hvor fort noe som hadde vært så merkelig og fremmed, hadde blitt helt normalt. Nå var det en del av vår lille verden, den verdenen som mamma alltid hadde regjert over. Tristheten som kniper til i mageregionen, opptrer fortsatt sammen med disse øyeblikkene, men de vantro blikkene hører fortiden til.
Tove Obrestad Wøien siterer Livet på nytt av Rowan Coleman (side 26)
08:11, 23. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Han er snill, og han snakker til meg som om jeg var en person. Nei, ikke det. Jeg er en person. Det jeg mener, er at han snakker til meg som om jeg er meg, og det liker jeg. Det varmer meg tvers igjennom, og jeg føler meg underlig glad. Jeg savner det å være glad - bare glad, uten å føle at hvert eneste gode øyeblikk jeg opplever nå, også må være litt trist.
Sist sett
