Bokelskere.no

Emma Fox drømmer om å bli manusforfatter, og hun er villig til å gå langt for å oppnå drømmen ...

Tv-bransjen kan være sprø
Vikaren er en psykologisk krim som legger vekt på Tv-bransjen. Frances selv har jobbet i Tv-bransjen som produsent og manusredaktør for blant annet BBC, så det vises godt i boka at hun kan en del om yrket. Selve boka er om Emma Fox som er lei av at foreldrene hennes stadig er skuffet over henne, drømmer om å komme seg inn i Tv-bransjen, gjerne som manusforfatter. Men det er en tøff sjanse og det eneste Emma vil, er å jobbe med Tv. Hun begynte å pynte litt på cv'n sin i håp om å å få en fot innenfor drømmejobben. Hun begynner å jobbe i et byrå sammen med Adrian Hill og Carrie Kennedy. De er gift, jobber sammen og Adrian er en ettertraktet serieskaper. I begynnelsen av førtiårene blir Carrie gravid. Barn var det ingen av dem som ønsket, men Carrie bestemmer seg for å beholde det, og når er tiden inne for å bli mamma, er byrået nødt til å ansette en vikar, som kan ta over for henne i en periode. Som arbeidsnarkoman liker ikke Carrie tanken på det, men har ingen valg. Emma Fox blir ansatt som vikar og hun er endelig et sted nærmere drømmejobben. Men hva er egentlig hensikten hennes? Å bli manusforfatter, eller er hun ute etter noe annet eller noe mer?

En ukjent og morsom bok
Jeg liker filmer og bøker som har med en karakter som er besatt av noe eller noen. Det er creepy, og dermed ville jeg lese denne uten forhåpninger. Synes også det var fascinerende å lese om Emma Fox, som kunne være både sjarmerende og kald. Synes det er fascinerende å lese om. Carrie har også en form for besettelse. Jobben sin. Er hun villig til å ta seg fri for å bli mor, eller går jobben foran alt annet? Er hun sykelig opptatt av sin egen karriere og redd for å bli erstattet? Så syntes at boka tok opp mange spennende temaer, men dessverre ble utførelsen og fortellerstemmen alt annet enn spennende. Jeg har lest en bok av Michelle Frances tidligere, og det var Den nye kjæresten. En bok som var helt ok. Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der er det både kjente og også mer ukjente bøker man aldri har hørt om. Av og til blir jeg lei av å se de samme bøkene og synlige bøker hele tiden, og det er forfriskende å lese noe helt annet til en forandring. Noen ganger er disse bøkene overraskende gode, eller svært skuffende. Det er enten eller. Denne var svært skuffende. Syntes det var interessant å lese om Tv - bransjen. Det er ofte sånn man forestiller seg folk i den bransjen er. Frances gjorde en god jobb med det og syntes at karakterene var mer fascinerende å lese om enn selve handlingen. Den har en liten twist, men den er ikke sjokkerende eller uventet. Men man får en forståelse for hvorfor Emma gjør det hun gjør. Hadde tenkt meg en sterkere handling og fortellerstemme.

Må innrømme at jeg likte denne hakket bedre enn Den nye kjæresten, for denne boka hadde litt mer suspense og flere vendinger i handlingen, men samtidig er de svært like. Ikke like i handling, men måten Frances bygger opp intensiteten på. En helt grei psykologisk krim med noe drama og forskrudde karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det beste med denne boka er hvordan den ikke begrenser Pompeiis historie til én dag i august 79 e.Kr. Corti forteller historien om byens begynnelse lenge før det, og hva slags type by Pompeii (og nabobyen Herculaneum) var før de ble begravd av Vesuvs utbrudd.

Det er også spennende å lese om gjenoppdagelsen av byene i moderne tid, og samtidig deprimerende hvor tilfeldig og kortsynt den var i de første 150 årene. Pompeii var på mange måter en lekeplass for herskerne i Napoli-området, som var mer opptatt av å berike seg selv enn å ta vare på disse unike oldtidsbyene.

Boka jeg leste var fra 1965, og har et litt utdatert språklig. (Jeg ble lei av å lese ordet "herlig".) Men dette er en fin bok for alle som er interessert i Pompeii og romertiden.

