Mitt liv, min frihet av Ayaan Hirsi Ali
Mitt liv av Charles Chaplin.
konkurranse
Menneske uten hund av Håkan Nesser
ertekrok
Sommeren uten menn av Siri Hustvedt
ingen
I fjor sommer av Niels Fredrik Dahl
erstatning
"Mannen som ikke var morder" av Hjorth & Rosenfeldt.
"Hvit som snø" av Jon Michelet.
skoleball
Hver ny tittel må inneholde ett ord fra den foregående.
For eksempel:
"Den usynlige muren" av Julie Orringer.
"Det usynlige fjellet" av Carolina de Robertis.
Ordene: og, den, det, de, en, ei, et går igjen i mange titler, og er ikke lov å bruke.
Jeg starter med "En uskyldig mann" av John Grisham.
Du bruker de to eller tre siste bokstavene i det foregående og bygger et nytt ord.
For eksempel:
nasjonaldagen
generalstreik
eiketre
Du bygger videre på eiketre
Ja, hva så? Det blir for dumt, tenker jeg. Noen må alltid kritisere og det er lett å tenke at det ofte ligger misunnelse bak.
Her ligger artikkelen du nok sikter til. Selv har jeg lest "Travels with Charley" og likte den godt. Om alt er sant eller ikke, vel vi som leser bøker, burde vite at en sannhet har alltid modifikasjoner. Jeg tenker at alt er så svart-hvitt i dag. Enten er alt sant, eller så er det løgn. Sjelden noe midt imellom. "Travels with Charley" er vel noe midt imellom. Sjarmerende er den i hvert fall.
Artig artikkel :) Jeg har lagt merke til at det var mye mer vanlig å la menn gråte i eldre romaner. Likeledes ble det snakket helt naturlig om dårlige nerver, noe som sjelden eller aldri nevnes i dag. Nerver, gode eller dårlige er noe vi alle har, men som ingen snakker om lenger.
Det ringer ikke noen andre bjeller hos meg, enn at noe i boka virket kjent.
"En helt annen historie" er ikke filmatisert, men jeg satt med akkurat den samme følelsen som deg da jeg leste den. Kanskje noe av den samme settingen er brukt før. Hadde en følelse av at det var noe jeg hadde sett på film, ikke lest.
"En uskyldig mann" er akkurat det du forventer, en sterk og sann historie om urettferdighet. Det er heller ingen ulempe at John Grisham skriver godt.
Selv har jeg kastet meg over Knut og Marie Hamsun. Henholdsvis "Markens grøde" og "Regnbuen". Jeg må innrømme at Knut Hamsun ikke er den forfatteren som har fristet mest, men i går begynte jeg å bli revet med i historien om Isak og Inger. Ved siden av leser jeg Oskar Braatens "Oslo-fortellinger". Han har en egen forkjærlighet og varme for de fattige og vanskeligstilte i samfunnet som jeg falt for da jeg lestet "Ulvehiet" i fjor, og senere "Ungen" og "Den store barnedåpen". Anbefaler gjerne hans forfatterskap.
En god 17. mai og langhelg til dere alle!