Bokelskere.no

Jeg har denne i hvit med tastatur, kjekt å skrive på, samtidig som den støtter og beskytter skjermen.

Interessant Jostein, jeg har tatt en sniktitt :) og så er jeg veldig glad i Tore Renberg. Takk :)

Jeg må "litt motvillig" reklamere for apple. Det var datteren min som la igjen en ipad her sammen med bikkja i fjor høst, og i løpet av de dagene hun var borte, ble jeg helt frelst. Jeg har ingen andre lesebrett å sammenligne med, men det som gjør ipaden så anvendelig for meg, er at den også er en liten datamaskin, og nå som pc`n min har gått i stykker igjen, trenger jeg egentlig ikke noe mer enn den.

Ikke én eneste dag siden september har jeg hatt noe form for trøbbel med den, og jeg bruker den mye. Noen mener at ordinære lesebrett er bedre å lese på, det vet jeg ikke, men du kan regulerere skjermen, og jeg tror ikke den er så mye verre enn andre, uansett så har den så mye annet som veier opp. Prisen er stiv selvfølgelig, som for alle appleprodukter, men det er et produkt du har en stund. Jeg har blitt veldig glad i ipaden min :)

Det er godt mulig det er slik i de fleste romaner, som regel tenker jeg ikke så mye over hvilke grep forfatteren bruker, hvis ikke jeg blir veldig begeistra eller veldig irritert. Denne sjangeren er jeg i utgangspunktet ikke så glad i, så da skal det ikke så mye til før det tipper over. Det overnaturlige er så ekstremt overdrevet etter min mening, mener å ha lest at del 2 er skrevet på en annerledes måte, men etter to kapitler ser det ikke sånn ut.

Da er jeg ferdig med del 1 og begeistringen har kommet og gått flere ganger. Akkurat nå synes jeg det er, i mangel av et bedre ord, "too much" av alt. Og etter å ha sniklest et par kapitler i del 2, ser det ikke ut til å bli mindre av de sprø og absurde innfallene.

Jeg kan forstå behovet for å pakke inn budskap i forskjellige forkledninger, jeg kan forstå de sterke og til dels groteske overdrivelsene når de har en dypere mening, men jeg forstår ikke behovet for å bruke disse virkemidlene i tide og utide. Kanskje jeg skal ta meg en liten pause.

s 13 i Marietta Tsjudakovas Mikhail Bulgakov:

" ... Hans ironi fløt stadig sammen med de dype følelsene. Hans vidd traff målet. Det kunne av og til være giftig og bitende, men aldri plumpt. Han foraktet ikke menneskene, men han hatet arroganse, treghet, ensformighet, trivialitet, karrierejag, manglende åpenhet og løgn. Løgnen hatet han, samme hvilken form den antok: I handling, krypende underdanighet, ord og endog i geberder. Selv var han dristig og helt konsekvent i sine syn. Usannhet kunne for ham aldri bli sannhet. Tappert og selvoppofrende gikk han den veien han hadde valgt.

Fra det første utkastet til en Bulgakov-biografi som P. Popov skrev."

Det må du nesten spørre admin André Nesse om.

Jeg vokste opp med svensk fjernsyn, ikke så mye å velge i på 60-70-tallet.

Jeg har akkurat vært inne på den svenske versjonen av adlibris, Mondo, og lastet ned Flugan och evigheten av Håkan Nesser. I det siste har jeg kjøpt mange e-bøker der, og det er både billig og enkelt.

Håper også jeg får rett :) Som jeg skrev til Bjørg, når du har lest spesielt kapittel 12, klikk på linken kjell k oppgir. Du behøver ikke se hele episoden, men spol deg frem til scenene fra varietéteateret. Det veksles mellom de og scener fra den Psykiatriske klinikken hvor Ivan Hjemløs akkurat har truffet Mesteren.

I Marietta Tsjudakovas/Chudakovas biografi som nevnt lenger ned finner vi på side 453 utdrag av et brev Mikhail Bulgakov skrev til sin kone den 15. juni 1938. Han har tatt seg en pause i renskrivingen av M&M og tillater seg å vurdere sin egen roman, den eneste i sitt slag som er funnet:

"Jeg har liggende foran meg 327 maskinskrevne sider (omlag 22 kapitler). Får jeg beholde helsen, så er vi snart ferdig med renskrivingen. Da gjenstår det viktigste –– forfatterkorrekturen –– et stort, komplisert og viktig arbeid, med mulig omskrivning av noen sider.

Du spør hva som vil skje. Jeg vet ikke. Antakelig vil du legge den i skrivebordet eller i skapet, der mine andre døde arbeider ligger, og av og til vil du minnes dem. Vår fremtid kjenner vi forøvrig ikke. Jeg har allerede oppgjort min dom over denne saken, og dersom jeg greier å løfte slutten litt, så mener jeg saken er verdt korrektur, også dersom den blir lagt ned i den mørke skuffen.