Det er påskestemning i heimen- trass i merkeleg coronatid. Og i påska er krim heilt sjølvsagt her i huset. Har vore på bokhandelen og kjøpt ei tilbodsbok: Den stille uke av Sven Petter Næss. Ein norsk forfattar som er heit ukjend for meg. Har såvidt starta, og det verkar ok- sjølv om språket nok kunne ha vore betre redigert..

Har også ei anna krimbok på vent: Hvit død av Robert Gailbraith. Veit ikkje stort om den, anna enn at forfattaren er ansvarleg for Harry Potter bøkene.

Og om ingen av dei fenger, så har eg nokre krimperler i bokhylla som heilt sikkert toler ei gjenlesing.
Ha ei god helg, kos deg med boka di! ..og God Påske! :-)

Rorgen, eller Halvard Borge som han egentlig heter, sitter inne for ørtende gang. Han er en helt vanlig fyr, men så roter det seg til. Noen ganger byr livet på problemer, noe Rorgen er mer eller mindre vant til. Han har blitt på en måte likegyldig til alt, i hvert fall nesten alt.

En dyp, indre reise til en innsatt
Han får beskjed av sin advokat, som ser ut til å være trøtt av jobben sin, om å skrive en fri forklaring som muligens skal fremføres senere. Dermed er hele boka skrevet som en slags indre monolog. Han beskriver litt om relasjoner, fortid, yrkesliv, kjærlighetsforhold og sønnen som han har et fjernt forhold til. Denne boka er som en slags veksling mellom indre monolog, fri forklaring og en slags roman til sin egen sønn i håp om at han skal forstå når blir eldre.

Korrektur av et sorgens kapittel er kanskje trist og alvorlig, men den byr også på en hel del morsomheter. Rorgen kan tross alt se humor i det meste fremdeles. Han skriver ting som det er og går ikke rundt grøten. Han har gitt opp forsøket og håpet om at andre skal lytte og forstå ham, og føler at alle sjanser er oppbrukt. Men likevel har han humor og pågangsmot, til tross for alt det vonde han har opplevd.

Tøft og brutalt språk
Riise Hauge skriver godt, mer enn godt. Språket er tøft, brutalt, humoristisk og nakent. Begynnelsen av romanen tar litt tid å sette seg inn i, for er mest vant til å lese bøker med skifting av perspektiv, mens her får man handlingen utført som monolog, men det er lett å finne rytmen i det. Til tider kan teksten bli noe masete, som om den banker inn i skallen på deg, og det er kanskje også meningen? Man blir litt sliten underveis og det er nok det Rorgen vil utrette. At man vil bli sliten, for til tider er han også sliten. Han prøver å smitte over utmattelsen og fortvilelsen han føler på oss som leser? I så fall fungerer det. Fordi stemmen hans er tydelig.

Til tider en slitsom leseopplevelse, men det er også poenget, og en bok som er helt klart verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å dele rom med noen man er forelsket i, er vel ikke bare, bare ...

Det skjer med Benny. Han får Ken på besøk i noen dager i jula. Egentlig skulle Ken feire jul i "Syden" sammen med familien sn, og Bennys familie være med dem, men siden Benny ville ha en norsk jul, og Ken ikke ville på ferie med bare voksne, tilbringer Ken noen dager sammen med Benny og får bo inne på rommet hans. De er ganske forskjellige. Ken er litt eldre og veldig populær, mens Benny ikke er så synlig. Men de går godt overens og snakker om både enkle og dype ting.

Vanskelige følelser
Benny er for tiden lei seg, for hans gode nabo, Magda-Rose er kastet ut av sitt eget hjem og stuet inn på gamlehjem. Årsaken er Greta Greve som var sammen med hennes sønn, Samuel. Men nå som han er død og Magda-Rose begynner å bli gammel, har Greta Greve solgt huset hennes, og nye eier kommer for å overta. Noe Benny synes er dumt for han ser på Magda-Rose som sin egen bestemor. Men han besøker henne jevnlig på gamlehjemmet. Han synes hun er for sprek til å bo der. Sammen med Ken og noen andre, planlegger de hvordan de skal hjemsøke huset og få de nye naboene til å flytte, slik at Magda-Rose kan flytte hjem igjen. Men vil det bli overbevisende?

Dette er bok nummer to om Benny, men denne boka kan godt leses som frittstående. Boka består av både alvor, hunor og skremmerier. En god blanding av alt, og ikke minst, vennskap. Det er også fint å lese om de unge hjelpe de gamle når de selv ikke blir hørt. Tom Erik Fure tar også opp tema som usikkerhet, legning og akseptere seg selv på en fin måte uten å overdrive.

