Bokelskere.no

Jeg måtte gruble litt til. The end of the whole mess og The Langoliers er science fiction. Sistnevnte strides dog "de lærde" om. Mange mener at den ikke ligger under sci fi, mens andre igjen vil hardnakket argumentere for at den "føles" ut som science fiction.

Jeg tenker at Dreamcatcher er science fiction, som, nå når jeg grubler på det, kanskje er den eneste boka av han jeg ville lagt under den kategorien.

Ikke min type humor, og kjedelig handling ...

Geniet Colin Singleton er besatt av å være flink, lage anagrammer og teorier om alt mulig. Han er også besatt av Katheriner. Etter at det ble slutt med Katherine nummer nitten i rekken, er Colin dypt nede, og bestekompisen hans, Hassan bestemmer seg for at de to skal på road trip. Bare kjøre og se hvor de ende opp. Hassan vil at Colin skal komme seg gjennom bruddet med eksen, og kanskje vil de oppleve noe morsomt sammen på turen. Men målet for Hassan er først og fremst å få bestekompisen hans til å tenke på noe annet enn bruddet og komme seg til hektene igjen. Få ham unna sorgen. Vil reisen gjøre underverker? Vil Colin oppdage nye sider av seg selv og vokse som person, eller kommer han alltid til å være deppa?

Forfatter John Green blir hyllet av både ungdom og voksne verden over. Selv har jeg lest noen bøker av ham og har ikke blitt like begeistret, dessverre. Jeg har lest The fault in our stars og Papirbyer av ham tidligere, og jeg ble aldri noen stor fan av den berømte The fault in our stars. Det er mange blodfans av den boka, men jeg ble aldri en av dem. Jeg forstår hvorfor John Green er populær. Han bruker både humor og sentimentalitet i bøkene som rører lesere i alle målgrupper, men det er en ting jeg har funnet ut ved å lese John Green bøker og det er at jeg og John Green har ikke samme type humor. Syns han anstrenger seg og prøver for hardt å være morsom uten å mestre det. Jeg syns ikke det han skriver er spesielt artig, og jeg er vel heller ingen lettrørt leser. Er visst ikke så sentimental av meg, har jeg funnet ut, så derfor kommer jeg vel aldri til å bli fan av John Green. Syns bøkene hans er litt vel oppskrytte, for å være helt ærlig.

Når det gjelder En overflod av Katheriner er vel den, den svakeste boka jeg har lest av John Green så langt. Syns handlingen var veldig tam. Det var ikke mye som skjedde. Handlingen hadde nesten ingen fremdrift, og karakterene var temmelig flate, også hovedpersonen. Jeg klarte ikke å bry meg noe særlig om noen av dem og om ting ble bedre eller ikke. Helt ærlig så kjedet boka meg voldsomt. Anagrammer interesserer meg ikke, og heller ikke Colins teorier. Syns det skjedde veldig lite til road trip å være.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side siden boka ikke ga meg noe særlig. Syns En overflod av Kathriner var tvers gjennom kjedelig, og hadde en handling som ikke besto av noe. Brydde meg ikke noe om Colin og de andres små bagateller, og ingen av karakterene var interessante nok til å være nysgjerrige på dem. Etter tre bøker av John Green så langt er det bare å innse det. Jeg kommer aldri til å bli noen John Green fan. Vi har definitivt ikke samme type humor. Jeg har også fått Faen ta skjebnen av forlaget, men siden jeg allerede har lest den på engelsk orker jeg ikke å lese den en gang til.

Hvis man leser hva selve definisjonen på fantasy er, spenner den ganske vidt. Og mange bøker som egentlig er science fiction har en tendens til å bli kategorisert som fantasy, fordi grensen mellom de to sjangerne kan være flytene. Fantasy for meg er Elfquest, Tolkien, Harry Potter, en del av Neil Gaimans bøker. Skulle jeg kommet med konkrete eksempler på science fiction måtte det være Stephen King og Justin Cronins trilogi.

Jeg tenker Neil Gaimans Sandman er graphic novel.

Tittelnovella, "Folk flest trur ikkje på fuglar" er noe av det vakreste som er skrevet på norsk - at den sjangerdefineres som en "fantastisk-novelle" undrer meg!

Jeg er med! Vet ikke om jeg kommer til å klare alle, men skal prøve å få huket av så mange som mulig.

Åh! Dette vil jeg også gjøre!

Mark David Chapman hadde denne boka med seg da han myrdet John Lennon, og skuespillerinnnen Winona Ryder samler på gamle utgaver av denne klassikeren. I USA er boka en del av pensum både på High School og College. Hva er det som er så spesielt med denne boka? Etter mange år med nøling var det på tide for meg å finne det ut. Bedre sent enn aldri, ikke sant?

