Bokelskere.no

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.

Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, følte meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver. Man gjenkjente ikke så lett naiviteten i reaksjonene så lenge de kom fra en middelaldrende dame. Man forventet noe annet og tok ikke barnsligheten for det den var.

Jeg så på de lange, matte fingrene, rynkene som gikk både på tvers og på langs, tenkte at hendene mine virket varme, omsorgsfulle og troverdige, og at dette bare ville bli mer påtagelig jo eldre skallet ble; tenkte at det kanskje var den eneste fordelen med å eldes. Man fikk en slags falsk pondus gjennom huden, som ga mennesker andre forventninger, og som gjorde at de ikke så den hysteriske tenåringen innenfor huden. I stedet så de kanskje en hjelpsom, varm, til og med moderlig kvinne over femti, kanskje ikke så intellektuelt briljant eller slagferdig, men forståelsesfull og empatisk, og ikke uten humoristisk sans.

Cheer up! Death is round the corner!

"Hvorfor er Don Angelo så imot utgravningen?" Monica trekker på skuldrene. "Overtro. Transynt, katolsk overtro. Er det noe mer du lurer på?" "Og Olimpia, min ... æh ... collaboratrice domestica ... Det virker som om hun bærer nag til Rafaello. Signor Murello." Det er Antonella som svarer, med mild stemme: "Vel, det er mange i landsbyen som ikke liker Signor Murello." "Hvorfor det?" "De tror han drepte kona si," sier Monica.

Emily Robertson ser bort på sin eldste datter. Hun står på en gyllen solflekk på terassegulvet, og bak henne brer den sølvskimrende olivenlunden seg ut blant blekgule åser som mørkner til oker i det de møter himmelen. Furutrærne er nærmest hypnotisk mørke, og når det skumrer om kveldene, blekner det terrakottafargede huset og blir svakt rosa. Det er nådeløst vakkert alt sammen[...].

Den som skriver måste stå för sitt ord. Varje ord måste stå för sig själv men för orden står bara den skrivande. Den läsande har inget med saken att göra. Något så olikt som den läsande och skrivande finns inte. Det finns läsare som känner igen sig i det skrivna! Det gör aldrig den som skriver. Ingen är så främmande för det skrivna som den som har skrivit. Har jag skrivit det där? Hur kunde jag? Vad ska mamma säga, jag skäms ihjäl.

It is gratifying to feel that our conduct is not simply our own business: it makes the momentous effort of acting nicely seem a little easier.