En fin balanse mellom mange forskjellige temaer
Synes boka hadde en fin balanse av spenning, humor og forelskelse. I mange ungdomsbøker tar forelskelse opp mye plass for det er et spennende tema for mange i den alderen å lese om, men det var fint å lese en ungdomsbok som ikke bruker forelskelse som lokkemiddel for å gjøre boka mer spennende. Det jevnes ut med andre ting, slik at handlingen får mer utvikling.

Spøkeri oppfinnelsene deres var mer humoristiske enn skremmende, men kanskje er det mer skremmende for alderen boka er rettet mot? Men likevel underholdende også for oss voksne. Selv om man som voksen leser ser veldig lett hvordan alt ender, ødela det ikke resten av underholdningen, for de fleste karakterene var morsomme og kreative å lese om. Likte måte de kommuniserte på og støttet hverandre på.

Fure har ikke gitt ut denne boka alene, men på laget har han hatt med seg Ingvild Th. Kristiansen som illustratør. Illustrasjonene er fargeløse og fine, men synes også at boka hadde vært like god uten.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker stort sett svensk krim, men de få svenske krimbøkene jeg har lest så langt i år, har vært noe skuffende.

Nyeste bok i serien om Sam Berger og Molly Blom. Boka kan fint leses som frittstående. Har selv ikke lest noe av Arne Dahl, som egentlig heter Jan Arnald, tidligere, og syntes ikke at det gjorde noe. Man faller ikke ut av handlingen.

En etterforskers sambrudd
I boka Friheten er Sam Berger gjennom en krise, både i yrkeslivet og privat. Det er nesten som om alt henger i en tynn tråd. Den største påkjenningen er at gravide Molly Blom er sporløst forsvunnet. Han er redd for å aldri se henne og eventuelt deres barn igjen. Han har gjort alt for å finne henne, men hun gir ingen livstegn. En god venn av ham ser at han sliter, og foreslår en god psykiater som hun selv har gått til. Etter en del nøling, oppsøker han terapeuten Rita Ohlén.

Senere får han en uventet sak. Rita ber ham om å søke etter en savnet kvinne, før det er for sent, og tiden er knapp. Hvordan skal han klare å finne noen helt alene på så kort tid, så den savnede kvinnen ikke får en mørk skjebne? Og hva er Friheten?

For mye drama
Ved siden av horror, liker jeg godt krim og psykologiske thrillere, så lenge de er mørke og dystre. Denne er noe mørk og dyster, men samtidig ikke helt. Det er mye prat, mye frem og tilbake, både når det gjelder samtaler og handling, og man blir ikke helt engasjert i saken. Man blir godt kjent med karakterene, men likevel får man ikke så stor interesse for dem. Det blir litt for mye drama, istedet for å gi selve saken større plass. Men jeg hadde sansen for stor persongalleri og skifting av perspektiv. Synes det gjør en handling mer realistisk.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Friheten. For det første er det ingen stor bok, og for det andre er det noen vinklinger og hendelser man ikke kan drøfte, for å ikke avsløre noe for andre som har tenkt å lese boka. Kort oppsummert var dette en noe slapp krim. Må rose fin humor som kan være svart, men det er en bok man må være noe tålmodig med, for selve spenningen tok seg ikke opp før de siste hundre sidene. Lettlest krim, men noe uengasjerende.

Det hevdes at Berger og Molly blir Tv-serie.

Fra min blogg. I Bokhylla

Når ikkje eg kan kome til London, får London kome til meg. Eg har vore på reise saman med Richard Herrman. Stemmen hans inn i øyra mitt via lydboka. Fantastisk levande og frydefullt. Eg gler meg stort til å reise igjen. Her er bloggen min om boka: Mine gleders by

Kjenner du en ingeniør, eller kanskje er du en selv? Da har jeg boka til deg.

Robert Harris har spesialisert seg på å skrive historiske romaner, gjerne fra oldtiden. Også til Pompeii har han gjort grundig research, faktisk så mye at det blir litt forstyrrende. Hvert kapittel innledes med et sitat fra et læreverk om vulkaner som er skrevet mange hundre år etter at Pompeii ble begravd i asken. Jeg vet selvsagt at romanen også er det, men for meg ble det grepet litt anakronistisk.