Tenåringen Holden Caulfield blir utvist av privatskolen Pencey Prep på grunn av dårlig innsats. Han vil ikke at foreldrene hans skal få vite det og istedet for å dra hjem (han skal dit om noen dager likevel som planlagt når juleferien starter). I mellomtiden velger han å være i New York og bare ta ting som det kommer. Han har lite penger, men på en eller annen måte finner han alltid ut hvordan han skal få ting til å gå rundt. Personligheten hans er sjarmerende og vittig. Han vet hvordan han skal snakke med folk og han elsker å lyve. Dikte opp ting, noe han gjør med glans. Han lever livet som det er der og da uten forpliktelser eller ansvar helt til han skal hjem til jul. Greia med ham er at han lider av kjedsomhet og blir lett rammet av depresjon, og på skolen følte han seg utilstrekkelig. Han vil nyte friheten før han drar hjem til foreldrene sine og hans nærmeste. Foreldrene hans trenger ikke å vite at han er blitt utvist av skolen før han skal hjem. Han får ta seg av det der og da. I mellomtiden vil han bare være tilstede i New York og bare følge strømmen. Gjøre litt som han vil uten noe ansvar. Ta bekymringene senere.

The Catcher in the Rye er en bok som er vanskelig å forklare på en enkel måte. Det er en bok der alt skjer og ingenting. Det er en slags malstrøm vi blir på en måte drevet med i. For å være ærlig likte jeg ikke selve historien så godt, men hadde stor sans for Holden Caulfield. Han minnet mange måter om meg selv. Spesielt det med at han hadde lett for å bli litt tungsint, og at han ikke visste helt hva han skulle med livet sitt. Følte seg litt rådvill og utilstrekkelig. På den måten var det veldig lett å kjenne seg igjen i ham. Han var redd for å håndtere voksenlivet han var på vei mot, og ville ikke at andre barn og ungdom skulle havne i samme situasjon som ham. Få den samme redselen og føle den samme mislykkheten som det han gjorde, men det var ikke noe han kunne gjøre med det.

J.D. Salingers berømte bok har blitt nevnt i mange filmer og Tv-serier, og i mange år har jeg hatt lyst til å lese boka, men noe har alltid holdt meg tilbake. For det første har jeg lest få klassikere og for det andre har jeg tidligere opplevd noen klassikere som litt "tunge". Ikke vanskelig å lese, men litt kjedelige og jeg var en smule redd for at kanskje The Catcher in the Rye ville bli for kjedelig for meg, men det var den altså ikke. Og jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg likte hovedpersonen og atmosfæren i boka godt selv om historien var så som så. Den ble bare ikke så magisk og så fantastisk som jeg hadde håpet den ville være. Jeg skjønner folk som virkelig elsker boka. Men personlig liker jeg hovedpersonen og budskapet i boka mye bedre enn selve historien og fremgangen. Vanskelig å forklare det på en fornuftig måte.

The Catcher in the Rye ga meg en bedre leseopplevelse enn forventet, og endelig har jeg lest denne klassikeren jeg også. Det var på tide. Selv om jeg ikke falt held pladask for boka, var det likevel mange sider ved den som jeg ble sjarmert av. En fin bok på mange måter å tenke tilbake på. Og alle skulle ha hatt en Holden Caulfield i livet sitt.

Jeg leser som regel bøker som suger meg med i et forrykende tempo, som nesten gjør meg andpusten. Veldig forfriskende å lese en seig bok. Som jeg kan lese litt i, ta innover meg og gruble lenge på, for jeg gjenopptar lesingen.

Å kunne elske slik som deg, helt uten tanker for den smerte kjærlighet er.
Å bare gå fra mammas bord og rett inn i noens hjerte,
uten å vite at roser er dødelige.
Jeg misunner deg det. Jeg beklager.
Det var aldri meningen at det var meg du skulle se først.
Men så kanskje var det det allikevel.
At det er en mening i at det er jeg som viser deg elskov i mørket.
Jeg er glad det er min makt som tar deg med til skyggesiden
av jeg elsker deg.
Det er bedre det, enn om det var din store kjærlighet.

Her er det ikke mye snø, men mest blankis. Men nå har jeg endelig fått tak i piggsko for jeg ble så innmari lei av å tre på og av broddene. Og jeg går ikke på blankis uten brodder/pigger bare så det er sagt. Det er jeg for pysete til.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger, og En overflod av Katheriner av John Green.

I helga skal jeg lese videre i disse: Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo, og Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved. Ikke helt min type bøker, (Liker ikke romantikk), men hater å ha uleste bøker stående og de har jeg mange av. Men et sted må man begynne:)

Jeg skal også lese videre i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Jeg elsker vandrehistorier, men dessverre er dette en kjedelig utgave å komme seg gjennom så skal bestille meg en annen når jeg er ferdig med denne.

Og jeg leser Good Omens av Terry Pratchett & Neil Gaiman sammen med to andre.

Siden det snør mye hos deg, håper jeg du ikke blir innesnødd, i så fall håper jeg du har nok med lesestoff og mat:)

Jeg irriterer meg mest over at det har blitt litt lysere om dagen. Litt trist for jeg foretrekker mørketiden:)

God helg.

Her er ikke snø noe stort problem, det er neste så jeg skulle ønske det kom en snøbyge eller to. Det er derimot veldig godt å se at sola endelig er tilbake, etter to måneder med bare mørke.

Denne helgen føler jeg for å lese litt lett litteratur, så jeg tror det blir at jeg leser et par bøker i en romanserie jeg holder på med. Det er veldig godt med litt lettleste bøker av og til, da får hodet virkelig slappet av, samtidig som det er ganske underholdende lesing.