Nå er jeg interessert i din dom. Om jeg får høre lesernes dom, er det ingen som vet."

Det håper jeg også :) Når du har lest kapittel 12 og 13 anbefaler jeg deg å se på YouTube-klippet kjell k har lenket til. Selv om talen er uforståelig, så er forestillingen i Varietéteateret beskrivende og morsom.

Fint med denne typen diskusjonar, for her er alltid ein eller ei som opnar nye vindauge til verda og litteraturen!

Ja, ikke sant, jeg sitter og leser om Marx og Engels i Carl Grimbergs "Menneskenes liv og historie". Et undervurdert verk, etter min mening.

Jeg har lyst til å gjengi et brev fra Pavel Popov, Mikhail Bulgakovs mangeårige venn til hans enke Jelena Bulgakova. Brevet er datert 27.12.1940, 9 måneder etter Bulgakovs død. Pavel Popov var den første som skrev en biografi om Bulgakov, men brevet jeg referrerer til står i Marietta Tsudakovas/Chudakovas biografi fra 1988, norsk oversettelse 1990, s 13:

"Jeg lever stadig under inntrykkene av romanen. Jeg har lest første del ... Jeg hadde ikke engang ventet noe så glimrende og uensartet: Alt lever, alle ting er flettet inn i hverandre og alt er i bevegelse - linjene deler seg og samler seg igjen. Før dette hadde jeg bare kjent til enkelte deler, og følte ikke noen enhetlig komposisjon, men da jeg leste det nå ble jeg slått av hvor harmoniske delene var: Alt er tilpasset. Jeg følger alt sammen, som om det skulle være ekte realisme, selv om hovedelementene er fantastiske. En av de mest realistiske personene er en katt.

... Den andre delen er for meg den rene åpenbaring. Dette var helt ukjent for meg. Her er det nye personer og forhold. Margarita - det er jo Dem, og Misja har trukket inn seg selv også. (min utheving) Og jeg som trodde at mesteren og Margarita etter den nye tittelen henspeilte på Woland og hans venninne. Først ville jeg lese dette i en jafs, men nå har jeg besluttet å ta for meg andre del etter en pause. Jeg vil forberede meg på den, og tenke gjennom første del.

Jeg må si at selv om de flyktige småscenene er sekundære episoder, for å si det slik, er de fulle av en kunstnerisk tanke. For eksempel når Rjuskhin vender tilbake fra sykehuset; naturen og miljøet som beskriives fra et humpende lasteplan eller funderingene ved Pusjkin-monumentet - alt er uhyre uttrykksfullt ...

Men det finnes om De vil, en trist side. Det kan selvfølgelig ikke komme på tale å trykke dette. Romanens ideologi er forferdelig, det er helt sikkert. Mesterskapet er altfor stort, alt trenger enda klarere gjennom det, enkelte steder er ikke bare sløret trukket for - han har til og med satt prikk over "i" en. I så henseende kunne jeg sammenligne den med Dostojevskijs De besatte ...De besatte fengsler meg også med sin kunstneriske skjønnhet, men ideologien er ekstrem. Misja gjør det like krasst. Det går ikke an å beklage det. En forfatter skriver etter det han selv føler i sitt indre. Skulle en fjerne ideologien fra De besatte, så ville det ikke ha blitt så uttrykksfullt.

Det var nok feil av meg å først tro at Misja hadde begynt å skrive mer avslepent og likevektig, det stemte overhodet ikke! Sånn sett er det bedre jo mindre man vil vite om romanen. Et genialt mesterverk vil alltid forbli genialt, men nå kan ikke romanen aksepteres. Det må gå 50-100 år.

...Jeg kysser Deres hånd, og forblir deres
Pav. Popov, 27.12.1940."

Helt Konge! Mer fantastisk fremstilt enn jeg kunne forestille meg. Vet du om denne serien er å få kjøpt med engelsk tekst.

P.S. jeg fant nettsiden hvor den er for salg. 50 Euro+tollutgifter blir i meste laget, synes jeg.

Kapittel 12:

Kan dere se for dere scenen i Varitéteateret hvor gjengen til Woland har vært generøse og delt ut de vakreste kjoler, vesker, sko og smykker til kvinnene i bytte mot deres eget tøy. Så annonseres seansen/tilbudet for over og kaoset bryter ut i det flere vil sikre seg ting de ikke har mulighet til å kjøpe i datidens Moskva.

Men denne grådigheten går ikke ustraffet hen, og på kommando forsvinner alt fra scenegulvet, kjolene, veskene, montréne, de innbyttede plaggene. Jeg kan levende forestille meg forskrekkede kvinneansikter i salen i det de observerer seg selv og andre bare iført undertøy eller det som verre er.