Men ja. Pompeii handler selvsagt ikke om byens mange hundre år lange historie, men om byens aller siste dager i år 79. Vulkanen Vesuvs utbrudd begravde både Pompeii og nabobyen Herculaneum. Harris forteller historien gjennom vann-ingeniøren Marcus Attilius Primus, som kommer til området for å reparere vannforsyningene til området. Han blir hovedpersonen i en slags natur-krim, hvor mysteriet med det forsvunne vannet snart erstattes av større problemer. Litt romantikk og korrupsjon blir det også plass til.

Før Vesuvs utbrudd er det mye god ingeniør-prat i denne boka, med detaljerte beskrivelser av konstruksjon, materialer og byggteknikker. For en håndverkskløne som meg gikk det til tider over hodet (hva er ulesket kalk?), men jeg fikk akutt lyst til å lese en bok om akveduktene som romerne bygde. Måten de forsynte byene sine med vann er en av historiens underverker. (Nøkkelen var at vannet måtte falle med en fingerbredds høyde per 90. meter, eller noe sånt.)

Helten Marcus Attilius Primus er av den prinsippfaste typen, han tror på vitenskapen, ikke på overtro og tegn. De andre personene blir pappfigurer, og på de siste 30 sidene mates det på med Hollywood-effekter og -replikker verdig en katastrofefilm.

Men vi hadde vel heller ikke oppført oss helt normalt dersom fjellet bak byen vår plutselig begynte å spy svovel og lava.

Eg avslutta Musikk fra en blå brønn i dag. Det gjorde nesten vondt å lese om så mykje einsemd som pregar kvardagen for Herdis. Nedreaas skriv poetisk, godt og set fokus på det som skjer i eit barnesinn som opplever så mykje avvising.
Det vondaste var å lese om straffa som Herdis måtte ta i mot av far sin då ho nekta å ete mat som ho opplevde som motbydelig. Vel var ho sta....men......

Det gjorde også vondt å lese om ei nesten usynleg Herdis i selskapslivet...ho vart halden utanfor - bevisst eller ubevisst...einsemda vart både stor og sårande.

Eg har leita opp «Ved neste nymåne, men eg trur eg er moden for noko mindre kjenslelada- så den skal få vente litt.
Men- Svært go litteratur er det!

Bøker med en klar agenda blir ofte litt fanget av sin egen idé. Knut Nærums dystopi om et samfunn hvor alt og alle er overvåket, sliter litt med dette. Bibliotekaren Jannike får jobb i statens organ for overvåkning, men sliter mer og mer med å tro på saken. Boka fortelles i fortid og nåtid. Hvordan gikk Jannike fra å være veltilpasset bibliotekar til å leve av å jakte villsvin med spyd i de svenske skogene?

Dette er en dystopi, men Nærum leker litt med sjangeren ved å plassere den i nær FORTID i stedet for nær framtid. Det er ekko av korona her, samt andre ganske ferske samfunnsdebatter som f.eks. virkelighetslitteratur. Sannheten har ellers en klassisk oppbygning for dystopier: Samfunnet gått av hengslene -> hovedperson får en oppvåkning og opponerer mot systemet -> klimaks -> trist avslutning.

Er det morsomt? Ja, i glimt. Som når en rapper blir bøtelagt for å ha skrytt på seg ulovligheter, og når det innføres maskeforbud som torpederer Halloween. Men mest er boka preget av en kulde og klaustrofobi som kan minne om Fahrenheit 451 og 1984.

Ikke alle, men de fleste bruker sosiale medier, også kalt some. Noen bruker det sjeldent, mens andre bruker det ofte og til det meste.

Alt mulig blir lagt ut, også barnebilder. Noe som det ofte er mye debatt om. Eksponering av barn. Barn som har null privatliv, som Poppy. Fordi hennes mor har en av landets mest leste blogger. Flotte Lotte drives av moren Lotte og hennes ektemann, Jens Wiig. Jens hadde en tenniskarriere en gang i tiden, men nå jobber han for fullt med bloggen sammen med Lotte.

De poster ofte bilde av Poppy på bloggen og Instagram. Som mange andre, glemmer de konsekvensene av det. For ingen vet hvem for sikkert følger en blogg og eventuelt hvorfor.

Foreldres store skrekk
Poppy rekker ikke å være hos farmor og farfar lenge før hun forsvinner, mens foreldrene er på spahotell. Hvem har tatt henne? Er det noen som kjenner dem personlig, eller er det en besatt fan? Eller er det noen som vil gi dem en lærepenge av en eller annen grunn?

