«Jeg skal ha dressen på,» sa Max, «i dag og i morgen og i overmorgen.» Max gikk på skolen i den sennepsgule dressen sin. Han gikk med løftet hode og han satt rett, og snart begynte de andre skolebarna å ønske at de hadde dresser som den Max hadde på seg. Og det til tross for at ingen i Winkelburg hadde sett en slik dress før.
DET SPILTE INGEN ROLLE.
Han tenkte på hvordan det ville være å ha på seg den ulne, dunete, splitternye, sennepsgule dressen på arbeidet. En slik dress hadde ingen sett i Winkelburg før. Hva ville folk si? Kanskje de ville synes at dressen var for lystig for en fornuftig bankmann. Messingknappene ville glitre som svære mynter. Alle de andre bankfunksjonærene hadde på seg mørkeblå eller mørkegrå dresser. Ingen av dem hadde noensinne hatt på seg en sennepsgul dress. Til slutt sukket pappa Nix og sa «Jeg er for stor til å ha på meg en sennepsfarget dress.»
Flott billedbok som stiller spørsmålet "Hva vil folk si hvis jeg gjør noe annerledes enn det alle andre gjør?".
Morsomme illustrasjoner.
Å lide …
se, det kan en martyr
ta på seg,
en profet, en apostel;
men et lite barn?
Hat i stedet for
kjærlighet?
Når marsjen begynner
er det mange som ikke vet
at fienden marsjerer i spissen.
Stemmen som kommanderer dem
er fiendens stemme.
Han som snakker om fienden
er selv fienden.
De som fjerner kjøttet fra bordet
snakker om tilfredshet.
De som gaven er bestemt for
krever offervilje.
De mette snakker til de sultende
om de store tider som skal komme.
De som fører landet mot avgrunnen
sier at det å regjere er for vanskelig
for den alminnelige mann.
I kalenderen er dagen
ennå ikke avtegnet.
Alle måneder, alle dager
er ennå ubeskrevet. En av dagene
vil bli krysset av.
Niende april 1945. Fem år er gått. Jeg synes plutselig det er så urettferdig. Fem år av livet mitt! Med krig og rasjonering og mangel på mat og klær. Med okkupasjon og fengslinger og dødsdommer. (…) Jeg furter og sutrer, men får slett ikke støtte hos min kloke far. Han har et helt annet syn på saken. Han sier at jeg tvert imot må ansees som en heldig person. Vi har alle lært noe om virkelige verdier her i verden. Men dere unge er i en helt spesiell situasjon. Dere har fått lære mere enn noen annen generasjon. Dere har sett hva maktmisbruk er og hva det kan føre til. Dere har sett rasisme i praksis, da jødene ble tatt. Dere har vært vitne til terror og urett, men dere har også sett offervilje, samhold, mot, fedrelandskjærlighet og medfølelse. Dette er mye viktigere enn matmangel og rasjonering.
– Men egentlig har jeg bare lyst til å sove. Få være helt i fred …
Jeg blir sittende igjen i leiligheten etter at mor har gått. Det er en stor uro inni meg.
Jeg vil ikke være den sterkeste.
Jeg vil at hun skal være suveren, vellykket, stolt, sikker. Jeg vil at hun skal vite best.
Hører du!
Jeg vil være liten og uansvarlig og bli tatt vare på.
Nå forsto han at mennesket aldri vet hvem de lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk de aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal bli lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakkert i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden.
Øynene hennes er fulle av liv, ansiktet ivrig vendt mot meg. Jeg dukker ned i boka igjen. Det blir stille et øyeblikk.
– Og du? Hvordan har det gått her hjemme?
– Stille og rolig. Jeg har sittet her og lest. Du ser vel det. Er jo allerede halvveis inn i annet bind.
Mor vil så gjerne fortelle.
Jeg er opptatt med mitt, har ikke tid til å høre på.
Det pleier å være omvendt.
I et glimt ser jeg ansiktet hennes.
Jeg vet akkurat hvordan hun har det.
– Farmor? Tror du jeg er pen nok?
– Pen nok?
– Det er så lenge siden jeg har hatt en kjæreste. Det er liksom ingen som ser meg.
Farmor smiler.
– Du lurer ikke meg. Problemet er vel heller at det er du som ikke ser noen.
I dashed into the kitchen before rational thought could kick in—which is likely for the best, since my rational thoughts all center on the principles of running and hiding.
Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.
Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.
En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?
Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.
Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.
Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
while I am not skilled in many things, I am a twentieth-degree black belt in running away.
I missed the days when I would silently judge seemingly crazy people in a park, instead of being one of them.
We tend to respect people who can kick our asses.
He began walking toward us, a simple endeavor, and yet it made me feel like I had swallowed a brick.
And I mean “old” not in the way of denture cream and dinner at four. “Old” in the way of mountains.
It’s curious that children can either be expert liars or utterly incapable of hiding their emotions, and the classification changes from minute to minute.