Bokelskere.no

I min noe beskyttede tilværelse refererte A4 til det daglig fornya, ubrukte mulighetsrommets papirblanke potensialitet som Alf Prøysens synger om. Den hvite flekken av skapt grann som hver av oss har å kludre det til innenfor rammen av.

Jeg vil ikke se på den tomme puten din.
Overarmene dine derimot, vil jeg gjerne tenke på.
De var så fristende.
Du ble hysterisk hvis jeg bet litt i dem.
Du ville forlate meg hvis jeg bet gjennom.
– Da går jeg, sa du.
Så forlot du meg likevel.
Det var ikke en skramme på dine overarmer da du dro.
Akkurat det er jeg stolt over.

In accumulating property for ourselves or our posterity, in founding a family or a state, or acquiring fame even, we are mortal; but in dealing with truth we are immortal, and need fear no change or accident.

Nokon av oss skjønner ikkje kor lite ein faktisk treng å vete før dei veit altfor mykje. Og eg trur kanskje at eg er ein av dei.

Det er ingen som vet at de opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo være grusomt, hvis du som ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden. At alt ble verre. Ikke sant?

Man jakter på de små, lyse sekundene, og håper de mørke blir borte i glemselen.

Du skal få denne fordi jeg elsker deg, og mine foreldre kjøpte den på bryllupsreise til Italia på 1920-tallet. Jeg gir deg denne fordi du er datteren min, og den er betalt av min mormors bror Johannes med blodslit etter arbeid i gullgruvene i California. Fordi jeg kjøpte den i en fin brukthandel, fordi jeg leste den selv som barn og aldri glemte den. Jeg gir deg denne fordi andre vil misunne deg den. Jeg gir deg denne fordi jeg har arvet den og ikke vil at den skal forsvinne ut av familien. Jeg gir deg dette fordi jeg aldri har brukt det selv. Jeg gir deg denne fordi du har flyttet hjemmefra, og du sa du ønsker deg en slik. Jeg gir deg dette arvestykket fordi min mor er død, og jeg husker hat du likte det.

Jeg sier: Vi kan ikke kaste denne leselampen, den har jo bestandig stått ved stolen hennes? Og bokhyllene som har rommet alt hun har lest? Vi kan ikke kaste denne hvite emaljegryten - det er så jeg kan kjenne smaken av stekt torskerogn og raspete gulrøtter.
Og hver gang sier søsteren min: Så bra at du vil ha den! Bare ta den. Kjempefint!
Men jeg vil jo ikke ha det, jeg vil bare ikke at det skal forsvinne, jeg vil ikke at det skal ut av huset.

Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skitt, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom.

Det var ei gammal frykt, ei frykt som aldri er gått over: Eg var redd for at livet mitt, ved å miste delar av livet hennar, blei mindre intenst og mindre viktig.

After all, what redeemed life from complete horror was the almost unlimited number of things to be nasty about.

Rødt og grønt.

Det sier deg ingenting, men for meg ligger det så mye i de to fargene, og jeg tror dette er en av grunnene til at jeg har blitt forfatter, for jeg kjenner det suget så sterkt, og jeg forstår at det er viktig, men jeg har ikke ord for å uttrykke det, og vet derfor ikke hva det er. Jeg har forsøkt, og jeg har kapitulert. Kapitulasjonen er bøkene jeg har gitt ut. Du kan lese dem en dag, og kanskje du vil forstå hva det er jeg mener.

Jeg kan godt holde rundt en jente en halv natt, men jeg er ikke sikker på om jeg kan verne henne mot det hun er redd for.

Tap og atter tap er selve grunnlaget for livsprosessen, helt til vi til slutt sitter igjen med tilværelsens innerste vesen.

“Tell me a story, Pew.
What kind of story, child?
A story with a happy ending.
There’s no such thing in all the world.
As a happy ending?
As an ending.”
― Jeanette Winterson, Lighthousekeeping

This week had been too long and fast for considered reflection

Et alfabet blir synlig i hagen der vann har smeltet snøen, tilfeldige bokstaver kan leses i det som har sunket ned og sammen, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet, det klare og mørke ved den, ved de gråskimrende trestammende, det fine lakenet av snø.

we have narrowed it down to
the butcherknife and the
mockingbird.
wish us
luck.

but this is different; you dislike everything that I like.

no, I said, I just don't like the way you like them