Emer Murphy er egentlig sykemeldt, men mens hun er innom jobben en tur, blir hun kastet inn i en ny sak med makkeren Mons Tidemand. Er hun egentlig klar for det, med tanke på det hun har gjennomgått? Hun er også usikker på hva kollegaene hennes tenker om henne etter at hun ble sykmeldt. Samtidig har hun ikke mye tid til å tenke på akkurat det, siden forsvinningen til Poppy er kravstor, og de har liten tid. Folk må intervjues og ting undersøkes. Men hva skjer hvis Emer slutter å ta pillene hun egentlig skal ta?

Boka tar opp et moderne og aktuelt tema
Poppy er en aktuell og moderne krimbok. Den tar opp et skremmende tema. Likte bruken av diverse forumprat som involverer seg i familien Wiig, og også bruken av det mørke nettet. Det gjør det hele mer realistisk. Men fikk ikke helt troen på Emer Murphy og Mons Tidemand. Jeg blir ikke helt overbevist. Man får ikke noe forhold til dem, og man blir på en måte likegyldig.

Denne knæsjfargen med de creepy fingrene, var en bok jeg gjerne ville like, for den virket litt annerledes og spennende. Boka gir et inntrykk av hvordan man forestiller seg hvordan toppbloggere er. Det er lett å forestille seg livene deres som plettfrie, men de fleste av oss vet også at mye blir redigert og luket ut, før ting blir publisert. Glansbilder blir ofte lagt ut istedet for vanlige, hverdagslige dager. Så syntes Getz gjorde en fin jobb med den beskrivelsen. At det skjer mer bak kulissene enn det som er synlig. Men opplevde dessverre boka som noe langdryg og for forutsigbar. Jeg mistet interessen for saken underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et mesterverk!

Bigfoot, også kalt Sasquatch, blir ikke ofte nevnt i bøker, og det var morsomt å lese en slik bok, men var den uhyggelig?

Basert på en ganske kjent myte
Det er heller ingen avsløring at handlingen dreier seg om Bigfoot, siden det blir nevnt i baksideteksten. De fleste vet hva en Bigfoot er. Det er en amerikansk myte om en gorillalignende skapning som er større enn en vanlig gorilla, og som beveger seg som et menneske. Selvfølgelig er det ikke noe jeg tror på, men jeg synes at myter fra forskjellige land, alltid er et fascienrende tema. Det er underholdende.

The Spirit av Thomas page ble for første gang utgitt i 1977, og gitt ut på nytt i 2019, takket være Grady Hendrix. Jeg har ikke lest noe av Grady Hendrix før, men har merket meg at han er et populært navn i horrorsjangeren. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å utforske forfatterskapet hans om ikke lenge. Sammen med en annen, gir han ut en serie som heter Paperbacks from Hell. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre og er skrevet av forskjellige forfattere. Det er horrorbøker som ikke lenger er i trykk, men som Hendrix synes fortjener å se dagens lys igjen, og gir dem ut på nytt. Jeg visste ikke atThe Spirit var en del av Paperbacks from Hell før jeg fikk det i hus. Det var en tilfeldig bok jeg valgte til Halloween i fjor, men som jeg ikke skriver om før nå, for rakk ikke å skrive om alle bøkene jeg leste i fjor.

To menn på jakt etter Bigfoot
Forfatteren av The Spirit, Thomas Page var for meg et ukjent navn og har nok ikke vært så synlig i horrorsjangeren, for han har ikke gitt ut mange bøker. Denne er om to karer som er på jakt etter en ting, nemlig Bigfoot. De er ikke på jakt sammen og kjenner heller ikke til hverandre. De er også på jakt etter Bigfoott av ulike årsaker. Raymond Jason, er ute etter den på grunn av hevn, og John Moon, på grunn av en spirituell grunn. Kommer de til å møte hverandre underveis, og er utfordringen deres større enn først antatt? På veien etter denne berømte myten, møter de på folk som skal ha observert den og mange utfordringer.

Denne handlingen var både snodig og underlig, men ikke spesielt uhyggelig. Det var mest underholdende og komisk. Likte godt hvordan Page beskrev naturen og de kalde omgivelsene. Hvordan naturen skiftet med de forskjellige årstidene, men synes ikke at karakterene kom så godt frem. Man blir ikke så godt kjent med dem og det er noe vanskelig å se dem for seg. Fortellerstemmen ble også noe knusktørr underveis og lite fremdrift i handlingen. Kunne ha tenkt meg mer mystikk og uhygge med tanke på at denne boka er om en ganske kjent myte. Dette ble dessevverrre litt for slapt til horror å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest en bok av C.J. Tudor før, og det var The Chalk Man som jeg leste for tre år siden. Likte jeg De andre bedre?

Jeg likte denne to hakk bedre, så ikke akkurat den store forskjellen. Boka har en av de bedre begynnelsene jeg har lest i en psykologisk thriller på en stund. .

Et mareritt som aldri tar slutt?
De andre er om Gabe som blir kastet inn i et mareritt, og boka føles nesten som en slags roadtrip, siden store deler av handlingen foregår på veien. På vei til og fra et eller annet hele tiden. Gabe opplever det verste på veien. En bil kommer foran ham som virker rusten og gammel. Bakdelen er full av klistermerker med forskjellige utsagn. I bakvinduet dukker det opp en jente som er skremmende lik hans egen datter, Izzy. Men det er umulig. Hvorfor skulle hun sitte på i en bil hos en fremmed? For sikkerhets skyld ringer han hjemme for å bli kvitt den underlige følelsen, og får nok en ubehagelig nyhet. Tre år senere møter man en tynnere og sliten Gabe. Han kjører så ofte han kan i håp om å finne skranglekassen som kjørte foran ham. Det er hans eneste håp om å kanskje finne Izzy igjen, hvis det var henne.

Gode beskrivelser, men for mange tilfeldigheter
C.J. Tudor skriver godt. Det er det ingen tvil om. Hun skriver med stor innlevelse og det er lett å la seg bli revet med. Det er også lett å se for seg karakterene og stedene hun beskriver. Noen er mer mystiske enn andre. Man kjeder seg ikke. Men synes ikke denne skiller seg ut fra mange andre thrillere. Det blir for lett å skjønne hvem som egentlig er hvem, og om de kommer til å møte hverandre på et eller annet tidspunkt eller ikke. De andre var heller ikke så mørkt og mystisk som jeg hadde håpet på. Savnet mer bakgrunnshistorie om den delen. Hva det er og hva det består av, har jeg ikke tenkt å avsløre, men det var ikke vanskelig å tenke seg frem til. En god thriller, spesielt begynnelsen, men savnet mer mystikk og suspense. Denne thrilleren inneholdt også noen overnaturlige elementer, og det hadde vært spennende om den delen fikk mer plass, for det ville jeg gjerne lese mer om. Ikke alt trenger å være realistisk hele tiden.

Det er ikke så mye mer å si om De andre, siden boka er såpass kort og man ikke vil avsløre noe for noen. Liker ikke at det skjer selv. Grei og underholdende thriller, men ikke noe mer enn det. Det ble for mange tilfeldigheter og en slutt som ble litt for typisk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er Astrid Lindgrens brevveksling med Sara Schwardt, som begynte da Sara (12) sendte et innstendig brev til Lindgren: Hun liker ikke filmene som er blitt laget av Lindgrens bøker, men håper forfatteren kan hjelpe henne med å få en filmrolle! Forfatteren svarer.

Det blir begynnelsen på et langt brevforhold mellom dem. De møtes aldri. Sara går gjennom en turbulent ungdomstid, før hun etter hvert blir frelst og misjonerer hardt i sine brev til Lindgren.

At det var akkurat Schwardt som Lindgren svarte på, og holdt kontakten med, er nok tilfeldig, men det er ingen tvil om at det betydde mye for Schwardt. Nydelige innsikter i det å være ung, og det å se ungdom.

Jacob Steven Mohr har hittil utgitt tre bøker, men har ennå ikke blitt en hit i horrorsjangeren. Han er ennå temmelig ukjent. Det er ikke mange som har snakket eller skrevet om bøkene hans.

Selv om boka består av kun ungdommer i persongalleriet, vil jeg heller stemple denne boka som bok for voksne fremfor ungdom, siden den er noe voldelig. Det er kanskje ikke alle som tåler det.

Mye turbulens på kort tid
The Unwelcome er om en liten vennegjeng som drar på en lang kjøretur til en hytte som ligger øde til, og hvor det er dårlig dekning. Selv om de er få, kjenner ikke alle hverandre like godt. De skal være på hytta i tre netter bare for å komme seg vekk fra alt, og nyte tiden. Siden kjøreturen varer i mange timer, stopper de ved en bensinstasjon for å ta en liten pause til siste stopp. Der blir Kait, forkortelse for Kaitlyn, overrasket av ekskjæresten hennes, Lutz. Det gjør henne alt annet enn glad. Hun blir bekymret over at han vet hvor hun er, men klarer å riste ham vekk. Sammen klarer de å dra videre uten ham. Men det har satt en liten demper på stemningen. På hytta blir ikke ting bedre da noen får blackouts, og de gjør ting de ikke er klar over. Kait mistenker at det er ekskjæresten, Lutz som står bak, men hvordan er det mulig, når han selv ikke en gang er der sammen med dem?

Et underlig tema, men ikke noe nytt
Dette er en bok med bodysnatcher som tema. Det er ingen avsløring da det allerede er nevnt i baksideteksten. Så det er en horror blandet med litt fantasy. For min del ble det litt for mye fantasy og for lite horror. Jeg liker fantasy av og til, men det er ingen fantasysjanger, og jeg prøver å lese horrorbøker som blir utgitt i år og eldre bøker. Denne kom ut i februar i år, og er ennå ganske fersk.

Boka hadde i grunn et godt utgangspunkt om en vennegjeng som mistenker hverandre når noe fælt skjer. Ikke spesielt originalt, men småspennende likevel. Mange av karakterene er irriterende, spesielt Ben, som er en bedreviter og oppfører seg som en slags leder for gruppa. Man får ingen connection med noen av karakterene som er noe blasse.

Ble ikke helt bergtatt av forfatterens skrivestil, heller. Boka består av korte kapitler, men oppleves likevel som langdryg, da fortellerstemmen hans er noe monoton. Det tar tid før det skjer noe, og når det først skjer noe, ante man det på forhånd. Til tross for at boka er på bare 296 sider, tok det sin tid å komme seg gjennom den, siden den var lite engasjerende og man bryr seg ikke så veldig hva som skjer med karakterene. Det er kjedelig å lese om karakterer man ikke får noe forhold til. Så The Unwelcome kunne ha passet bedre som en novelle istedet for som bok, med tanke på at handlingen er så tynn.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Krig og poesi» - har nettopp avslutta det kapittelet.
Eg er fascinert over dei gode personskildringane av både vesle Herdis og dei vaksne ho må forholde seg til. Eg kan nesten både sjå og kjenne dufta av alt som omgir den vesle, einsame jenta og naturen, miljøet,....
Bildebruken er mellom det beste eg har lest!
Er lei meg for at ikkje har lese noko av Nedreaas før, men det kan bøtast på.
På loftet fann eg «Ved neste nymåne» i ei samling eg har arva frå ei i familien.

Hun "var" velkommen ble for første gang utgitt i 2018 og på norsk i 2020. Den tilhører serien Gossip utgitt av Cappelen Damm. Gossip er en serie som ikke er kronologisk rekkefølge. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er en fritttående serie med bøker av forskjellige forfattere, og hittil er det blitt utgitt tre bøker i denne serien. Så man kan fint lese denne uten noe sammenheng med de andre bøkene.

Avhengighetsskapende lesing
Denne boka minner meg litt på onsdagsfilmene som ble sendt på TVN for mange år siden. Noen ganger var det drama andre ganger thrillere, med enkel handling, men likevel var de intense på sin måte, og man ble sittende og se på, selv om det var veldig forutsigbare filmer. Denne boka hadde den samme effekten. Uansett hvor smådum eller lett underholdning disse filmene bød på, så engasjerte de likevel på sin enkle måte. Disse filmene produseres fremdeles og kalles Lifetime-filmer. Filmer som er Tv-produserte.

Adele Parks var hittil en ukjent forfatter. Hun skriver på en underholdende måte, men selve spenningen var ikke helt til å ta på. Man blir servert overraskelsene lenge før karakterene oppdager ting. Noe som er litt komisk. Boka er om et gammelt vennskap som tar form igjen, etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Melanie måtte droppe utdanningen sin etter at hun fant ut at hun var gravid. Likevel har hun klart seg bra. Hun har eget hus med mann og tre barn, og lever et rolig liv. En dag blir hun overrasket over å få høre fra sin gamle og gode universitetsvenninne, Abigail, som hun ikke har snakket med siden studietiden. Gjennom e-posten får hun vite at Abigail skal skilles og trenger et sted å være en tid fremover, og Melanie inviterer henne hjem hos seg. Abigail får bli så lenge hun vil. Melanie fullførte riktignok ikke studiene, men hun har som nevnt, klart seg bra og lever et normalt hverdagsliv med sine nærmeste i England. Abigail bor i USA, var den morsomme og den populære, som er i ferd med å skille seg, er barnløs og kjenner at hun er i ferd med å miste status i nærmiljøet.

Vennskap varer evig?
Til tross for sytten års taushet, finner de to kvinnene fort tonen. Melanies ektemann, Ben, synes det er rart han ikke har hørt om henne før, og Melanies barn ser også ut til å like henne. Melanie og Abigail er sjalu på hverandre. Abigail er sjalu på Melanies familieliv, og Melanie er sjalu på at Abigail alltid har vært den pene og morsomme, som alle vil være sammen med. Men hvem er egentlig sjalu på hvem, og hvorfor tar Abigail egentlig kontakt etter alle disse årene?

Hun "var" velkommen er en lett bok å la seg bli revet med av. Ikke på grunn av at den er god eller spennende, men man er mest nysgjerrig på reaksjonene fra karakterene, og hvordan de takler de forskjellige problemene som oppstår. Overraskelsene som oppstår var ikke overraskelser for min del. Man ser gjennom det lenge før karakterene selv oppdager ting. Men likevel klarer boka å holde på interessen, for karakterene er underlige, og man lurer på hva man selv ville ha gjort hvis man hadde et slikt vennskap. Ville man ha invitert noen hjem uten å hørt noe fra dem på rundt sytten år? Jeg bare spør ...

Psykologiske thrillere er svært ujevne. Noen ganger er de svært gode, andre ganger er de fjollete og noen ganger er de ikke annet enn lett underholdning. Denne var både litt fjollete og bød på lett underholdning. Jeg kjedet meg ikke for det skjedde noe hele tiden, personlighetene var fargerike, og handlingen var svært gjennomsiktig. Denne gangen gjorde det ikke noe, for noen ganger vil man bare lese noe lett, og ikke kreve noe av en bok. En morsom bok å lese når man ikke orker noe avansert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fra dag null har jeg levd med bergensere tett på livet, men etter å ha lest Morten Hammerborg sin bok, skjønner jeg at bergenserne i min nærhet ikke har vært hardt angrepet av byens by-ånd.

Denne boka er en praktfull historisk gjennomgang av Bergens historie, med den overordnede problemstillingen: Hva er det som har skapt bergenseren, slik vi kjenner hen? Boka makter å være hundre prosent saklig og historisk korrekt, samtidig som den er hundre prosent underholdende.

Jeg tror ikke jeg har ledd høyt av en eneste bok av Universitetsforlaget før, men det skjedde flere ganger da jeg leste denne. Eksemplene på bergenske uforståeligheter er lang i denne boka, ofte underholdende, noen ganger rystende, som når byen omfavner folk som åpenbart har svin på skogen. Et spørsmål som ofte meldte seg underveis i min lesning var om det ikke er noen voksne hjemme i Bergen.

Hammerborgs grunnleggende påstand er at 1814 var starten på en lang nedtur for Bergens posisjon. Norge ble i 1814 organisert etter fransk modell, hvor alt skulle utgå fra et sterkt sentrum (Christiania). I 1814 var Bergen landets største og viktigste by, men de neste 200 årene har det offentlige sprøytet penger inn i Christiania/Oslo, og Bergen blitt bare en by i Norge. Det er her kimen til det helt spesielle Oslo-agget i Bergen kommer fra, ifølge Hammerborg: I motsetning til nummer to-byene Aarhus og Göteborg, har Bergen en gang vært størst og viktigst. Det er en to hundre år lang misforståelse at byen skal styres fra Oslo.

Les, le og klem en bergenser du kjenner.

Eg har ikkje starta meir enn at eg har henta heim ei eldre utgåve frå biblioteket. Det er ei skuleugåve med oppgåver og litt til, så her kan eg kanskje bli engasjert på meir enn ein måte?
Biblioteket har hadde den ikkje inne til meg, så eg sit med ei utgåve frå Nasjonalbiliotekt.
Kanskje denne er vanskeleg å få tak i? Eg trudde ikkje det, då..

Ser fram til god lesnad og god diskusjon!